Rundskriv

Retningslinje for lempning av hensyn til skyldner

  • Publisert:
  • Avgitt 01.07.2019

Denne retningslinjen gjelder lempning av hensyn til skyldner etter skattebetalingsloven § 15-1.

1  Innledning  

Denne retningslinjen gjelder lempning av hensyn til skyldner etter skattebetalingsloven § 15-1.

Lempning er en fellesbetegnelse for betalingsutsettelse og nedsettelse av krav. En betalingsutsettelse kan gis i form av en betalingsavtale eller en ren utsettelse med betalingen. En nedsettelse innebærer at kravet ettergis helt eller delvis.

At lempning skjer av hensyn til skyldneren, innebærer at lempning innvilges som følge av nærmere bestemte rimelighetsgrunner på skyldnerens hånd.

Denne retningslinjen omfatter krav som er angitt i skattebetalingsloven § 1-1 annet og tredje ledd, § 1-3 første ledd og skattebetalingsforskriften §§ 1-2-1 og 1-2-3. Videre kommer § 15-1 også til anvendelse på ansvarsbeløp etter kapittel 16, jf. § 16-1 annet ledd annet punktum. Krav som innkreves etter skattebetalingsloven omtales i det videre som skatte- og avgiftskrav.

Retningslinjen omfatter også krav som innkreves i medhold av SI-loven § 1, jf. SI-forskriften § 1, med unntak av krav som er unntatt i SI-forskriften § 4. Retningslinjen gjelder ikke for krav som kreves inn etter bidragsinnkrevingsloven.

Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven gjelder ved behandling av søknader om lempning av hensyn til skyldner, jf. skattebetalingsloven § 3-1 første ledd og SI-loven § 2 første ledd.

1.1  Forholdet til tidligere retningslinjer

Denne retningslinjen erstatter SKD-melding nr 3/12 av 8. februar 2012, samt retningslinje av 1. januar 2016 om lempning av hensyn til skyldner (§ 15-1) for krav på toll, særavgifter og innførselsmerverdiavgift.

1.2  Hjemmel

Innkrevingsmyndigheten kan med hjemmel i skattebetalingsloven § 15-1 annet ledd første punktum treffe avgjørelser om lempning av skatte- og avgiftskrav av hensyn til skyldner.

Skattedirektoratet kan fastsette nærmere regler om innkrevingsmyndighetenes kompetanse ved lempning av skatte- og avgiftskrav, jf. skattebetalingsloven § 15-1 annet ledd annet punktum. Nærmere bestemmelser om innkrevingsmyndighetenes kompetanse følger av retningslinjens kapittel 2.

Krav som innkreves etter SI-loven, og som ikke er unntatt i forskrift, kan lempes etter vilkårene i skattebetalingsloven § 15-1 med hjemmel i SI-loven § 8 første ledd bokstav a.

1.3   Avgrensninger

Lempning av hensyn til skyldner må avgrenses mot lempning av hensyn til det offentlige som kreditor etter skattebetalingsloven § 15-2. Hensynene bak de to ulike lempningsgrunnlagene er forskjellige, dermed er også vilkårene ulike. En søknad om lempning kan fremmes på ett eller begge grunnlag. Nærmere orientering om vilkårene for lempning etter skattebetalingsloven § 15-2 følger av Skattedirektoratets retningslinje for lempning av hensyn til det offentlige som kreditor.

Søknader om lempning etter bestemmelser i andre lover enn skattebetalingsloven og SI-loven, som for eksempel utdanningsstøtteloven og bostøtteloven, faller utenfor denne retningslinjen og behandles etter egen retningslinje. Dette vil typisk være aktuelt for krav som innkreves i medhold av SI-loven, men er unntatt fra SI-loven § 8 i SI-forskriften § 4.

Videre må det avgrenses mot gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. Personer med alvorlige gjeldsproblemer til flere kreditorer bør henvises til å søke gjeldsordning. Lempning av krav som ledd i gjeldsordning etter gjeldsordningsloven behandles i egne retningslinjer/rutiner.

