Rundskriv

Retningslinje for lempning av skatte- og avgiftskrav av hensyn til det offentlige som kreditor

  • Publisert:
  • Avgitt 01.05.2018

Denne retningslinjen omhandler lempning av hensyn til det offentlige som kreditor etter skattebetalingsloven § 15-2.

Retningslinjen er utgått

Denne retningslinjen er erstattet av retningslinje for lempning av hensyn til det offentlige som kreditor (1. juli 2019).

1      Innledning

Denne retningslinjen gjelder lempning av hensyn til det offentlige som kreditor etter skattebetalingsloven § 15-2.

Lempning er en fellesbetegnelse for betalingsutsettelse og ettergivelse. En betalingsutsettelse kan gis i form av en betalingsavtale eller en ren utsettelse med betalingen. Ettergivelse innebærer en nedsettelse av hele eller deler av kravet.

At lempning skjer av hensyn til det offentlige som kreditor innebærer at skyldner innrømmes betalingsutsettelse eller ettergivelse fordi det tjener innfordringen.

Lempning etter denne retningslinjen kan skje som ledd i avtale mellom skatte- og avgiftskreditorene og skyldner alene, som ledd i utenrettslig gjeldsordning eller gjeldsforhandling etter konkursloven.

Denne retningslinjen omfatter krav som er angitt i skattebetalingsloven § 1-1 annet og tredje ledd, § 1-3 første ledd og skattebetalingsforskriften §§ 1-2-1 og 1-2-3. Videre kommer § 15-2 også til anvendelse på ansvarsbeløp etter kapittel 16, jf. § 16-1 annet ledd annet punktum.

Finansdepartementet hadde tidligere myndighet til å lempe sivile erstatningskrav tilkjent på skatte- og avgiftsområdet. Denne myndigheten er nå videredelegert til innkrevingsmyndighetene. Ved forskrift 24. juni 2014 nr. 860 ble det gjort endring i skattebetalingsforskriften § 1-2-2. Endringen innebærer at innkrevingsmyndighetene har myndighet til å lempe erstatnings- og regresskrav ved inntreden etter skattebetalingsloven § 15-2. 

Fra 1. januar 2016 ble Toll- og avgiftsetatens oppgaver knyttet til innkreving, herunder lempning, overført til Skatteetaten. Denne retningslinjen erstatter retningslinje av 1. januar 2016 om lempning av hensyn til det offentlige som kreditor (§ 15-2) for krav på toll, særavgifter og innførselsmerverdiavgift.

Fra 1. januar 2015 er Statens innkrevingssentral (SI) en del av Skatteetaten. SI kan lempe krav av hensyn til det offentlige som kreditor etter SI-loven § 8. Vilkårene for ettergivelse etter skattebetalingsloven § 15-2 og SI-loven § 8 er i all hovedsak like, selv om ordlyden i bestemmelsene er noe ulik. Praksis hos SI og Skatteetaten skal derfor være lik, så lenge det ikke er tungtveiende argumenter som tilsier noe annet. Denne retningslinjen og SIs rutine for ettergivelse etter SI-loven § 8 er derfor revidert og oppdatert.

1.1      Forholdet til tidligere retningslinjer gitt av SKD

Denne retningslinjen erstatter SKD-melding nr 9/11 av 8. juli 2011, samt retningslinje av 1. januar 2016 om lempning av hensyn til det offentlige som kreditor (§ 15-2) for krav på toll, særavgifter og innførselsmerverdiavgift.

1.2      Hjemmel

Innkrevingsmyndigheten kan med hjemmel i skattebetalingsloven § 15-2 tredje ledd første punktum treffe avgjørelser om lempning av hensyn til det offentlige som kreditor.

Skattedirektoratet kan fastsette nærmere regler om innkrevingsmyndighetenes kompetanse, jf. skattebetalingsloven § 15-2 tredje ledd annet punktum. Nærmere bestemmelser om innkrevingsmyndighetenes kompetanse følger av retningslinjens kapittel 2.

1.3      Avgrensninger

Lempning av hensyn til det offentlige som kreditor må avgrenses mot lempning av hensyn til skyldneren. Hensynene bak de to ulike lempningsgrunnlagene er forskjellige, dermed er også vilkårene ulike. En søknad om lempning kan fremmes på ett eller begge grunnlag. Nærmere orientering om vilkårene for lempning etter denne bestemmelsen følger av Skattedirektoratets retningslinje for lempning av skatte- og avgiftskrav av hensyn til skyldner.

Videre må det avgrenses mot gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. Personer med alvorlige gjeldsproblemer til flere kreditorer bør henvises til å søke gjeldsordning. Lempning av skatte- og avgiftskrav som ledd i gjeldsordning etter gjeldsordningsloven behandles i egne retningslinjer, jf. SKD-melding nr 7/08 og retningslinje av 1. januar 2016 om gjeldsordning etter gjeldsordningsloven for krav på toll, særavgifter og innførselsmerverdiavgift.

Søknader som utelukkende er begrunnet ved urimelige forhold ved fastsettelsen av kravet, jf. skatteforvaltningsloven § 9-9, skal behandles av fastsettingsmyndighetene. I slike tilfeller kan søknaden uten videre oversendes til fastsettingsmiljøet ved skattekontoret. Skyldner skal informeres om oversendelsen.

Søknader som er begrunnet både med innfordringshensyn og forhold ved fastsettelsen, skal i utgangspunktet behandles av den myndighet som mottar søknaden. I tilfeller hvor skyldner anfører at kravet bygger på en feilaktig fastsettelse, og det er begrunnet tvil knyttet til om fastsettelsen er riktig, skal fastsettingsmyndighetene kontaktes for en vurdering, før søknaden eventuelt tas opp til behandling. Feilaktige fastsettelser bør i størst mulig grad repareres ved endring av fastsettelsen, ikke ved lempning. 

Dersom søknaden avslås av innkrevingsmyndigheten etter skattebetalingsloven § 15-2, skal det vurderes om søknaden bør oversendes til behandling også hos fastsettingsmyndigheten.

1.4      Underretning til SKD om saker av prinsipiell interesse

Skattedirektoratet ønsker å bli orientert om saker av prinsipiell interesse før vedtak fattes uavhengig av størrelsen på omsøkt beløp.

En sak vil være av prinsipiell betydning når rettskildesituasjonen er svært usikker eller komplisert, og hvor det er behov for avklaring. En sak kan også være av prinsipiell betydning når den kan få betydning for et større antall skatte- og avgiftssubjekter. Eksempler på prinsipielle saker kan være saker hvor det ikke foreligger noen klar praksis, saker som kan/vil ha stor betydning for rettsutviklingen og saker om anvendelsen av nye skatte- og avgiftsregler som gir grunnlag for flere løsninger.

Skattedirektoratet ønsker også å bli informert om saker som kan gi betydelig provenymessige virkninger, saker som kan bli gjenstand for større medieinteresse og andre saker som det av særlige grunner kan være viktig at Skattedirektoratet er kjent med.

2      Rette myndighet

Det følger av skattebetalingsloven § 15-2 tredje ledd annet punktum at Skattedirektoratet kan fastsette nærmere regler om innkrevingsmyndighetenes kompetanse. Slike nærmere regler følger av dette kapittelet.

Myndigheten omfatter både fullmakt til å lempe, og til å avslå søknader.

Skatteoppkrevers myndighet fremkommer av punkt 2.1 under. Skattekontorets myndighet fremkommer av punkt 2.2. Dersom skyldner er skyldig skatt og avgift til flere skatteoppkrevere eller skattekontor, kan myndigheten etter punkt 2.1 og punkt 2.2 være begrenset, se punkt 2.3 om krav til samordning. Dette er fordi lempning etter fullmaktene i utgangspunktet forutsetter at vedtaket gir en løsning for alle skyldners skatte- og avgiftskrav.

2.1      Skatteoppkreverens myndighet

2.1.1  Myndighet ved søknad om betalingsutsettelse

Skatteoppkreveren har myndighet til å gi betalingsutsettelse av inntil 12 måneders varighet for krav på skatt, arbeidsgiveravgift og trekkansvar på inntil kr 300 000. Skatteoppkrever kan likevel avslå en søknad om betalingsutsettelse på over 12 måneder, så lenge kravet er under beløpsgrensen på kr. 300 000.

Som det klare utgangspunkt kan skatteoppkrever kun fatte vedtak i saker om betalingsutsettelse der skyldners totale restanse på søknadstidspunktet er på inntil kr 300 000. Årsaken til dette er at en eventuell lempning skal medføre at man oppnår en samlet løsning for skyldners totale skatte- og avgiftskrav.

Skatteoppkrever kan likevel fatte vedtak i saker om betalingsutsettelse/ettergivelse der skyldners totale restanse på søknadstidspunktet er på over kr 300 000 dersom skyldner i forbindelse med lempesøknaden tilbyr å betale den del av restansen som er over kr 300 000. 

Eks: Skyldner har en samlet restanse på kr 500 000, og tilbyr å innbetale kr 200 000 umiddelbart mot at det innvilges en betalingsavtale for den resterende del av kravet (kr. 300 000). Skatteoppkrever vil da ha myndighet til å innvilge en betalingsavtale på inntil 12 måneder. 

