2.1 Eksigible krav

Grunnvilkåret for å be en annen stat om bistand til innfordring av et krav, slik dette er formulert både i dobbeltbeskatningsavtaleloven og i de fleste bistandsavtalene, er at kravet er eksigibelt. Det vil si at det norske kravet må utgjøre et eget tvangsgrunnlag. Hjemmelen for at et krav kan tvangsinnfordres uten særskilt dom, er tvangsfullbyrdelsesloven av 26. juni 1992 nr. 86 (heretter tvangsfullbyrdelsesloven) §§ 4-1 og 7-2, og de enkelte særlover, som skattebetalingsloven av 21. november 1952 nr. 2 § 32 nr. 1 m.fl. Et krav som er eksigibelt i Norge anerkjennes som dette også i bistandsstatene. Utover vilkåret om eksigibilitet, må en rekke andre forutsetninger være oppfylt.

2.2 Skriftlig varsel og adresseforespørsel

For at et skattekrav skal kunne tvangsinnfordres, må kravet være tvangskraftig. Dette gjelder også i forhold til krav som skal innfordres i utlandet. Skattekrav blir tvangskraftige ved at det sendes skriftlig varsel til skyldner, med pålegg om å betale innen 14 dager, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 første ledd. I varselet skal det også opplyses at fullbyrdelse vil bli begjært dersom pålegget ikke blir oppfylt. Tidligst to uker etter at varsel er sendt kan det sendes en bistandsanmodning.

Er skyldners adresse ukjent, eller oppkrever er kjent med at skyldneren ikke oppholder seg på sin adresse, kan det i første omgang rettes en adresseforespørsel til utlandet. Denne skal alltid sendes via Oslo og Akershus skattefogdkontor. Adresseforespørsler kan bare sendes til de stater Norge har bistandsavtaler med, og det kreves dermed at oppkrever vet hvilket land skyldneren oppholder seg i. Oppkrever kan, før en bistandsanmodning sendes, også be om andre nødvendige innfordringsopplysninger, for eksempel navn på skyldners arbeidsgiver der det kan være aktuelt med påleggstrekk.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 annet ledd, som bestemmer at varsel kan unnlates dersom skyldners adresse er ukjent, er lite praktisk ved innfordring i utlandet. Det kan imidlertid tenkes tilfeller der verken oppkrever eller utenlandsk kompetent myndighet klarer å oppdrive skyldners adresse, og hvor det likevel kan være aktuelt med bistandsanmodning. Dette kan for eksempel være når oppkrever har opplysninger om skyldners aktiva i bistandsstaten og ønsker at det skal tas utlegg i disse. I så fall kan varselet sendes til skyldners sist kjente adresse.

Noen bistandsavtaler inneholder bestemmelser om at man kan anmode om sikring av krav selv om kravet ennå ikke er tvangskraftig, jf. punktene 3.10 og 4.10

2.3 Aktiva i Norge

Innfordring av krav i utlandet er et ekstraordinært innfordringstiltak som påfører utenlandske innfordringsmyndigheter merarbeid. Det er derfor en forutsetning etter bistandsavtalene, at det ikke skal anmodes om bistand til innfordring dersom skattyter har tilstrekkelige disponible aktiva i Norge.

I noen avtaler er denne forutsetningen moderert til at det kan anmodes om bistand dersom innfordringen ikke kan foretas uten vesentlige vanskeligheter i søkerstaten (nordisk bistandsavtale) eller uten uforholdsmessige vanskeligheter (avtalene med Nederland, Belgia og Venezuela). Man kan altså, i forhold til disse statene, anmode om bistand selv om skyldner har disponible aktiva i Norge, såfremt innfordringen ikke kan foregå uten vesentlige eller uforholdsmessige vanskeligheter. Et moment i denne vurderingen vil være om skyldner har lett tilgjengelige aktiva i bistandsstaten.

2.4 Taushetsplikt

All informasjon som oppkrever mottar fra utlandet med hjemmel i bistandsavtalene, skal behandles etter de samme regler om taushetsplikt som gjelder tilsvarende informasjon innhentet med hjemmel i norsk lovgivning.