Søknader som utelukkende er begrunnet ved urimelige forhold ved fastsettelsen av kravet, skal behandles av fastsettingsmyndighetene. I slike tilfeller kan søknaden uten videre oversendes til fastsettingsmiljøet ved skattekontoret eller til den aktuelle oppdragsgiver som er ansvarlig for fastsettingen av kravet. Skyldner skal informeres om oversendelsen.

Søknader som er begrunnet både med rimelighetsgrunner og forhold ved fastsettelsen, skal i utgangspunktet behandles av den myndighet som mottar søknaden. I tilfeller hvor skyldner anfører at kravet bygger på en feilaktig fastsettelse, og det er begrunnet tvil knyttet til om fastsettelsen er riktig, skal fastsettingsmyndighetene kontaktes for en vurdering, før søknaden eventuelt tas opp til behandling. Feilaktige fastsettelser bør i størst mulig grad repareres ved endring av fastsettelsen, ikke ved lempning. Dersom søknaden avslås av innkrevingsmyndigheten etter skattebetalingsloven § 15-1, skal det vurderes om søknaden bør oversendes til behandling også hos fastsettingsmyndigheten.

Søknader som gjelder lempning av sakskostnader tilkjent staten, behandles etter rundskriv "G-09/2010 Retningslinjer for statens behandling av anmodninger om ettergivelse av sakskostnadskrav tilkjent av domstolene".

2   Rette myndighet

Avgjørelser om lempning av hensyn til skyldner treffes av innkrevingsmyndighetene.

For skatte- og avgiftskrav følger det av skattebetalingsloven kapittel 2 hvem som er innkrevingsmyndighet for de ulike kravstypene.

Det følger av skattebetalingsloven § 15-1 annet ledd annet punktum at Skattedirektoratet kan fastsette nærmere regler om innkrevingsmyndighetenes kompetanse ved lempning skatte- og avgiftskrav. Slike nærmere regler følger av dette kapittelet.

For krav som innkreves etter SI-loven er det divisjon innkreving v/avdeling oppdrag som er innkrevingsmyndighet. Det følger imidlertid av SI-loven § 1 at denne myndigheten også kan legges til andre avdelinger i divisjon innkreving.

Skatteoppkrevers myndighet fremkommer av punkt 2.1 under. Divisjon innkrevings myndighet fremkommer av punkt 2.2. Myndigheten omfatter både fullmakt til å lempe, og til å avslå søknader

2.1   Skatteoppkreverens myndighet

Skatteoppkreveren gis fullmakt til å nedsette eller gi betalingsutsettelse for renter og omkostninger med inntil kr 50 000 på krav de har innkrevingsansvaret for. Restansene på søknadstidspunktet er avgjørende.

Skatteoppkrever har ikke myndighet til å lempe et rentekrav på kr 50 000 i tilfeller der skyldner etter lempningen fortsatt vil stå med andre uoppgjorte krav til denne skatteoppkreveren, med mindre skyldner tilbyr å betale disse kravene fullt ut i forbindelse med lempesøknaden.

Eks: Skyldner har en samlet restanse til den aktuelle skatteoppkrever på kr 40 000, bestående av kr 30 000 i renter og kr 10 000 i restskatt. I dette tilfelle må skyldner tilby å betale restskattekravet på kr 10 000, for at skatteoppkrever skal ha myndighet til å innvilge nedsettelse av rentekravet på kr 30 000.

Det er ikke krav til samordning med andre skatteoppkrevere eller med divisjon innkreving i saker hvor skatteoppkrever selv har fullmakt til å lempe.

Dersom det søkes om lempning av rente- og omkostningskrav på over kr 50 000, eller dersom skyldner også skylder hovedstol til skatteoppkreveren, skal vedtak fattes av divisjon innkreving.