Oslo kemnerkontor, Kemneren i Bergen, Trondheim kemnerkontor og Stavanger kemnerkontor har utvidede fullmakter. Disse kontorene kan gi betalingsavtaler for inntil kr 600 000 av inntil 24 måneders varighet.

2.1.2  Myndighet ved søknad om ettergivelse

Skatteoppkreveren har myndighet til å ettergi renter og omkostninger av skatt, arbeidsgiveravgift og trekkansvar med inntil kr 50 000.

Som det klare utgangspunkt kan skatteoppkrever kun fatte vedtak i saker om ettergivelse der skyldners totale restanse på søknadstidspunktet er på inntil kr 50 000 og kun består av renter og omkostninger av skatt, arbeidsgiveravgift og trekkansvar. Årsaken til dette er at en eventuell lempning skal medføre at man oppnår en samlet løsning for skyldners totale skatte- og avgiftskrav.

Skatteoppkrever kan likevel fatte vedtak i saker om ettergivelse der det totale rente- og omkostningskravet på søknadstidspunktet er på over kr 50 000 og/eller dersom restansen også består av andre typer krav f.eks. restskatt inntil kr 50 000, dersom skyldner i forbindelse med lempesøknaden tilbyr å betale den del av rentekravet som er over kr. 50 000 og eventuelle andre krav.

Eks: Skyldner har en samlet restanse på kr 70 000 (rentekrav), og tilbyr å innbetale kr 20 000 umiddelbart mot at det innvilges en ettergivelse for den resterende del av kravet (kr 50.000). Skatteoppkrever vil da ha myndighet til å innvilge ettergivelse av de kr 50 000.

Eks: Skyldner har en samlet restanse på kr 40 000 som består av kr 30 000 i renter og kr 10.000 i restskatt. I dette tilfelle må skyldner tilby å betale restskattekravet med kr. 10 000 for at skatteoppkrever skal ha myndighet til å innvilge ettergivelse av rentekravet på kr 30 000.

Oslo kemnerkontor, Kemneren i Bergen, Trondheim kemnerkontor og Stavanger kemnerkontor har utvidede fullmakter. Disse kontorene har fullmakt til å ettergi renter og omkostninger av skatt, arbeidsgiveravgift og trekkansvar på inntil kr 100 000.

2.2      Skattekontorets myndighet

Skattekontoret gis myndighet til å lempe og avslå uavhengig av beløp.

Skattekontoret kan gi betalingsavtaler av inntil 24 måneders varighet. Skattekontoret kan i særlige tilfelle fravike begrensningen i betalingsavtalens varighet, se punkt 3.4.2. Rene betalingsutsettelser skal ikke gis for mer enn 1 år av gangen.

2.3      Krav til samordning

2.3.1  Krav til samordning ved søknad om ettergivelse

2.3.1.1      Samordning av skatte- og avgiftskrav

Ved vurderingen av søknader om ettergivelse av hensyn til det offentlige som kreditor, er det av avgjørende betydning at det foreligger en fullstendig oversikt over skyldners skatte- og avgiftsrestanser. En søknad om ettergivelse skal omfatte skyldnerens totale skatte- og avgiftskrav. Dette innebærer at skyldner må fremsette en felles søknad for alle skatte- og avgiftsrestanser, og at kompetent myndighet skal vurdere og avgjøre søknaden samlet.

I tilfeller hvor søknaden ikke omfatter skyldnerens totale skatte- og avgiftskrav skal han oppfordres til å fremme ny søknad hvor alle forfalte krav er inkludert. Dersom skyldner ikke etterkommer oppfordringen, skal søknaden avvises. Der søknaden kun er fremsatt for skatteoppkrever og ikke omfatter forfalte og ubetalte krav som skattekontoret eller andre skatteoppkreverkontor har oppkreveransvaret for, kan skatteoppkrever avvise uavhengig av de begrensninger som følger av beløpsgrensene i retningslinjens punkt 2.1. 

I tilfeller hvor skyldner har gjeld til flere skatteoppkrevere, som utelukkende består av renter og omkostninger, skal vedtak fattes av skatteoppkrever i kommunen der skyldner har sitt bosted eller selskapet har sin forretningsadresse. Forutsetningen er at totalt beløp som søkes ettergitt er på kr 50 000 eller lavere. Der skyldner ikke har restanser til bostedskommunen eller kommunen hvor selskapet har sin forretningsadresse, skal vedtak fattes av skatteoppkrever som har innkrevingsansvaret for det nyeste kravet.

Dersom det søkes om ettergivelse av rente- og omkostningskrav på over kr 50 000, eller dersom skyldner også har andre typer krav, skal samlet vedtak fattes av skattekontoret i regionen hvor personlig skyldner har sitt bosted eller selskapet har sin forretningsadresse. Skatteoppkreverne skal avgi innstilling i saken, jf. punkt 4.4.

Berører en sak flere skattekontor, skal vedtak fattes av skattekontoret i den regionen hvor personlig skyldner bor eller selskapet har sin forretningsadresse. Det gjelder med mindre de berørte skattekontorene avtaler at en annen av dem skal fatte vedtak i saken. De øvrige skal avgi innstilling i saken, jf. punkt 4.4.

Dersom søknaden omfatter krav som skatteoppkrever har oppkreveransvaret for og krav som skattekontoret har oppkreveransvar for, skal vedtak fattes av skattekontoret.

2.3.1.2      Samordning med krav som innkreves av SI

Fra 1. januar 2015 ble Statens innkrevingssentral (SI) en del av Skatteetaten. Skattebetalingsloven § 15-2 gjelder ikke for krav som innfordres av SI, men SI har hjemmel til å lempe flere typer krav av hensyn til det offentlige som kreditor etter SI-loven § 8. Vilkårene for ettergivelse etter skattebetalingsloven § 15-2 og SI-loven § 8 er i all hovedsak like, selv om ordlyden i bestemmelsene er noe ulik. Det er derfor naturlig at man har en så lik praksis som mulig på dette området.

Slik regelverket er i dag, med ulike lovbestemmelser og delt avgjørelseskompetanse mellom SI og skatteoppkrever/skattekontor, er det vanskelig å få til en full samordning av lempebehandlingen i tilfeller hvor skyldner har krav både hos SI og andre steder i Skatteetaten.

Ved søknad om betalingsutsettelse stilles det ingen krav til samordning mellom SI og skattekontor/skatteoppkrever.

Ved søknad om ettergivelse stilles det følgende krav til samordning mellom SI og Skattekontor/skatteoppkrever:

  • Ved behandling av ettergivelsessøknader er det ingen krav til samordning der man kommer til at søknaden skal avslås (m.a.o. disse sakene skal behandles som før)
  • Dersom en vurderer å innvilge hel eller delvis ettergivelse, skal det slås opp i "Samlet reskontroinnsyn" for å se om skyldner også har krav hos SI. Dersom skyldner har krav også hos SI skal en kontakte SI v/ettergivelsesgruppa og undersøke om det er søkt om ettergivelse også hos SI.
  • Dersom det er søkt om ettergivelse også hos SI skal en samordne resultatet i vedtakene. Dette betyr ikke nødvendigvis at resultatet må være det samme, det kan f.eks. være forhold som tilsier at det vil være støtende å lempe skattekravet, men at tilsvarende forhold ikke får betydning for SI-kravet. Det må imidlertid være enighet mellom skatteoppkrever/skattekontor og SI om resultatet i begge sakene. Det må fremkomme av vedtaket hvorfor man har kommet til ulike resultater hos henholdsvis SI og skatteoppkrever/skattekontor.
  • Vedtakene bør sendes ut samtidig. Dersom saksbehandlingstiden hos vedtaksorganene er ulik, bør saken prioriteres hos det organet med lengst saksbehandlingstid.
  • Dersom skatteoppkrever/skattekontor og SI ikke klarer å enes om vurderingen, skal spørsmålet løftes til SKD som overordnet myndighet.
  • Lempebehandlingen skal videre samordnes i alle tilfeller hvor skyldner selv opplyser om at det også er søkt om ettergivelse til SI, da det i disse tilfellene ofte vil foreligge en forventning hos skyldner om en samordnet behandling.

Selv om lempebehandlingen samordnes skal det sendes ut separate vedtak.

Kontakt vedrørende samordning skal dokumenteres i saksbehandlingssystemet, både hos de som tar kontakt og hos de som blir kontaktet. Dette med tanke på at det kan komme en søknad om ettergivelse på et senere tidspunkt.  

2.3.2  Krav til samordning ved søknad om betalingsutsettelse

Kravet om at en søknad skal omfatte skyldnerens samlede skatte- og avgiftskrav gjelder som et utgangspunkt også der det søkes om en betalingsutsettelse, herunder betalingsavtaler og rene betalingsutsettelser, som ikke innebærer noen nedsettelse av kravene.

For krav som skatteoppkreveren har innkrevingsansvaret for, må en betalingsutsettelse omfatte alle krav som hører under fellesinnkrevingen, dvs. skatt, arbeidsgiveravgift og trekkansvar.