2.5 Prioritet

Norske skatter som innfordres i utlandet med hjemmel i bistandsavtalene, vil ikke få den særskilte fortrinnsrett (prioritet) som kan være vedtatt for bistandsstatens egne skatter.

2.6 Utleggsforretning, søksmål og konkursbegjæring i utlandet

Det følger av bistandsavtalene at bistandsstaten ikke skal innlede søksmål ved ordinære domstoler (dvs. andre domstoler enn de som tilsvarer norsk namsrett), eller begjære konkurs, uten samtykke fra kompetent myndighet i Norge. Kommer et slikt forslag fra utenlandske myndigheter, skal Oslo og Akershus skattefogdkontor alltid fremlegge dette for oppkrever. Kostnadene ved en eventuell konkursbegjæring eller et søksmål ved ordinære domstoler bæres av oppkrever, jf. punkt 2.8 nedenfor.

Dersom skyldner bestrider kravet, oppstår spørsmålet om hvordan dette skal håndteres. Klager skyldneren over selve grunnlaget for kravet, må dette tas opp med norsk oppkrever innen de frister som følger av norsk lovgivning. Går skyldner til søksmål om grunnlaget for kravet, kan dette bare bringes for retten i Norge, og innen de frister som gjelder i Norge. Går skyldner til søksmål over innfordringsskritt foretatt i bistandsstaten, skal søksmålet anlegges ved bistandsstatens domstoler. Et slikt søksmål skal normalt ikke føre til at innfordringen i utlandet stilles i bero, såfremt vilkårene for å sende bistandsanmodningen er oppfylt, jf. punktene 3.5 og 4.5 nedenfor. Bistandsstaten kan imidlertid ha en annen oppfatning av dette, og velge å stanse innfordringen.

Partsforholdet

Ved utleggsforretning eller søksmål i forbindelse med innfordringen i utlandet, er det bistandsstatens myndigheter som er saksøker/saksøkt på vegne av den norske stat. Dette følger av bistandsavtalenes forutsetning om at bistandsstaten skal innfordre kravet som om det var dets eget krav.

2.7 Foreldelse

Under dette punktet redegjøres det for de norske reglene som gjelder foreldelse av skattekrav i utlandet. Disse reglene suppleres i noen tilfeller av spesielle foreldelsesregler i bistandsavtalene, se under punktene 3.7 og 4.7 nedenfor.

Foreldelsesfrist

Hovedregelen etter norsk rett er at skattekrav foreldes etter tre år, jf. foreldelsesloven av 18. mai 1979 nr. 18 (heretter foreldelsesloven) § 2.

Etter foreldelsesloven § 10 nr. 1 kan foreldelsesfristen forlenges dersom oppkrever mangler nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren. Foreldelse inntrer da tidligst ett år etter den dagen oppkrever fikk, eller burde skaffet seg, slik kunnskap. For at denne bestemmelsen skal komme til anvendelse, må oppkrever i rimelig omfang foreta undersøkelser for å bringe skyldnerens oppholdssted på det rene, jf. Rt. 1993 s. 911 og Rt. 1998 s. 1659. Oppkrever må sjekke folkeregisteret og andre tilgjengelige registre for å konstatere at skyldner ikke befinner seg i Norge, og for å få opplysninger om skyldners eventuelle adresse i utlandet. Har oppkrever opplysninger, eller begrunnet mistanke, om at skyldner befinner seg i en stat Norge har bistandsavtale med, må det sendes en adresseforespørsel til denne staten. Den enkelte sak kan foranledige andre undersøkelser, men dette må vurderes i forhold til kostnader og mulighet for et positivt resultat. Ved negativt resultat av slike undersøkelser, er vilkåret for fristforlengelse etter § 10 nr. 1 oppfylt. Foreldelsesfristen kan forlenges med inntil 10 år etter denne bestemmelsen. Skattedirektoratet antar at foreldelsesfristen igjen begynner å løpe når skyldner vender tilbake til Norge, og oppkrever kunne fått kunnskap om dette ved å søke i norske registre. Oppkrever bør derfor foreta jevnlige søk i folkeregister, telefonkatalog, m.m.