2.2   Divisjonens myndighet

Divisjon innkreving gis fullmakt til å innvilge og avslå søknader om lempning uavhengig av beløp.

En søknad om nedsettelse av skatte- og avgiftskrav må omfatte alle skyldners krav som innkreves etter skattebetalingsloven, med unntak av krav som skatteoppkrever selv har myndighet til å nedsette

En søknad om betalingsutsettelse på krav som innkreves etter sktbl. § 2-2, må omfatte alle krav divisjon innkreving har innkrevingsansvaret for etter denne bestemmelsen. Det stilles ikke krav til at søknaden også må omfatte krav som innkreves av skatteoppkrever. I utgangspunktet bør det imidlertid utvises forsiktighet med å inngå lengre betalingsavtaler, dersom søker også har restanser av en viss størrelse hos skatteoppkrever. Slike avtaler bør som hovedregel ikke inngås uten at det har vært en dialog med den aktuelle skatteoppkrever.

I utgangspunktet bør det etterstrebes en felles løsning for alle krav som innkreves av Skatteetaten, særlig ved søknad om nedsettelse. Når det gjelder krav som innkreves etter SI-loven, kan likevel kravstypen eller størrelsen på kravet tilsi at kravet ikke bør omfattes av en felles behandling. Det er også flere kravstyper som er unntatt fra lempningsadgangen etter SI-loven § 8, jf. sktbl. § 15-1, se SI-forskriften § 4.

3   Vilkår for lempning

Krav til det offentlige skal som den klare hovedregel betales, enten det skjer frivillig eller etter tvangsinnfordring. Lempning innebærer et unntak fra hovedregelen og krever særskilt hjemmel.

Lempning av hensyn til skyldner er en sikkerhetsventil for å hindre at innfordringen av skyldig beløp får sterkt urimeli­ge utslag. Slik lempning vil derfor bare innvilges unntaksvis.

3.1   Oversikt over vilkårene

Det fremgår av § 15-1 første ledd at "når noen på grunn av dødsfall, særlig alvorlig sykdom eller lignende årsaker er midlertidig ute av stand til å innfri sine skatte- og avgiftsforpliktelser, og det vil være uforholdsmessig tyngende å fortsette innkrevingen, kan det gis betalingsavtale eller midlertidig betalingsfritak. Der betalingsevnen er varig svekket kan kravet settes ned eller frafalles."

Det er tre grunnvilkår som alle må være oppfylt for at lempning kan innvilges. For det første må det foreligge en tilstrekkelig rimelighetsårsak, jf. ”dødsfall, særlig alvorlig sykdom eller lignende årsaker”. For det andre må det være en tilstrekkelig rimelighetsvirkning, jf. ”uforholdsmessig tyngende å fortsette innkrevingen”. For det tredje må det være årsakssammenheng mellom rimelighetsårsaken og rimelighetsvirkningen, jf. ”på grunn av”.

Selv om alle grunnvilkårene er oppfylt, kan det foreligge forhold som gjør at lempningsadgangen ikke bør benyttes, jf. ”kan” som angir at avgjørelsen er opp til vedtaksorganets skjønn. Grunnvilkårene skal prøves først, hvoretter eventuelle andre hensyn trekkes inn under ”kan”-skjønnet. Det innebærer at dersom søknaden avslås på grunn av andre forhold, slik som hensynet til den alminnelige betalingsmoral, skal det fremgå av vedtaket hvordan de tre kumulative grunnvilkårene er vurdert, og hvorvidt de er oppfylt.

Dersom alle vilkårene i § 15-1 er oppfylt må det vurderes om den svekkede betalingsevnen er av midlertidig eller varig art. Varigheten av den svekkede betalingsevnen vil være avgjørende for beslutningen av om det skal innvilges betalingsutsettelse eller nedsettelse. Se punkt 3.2. 