I tilfeller hvor skyldner har gjeld til flere skatteoppkrevere, og beløpet det søkes om utsettelse for overstiger kr 300 000, skal vedtak i saken fattes av skattekontoret i regionen hvor personlig skyldner har sitt bosted eller selskapet har sin forretningsadresse. Skatteoppkreverne skal avgi innstilling i saken, jf. punkt 4.4. Der skyldneren har gjeld til flere skatteoppkrevere og beløpet det søkes om utsettelse for er på kr 300 000 eller lavere, skal vedtak i saken fattes av skatteoppkrever i kommunen der skyldner har sitt bosted eller selskapet har sin forretningsadresse. Der skyldner ikke har restanser til bostedskommunen eller kommunen hvor selskapet har sin forretningsadresse, skal vedtak fattes av skatteoppkrever som har innkrevingsansvaret for det nyeste kravet.

I tilfeller hvor skyldner har gjeld til både skatteoppkrever og skattekontor stilles det ikke tilsvarende krav til samordning. Skatteoppkrever må likevel ikke samtykke i en betalingsutsettelse før det er avklart med skattekontoret hvordan eventuelle krav de har innkrevingsansvaret for skal dekkes. Sistnevnte gjelder ikke betalingsavtaler for beløp under kr 50 000 og med avdragstid på inntil 6 måneder.

Når skattekontoret samtykker i en betalingsutsettelse for krav det har innkrevingsansvar for, skal det på samme måte være avklart med skatteoppkrever hvordan eventuelle krav under fellesinnkrevingen skal dekkes. Sistnevnte gjelder ikke betalingsavtaler med beløp under kr 50 000 og avdragstid inntil 6 måneder.

3      Vilkår for lempning

Skatter og avgifter skal som den klare hovedregel betales, enten det skjer frivillig eller etter tvangsinnfordring. Lempning innebærer et unntak fra hovedregelen og krever særskilt hjemmel.

At lempning skjer av hensyn til det offentlige som kreditor innebærer at skyldner innrømmes lempning fordi det tjener innfordringen. Dersom skyldneren påberoper seg spesielle forhold ved sin egen situasjon, må det vurderes om saken bør behandles etter reglene om lempning av hensyn til skyldneren, se Skattedirektoratets retningslinje for lempning av skatte- og avgiftskrav av hensyn til skyldner.

3.1      Vilkår for lempning

3.1.1  Oversikt over vilkårene

Det fremgår av § 15-2 første ledd at "[f]remsetter skyldneren et betalingstilbud, kan et skatte- og avgiftskrav settes ned, eller det kan gis utsettelse med betalingen. Det er et vilkår at skyldneren ikke er i stand til å innfri kravet på vanlig måte, og at betalingstilbudet antas å gi bedre dekning enn fortsatt innfordring. Betalingstilbudet må være det beste skyldneren kan tilby, og avgjørelsen må ikke virke støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral."

Det er flere vilkår som må være oppfylt for at lemping kan innvilges. Det er i utgangspunktet en forutsetning at det foreligger et betalingstilbud fra skyldner. Et betalingstilbud kan bestå av tilbud om en engangsinnbetaling eller avdragsvis nedbetaling, normalt i like store månedlig avdrag. Tilbudet kan også være en kombinasjon av disse.

For å kunne lempe som innfordringstiltak må i tillegg følgende vilkår være oppfylt:

  • Skyldneren må ikke være i stand til å innfri kravet på vanlig måte (se punkt 3.1.2)
  • Tilbudet må gi bedre dekning enn fortsatt innfordring (se punkt 3.1.3)
  • Tilbudet må være det beste skyldner kan tilby (se punkt 3.1.4)
  • Avgjørelsen må ikke være støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral (se punkt 3.1.5)

3.1.2  Skyldneren må ikke være i stand til å innfri kravet på vanlig måte.

Det kreves at skyldneren utnytter sin mulighet fullt ut hva gjelder inntektsevne og opplåningsmuligheter. I tilfeller der skyldner har så stor formue at han med rimelighet kan betale skatter og avgifter, men hvor realisasjon kan være forbundet med vanskeligheter, kan lempning ved betalingsavtale eller betalingsutsettelse være aktuelt.

3.1.3  Tilbudet må gi bedre dekning enn fortsatt innfordring

Det er et vilkår at lempning medfører bedre dekning for skatte- og avgiftskravene enn fortsatt innfordring. For å kunne ta stilling til om dette vilkåret er oppfylt, må det foretas en konkret vurdering av tilbudet opp mot mulighetene for å få dekket kravet på andre måter. Det må vurderes hvilken dekning som kan forventes ved alle andre innfordringstiltak i løpet av den neste femårsperioden, for eksempel realisasjon av utlegg, motregning, utleggstrekk, konkurs mv.

Der det er sannsynlig at skyldner noe frem i tid vil få en betydelig inntektsøkning/reduksjon i utgifter, skal forventet dekning ved andre innfordringstiltak likevel vurderes i et lengre tidsperspektiv, men som hovedregel ikke ut over ti år. Et eksempel på et slikt tilfelle vil være der skyldner er i en utdanningssituasjon og først om noen år vil komme ut i inntektsgivende arbeid.

I noen tilfeller løper det et utleggstrekk som vil gi større dekning over tid enn det fremsatte tilbudet. Dersom utleggstrekket ikke reduserer restansen som følge av rentepåløpet, vil dette være et moment for å akseptere tilbudet. En søknad bør ikke avslås kun med den begrunnelse at det løper et utleggstrekk. Dette gjelder særlig i gamle saker.

Dersom det er vanskelig å få oversikt over skyldnerens mulighet til å dekke kravet, kan dette tale mot at det samtykkes i en ordning.

Unntak fra vilkåret om at tilbudet må antas å gi bedre dekning enn fremtidig innfordring kan imidlertid tenkes. Dette kan være aktuelt for mindre krav der fortsatt innfordring i utgangspunktet vil gi full dekning, men hvor kostnader ved innfordringen kan være større enn selve kravet. I slike tilfeller kan det av prosessøkonomiske grunner være hensiktsmessig å gjøre unntak fra dette vilkåret.

Ved vurderingen av dekningsmulighetene ved fortsatt innfordring gjennom utleggstrekk skal det tas utgangspunkt i dekningsloven § 2-7. Etter dekningsloven § 2-7 kan utleggstrekk tas i skyldners lønn etter fradrag av forskuddstrekk "i den utstrekning lønnen overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand". For personlige skyldnere vil livsoppholdssatsene som fremgår av forskrift av 14. juni 2014 nr 724 om livsoppholdssatser ved utleggstrekk og gjeldsordning være utgangspunktet for vurderingen. Satsene justeres årlig med virkning fra 1. juli. Oppdaterte satser ligger tilgjengelig på www.regjeringen.no.

For mer om hvordan man beregner utleggstrekkets størrelse, se utfyllende beskrivelse i Skattebetalingshåndboken kap. 14-4.5.

3.1.4  Tilbudet må være det beste skyldner kan tilby

Lempning er et unntak fra hovedregelen om at skatter og avgifter skal betales til fastsatt tid og med fastsatt beløp. Det kreves derfor at skyldneren anstrenger seg når han fremsetter et betalingstilbud. At tilbudet må være det beste skyldner kan fremsette innebærer en vurdering av skyldnerens økonomi og fremtidige inntektsmuligheter. Det må vurderes om skyldneren er i, eller i de nærmeste årene vil komme i, en slik økonomisk situasjon at det er sannsynlig at han frivillig vil kunne tilby bedre dekning. Ved denne vurderingen vil det være relevant å se på skyldners personlige forhold, livssituasjon og fremtidsutsikter. For eksempel kan skyldneren på søknadstidspunktet være student eller syk, men det er sannsynlig at han om en viss tid vil være i lønnet arbeid. I disse tilfellene vil skyldner i relativt nær fremtid kunne gi et bedre tilbud.

Ved avgjørelse av om tilbudet er det beste skyldneren kan tilby, må innkrevingsmyndigheten også se på hvilke lånemuligheter skylderen har. Dersom skyldneren for eksempel eier fast eiendom med friverdi, bør han benytte seg av denne lånemuligheten når han fremsetter et betalingstilbud.

I de tilfeller hvor skyldneren er avhengig av tredjemanns velvilje er det nærliggende å tro at tilbudet er det beste som kan tilbys.

Det er viktig at det forslaget som blir fremsatt er realistisk. Det bør ikke innvilges ordninger som med høy grad av sannsynlighet ikke vil kunne gjennomføres. Det må derfor foretas en vurdering av muligheten for at skyldner kan betale det han skal etter avtalen med de midler han har til rådighet.

For selskaper må det foretas en konkret vurdering av om selskapet kan klare de løpende utgifter som ordningen krever.

I særlige tilfeller vil skyldnerens vanskelige situasjon tilsi at det beste tilbudet han kan tilby er svært lavt. Unntaksvis kan det godtas et nulloppgjør. Som et klart utgangspunkt skal et nulltilbud ikke aksepteres i tilfeller der det antas at skyldner kan få lempet kravene på annen måte. Dersom innkrevingsmyndighetene antar at kravet kan nedskrives gjennom en gjeldsordning etter gjeldsordningsloven eller gjennom lempning etter skattebetalingsloven § 15-1, bør unntaket fra kravet om at det må foreligge et betalingstilbud ikke anvendes. Det samme vil gjelde der det antas at kravet vil kunne lempes som på grunnlag av særlige grunner knyttet til fastsettingen etter skatteforvaltningsloven § 9-9 el.

