Denne meldingen inneholder retningslinjer for hvordan skattefogdkontorer og skatteoppkrevere skal gå fram for å iverksette innfordring i utlandet i medhold av inngåtte avtaler om gjensidig bistand til innfordring av skatter og avgifter, og retningslinjer for behandling av utenlandske krav som skal innfordres i Norge på grunnlag av slike avtaler. Meldingen gir også retningslinjer for hvordan skatteoppkrever kan formidle betalingsoppfordring gjennom norsk utenriksstasjon i stater som Norge ikke har innfordringsbistandsavtale med.

1 Innledning

1.1 Hjemler og avgrensninger

Med hjemmel i Lov om adgang for Kongen til å inngå overenskomster med fremmede stater til forebyggelse av dobbeltbeskatning m.v. av 28. juli 1949 nr. 15 (heretter dobbeltbeskatnings-avtaleloven) § 1 nr. 3, har Norge inngått en rekke avtaler med bestemmelser om innfordringsbistand. Gjennom avtalene har statene forpliktet seg til å innfordre den andre statens skattekrav og i noen tilfeller også avgiftskrav. Disse avtalene har lovs kraft når de er vedtatt ved plenarvedtak i Stortinget. Avtalene er for det meste bilaterale, dvs. at de er inngått mellom Norge og en annen stat. Det finnes to multilaterale avtaler om administrativ bistand i skattesaker. Den ene er Avtalen av 7. desember 1989 om administrativ bistand i skattesaker inngått mellom de nordiske land (heretter den nordiske bistandsavtalen), som omtales under punkt 3 nedenfor. Den andre er Overenskomst av 25. januar 1988 om gjensidig administrativ bistand i skattesaker, utarbeidet i samarbeid mellom Europarådet og OECD (heretter OECD-bistandsavtalen). Innfordringskapittelet i OECD-bistandsavtalen er per 15. juni 2001 ratifisert av Nederland, Belgia og de fem nordiske statene. For Norge har avtalen innfordringsmessig betydning bare i forhold til Nederland og Belgia.

Skattedirektoratet og Utenriksdepartementet inngikk i 1979 en avtale om at norske utenriksstasjoner (ambassader og generalkonsulater) skal bistå norske skattemyndigheter med inndriving av skattekrav i utlandet. Avtalen omfatter bare stater Norge ikke har innfordringsbistandsavtale med.

Meldingen omfatter ikke Overenskomst om oppkreving og overføring av skatt av 30. juni 1997 (heretter trekkavtalen), inngått med hjemmel i den nordiske bistandsavtalen. Trekkavtalen regulerer i hvilken stat arbeidsgiver plikter å foreta forskuddstrekk når arbeidstaker har tilknytning til flere land, og er således ingen innfordringsavtale. Spørsmål om anvendelse av denne avtalen rettes til Sentralskattekontoret for utenlandssaker.

Meldingen gjelder ikke krav som innfordres av andre enn skattefogdkontor og skatteoppkrever, selv om slike krav omfattes av de ovennevnte avtalene om bistand til innfordring.

1.2 Kompetent myndighet

Finansdepartementet er overordnet kompetent myndighet i alle saker om bistand til innfordring av skatt eller avgift. Kompetansen til å behandle spørsmål om anvendelsen av bestemmelsene i avtalene om bistand til innfordring, er delegert til Skattedirektoratet. Den praktiske håndteringen av de individuelle sakene er delegert til Oslo og Akershus skattefogdkontor (bortsett fra saker som gjelder avtalen med India).

1.3 Veiledning og tilsyn

De alminnelige innfordringsmessige problemstillingene som er berørt i denne meldingen er nærmere utdypet i Retningslinjene for skattefogdkontorenes innkrevingsarbeid og i Instruks for skatteoppkrevere, begge utgitt av Skattedirektoratet. Meldingen bør derfor leses i sammenheng med disse.

Når det gjelder spørsmål som spesifikt knytter seg til innfordring i medhold av avtalene om innfordringsbistand, har Oslo og Akershus skattefogdkontor veiledningsplikt overfor skatteoppkrevere og andre skattefogdkontor. I forhold til alminnelige innfordringsmessige problemstillinger tilknyttet utenlandssaker, har skattefogdkontorene generell veiledningsplikt overfor skatteoppkreverne.

For så vidt gjelder skatteoppkrevernes arbeid, faller både framgangsmåten for å få innfordret et norsk krav i utlandet, og innfordringen av et utenlandsk krav i Norge, under "Instruks for skattefogdenes ettersyn og restansekontroll hos skatteoppkreverne" § 6-4.

1.4 Definisjoner

Med ordet søkerstat menes i denne meldingen den staten som anmoder om bistand. Med ordet bistandsstat menes den staten som blir anmodet om bistand.

Ordet oppkrever brukes som en samlebetegnelse for både skattefogdkontor og skatteoppkrevere.

Med ordet bistandsavtale menes både internasjonal avtale som bare omhandler administrativ bistand i skattesaker, og skatteavtale som inneholder bestemmelser om gjensidig bistand til innkreving.

Ordet skatt brukes som en samlebetegnelse for både skatt og avgift. Det framgår av meldingen hvilke bistandsavtaler som bare omfatter skatt, og hvilke som også omfatter avgifter.