3.1.1  Rimelighetsårsak

Loven nevner eksplisitt noen rimelighetsårsaker, deriblant dødsfall og særlig alvorlig sykdom. Det er ikke et krav om at rimelighetsårsaken må foreligge hos søkeren, også familiemedlemmers eller andre nærståendes forhold som er av en slik art at de oppfyller kravet til rimelighetsårsak, kan omfattes.

Ved skyldners dødsfall vil en eventuell lempning rette seg mot en eller flere arvinger. Selv om skyldners dødsfall oppfyller kravet til rimelighetsårsak, vil lempning overfor arvinger kun være aktuelt der rimelighetsvirkningen er oppfylt for arvingene. Det kan for eksempel være tilfeller hvor det etter skyldners død fastsettes et større skatte- og avgiftskrav som arvingene ikke hadde noen mulighet til å forutse da de overtok ansvaret for skyldners forpliktelser, og hvor dette medfører at de stilles i en særlig vanskelig økonomisk situasjon.

Dødsfall i nær familie vil i praksis være mer aktuelt, men andre dødsfall enn skyldnerens er som hovedregel ikke tilstrekkelig rimelighetsårsak til å lempe overfor skyldneren. Det kan likevel tenkes å foreligge særlige forhold, f.eks. at dødsfallet er i nær familie og har gjort skyldner ute av stand til å ivareta egne forpliktelser. Eksempelvis der ektefelle som går bort har stått for en vesentlig del av husstandens inntekt mv., slik at dødsfallet har satt den gjenlevende ektefellen i en svært vanskelig livssituasjon. 

Hva som anses som ”særlig alvorlig sykdom” må baseres på et sykdomsbegrep som er vitenskapelig og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Også psykiske lidelser, alkoholisme og andre former for rusmisbruk omfattes. For å kunne vurdere om en sykdom er særlig alvorlig, må sykdommen dokumenteres. På grunnlag av dokumenterte opplysninger må det foretas en konkret vurdering av om sykdommen er av en slik art at den kan karakteriseres som særlig alvorlig.

I praksis er innvilget uføretrygd ansett å være tilstrekkelig til at kravet til rimelighetsårsak er oppfylt. Vilkårene for å få innvilget uføretrygd står i folketrygdloven kap. 12.

Lovens oppregning av rimelighetsårsaker er ikke uttømmende, jf. ”lignende årsaker”. Også andre forhold som er knyttet til skyldneren og som begrenser hans mulighet til å forbedre sin økonomiske situasjon kan være relevante. Nedenfor følger et utvalg av omstendigheter som kan tillegges vekt ved vurderingen av om tilstrekkelig rimelighetsårsak foreligger. Listen er ikke uttømmende, også andre forhold kan komme inn i vurderingen:

  • rusmisbruk
  • lengre fengselsopphold
  • høy alder
  • langvarig rehabilitering
  • langvarig arbeidsledighet
  • dødsfall i familien
  • sykdom, som i seg selv ikke tilfredsstiller kravet til ”særlig alvorlig sykdom
  • forholdet til sosialtjenesten, mottager av sosialstønad
  • sosiale problemer
  • langvarige økonomiske problemer
  • familiesituasjon, stor forsørgelsesbyrde

Vanligvis vil ingen av de nevnte omstendigheter alene oppfylle kravet til rimelighetsårsak, men ved en kombinasjon av flere forhold kan kravet være oppfylt. Skyldners totalsituasjon skal vurderes blant annet med hensyn til rehabilitering og mulighetene for å komme tilbake i arbeid.

Dersom skyldneren er en juridisk person, for eksempel et aksjeselskap, vil rimelighetsårsaker knyttet til en fysisk person bare i helt særlige tilfeller kunne være relevante.

Rimelighetsårsaken må være oppfylt på søknadstidspunktet. I tilfeller der det er nær sammenheng mellom rimelighetsårsaken og den manglende håndteringen av kravene, og hvor søknaden først fremsettes når rimelighetsårsaken ikke lenger er til stede, bør innkrevingsmyndighetene se på andre løsninger. Det kan for eksempel være aktuelt å lempe i medhold av skattebetalingsloven § 15-2, se Skattedirektoratets retningslinje om lempning av hensyn til det offentlige som kreditor.