Muligheten til å akseptere et nulltilbud er ment som en snever unntaksbestemmelse. Unntaket tar sikte på å fange opp spesielle tilfeller hvor saken vanskelig kan løses på annen måte og hvor full ettergivelse etter omstendighetene fremstår som rimelig. Det er vanskelig å gi konkrete eksempler på tilfeller der et nulltilbud kan aksepteres, men det er åpenbart at skyldner må være i en særlig vanskelig livssituasjon. Som et utgangspunkt bør flere av de forhold som er listet opp nedenfor virke sammen:

-       Lite sannsynlig at fortsatt innfordring vil resultere i innbetalinger av betydning.

-       Prosessøkonomiske hensyn tilsier at nulltilbud kan aksepteres.

-       Skyldner har ingen mulighet til å låne midler med tanke på å fremsette et tilbud.

-       Kravene refererer seg til skjønnsfastsettinger som fastsettingsmyndighetene har begrenset med muligheter til å endre.

-       Det foreligger rimelighetsmomenter, men ikke av en slik karakter at kravene kan ettergis i medhold av skattebetalingsloven § 15-1.

-       Det er tale om eldre krav som har vært forsøkt innfordret over flere år.

-       Eventuelle støtende forhold ligger langt tilbake i tid.

3.1.5  Avgjørelsen må ikke være støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral

Selv om et betalingstilbud isolert sett vil medføre bedrede dekningsutsikter, kan det likevel foreligge forhold som gjør at det ikke bør lempes. Det skal foretas en helhetsvurdering av om en godtagelse av tilbudet vil kunne være støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral.

Momenter ved denne vurderingen kan være i hvilken grad skyldneren for øvrig har oppfylt sine forpliktelser etter gjeldende regelverk, for eksempel skatteforvaltningsloven, skattebetalingsloven, merverdiavgiftsloven, regnskapsloven, tolloven, motorkjøretøy- og båtavgiftsloven eller særavgiftsloven. Videre vil illojal boforringelse, kreditorbegunstigelse eller andre tilsvarende forhold på skyldnerens hånd tale mot lempning. Også det at skyldneren tidligere har vist manglende betalingsvilje og stadig opparbeidet seg ny skatte- og avgiftsgjeld kan tale mot at lempning innvilges.

De klanderverdige forholdene skal imidlertid vurderes opp mot andre forhold som kan gjøre det mindre støtende å lempe kravet. I de tilfeller hvor de klanderverdige forholdene ligger langt tilbake i tid, er knyttet til skyldnerens tidligere virksomhet og skyldneren ikke har opparbeidet seg nevneverdig ny restanse, vil en godtakelse være mindre støtende. Det er vanskelig å gi en generell angivelse av hvor gamle de klanderverdige forhold må være for at de skal anses for å ligge langt tilbake i tid, men i normaltilfellene vil vilkåret være oppfylt der handlingene/unnlatelsene er mer enn 10 år gamle. Er forholdene yngre enn 5 år vil de i utgangspunktet ikke kunne anses for å ligge langt tilbake i tid. Der de klanderverdige forhold er

avdekket ved et nylig avholdt bokettersyn, vil lempning av krav relatert til bokettersynet som hovedregel være støtende selv om de aktuelle forhold ligger langt tilbake i tid.

Det er videre viktig å kartlegge hvorfor søker ikke har oppfylt sine forpliktelser etter gjeldende regelverk. Den manglende oppfyllelsen av forpliktelsen kan skyldes formildende omstendigheter, som f. eks. sykdom.

Det bør tale til søkers fordel dersom han nå er à jour med løpende skatte- og avgiftsforpliktelser.

Skatte- og avgiftskravets alder og sammensetning kan også være momenter ved vurderingen av om lempning skal godtas. Har det pågått aktiv innfordring mot skyldneren i mange år uten at det har gitt resultater, kan det være mindre støtende å lempe kravet. Det samme gjelder dersom forsinkelsesrenter og omkostninger utgjør en større del av kravet. Lempning av forsinkelsesrenter og omkostninger kan praktiseres noe mindre strengt enn lempning av hovedstol.

Det kan tenkes at spesielle omstendigheter rundt innfordringshistorikken kan ha betydning for lempningsvurderingen. For eksempel kan innfordringsmyndighetenes passivitet tillegges vekt ved vurderingen. Slike og lignende forhold må veies mot klanderverdige forhold hos skyldneren, og det må foretas en konkret vurdering ved avgjørelsen av om lempning er egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoralen.

Enkelte typer krav vil kunne være mer støtende å lempe enn andre. Når det gjelder lempning av trekkansvar etter skattebetalingsloven § 16-20, følges en meget restriktiv praksis. Arbeidsgiver er økonomisk ansvarlig for at skattetrekk blir foretatt og at trekkoppgjør blir gitt korrekt. Dersom plikten ikke overholdes blir arbeidsgiveren økonomisk ansvarlig for det beløpet som skulle ha vært trukket. Videre kan unnlatelse av å foreta forskuddstrekk og separering etter skattebetalingsloven § 5-12 straffes etter skattebetalingsloven § 18-1. Brudd på trekkplikten anses som svært klanderverdig, og det skal mye til for å lempe et slikt ansvar for arbeidsgivere.

Det skal også mye til for å lempe arveavgift. Dette skyldes at formuen til den avgiftspliktige øker ved mottak av arv eller gave. Ved arveoppgjør skal arvinger sette av midler til betaling av arveavgiften.

Som hovedregel bør ikke skatte- og avgiftskrav lempes overfor virksomheter i fortsatt drift. Dersom en virksomhet fortsatt er i drift, vil en ettergivelse knyttet til virksomheten innebære en konkurransevridning sammenlignet med andre virksomheter som betaler ved forfall.

Ved ”støtendevurderingen” er det ønskelig at de innfordringsmessige hensyn blir tillagt mer vekt enn tidligere, og som en følge av det skal det mer til for at en søknad avslås av allmennpreventive hensyn enn etter tidligere praksis.

En skatte- og avgiftspliktig skal i utgangspunktet bare innvilges nedsettelse av skatte- og avgiftsgjeld en gang. Skyldneren skal ikke benytte lempningsinstituttet som en enkel utvei for å bli kvitt sin skatte- og avgiftsgjeld. Det er bare i ekstraordinære tilfeller at en skyldner kan få innvilget søknad om lempning mer enn en gang. I de tilfeller hvor skyldneren har fått nedsatt skatte- og avgiftsrestanser tidligere, vil en ny innvilgelse innenfor en tiårsperiode i utgangspunktet være støtende og være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral.

I noen tilfeller har skyldneren en faktisk positiv formue, eller vil få dette etter at det fremsatte forslag til ordning er gjennomført. Forholdet kan imidlertid være at disse midler ikke er gjenstand for kreditorbeslag og/eller vanskelig å utnytte som sikkerhet for låneopptak. Isolert sett kan tilbudet således fremstå som gunstig. Det skal likevel vises varsomhet med å nedsette krav i slike tilfeller.

3.2      Delvis betaling på søknadstidspunktet

Dersom skyldner ved fremsettelse av søknad om lempning på innfordringsmessig grunnlag frivillig betaler hele eller deler av tilbudt beløp, bør søknaden vurderes som om betalingen ikke var foretatt. Skyldner skal med andre ord ikke stilles dårligere fordi beløpet helt eller delvis allerede er betalt. Sentrale momenter i vurderingen er om skyldner har betalt frivillig, og om det er nær sammenheng i tid mellom søknaden og betalingen. Dersom betalingen er foretatt for å avverge tvangsrealisasjon/konkursåpning kan beløpet ikke sies å være betalt frivillig.

3.3      Lempning ved solidaransvar

Dersom skyldner har en solidarisk medansvarlig for kravet skal det i vurderingen av søknaden om lempning legges til grunn at skyldner hefter for hele beløpet. Det skal aldri samtykkes i at ansvaret deles. Hele eller deler av kravet kan ikke lempes, med mindre begge skyldnere fremsetter søknad om lempning, eller tilbudet fra en skyldner er så godt at tilbudet etter en ordinær innfordringsvurdering ville blitt akseptert.

Dersom kun en av de solidarisk medansvarlige fremsetter tilbud om delvis betaling som er i tråd med ovennevnte, er det i praksis lagt til grunn at det kan fattes vedtak om at videre innfordring stilles i bero mot den av skyldnerne som delvis betaler. Kravet vil ikke falle bort og videre innfordring kan rettes mot eventuelt andre ansvarlige.

Det skal inntas i vedtaket at berostillelse ovenfor en skyldner ikke berører et eventuelt regressansvar skyldnerne imellom, eller betalingsansvaret og innkrevingen mot eventuelle andre solidaransvarlige.

3.4      Særlig om ensidige betalingsutsettelser

3.4.1  Generelt

Lovens grunnvilkår gjelder også for lempning gjennom betalingsutsettelse, se punkt 3.1 ovenfor.

En betalingsutsettelse vil normalt innebære en avtale om avdragsvis betaling av skatte- og avgiftskravene. I enkelte tilfeller kan det imidlertid være aktuelt med en ren utsettelse med betalingen, dvs. at det kan avtales at skyldner først skal betale kravet på et senere tidspunkt. Dette vil typisk kunne være aktuelt i tilfeller hvor skyldner for en kortere periode er uten inntekt, og ikke har oppsparte midler, f.eks. dersom skyldner er i pliktig førstegangstjeneste.

