Sak nr. 3754. Klagenemndas avgjørelse 16.02.1999.

Et såkalt dataprogramvarehus arrangerte hvert år en "brukersamling" for kunder og potensielle kunder. Samlingene strakte seg over 2-3 dager med et bredt sammensatt program.

Klager hadde fradragsført all inngående avgift på avgiftspliktige anskaffelser til arrangementet mot å beregne investeringsavgift. Anskaffelsene omfattet bl.a. gave- og reklameartikler som ble utdelt til deltakerne, som kniver, skyggeluer etc.

Fylkesskattekontoret viste til at deltakerne betalte for å delta og mente arrangementet måtte anses som kurs. Det ble vist til at programmene bl.a. omfattet foredrag som ikke var relatert til klagerens omsetning av standardprogramvare etc. Slik undervisningsvirksomhet faller utenfor merverdiavgiftslovens område. Fradragsretten var følgelig avskåret jf. mval § 21.

Klageren hevdet at fylkesskattekontoret pga. tidligere bokettersyn hvor man ikke hadde bemerket noe til den omtvistede fradragsføringen, hadde bundet sin kompetanse slik at etterberegning ikke kunne foretas. Uansett mente klager at det måtte innrømmes forholdsmessig fradrag etter mval § 23, jf. forskrift nr. 18 § 3, dvs. etter omsetning innenfor loven i forhold til samlet omsetning. Reklameartiklene måtte etter klagers mening være fradragsberettiget. Det samme måtte gjelde kontorrekvisita som ble til overs og som klager senere brukte i egen virksomhet.

Skattedirektoratet var enig med fylkesskattekontoret i at den tidligere kontrollen som i det vesentligste gjaldt skatteligningen, ikke avskar etterberegning av avgift pga. av en senere kontroll. Klagenemndas flertall (3-2) sluttet seg til innstillingen på dette punkt.

Skattedirektoratet fant at arrangementet, i det minste for en del kunne anses som et profilerings- og markedsføringstiltak. Etter en konkret vurdering foreslo direktoratet at det ble innrømmet 40% fradrag for omkostningene, dog slik at reklameartiklene måtte holdes utenfor. Verdien av disse utgjorde ca. kr. 400 - kr 600 pr deltaker. Dette overstiger den fastsatte grensen på kr. 50 som gir fradragsrett mot beregning av investeringsavgift, og fradragsretten var således avskåret etter mval § 22 nr. 3.

Klagenemndas flertall (3-2) var ikke enige med direktoratet. Etter deres oppfatning kunne det ikke legges vekt på at deltakerne betalte for arrangementet idet betalingen ikke var fastsatt for å gi inntekter. Arrangementet ble sett som et klart profilerings- og markedsføringstiltak og dette måtte tilsi at klageren fikk medhold i sin påstand om forholdsmessig fradrag for anskaffelsene basert på omsetning, dvs. 88-83%). Hele klagenemnda mente likevel at klager måtte avskjæres fradrag for de omhandlede reklame- og gaveartiklene, slik direktoratet hadde innstilt på.