3.1.2  Rimelighetsvirkning

Med rimelighetsvirkning menes at betaling eller innfordring av kravet vil være sterkt urimelig, jf. ”uforholdsmessig tyngende”.

Det må vurderes hvorvidt skyldner, ut fra sin inntekts- og formuessituasjon, vil være i stand til å betjene kravet. Ved vurderingen tas det utgangspunkt i dekningsloven § 2-7. Bestemmelsen fastslår at en skyldner har krav på å få beholde det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren selv og skyldnerens husstand. Livsoppholdssatsene som fremgår av forskrift av 14. juni 2014 nr 724 om livsoppholdssatser ved utleggstrekk og gjeldsordning vil gi veiledning ved vurderingen. Satsene justeres årlig med virkning fra 1. juli. Oppdaterte satser ligger tilgjengelig på www.regjeringen.no.

Har skyldneren løpende kapitalinntekter, andre inntekter eller formue, må det også tas hensyn til dette i vurderingen.

En isolert økonomisk vurdering vil ikke alltid gi svar på om fortsatt innfordring vil være ”uforholdsmessig tyngende”. Der skyldner befinner seg i en svært vanskelig livssituasjon kan rimelighetsvirkning foreligge, selv om skyldner med henvisning til dekningsloven § 2‑7 vil være i stand til å betjene kravet. Der skyldner uten vanskelighet vil kunne innfri kravet i løpet av kort tid, skal imidlertid andre hensyn enn de økonomiske ikke tillegges vekt. I slike tilfeller vil ikke rimelighetsvirkning anses å foreligge.

Formue i bolig kan stå i en særstilling. Har boligen en friverdi må det i utgangspunktet kreves at boligen belånes dersom det er mulig. Dersom skyldner ikke har midler til å betjene et lån, kan det i særlige tilfeller være rimelig at det gis en betalingsutsettelse for kravet mot sikkerhet i boligen. Et eksempel på en slik situasjon kan være en gjenlevende ektefelle som av spesielle hensyn har overtatt ansvaret for avdødes gjeld for å kunne bli boende i boligen.

Helt unntaksvis vil omstendighetene kunne tilsi at krav nedsettes selv om det er friverdi i boligen. Nedsettelse bør likevel ikke innvilges dersom boligen har en ekstraordinær høy verdi, eller hvor det av andre grunner fremstår som rimelig at skyldner finner et rimeligere boalternativ for å kunne innfri kravet.

Andre forhold som kan ha betydning for vurderingen kan for eksempel være skyldnerens alder. I tilfeller der skyldneren er pensjonist eller nær pensjonsalder vil skyldnerens mulighet til å forbedre sin økonomiske situasjon være begrenset.

Det skal i utgangspunktet mye til for å nedsette et krav når det er fullt ut sikret ved pant eller kravet er betalt. I helt spesielle tilfeller kan lempning innvilges selv om det skyldige beløpet er sikret ved pant eller innbetalt. For eksempel der en tredjeperson har stilt sikkerhet for eller dekket kravet, eller hvor skyldner har foretatt en innbetaling med lånte midler. Forutsetningen er at betalingen har skjedd nylig og i sammenheng med søknaden.

Det følger av praksis at kravet til rimelighetsvirkning for renter og omkostninger er litt lempeligere enn ved vurdering av hovedstolen.

3.1.3  Årsakssammenheng

Kravet til årsakssammenheng innebærer et krav om at rimelighetsvirkningen må være en følge av at rimelighetsårsaken inntrådte. Dette innebærer at den manglende betalingsevnen må være et resultat av rimelighetsårsaken. For eksempel kan det som følge av særlig alvorlig sykdom være uforholdsmessig tyngende å fastholde kravet fordi skyldneren har mistet mye av sitt inntektsgrunnlag.