Betalingsavtaler som inngås mellom skyldneren og innkrevingsmyndigheten innebærer at innkrevingsmyndigheten forplikter seg til å unnlate visse innfordringstiltak som ellers kunne vært iverksatt i avtaletiden, mot at skyldner overholder nærmere bestemte vilkår. Betalingsavtaler kan inngås separat eller i kombinasjon med en nedsettelse av kravet.

Avtalen skal ikke endre forfallstidspunktet for de krav som omfattes av avtalen eller begrense retten til å kreve renter. I særlige tilfeller kan det imidlertid gis rentefritak i nedbetalingsperioden. Rentene skal i tilfelle ikke frafalles før avtalen er gjennomført og overholdt.

Betaling i henhold til avtalen kan skje ved et engangsbeløp eller avdragsvis til bestemte tidspunkter, normalt i like store månedlige avdrag. Et klart og fast opplegg sikrer muligheten for å fange opp tegn på at skyldneren ikke vil klare å oppfylle avtalen.

Dersom alternativet til en lengre betalingsavtale for eksempel er utleggstrekk i skyldnerens lønn, vil alle forslag som innebærer en like stor eller lavere innbetaling enn utleggstrekket over samme periode som den klare hovedregel måtte avslås. I helt spesielle tilfeller kan unntak gjøres dersom det stilles tilfredsstillende sikkerhet for kravet som er omfattet av avtalen.

I enkelte tilfeller kan det være nødvendig at det nedlegges trekk for en del av avdragene parallelt med at det inngås en betalingsavtale. En kan se for seg en situasjon hvor en skyldner som også har andre kreditorer enn Skatteetaten tilbyr å betale kr 6 000 pr. måned, mens det beløpet som kan trekkes er 4 500 kr. I et slikt tilfelle kan det være aktuelt å nedlegge et utleggstrekk på 4 500 kr for å forhindre at andre kreditorer nedlegger trekk som tvinger skyldner til mislighold av avtalen.

3.4.2  Betalingsutsettelsens varighet

For virksomhet i fortsatt drift bør en betalingsavtale ikke strekke seg ut over ett år. Skattekontoret kan i særlige tilfeller fravike kravet om ett års avdragstid ved fortsatt drift, men ikke utover to år.

I de øvrige tilfeller skal en betalingsavtale i utgangspunktet ikke strekke seg ut over to år. Skattekontoret kan i særlige tilfeller fravike kravet til betalingsavtalens lengde.

Rene betalingsutsettelser skal ikke gis for mer enn ett år av gangen.

3.4.3  Krav til sikkerhet ved betalingsutsettelse/betalingsavtale

3.4.3.1      Virksomhet i fortsatt drift

Som utgangspunkt er det en forutsetning for å få en betalingsutsettelse at det er etablert tilfredsstillende sikkerhet for kravet, enten gjennom utleggspant eller gjennom frivillig sikkerhetsstillelse. For virksomhet i fortsatt drift bør det som hovedregel stilles sikkerhet for kravet i form av selvskyldnergaranti.

Omstendighetene kan i særlige tilfeller tilsi at det gis en kortere betalingsutsettelse/-avtale uten at det er etablert tilfredsstillende sikkerhet for kravet.

3.4.3.2      Personlige skyldnere mv.

Betalingsutsettelser skal som det klare utgangspunkt ikke gis før kravet er søkt sikret gjennom utleggsforretning eller nedleggelse av utleggstrekk.

I særlige tilfeller kan det gis en kortere betalingsutsettelse/-avtale uten at det er stilt sikkerhet eller kravet er søkt sikret ved utleggstrekk/-pant. Ved vurderingen må det ses hen til kravets størrelse, skyldnerens historikk, nedbetalingstidens lengde og omstendighetene for øvrig.

3.4.4  Avtalevilkår

Følgende vilkår skal inntas i betalingsavtalen:

  • Det skal stilles som vilkår at betaling av løpende terminer av skatt, avgift og trekkansvar skjer rettidig i avtaletiden.
  • Det skal opplyses at avtalen er uten betydning for adgangen til motregning i skyldnerens eventuelle krav på det offentlige. Motregnet beløp anses som ekstraordinært avdrag under avtalen. Dette innebærer at motregning ikke får noen innvirkning på avviklingen av avtalen ut over å korte ned avdragstiden ved avtale om fullt oppgjør.
  • Det skal opplyses at avtalen ikke endrer det opprinnelige forfallstidspunktet for kravet eller begrenser retten til å kreve renter.
  • Det skal inntas i avtalen at ethvert betalingsmislighold leder til at avtalen bortfaller og at ordinær innfordring vil bli iverksatt.
  • Det skal inntas i avtalen at skyldner i avtaletiden er forpliktet til å opplyse om vesentlige forbedringer i sin økonomi. Dersom skyldners betalingsevne er vesentlig bedre enn det som tidligere er lagt til grunn forbeholder vi oss retten til å gå tilbake på avtalen 

Dersom det er behov for det, kan innkrevingsmyndighetene oppstille andre vilkår for betalingsavtalen.

3.4.5  Oppfølgning av inngåtte avtaler

Den enkelte innkrevingsmyndighet må sørge for at det ved mislighold av betalingsavtaler straks iverksettes videre innfordring. Det skal normalt ikke samtykkes i ny avtale for kravet.

3.4.6  Unntak for årsavgiftskrav

I henhold til avtalen med SI skal det ikke innvilges betalingsutsettelser av hensyn til det offentlige som kreditor etter at krav er overført SI for tvangsinnfordring.  

3.5      Særlig om ensidige nedsettelser

Ved ensidig nedsettelse samtykkes det i at betaling av en del av kravet anses som fullt og endelig oppgjør. Nedsettelse vil være betinget av at delinnbetaling finner sted.

En ensidig nedsettelse kan avtales der skyldner ikke har andre usikrede kreditorer og ikke er en virksomhet i fortsatt drift. Skyldner er ikke en virksomhet i fortsatt drift der virksomheten er reelt og formelt avviklet.

Skyldnere med alvorlige gjeldsproblemer til flere kreditorer bør oppfordres til å søke om gjeldsordning etter gjeldsordningsloven, jf. SKD-melding nr 7/08. Der skyldner har andre usikrede kreditorer eller er en virksomhet i fortsatt drift, kan lempning også skje som utenrettslig gjeldsordning, jf. punkt 3.6, frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord etter konkursloven, jf. punkt 3.7. Dersom skyldner har andre kreditorer, og tilbudet bare er rettet mot skatte- og avgiftskreditorene, kan det unntaksvis avtales ensidig nedsettelse dersom sterke innfordringsmessige hensyn tilsier det, og det ikke foreligger fare for omstøtelse til fordel for de øvrige kreditorene eller forfordeling til skatte- og avgiftskreditorenes ugunst.

Krav som ville vært prioritert i tilfelle av konkurs vil det sjelden være aktuelt å nedsette. Det samme gjelder krav som er sikret ved pant. Generelt skal en være tilbakeholden med nedsettelse av hovedstol. Nedsettelse av renter som ledd i betaling av hovedstol kan derimot benyttes der dette medfører dekning av hovedstol.

Det er mer betenkelig å nedsette nyere krav enn krav som er gamle. For nyere krav vil tvangsinnfordring ennå ikke være forsøkt i særlig grad, og innkrevingsmyndigheten vil ha liten kunnskap om hvilken dekning den fremtidige innfordring vil medføre. For eldre restanser som har vært forsøkt innfordret over lengre tid vil utsiktene til fremtidig full dekning ofte være bedre belyst. Har skyldneren i tillegg vært gjennom konkursbehandling har man bedre sikkerhet for at skyldneren ikke har midler til å dekke restansene fullt ut.

Oppgjør skal som hovedregel skje som engangsinnbetaling. Unntaksvis kan betaling i avdrag avtales, jf. punkt 3.4.

3.6      Særlig om utenrettslige gjeldsordninger

3.6.1  Generelt

Med utenrettslig gjeldsordning menes en samlet ordning som omfatter både skatte- og avgiftskreditorene og andre kreditorer. Forslag til utenrettslig gjeldsordning kan fremsettes av skyldner, herunder privatpersoner så vel som juridiske personer.

Der skyldner kun har skatte- og avgiftsgjeld, og ikke er en virksomhet i fortsatt drift, må tilbudet vurderes etter reglene om betalingsavtale eller ensidig nedsettelse, jf. henholdsvis punkt 3.4 og 3.5.

Utenrettslig gjeldsordning er et alternativ til gjeldsordning etter konkursloven eller etter gjeldsordningsloven. Gjeldsordninger etter konkursloven blir behandlet i punkt 3.7. Gjeldsordninger etter gjeldsordningsloven behandles i egen melding, jf. SKD-melding nr 7/08, og i retningslinje av 1. januar 2016 om gjeldsordning etter gjeldsordningsloven for krav på toll, særavgifter og innførselsmerverdiavgift.

Utenrettslige gjeldsordninger blir for virksomheter i hovedsak brukt i to varianter: gjeldsordning med sikte på fortsettelse av virksomhetens drift (underhåndsakkord) og gjeldsordning med sikte på avvikling og opphør av virksomhetens drift (likvidasjonsakkord).