Etter foreldelsesloven § 10 nr. 2 kan foreldelsesfristen forlenges dersom norsk eller fremmed lov eller annen uovervinnelig hindring gjør at foreldelsesfristen ikke kan avbrytes. Skattedirektoratet antar at vilkårene for forlengelse etter denne bestemmelsen er oppfylt når skyldneren oppholder seg på et kjent sted i utlandet, og foreldelsen av kravet ikke kan avbrytes gjennom bistandsavtale, jf. punktene 3.7 og 4.7 nedenfor. Foreldelse inntrer da tidligst ett år etter at denne hindringen opphørte, dvs. når skyldner flytter tilbake til Norge eller til en stat hvor foreldelsen kan avbrytes gjennom bistandsavtale. Foreldelsesfristen kan forlenges med inntil 10 år etter denne bestemmelsen. Skattedirektoratet ber om å bli underrettet umiddelbart dersom en tvist om tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 nr. 2 blir brakt inn for domstolene.

Avbrudd av foreldelse

Foreldelse avbrytes etter norsk rett ved de tiltak som er beskrevet i foreldelsesloven §§ 14 flg. Overfor skyldnere i utlandet vil det imidlertid normalt ikke være mulig å avbryte foreldelse ved slike tiltak, fordi skyldner verken har adresse, oppholdssted eller formuesgoder i Norge, og derfor heller ikke har verneting i Norge. Av vernetingsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 1-8 femte ledd og tvistemålsloven av 13. august 1915 nr. 6 § 19 annet ledd, følger det imidlertid at i de tilfellene hvor skyldner ikke har påviselig bopel verken i Norge eller i utlandet (og det er foretatt de samme undersøkelsene som nevnt i avsnittet foran), skal retten på skyldners siste adresse eller oppholdssted i Norge tre istedenfor hans hjemting (subsidiært verneting). I disse tilfellene kan det altså likevel avholdes utleggsforretning med foreldelsesavbrytende virkning.

Overfor skyldnere med kjent adresse eller oppholdssted i utlandet kan man i forhold til noen stater få avbrutt foreldelse gjennom bistandsavtalene, se under punkt 3.7 og 4.7 nedenfor. For øvrig kan man etter dagens lovgivning ikke få avbrutt foreldelsen når skyldner har kjent adresse i utlandet.

En anmodning om bistand er ikke et foreldelsesavbrytende tiltak.

Generelt

Foreldelsesfristene, sammenholdt med vilkåret i noen av bistandsavtalene om at klagefristen/søksmålsfristen må være utløpt (jf. punkt 4.5 nedenfor), gjør at man har relativt kort tid på å innfordre krav i utlandet. Det bør derfor legges stor vekt på å få sendt en bistandsanmodning så snart bistandsavtalen tillater det, slik at den andre statens myndigheter får anledning til å igangsette innfordring før kravet foreldes. Foreldes kravet innen tre måneder fra dato for bistandsanmodning, skal anmodningen som hovedregel ikke sendes. Bare i spesielle tilfeller kan oppkrever be om bistand til innfordring av krav som foreldes innen tre måneder, for eksempel når oppkrever er kjent med at skyldneren har aktiva i bistandsstaten som det enkelt kan tas utlegg i.

2.8 Kostnader

Kostnader ved innfordringen, som for eksempel gebyr ved utleggsforretning, bæres av bistandsstaten. Bistandsstaten kan, i overensstemmelse med egne rettsregler, innfordre disse kostnadene hos skyldner sammen med skattekravet. Omkostningene ved søksmål ved ordinære domstoler eller ved konkursbegjæringer, jf. punkt 2.6 ovenfor, dekkes ikke av bistandsstaten.

2.9 Innfordrede beløp

Beløp innfordret i utlandet sendes fra den utenlandske oppkreveren til Oslo og Akershus skattefogdkontor, som videresender beløpet til norsk oppkrever.