Det er stilles ikke krav til årsakssammenheng mellom rimelighetsårsaken og selve opparbeidelsen av kravet.

Der skyldneren opprettholder samme inntekts-/utgiftsnivå etter at rimelighetsårsaken inntrådte, vil normalt ikke kravet til årsakssammenheng være oppfylt. I spesielle tilfeller kan årsakssammenheng foreligge selv om betalingsevnen ikke er redusert. For eksempel vil lempning ikke være utelukket for unge uføretrygdede som hadde en svært lav inntekt før rimelighetsårsaken inntrådte. I disse tilfellene vil årsakssammenhengen ofte være oppfylt fordi sykdommen har medført at skyldneren ikke får den inntektsutvikling man antar vedkommende ellers ville ha fått.

3.1.4  Nærmere om skjønnsvurderingen, jf. ”kan”

Selv om alle vilkårene er oppfylt, kan det foreligge forhold som gjør at lempningsadgangen ikke bør benyttes, jf. ”kan”. Spørsmålet om lempning må avgjøres etter en helhetsvurdering av det foreliggende rimelighetsgrunnlaget og eventuelle klanderverdige forhold på søkerens hånd. Lempningen må ikke virke støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral.

Klanderverdige forhold hos skyldner kan gi grunnlag for å nekte lempning selv om de øvrige vilkår er oppfylt. Momenter ved denne vurderingen kan være i hvilken grad skyldneren for øvrig har oppfylt sine forpliktelser etter gjeldende regelverk. Videre vil illojal boforringelse, kreditorbegunstigelse, overføring av større beløp til utlandet, eller andre tilsvarende forhold på skyldnerens hånd tale mot lempning. Også det at skyldneren tidligere har vist manglende betalingsvilje og stadig opparbeidet seg ny gjeld til Skatteetaten/skatteoppkrever kan tale mot at lempning innvilges.

De klanderverdige forholdene skal imidlertid vurderes opp mot andre forhold som kan gjøre det mindre støtende å akseptere lempning. I de tilfeller hvor de klanderverdige forholdene ligger langt tilbake i tid, er knyttet til skyldnerens tidligere virksomhet og skyldneren ikke har opparbeidet seg nevneverdig ny restanse i ettertid, vil en godtakelse være mindre støtende. Det er vanskelig å gi en generell angivelse av hvor gamle de klanderverdige forhold må være for at de skal anses for å ligge langt tilbake i tid, men i normaltilfellene vil dette være tilfelle der handlingene/unnlatelsene er mer enn 10 år gamle. Er forholdene nyere enn 5 år vil de i utgangspunktet ikke kunne anses for å ligge langt tilbake i tid. Der klanderverdige forhold er avdekket ved et nylig avholdt bokettersyn, vil lempning av krav relatert til bokettersynet som hovedregel være støtende selv om de aktuelle forholdene ligger langt tilbake i tid.

Det er videre viktig å kartlegge hvorfor søker ikke har oppfylt sine forpliktelser etter gjeldende regelverk. Den manglende oppfyllelsen av forpliktelsen kan skyldes formildende omstendigheter, som f.eks. sykdom.

Ved søknad om lempning av skatte- og avgiftskrav, bør det tale til søkers fordel dersom han er à jour med løpende skatte- og avgiftsforpliktelser.

Kravenes alder og sammensetning kan også være momenter ved vurderingen av om lempning kan godtas. Har det pågått aktiv innfordring mot skyldneren i mange år uten at det har gitt resultater, kan det i visse tilfeller være mindre støtende å lempe kravet. Det samme gjelder dersom forsinkelsesrenter og omkostninger utgjør en større del av kravet. Terskelen for lempning av forsinkelsesrenter og omkostninger er noe lavere enn ved lempning av hovedstol.