Dersom skyldners skatte- og avgiftsrestanser stammer fra gammel næringsvirksomhet som skyldner ikke lenger er ansvarlig for driften av, kan gjeldsordningen behandles som en likvidasjonsakkord. Det forutsettes at gjelden er opparbeidet gjennom deltagelse i ansvarlig selskap, som selvstendig næringsdrivende eller som privatperson. Dersom skatte- og avgiftskravene stammer fra næringsvirksomhet som er avviklet og skyldner har startet opp igjen, eller i realiteten har fortsatt med i det vesentlige samme type virksomhet, vil det i en gjeldsordning bli å betrakte som et tilfelle av fortsatt drift. Hvorvidt skyldner i det vesentlige driver samme type virksomhet må avgjøres etter en vurdering av blant annet virksomhetens formål. En endring av ansvarsform alene vil for eksempel ikke være tilstrekkelig til at virksomheten ikke anses som fortsatt drift. I tilfeller hvor skyldner etter at virksomheten er startet opp på nytt, oppfyller sine forpliktelser overfor skattemyndighetene, og gjelden fra før avvikling eller konkurs ligger langt tilbake i tid, kan tilbudet behandles etter reglene for likvidasjonsakkord.

Ved utenrettslige gjeldsordninger inngås avtale om skjæringsdag tilsvarende fristdagen ved konkurs og åpningsdagen ved offentlige gjeldsforhandlinger. Som skjæringsdagen regnes normalt dagen for den første henvendelse til kreditorene om utenrettslig gjeldsordning. Det kan unntaksvis avtales en annen skjæringsdag med de øvrige kreditorer dersom dette etter en konkret vurdering anses hensiktsmessig. Ved etterfølgende konkursbehandling fastsettes ny skjæringsdag, jf. dekningsloven § 1-2. Avtalt skjæringsdag ved utenrettslig gjeldsordning vil da ikke bli lagt til grunn. I de tilfeller hvor det foreligger risiko for omstøtelse eller tap av prioritet, bør en derfor vurdere å begjære skyldner konkurs.

Krav oppstått før skjæringsdagen, uavhengig av forfall, omfattes av gjeldsordningen.

3.6.2  Krav til dekning av prioriterte krav, pantesikrede krav mv

Den foreslåtte utenrettslige gjeldsordningen skal omfatte alle kjente fordringer på skyldneren som skriver seg fra tiden før skjæringsdagen. En utenrettslig gjeldsordning bør i utgangspunktet likestille alle kreditorene. Etter prinsippene i konkursloven § 23 tredje og fjerde ledd kan enkelte fordringer likevel holdes utenfor gjeldsordningen eller gis bedre dekning enn andre krav.

Dette gjelder følgende krav:

  • Fordringer som har lovbestemt fortrinnsrett etter dekningsloven § 9-3 og § 9-4. Kravene skal etter fast praksis gis full dekning før betaling skjer til uprioriterte krav.
  • Fordringer som er sikret med panterett eller annen sikkerhetsrett i skyldners eiendeler, for så vidt sikkerheten antas å dekke fordringen. Det vil si at sikkerheten må verdsettes og den del av fordringen som eventuelt overstiger sikkerheten må meldes som uprioritert, eventuelt prioritert krav. Fordringer som er sikret med panterett eller annen sikkerhetsrett holdes utenfor ordningen eller gis full dekning før betaling skjer til uprioriterte krav.
  • Fordringer som kan dekkes ved motregning skal gis full dekning.
  • Mindre krav kan gis bedre dekning enn andre krav. Hva som anses som et mindre krav skal fremgå av avtalen.

Etter konkursloven § 23 fjerde ledd kan ”enkelte fordringshavere etter samtykke stilles dårligere enn de øvrige fordringshaverne”. Av forarbeidene til loven fremgår det at dette særlig gjelder etterprioriterte krav. For tilleggsskatt og tilleggsavgift med renter og saksomkostninger, herunder renter frem til fastsettelsen, skal det normalt ikke samtykkes i dårligere dekning. Det vil si at tilleggsskatt og tilleggsavgift med renter, herunder renter frem til fastsettelsen, og omkostninger normalt skal behandles som uprioriterte fordringer ved utenrettslige gjeldsordninger.

I enkelte tilfeller kan det være grunn til å akseptere ulik behandling av kreditorene i en utenrettslig gjeldsordning, selv om dette ikke følger av prinsippene i konkurslovens § 23. En saklig og velbegrunnet forskjellsbehandling av ulike kreditorgrupper vil i unntakstilfeller kunne aksepteres.

3.6.3  Krav til dekning av uprioriterte krav

3.6.3.1      Personlige skyldnere

Det var tidligere oppstilt et krav til 25% dekningsgrad ved utenrettslige gjeldsordninger. Dette kravet er ikke videreført.

3.6.3.2      Virksomhet i fortsatt drift

Kravet til 25% dekningsgrad opprettholdes likevel som et utgangspunkt når det gjelder utenrettslig gjeldsordning for virksomheter i fortsatt drift. Dette har sammenheng med at det ved tvangsakkord etter konkursloven oppstilles et krav om at tvangsakkorden som hovedregel må gå ut på betaling av minst 25 %, se nærmere om dette i punkt 3.7.3.

I tillegg til at forslaget må tilfredsstille kravet til dekningsgrad, må også de alminnelige vilkårene være oppfylt, jf. punkt 3.1.

Hvor kreditorfellesskapet i det vesentligste består av skatte- og avgiftskrav og virksomheten skal fortsette, skal uprioriterte krav dekkes med minst 50 % dividende. Dersom det foreligger klare innfordringshensyn kan det unntaksvis dispenseres fra kravet om minstedekning på 50 % dividende.

3.6.4  Krav til betaling

Dividendeoppgjør kan skje som en engangsbetaling eller avdragsvis. Ved avdragsvise oppgjør må retningslinjene for betalingsavtaler følges, jf. punkt 3.4. Avdragsordninger kombinert med prosentvis reduksjon av gjelden skal være kortsiktige og normalt ikke strekke seg ut over ett år.

3.7      Særlig om frivillig gjeldsordning og tvangsakkord etter konkursloven

3.7.1  Generelt

Konkurslovens første del inneholder regler for gjeldsforhandling etter konkursloven, herunder frivillig gjeldsordning etter kapittel V og tvangsakkord etter kapittel VI. En tvangsakkord krever hjemmel i lov. Ved frivillig gjeldsordning gir den alminnelige avtalefrihet nødvendig hjemmel.

Fristdagen ved gjeldsforhandling etter konkursloven er som hovedregel dagen da begjæring om åpning av gjeldsforhandling kom inn til tingretten, jf. dekningsloven § 1-1. Ved en etterfølgende

konkursbehandling vil fristdagen ved gjeldsforhandlingen bli lagt til grunn, jf. dekningsloven § 1-2 andre ledd.

For å komme inn under konkurslovens regler om frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord, er det en forutsetning at skyldneren ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, jf. konkursloven § 1.

Forslag om gjeldsordning etter konkursloven behandles på innfordringsgrunnlag. Det må derfor foretas en innfordringsvurdering av fremsatt forslag. Det vil si at det fremsatte tilbudet må vurderes opp mot alternative innfordringstiltak. I vurderingen vil det være særlig aktuelt å se hen til at alternativet til å akseptere forslaget kan være at det stadfestes tvangsakkord eller at konkurs åpnes.                                                                    

I det følgende skal hovedreglene for frivillig gjeldsordning og tvangsakkord etter konkursloven kort gjennomgås.

3.7.2  Frivillig gjeldsordning etter konkursloven

Forhandling om frivillig gjeldsordning er offentlig og skal kunngjøres, jf. konkursloven § 6 første ledd. Av bestemmelsens første ledd annet punktum følger at tingretten i særlige tilfeller kan bestemme at kunngjøring skal unnlates.

Konkursloven § 23 første ledd regulerer hva et frivillig gjeldsordningsforslag kan gå ut på. Etter § 23 står skyldner fritt med hensyn til utformingen av forslaget. Konkursloven stiller ingen nedre grense for hva et forslag kan gå ut på.

Etter konkursloven § 23 andre ledd må gjeldsordningen omfatte og likestille alle kjente fordringer. Unntakene fra dette utgangspunktet er det redegjort for under punkt 3.6.2. Tilleggsskatt og tilleggsavgift med renter, herunder renter frem til fastsettelsen, og omkostninger behandles som der nevnt.

Et forslag til frivillig gjeldsordning må vedtas av alle kjente fordringshavere, jf. konkursloven § 25 første ledd. Det fremgår imidlertid av den samme paragrafens andre og tredje ledd at kreditorer kan bli bundet ved passivitet. Hvis kreditorer som ikke har svart er varslet etter konkursloven § 25 andre ledd, og det ikke er noen fordringshavere som har stemt mot forslaget, kan forslaget bli vedtatt. I så fall kreves det at fordringshavere som til sammen representerer minst 3/4 av det samlede pålydende av fordringene som forslaget omfatter, godtar forslaget. Dersom et fremsatt forslag ikke vedtas, kan skyldner fremsette et nytt forslag, jf. konkursloven § 26. Skyldner kan ikke fremsette et tredje frivillig forslag. Om det andre forslaget ikke blir vedtatt skal gjeldsnemnda gi innberetning om forholdet til tingretten, jf. konkursloven § 22 andre ledd. Tingretten kan innstille gjeldsforhandlingene og åpne konkurs, jf. konkursloven § 57 første ledd nr. 1.

