Sak nr. 3962. Klagenemndas avgjørelse 22.01.1999.

Klager er morselskap i en virksomhet som drev produksjon av ferdigbetong. Virksomheten var organisert slik at morselskapet eide alle driftsmidlene og leide disse ut til et datterselskap som hadde ansvaret for driften av produksjonen. De to selskapene var registrert hver for seg i avgiftsmanntallet; morselskapet (eiendomsselskapet) for utleie av maskiner og driftsløsøre og datterselskapet (driftsselskapet) for omsetning av ferdigbetong.

Klagers omsetningsoppgave ble tatt ut til nærmere kontroll av fylkesskattekontoret. Kontrollen viste at eiendomsselskapet hadde lagt til grunn at det var omfattet av reglene for delvis fritak for investeringsavgift for visse driftsmidler i industri og bergverk, jf. forskrift nr. 81. Klager hadde derfor unnlatt å beregne investeringsavgift av anskaffede maskiner og annet produksjonsutstyr som ble utleid til datterselskapet.

Fylkesskattekontoret viste til forskrift nr. 81 § 5 som uttrykkelig begrenset fritaket til "driftsmidler til eierens egen direkte bruk under fabrikkmessig produksjon av varer", og varslet korreksjon av avgiftsoppgjøret slik at klager ble pålagt investeringsavgift for anskaffelsene.

Klageren fant resultatet svært urimelig. Selskapet hadde lagt til grunn at det var tilstrekkelig for å omfattes av fritaket at driftsmidlene faktisk ble brukt i produksjonsvirksomhet. Klager pekte på at selskapet hadde vært omfattet av fritaket dersom de to selskapene hadde vært registrert som én avgiftspliktig virksomhet etter mval § 12 tredje ledd. Klageren anmodet derfor om at selskapene ble fellesregistrert etter bestemmelsen med virkning fra og med den aktuelle termin.

Fylkesskattekontoret avslo en slik registrering med tilbakevirkende kraft og fant heller ikke at det forelå annet grunnlag for å dispensere fra avgiftsplikten.

Skattedirektoratet fant at etterberegningen måtte stadfestes og uttalte:

"Skattedirektoratet er kommet til at klagen ikke kan føre frem. For å kunne anses som ett avgiftssubjekt i forhold til fritaket i forskrift nr. 81 er det etter merverdiavgiftsloven § 12 et absolutt krav at fellesregistreringen er formelt i orden. Det er for så vidt uten betydning om de øvrige materielle vilkår for fellesregistrering, herunder kravet til eierfellesskap, er oppfylt.

Også sterke kontrollhensyn støtter dette synspunkt. Først når formell søknad om registrering foreligger, er det foranledning for avgiftsmyndighetene til å kontrollere om vilkårene for fellesregistrering faktisk foreligger.

Disse synspunkter har også fått klar støtte i rettspraksis. I Eidsivating lagmannsretts dom av 24. mars 1992 (LE-1991-01145) antok således lagmannsretten at en entreprenør som eide et forretningsbygg og hans særregistrerte datterselskap, som leide deler av bygget, ikke kunne anses som én avgiftspliktig virksomhet. At de materielle vilkårene i mval § 12 tredje ledd var oppfylt, var uten betydning. Den formelle registreringen måtte være avgjørende. Retten begrunner dette bl.a. slik:

"Lagmannsretten finner som byretten at klare og sterke reelle hensyn - særlig behovet for å skape tilstrekkelig notoritet - taler for at samarbeidende selskaper som ønsker å bli ansett som en avgiftspliktig virksomhet i henhold til merverdiavgiftsloven §12 tredje ledd, må foreta et uttrykkelig valg og gi melding om dette til avgiftsmyndighetene. En slik melding vil gi myndighetene mulighet for å foreta den nødvendige prøving av om lovens materielle vilkår for felles behandling foreligger, og i neste omgang gi grunnlag for å følge opp med en felles registrering i avgiftsmanntallet. Bare på den måten kan det avklares om selskapene med rette kan basere seg på felles behandling og dermed utarbeide regnskap og omsetningsoppgaver for hele den samlede virksomheten. I tillegg vil andre interesserte kunne få beskjed om at selskapene i avgiftssammenheng er å anse som en virksomhet, og det vil bli samsvar mellom de forutsetninger som ligger til grunn for omsetningsoppgavene og myndighetenes kontrolltiltak. Av disse grunner vil det være høyst utilfredsstillende om spørsmålet om felles avgiftsbehandling - slik som i nærværende sak - skulle komme opp i ettertid, lenge etter at de omstendigheter ble etablert som kunne gi grunnlag for felles behandling, og mange år etter at de aktuelle transaksjoner er foretatt."

Selskapene hadde i denne saken for øvrig også søkt om fellesregistrering med tilbakevirkende kraft hos avgiftsmyndighetene, men fått avslag.

At den formelle registrering er avgjørende, kommer også til uttrykk i en kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg av 21. mars 1991. Her fikk staten medhold i at et avgiftskrav på avgiftspliktiges datterselskap kunne brukes som konkursgrunnlag mot ham. At avgiftspliktige hadde solgt aksjene i selskapet, medførte ikke at medansvaret for det tidligere datterselskapets avgiftsgjeld falt bort så lenge fellesregistreringen formelt bestod, jf. nærmere Rt.1991.351.

Ettersom klager ikke var registrert sammen med [datterselskapet] på det avgjørende tidspunkt, kan altså heller ikke disse to anses om én avgiftspliktig virksomhet i forhold til fritaket i forskrift nr. 81. At klager har vært i villfarelse mht de avgiftsmessige konsekvenser av måten virksomheten ble organisert på, kan heller ikke i denne sammenheng være av betydning."

Klagenemndas flertall (4-1) sluttet seg til innstillingen og etterberegningen ble stadfestet. Mindretallet voterte slik:

"Uenig i innstillingen. Som jeg har gitt uttrykk for i andre tilsvarende saker, kan jeg ikke se at det ikke skulle gå an enten å foreta fellesregistreringen med tilbakevirkende kraft, eller innrømme tilbakegående avgiftsoppgjør."