Innkrevingsmyndighetenes opptreden kan i særlige tilfeller ha betydning for støtendevurderingen. For eksempel kan ubegrunnet passivitet eller feilinformasjon fra fastsettings-/ innkrevingsmyndighetene, tillegges vekt ved vurderingen.

Enkelte typer krav vil kunne være mer støtende å lempe enn andre. Når det gjelder lempning av trekkansvar etter skattebetalingsloven § 16-20 eller tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 tredje ledd, følges en meget restriktiv praksis. Arbeidsgiver er økonomisk ansvarlig for at skattetrekk blir foretatt og at trekkoppgjør blir gitt korrekt. Dersom plikten ikke overholdes blir arbeidsgiveren økonomisk ansvarlig for det beløpet som skulle ha vært trukket. Videre kan unnlatelse av å foreta forskuddstrekk og separering etter skattebetalingsloven § 5-12 straffes etter skattebetalingsloven § 18-1. Brudd på trekkplikten anses som svært klanderverdig, og det skal mye til for å lempe et slikt ansvar for arbeidsgivere.

Et annet eksempel er løpende tvangsmulkt der det underliggende forhold ikke er korrigert, slik at mulkten fortsatt løper. Mulkten ilegges nettopp for å fremtvinge en ønsket opptreden, for eksempel levering av regnskap, og en nedsettelse vil stride mot hensikten med ileggelse.

Som hovedregel bør ikke krav lempes overfor virksomheter i fortsatt drift. Dersom en virksomhet fortsatt er i drift, vil både en betalingsutsettelse og en nedsettelse kunne innebære en konkurransevridning sammenlignet med andre virksomheter som betaler ved forfall. Skyldner er ikke en virksomhet i fortsatt drift der virksomheten er reelt og formelt avviklet.

Dersom søkeren har betydelig gjeld til andre kreditorer, skal det vurderes om lempningen vil komme søkeren selv til gode. Dersom lempningen vil innebære et økt dekningsgrunnlag for de øvrige kreditorene, er hensikten bak lempningsreglene ikke oppnådd. Skyldnere med alvorlige gjeldsproblemer til flere kreditorer bør som hovedregel oppfordres til å søke om gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. Der økt dekning for øvrige kreditorer kun fremstår som en teoretisk mulighet, kan det imidlertid være aktuelt å lempe. Forutsetningen for lempning i disse tilfellene er at en gjeldsordning etter gjeldsordningsloven ikke fremstår som en hensiktsmessig løsning på gjeldsproblemene. For eksempel kan sykdommen være av en så alvorlig karakter at en gjeldsordning, som løper over flere år, fremstår som en lite heldig løsning og en unødvendig belastning for skyldner.

3.2   Vurdering av om betalingsevnen er varig eller midlertidig svekket

3.2.1 Midlertidig ute av stand til å dekke kravet

Ofte kan skyldneren på grunn av sykdom eller andre lignende årsaker ha vanskeligheter med å oppfylle sine betalingsforpliktelser i en kortere periode. Skyldnerens likviditetsproblemer kan i slike tilfeller avhjelpes ved en betalingsavtale eller en ren utsettelse med betalingen. Det er kun i de tilfeller hvor betalingsevnen er varig svekket at det er aktuelt med hel eller delvis nedsettelse av kravet.

At betalingsevnen kun er midlertidig svekket innebærer at det er utsikt til bedring av skyldnerens arbeidsevne og/eller økonomiske situasjon. Forhold som fører til at skyldneren er midlertidig ute av stand til å betale må dokumenteres for at utsettelse skal være aktuelt.

Dersom skyldner mottar arbeidsavklaringspenger kan dette tyde på at betalingsevnen er midlertidig svekket. Arbeidsavklaringspenger er en midlertidig stønad som i hovedregel ikke skal ytes i mer enn tre år.