3.7.3  Tvangsakkord etter konkursloven

En tvangsakkord er offentlig, og skal kunngjøres av gjeldsnemnda, hvis ikke tingretten beslutter å gjøre det selv, jf. konkursloven § 35. Kreditorene er gitt en frist på tre uker til å sende inn til gjeldsnemnda en spesifisert oppgave over sine tilgodehavender.

I kunngjøringen av at akkordforhandling er åpnet skal det etter konkursloven § 35 første ledd nr. 3 berammes et fordringshavermøte, jf. § 38a, eller opplyses om at tingretten har bestemt at det ikke skal avholdes et slikt møte. Formålet med slike møter er å gi kreditorene anledning til å stille spørsmål og drøfte et eventuelt akkordforslag. Det er ikke et krav om at det må foreligge et akkordforslag til møtet.

Det følger av konkursloven § 30 hva en tvangsakkord kan gå ut på. Av bestemmelsen fremgår det at tvangsakkorden må gå ut på betaling av minst 25 % av de alminnelige fordringshaveres tilgodehavender. Det åpnes for en dekning på under 25 % der alle kreditorer godtar akkordforslaget eller skyldners insolvens skyldes uhell som ikke kan lastes ham. Etterprioriterte krav skal kun gis dekning når de alminnelige fordringshavere har fått full dekning, jf. konkursloven § 30 sjette ledd.

Den stadfestede akkord er bare bindende for de fordringer som er oppstått før gjeldsforhandlingene er åpnet, jf. konkursloven § 55 første ledd første punktum. Akkorden er allikevel ikke bindende for prioriterte fordringer, pantesikrede fordringer og fordringer som kan dekkes ved motregning, jf. konkursloven § 55 første ledd nr. 1-3. Begrepet gjeldsforhandlinger er i denne sammenheng ment å omfatte både forhandlinger om frivillig gjeldsordning, og offentlige forhandlinger om tvangsakkord.

Reglene om avstemning over skyldners akkordforslag er samlet i konkursloven § 40. I henhold til bestemmelsens første ledd skal gjeldsnemnda sende skyldners forslag til tvangsakkord til kreditorene med en frist på minst to uker for skriftlig svar til gjeldsnemnda. Etter konkursloven § 40 andre ledd kan tingretten etter begjæring fra gjeldsnemnda beslutte at det skal holdes et avstemningsmøte. Konkursloven § 42 regulerer hvilke kreditorer som har stemmerett og for hvilket beløp de kan stemme.

Hvis et akkordforslag går ut på at skyldner skal betale minst 50 % av de alminnelige kreditorers tilgodehavender, kreves det for vedtagelse av forslaget at det blir godtatt av minst 3/5 av fordringshaverne, regnet så vel etter antall som etter beløp, jf. konkursloven § 43 første ledd. Går forslaget ut på betaling av under 50 %, kreves 3/4 flertall i begge henseender, jf. konkursloven § 43 andre ledd.

4      Saksbehandlingsregler

4.1      Generelt

Skattebetalingsloven bestemmer i § 3-1 første ledd at forvaltningsloven gjelder for alle krav som innkreves etter loven. Det er gitt enkelte unntak når det gjelder klageadgang og krav til begrunnelse i § 3-3, se punkt 4.5 og 4.10.

Lempning er som nevnt et unntak fra hovedregelen om at skatter og avgifter skal betales. Som et minstekrav må grunnlaget for avgjørelsen og saksbehandlers vurdering nedtegnes og dokumenteres, slik at det i ettertid kan fastslås at alle vilkårene for lempning var oppfylt. Det er viktig at saken er godt opplyst før avgjørelse tas.

En lempningssøknad bør normalt ikke føre til at løpende innfordring stilles i bero, men tyngre innfordringstiltak som tvangssalg og konkurs bør ikke iverksettes før søknaden er avgjort. Dersom en søknad om lempning er inne til behandling, må den videre dekningspågangen vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

Der overordnet organ har avgjørelsesmyndighet, skal det forberedende organet utarbeide en innstilling.

Dokumentene i saker som avgjøres av overordnet organ skal arkiveres hos innkrevingsmyndigheten for kravet.

4.2      Foreløpig svar

Etter forvaltningsloven § 11 a andre ledd skal det snarest mulig gis et foreløpig svar dersom det ventes at det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse besvares. Bestemmelsen i § 11 a tredje ledd fastslår at mer enn en måned fra henvendelsen mottas til svar kan gis uansett er uforholdsmessig lang tid.

Det foreløpige svaret gis av det organet som mottar henvendelsen. I svaret skal det gjøres rede for grunnen til at henvendelsen ikke kan behandles tidligere, og så vidt mulig opplyse om når svar kan ventes.

4.3      Klarlegging av saksforholdet

Søknad om lempning fremmes for innkrevingsmyndigheten for kravet, som klarlegger saksforholdet og forbereder saken.

Søkeren skal i utgangspunktet sende en skriftlig søknad. Dersom søkeren henvender seg muntlig, skal det utformes en skriftlig redegjørelse som søkeren undertegner. Søkeren må veiledes med tanke på hvilke opplysninger og dokumentasjon søknaden bør inneholde.

Etter forvaltningsloven § 17 første ledd skal saken være så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. For å sikre et godt og riktig resultat, må det forberedende organet fremskaffe opplysninger som gir et mest mulig fullstendig bilde av søkerens totale økonomiske situasjon. Saksbehandleren skal kartlegge de relevante opplysningene og nødvendig dokumentasjon skal legges ved.  Nødvendig informasjon skal innhentes fra tilgjengelige kilder i tilfeller hvor søker ikke sender inn dette selv.

Før søknaden realitetsbehandles bør følgende opplysninger/dokumentasjon foreligge:

  • søkerens navn, fødselsnummer/org.nr, stilling, yrke/utdannelse og sivilstand
  • barn/ektefelle/samboer (ev. andre skyldner har rett/plikt til å forsørge) og barns alder
  • dokumentasjon av søkerens inntekt per i dag, og inntekt for de tre siste årene
  • dokumentasjon av eventuelle utgifter som er nødvendig til livsopphold, som går ut over livsoppholdssatsen (boligutgifter, barnepassutgifter, barnebidrag etc.)
  • dokumentasjon av eventuell samboers/ektefelles inntekts- og utgiftsforhold
  • formue og gjeld for søker og samboer/ektefelle, eventuelt takst/verdivurdering av formuesobjekter
  • dersom søker er et selskap (juridiske person) bør man også innhente godkjent/innsendt regnskap og næringsoppgave/ligningsopplysninger for de tre siste år
    • opplysning om hvorvidt fastsettelsen av det omsøkte kravet bygger på egne oppgaver, skjønn, endringsvedtak eller liknende. Dokumentasjon bør innhentes.
    • oversikt over skyldnerens samlede skatte- og avgiftsgjeld, angitt med beløp, hvilke år restansene refererer seg til, samt prioritet
    • oversikt over hvilke innfordringstiltak som har vært vurdert, hvilke som er gjennomført, resultatet av disse og videre innfordringsmuligheter
    • opplysninger om hvordan tilbudet skal finansieres
    • opplysninger om skyldnerens øvrige kreditorer, eventuelt med oversikt over kravenes prioritet, og om de er sikret ved pant eller liknende. Der det foreligger pantesikrede fordringer, skal pantets verdi og pantekravets størrelse oppgis.
    • eventuelt opplysninger om skjæringsdagen
    • eventuelle opplysninger om omstøtelige forhold
    • eventuelt underordnet organs innstilling

Hvis saken er så mangelfullt opplyst/dokumentert at den ikke lar seg realitetsbehandle, kan søknaden avvises etter at den nødvendige informasjon er forsøkt innhentet fra skyldner.

Dersom skyldner bor i utlandet vil det ofte være en utfordring å vite hvilke dokumenter som viser den fulle og hele økonomiske situasjonen til skyldneren. Det stilles i utgangspunktet samme krav til at skyldneren dokumenterer sin økonomiske situasjon. Dersom det er vanskelig å få oversikt over skyldnerens mulighet til å dekke kravet, kan dette tale mot at det samtykkes i en lempning.

Dersom skyldner bor i et land vi har bistandsavtale med bør kravet som utgangspunkt sendes på bistand før det innvilges en ettergivelse. Bor skyldner derimot i et land vi ikke har bistandsavtale med, vil et tilbud om å betale deler av kravet ofte anses å gi bedre dekning enn fortsatt innfordring.

4.4      Saksfremstilling og innstilling

I saker hvor skatteoppkrever har avgjørelsesmyndighet skal skatteoppkreveren selv utarbeide en skriftlig saksfremstilling. Saksfremstillingen skal inneholde en samlet beskrivelse av de faktiske forholdene, saksbehandlers vurdering og konklusjon.

I saker hvor skatteoppkrever er forberedende organ skal skatteoppkreveren forberede saken og utarbeide en skriftlig innstilling til skattekontoret. Innstillingen er en saksfremstilling som skal inneholde en samlet beskrivelse av de faktiske forholdene, det forberedende organets vurdering av saken og et forslag til utfall i saken. Innstillingen oversendes skattekontoret sammen med skyldners søknad og sakens øvrige dokumenter. Kopi av beskrivelsen av de faktiske forholdene sendes søkeren samtidig som innstillingen oversendes skattekontoret.

