Sak nr. 3824. Klagenemndas avgjørelse 28.06.1999.

Klager hadde avtale med et firma om å utforme, trykke, pakke og sende ut trykksaker med reklame for klagers produkter. Ved bokettersyn kom det frem at klager hadde holdt distribusjonsomkostningene utenfor avgiftsgrunnlaget ved beregning av investeringsavgift av reklametrykksakene.

Fylkesskattekontoret viste til at leverandøren av reklametrykksakene også hadde påtatt seg å distribuere dem for klager gjennom Postverket til potensielle kunder. Leverandøren hadde påtatt seg en samlet leveranse til en fast pris som omfattet utforming, trykking, pakking og distribusjon gjennom Postverket. Leverandøren hadde egen avtale med Postverket som bl. a. inbefattet rabatter. Utgiftene til forsendelse gjennom Postverket måtte da ses som en omkostning for leverandøren som denne pliktet å medta - og faktisk også hadde medtatt - i grunnlaget for sin beregning av utgående avgift for sine ytelser, jf. mval § 18 annet ledd nr. 1. Forsendelsesomkostningene måtte da også være en del av klagers anskaffelsespris for trykksakene og således inngå i grunnlaget for beregning av investeringsavgift på klagers hånd, jf. ial § 5 første ledd.

Klager hevdet at reklametrykksakene måtte anses levert ham ved innlevering til Postverket. Betalingen til Postverket måtte således ses som et utlegg på vegne av klageren. Det ble vist til at leverandøren hadde fraskrevet seg ansvar for Postverkets håndtering av reklametrykksakene. Klagers leverandør hadde bare påtatt seg å innlevere trykksakene til Postverket for såkalt masseforsendelse. Dette kunne ikke medføre at leverandøren hadde påtatt seg ansvar for å bringe trykksakene ut til de enkelte mottakerne. Klager påberopte seg Skattedirektoratets melding Av nr. 15/1988 til støtte for sitt syn. Etter klagers syn kunne man også se forsendelsen som en særskilt tjenesteytelse fra leverandøren som nok var merverdiavgiftspliktig, men som ikke kunne ses som omkostninger med leveringen av trykksakene. Distribusjonen var således en tjenesteyting som ikke i seg selv utløste plikt til å beregne investeringsavgift på kjøpers, dvs. klagers hånd, jf. ial § 3 tredje ledd.

Skattedirektoratet viste til at avtalen mellom klager og leverandør innebar at trykksakene skulle distribueres gjennom Postverket til landets husstander i såkalte masseforsendelser. Det avgjørende måtte være om klager hadde fått trykksakene levert da leverandøren leverte dem til Postverket eller om levering først skjedde da trykksakene ble mottatt i husstandenes postkasser. Direktoratet viste også til den ovennevnte meldingen som klager hadde påberopt seg. Her fremgår det med henvisning til kjøpslovens leveringsbestemmelser, at porto eller andre forsendelsesomkostninger ikke skal medtas i selgers/tjenesteyters avgiftsgrunnlag uten at det er avtalt at levering skal anses skjedd på et senere tidspunkt enn innlevering til Postverket eller annen fraktfører. Dette gjelder også ved masseforsendelser. Som eksempel er det vist til at et servicefirma som påtar seg pakking, adressering samt forsendelse gjennom posten, normalt må anses å ha avsluttet sitt oppdrag, dvs. levert, ved innlevering til Postverket, selv om det legger ut beløpet for forsendelsen på vegne av oppdragsgiveren. Dersom servicefirmaet uttrykkelig påtar seg å bekoste forsendelsen, må imidlertid portoutgiftene medtas i grunnlaget for beregning av utgående avgift.

Skattedirektoratet viste til at den fremlagte avtale mellom klageren og leverandøren hadde en klausul som innebar at leverandøren ikke heftet for feil og mangler som skyldtes Postverkets forsendelse av trykksakene. Man fant således etter en konkret vurdering å kunne legge til grunn at leverandøren hadde oppfylt sine leveringsforpliktelsere overfor klager ved innlevering til Postverket og foreslo at den etterberegnede investeringsavgift ble opphevet.

Klagenemndas medlemmer sluttet seg alle til direktoratets innstilling.