Er skyldner midlertidig ute av stand til å dekke kravet og de øvrige vilkårene for lempning er oppfylt, kan det gis en betalingsavtale eller en ren utsettelse med betalingen. Hvilken løsning som velges beror på en konkret vurdering, og må stå til det aktuelle rimelighetsgrunnlaget.

Rene betalingsutsettelser bør ikke gis for mer enn 1 år av gangen. Innkrevingsmyndigheten må da foreta en ny vurdering av om vilkårene er oppfylt. Betalingsutsettelse gis ved at videre innfordring stoppes.

Det er ikke noen absolutt begrensning når det gjelder varigheten av betalingsavtaler. Avdragstiden følger av rimelighetsgrunnlaget, og må fastsettes i tråd med dette.

Spørsmålet om renter ved betalingsutsettelser og betalingsavtaler må vurderes særskilt. I utgangpunktet bør rentefritak gis i hele eller deler av avdragstiden. Dersom skyldner ikke overholder betalingsavtalen, skal renter beregnes for tiden etter betaling skulle skjedd, med mindre innkrevingsmyndighetene forlenger avtalen etter ny vurdering.

3.2.2  Varig svekket betalingsevne

Etter § 15-1 første ledd annet punktum kan krav bare settes ned eller frafalles hvis skyldneren er varig ute av stand til å innfri sine betalingsforpliktelser. Forarbeidene gir ikke noen retningslinjer på hva som ligger i ordet ”varig”. Det antas at den manglende betalingsevnen ikke må være av midlertidig karakter, og at det ikke er utsikt til bedring av skyldnerens inntekts- og arbeidsevne.

Et eksempel på varig svekket betalingsevne kan være at skyldner mottar uføretrygd. Uføretrygd er ment å sikre inntekt til livsopphold dersom en har fått inntektsevnen langvarig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. En person som mottar uføretrygd har vært gjennom en nøye medisinsk utredning, og er blitt erklært varig ute av stand til å arbeide.

Der det er søkt om uføretrygd, saken er meget godt dokumentert, og det er liten tvil om at søknaden vil føre frem, kan det legges til grunn at rimelighetsårsaken er varig. I tilfeller hvor det er usikkert om søknaden vil bli innvilget kan det gis en betalingsutsettelse frem til søknaden er avgjort, dersom de øvrige vilkårene for lempning er oppfylt.

Det kan tenkes andre tilfeller hvor betalingsevnen er varig svekket. For eksempel vil høy alder kombinert med sykdom kunne gjøre at skyldners økonomiske situasjon ikke antas å bedre seg.

Etter § 15-1 må betalingsevnen være ”varig svekket” i forhold til hva den var før rimelighetsårsaken inntrådte for at kravet skal kunne nedsettes helt eller delvis. Begrepet ”svekket” kan i denne sammenheng ikke forstås slik at det er en absolutt forutsetning for nedsettelse at det er skjedd en reduksjon av betalingsevnen. I helt spesielle tilfeller kan det være aktuelt med en nedsettelse selv om betalingsevnen ikke er redusert. Det gjelder situasjoner hvor skyldner i utgangspunktet hadde svært lav eller ingen inntekt, og hvor skyldner på grunn av rimelighetsårsaken ikke har mulighet til å bedre betalingsevnen sin. Lempningsbestemmelsens formål og forarbeider utelukker ikke nedsettelse i slike tilfeller.

Er betalingsevnen varig svekket og de øvrige vilkårene i punkt 3.1 oppfylt, kan krav nedsettes helt eller delvis. Dette beror på en konkret vurdering, og tiltaket må stå til det aktuelle rimelighetsgrunnlaget. Det innebærer at rimelighetsårsakens alvorlighetsgrad og varighet, samt rimelighetsvirkningen, vil ha betydning for beløpet som lempes.

Når ikke annet fremgår av avgjørelsen, legges det til grunn at renter og omkostninger som knytter seg til det nedsatte beløpet også ettergis.

4   Ikrafttredelse

Retningslinjen trer i kraft 1. juli 2019.