4.5      Vedtak

Avgjørelsesorganet treffer vedtaket. Reglene om vedtak står i forvaltningsloven kapittel V. Vedtaket skal være skriftlig, og det skal begrunnes.

Begrunnelsen skal inneholde:

  • regelen vedtaket bygger på, i tillegg bør regelens innhold gjengis
  • de faktiske forhold vedtaket bygger på
  • hovedhensynene som har vært avgjørende for skjønnet 

Begrunnelsen kan begrenses til å omfatte reglene vedtaket bygger på og de faktiske forhold, dersom ytterligere begrunnelse kan svekke mulighetene for fremtidig dekning av kravet, jf. skattebetalingsloven § 3-3 første ledd. Begrunnelse kan også unnlates dersom søkeren gis fullt medhold, og det må antas at ingen av sakens parter vil være misfornøyd med vedtaket, jf. forvaltningsloven § 24 annet ledd.

Dersom vedtaket resulterer i at pensjonsgivende inntekt og pensjonspoeng vil bli nedsatt, jf. folketrygdloven § 3-15 fjerde ledd, skal dette fremgå av vedtaket.

Vedtaket skal videre opplyse om at det ikke er klageadgang på vedtaket, jf. skattebetalingsloven § 3-3 første ledd siste setning, og om søkers innsynsrett som part etter forvaltningsloven §§ 18 og 19.

4.6      Saksbehandlingstid

Innstillinger i saker hvor det søkes om betalingsutsettelse skal oversendes skattekontoret uten ugrunnet opphold, og senest innen tre uker etter at fullstendig søknad er mottatt. I øvrige saker skal innstillingen oversende så raskt som mulig, og senest innen tre måneder etter at fullstendig søknad er mottatt ved skatteoppkreverkontoret.

Ved søknad om betalingsutsettelse skal vedtak treffes innen tre uker etter at fullstendig søknad er mottatt av vedtaksorganet. I øvrige saker skal vedtak treffes senest innen tre måneder etter at fullstendig søknad er mottatt av vedtaksorganet.

4.7      Underretning

Avgjørelsesorganet underretter så snart som mulig søkeren om avgjørelsen.

Der skattekontoret har avgjørelsesmyndighet underretter skattekontoret også skatteoppkrever om avgjørelsen dersom saken gjelder krav skatteoppkrever har oppkreveransvaret for.

4.8      Veiledning

4.8.1  Det generelle veiledningsansvaret

Dersom skatteoppkreveren eller skattekontoret finner det lite sannsynlig at den fremsatte søknad vil resultere i lempning, bør skyldner før saken tas opp til behandling veiledes med hensyn til andre mulige løsninger.

Veiledningen kan for eksempel omhandle informasjon om gjeldsordningsinstituttet eller om muligheten til å få ettergitt skatte- og avgiftskrav i medhold av skattebetalingsloven § 15-1. Der søknaden omhandler forhold knyttet til fastsettelsen av kravet, kan det være aktuelt å opplyse om muligheten til å få endret fastsettelsen ved henvendelse/klage til fastsettingsmyndighetene, eller informere om lempningsbestemmelsen i skatteforvaltningsloven § 9-9.     

Veiledningen kan også gå ut på en anbefaling om å justere det fremsatte tilbudet.

Dersom skyldner ønsker å opprettholde den fremsatte søknad, skal den alltid tas opp til behandling.  

4.8.2  Veiledning av skyldnere som får avslag på søknad om lempning

I mange av sakene hvor søknad om lempning avslås, vil det være vanskelig å se for seg en endelig løsning i form av en fremtidig nedbetaling av kravet. I disse tilfellene skal vedtaksorganet veilede skyldneren med hensyn til andre mulige løsninger. Veiledningsansvaret kan delegeres til underordnet organ i saker hvor dette anses som mest hensiktsmessig. Informasjonen til skyldner kan inntas i vedtaket eller formidles på annen måte.  

I saker hvor søknad om lempning avslås, men hvor den som sitter med vedtakskompetansen ser en realistisk mulighet for at saken kan finne sin løsning ved et forbedret tilbud fra skyldner, bør det indikeres overfor skyldner hva som skal til for at lempning innrømmes. Som regel vil dette knytte seg til størrelsen på et betalingstilbud, men det kan også tenkes å knytte seg til forhold som avdragstid på en betalingsavtale eller forhold knyttet til sikkerhetsstillelse. Ved avslag på søknad om lempning må den som treffer vedtaket for eksempel vurdere hvor høyt betalingstilbudet må være for at det skal bli ansett som innfordringsmessig tjenlig. Der avslaget er begrunnet med at lempning i tråd med søknaden vil være støtende eller egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral, vil det måtte vurderes om et høyere tilbud kan medføre at de støtende forhold ikke blir tillagt avgjørende vekt.

En antydning om hva som vil være et tilstrekkelig tilbud i den enkelte sak kan inntas i vedtaket eller formidles på annen måte til skyldner eller dennes fullmektig. I kommunikasjonen til skyldner må det imidlertid gå klart frem at de signaler som gis ikke innebærer at man binder seg til å akseptere et tilbud som tilsvarer det som foreslås av den som sitter med vedtakskompetansen. Det skal ikke treffes forhåndsvedtak i disse tilfellene, men i utgangspunktet bør et etterfølgende tilbud som tilsvarer det som er skissert som tilstrekkelig fra skatte- og avgiftsmyndighetene, aksepteres. Unntak kan tenkes der det fremkommer nye opplysninger av betydning for lempningsadgangen. Videre vil det ved utenrettslige gjeldsordninger som utgangspunkt være en forutsetning at øvrige kreditorer også aksepterer et slikt tilbud.

Kommunikasjonen med skyldner skal i ovenstående tilfeller forestås av den som har fattet vedtaket om avslag, eller av innstillingsorganet etter fullmakt fra organet som har vedtakskompetansen. Skatteoppkrever vil imidlertid alltid ha fullmakt til å skissere en løsning for skyldner som ligger innenfor egne fullmaktsgrenser. 

4.9      Innsynsrett

Hovedregelen er at en part har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, jf. forvaltningsloven § 18, for så vidt ikke annet følger av reglene i §§ 18 til 19.

Etter forvaltningsloven § 18 a er det gjort unntak for innsynsrett i dokumenter som et forvaltningsorgan har utarbeidet for sin egen interne saksforberedelse (organinterne dokumenter). Innstilling som er oversendt til et annet organ er ikke å anse som et slikt organinternt dokument. Skyldner har derfor som utgangspunkt innsynsrett i hele innstillingen som sendes fra skatteoppkrever eller skatteutvalget til skattekontoret. Det kan imidlertid i særlige tilfeller gjøres unntak for vurderinger som er egnet til å avdekke etatens innfordringsstrategi, jf. forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b.

Retten til partsinnsyn begrenses av taushetsplikten, jf. forvaltningsloven § 13, med unntak i § 13 a–f.

4.10   Klage

Det er ikke klageadgang i saker om betalingsutsettelse og betalingsnedsettelse av hensyn til det offentlige som kreditor, jf. skattebetalingsloven § 3-3 første ledd siste setning.

Hvor søkeren kommer med nye opplysninger som kan tenkes å få betydning for sakens utfall, skal henvendelsen betraktes som en ny søknad.

4.11   Gjentatt søknad

En forespørsel om fornyet behandling av en søknad kan avvises av den som har vedtaksmyndighet dersom søknaden ikke inneholder nye opplysninger av betydning.

Avvisning forutsetter at den gjentatte søknaden er fremmet så nært i tid etter vedtaksdato at tidsfaktoren umulig kan medføre at søknaden får et annet utfall. Den gjentatte søknaden skal alltid realitetsbehandles dersom den er fremmet mer enn ett år etter vedtaksdato.

4.12   Omgjøring av vedtak

Det følger av forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c at et forvaltningsorgan kan omgjøre sitt eget vedtak dersom vedtaket må anses ugyldig. Dersom skyldner har tilbakeholdt relevante opplysninger eller på annen måte har opptrådt uredelig, vil dette kunne anses som bristende forutsetninger som kan medføre ugyldighet.

4.13   Pensjonsgivende inntekt

Etter folketrygdloven § 3-15 fjerde ledd skal pensjonsgivende inntekt og pensjonspoeng nedsettes når skatt og trygdeavgift blir ettergitt eller satt ned. Det er gitt nærmere bestemmelser om dette i forskrift 18. desember 1997 om nedsettelse av pensjonsgivende inntekt, pensjonspoeng og avgift, når utlignet skatt og avgift helt eller delvis ikke er betalt.

5      Ikrafttredelse

Retningslinjen trer i kraft 1. mai 2018. 

6      Definisjoner og forkortelser

Begreper som benyttes i retningslinjen er forklart underveis i teksten.

7      Referanser

Det er henvist til lover, forskrifter og relevante dokumenter underveis i retningslinjen.

8      Endringshistorikk

Versjon

Dato

Beskrivelse av endring

Utført av

 

 

 

 

1.0

01.05.2018

Førsteversjon

Hanne Melhus-Kittelsen og Therese Danielsen

 

 

 

 

 

 

 

 

footer/desktop/standard