Innsenders fremstilling av faktum og jus

 

1. Bakgrunn

Selskapet driver salg av varer i Norge. I tillegg til denne virksomheten yter Selskapet lån til kunder som bestiller varer av selskapet. Tidligere har konsernet som Selskapet er en del av, også ytet lån til privatpersoner, uten at disse lånene har hatt direkte tilknytning til salg av varer. Selskapene som utøvet slik lånevirksomhet, inngår ikke lenger i konsernet. Selskapet har besluttet å gjenoppta og videreføre den finansielle virksomheten som gjelder ytelser av lån uten direkte tilknytning til varesalg. Til forskjell fra tidligere konsept, skal Selskapet imidlertid opptre som formidler av lån, og således ikke som långiver. Avtalen regulerer hvordan låneformidlingen skal utøves, samt flere andre spørsmål om det økonomiske samarbeidet etc med långiver. Avtalen er inngått på internasjonalt nivå, og den gjelder også for Selskapet i Norge.

2. Gjeldende rett

• Merverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4 bestemmer at omsetning av ”finansielle tjenester” er unntatt fra merverdiavgiftslovens område. Bestemmelsen inneholder ingen legaldefinisjon av begrepet, ei heller i forskrift, men Finansdepartementet har i sin tolkningsuttalelse av 15. juni 2001 uttrykt at bestemmelsen omfatter et vidt spekter av tjenester innen bank-, finans- og forsikringssektoren. Departementet har også presisert at unntakets anvendelsesområde må fastsettes gjennom en lovtolking i det enkelte tilfelle, ut fra alminnelige rettskildeprinsipper.
  I følge loven er følgende finansielle tjenester unntatt fra avgiftsplikt: ”Finansielle tjenester, herunder:
  1. forsikring og formidling av forsikring,
  2. finansieringstjenester, men ikke finansiell leasing,
  3. utførelse av betalingsoppdrag,
  4. gyldige betalingsmidler og meglingstjenester ved slik omsetning,
  5. finansielle instrumenter og lignende og meglingstjenester ved slik omsetning,
  6. forvaltning av verdipapirfond.”
• Inn- og utlånstjenester omfattes av bestemmelsens bokstav b, jf blant annet punkt 1 i Finansdepartementets fortolkningsuttalelse av 15. juni 2001.
• I fortolkningsuttalelsens punkt 2.2 er det uttalt at avgiftsunntaket også omfatter formidling av lån, og således at for eksempel en eiendomsmeglers formidling av lån i en kredittinstitusjon, er unntatt fra avgiftsplikt. Fra fortolkningsuttalelsen punkt 3 siteres følgende: ”Av Ot.prp. nr. 2 (2000-2001 side 124 fremgår imidlertid at unntaket for finansielle tjenester også omfatter meglertjenester knyttet til de hovedytelser som foreslås unntatt. Dette innebærer at også formidling av tjenester som nevnt i lovens b, c og f vil være unntatt fra avgiftsplikten.”
• Formidlingstjenester som ikke har forbindelse med en avgiftsunntatt finansiell tjeneste, eksempelvis eiendomsmegling, er i følge fortolkningsuttalelsen avgiftspliktige.
• Unntaket for finansielle tjenester må også avgrenses mot tjenester av mer generell administrativ, økonomisk og juridisk art. Slike tjenester, som i utgangspunktet er avgiftspliktige, vil imidlertid også være omfattet av avgiftsunntaket dersom disse ytes i direkte forbindelse med finansielle tjenester, og således ikke kan sies å være ”rene” tjenester av nevnte art. Vilkåret for avgiftsunntak er at de tilknyttede tjenestene er direkte knyttet til den finansielle tjenesten, og mindre vesentlige enn denne. I denne forbindelse viser vi til punkt 4 i fortolkningsuttalelsen og Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) punkt 7.2.5.5.

3. Avtale om finansielle tjenester mv.

3.1. Generelt
På bakgrunn av det som er beskrevet i fremstillingens punkt 1. ovenfor, er det inngått avtale mellom Selskapet og en finansinstitusjon (heretter kalt Långiver), som innebærer at Selskapet på ulike måter skal medvirke i Långivers lånevirksomhet. Avtalen kan betegnes som en samarbeidsavtale, hvor både rettigheter og forpliktelser mellom Selskapet og Långiver skal reguleres. Partenes gjensidige interesse i å inngå nevnte avtale kan uttrykkes ved at Selskapet har tilgang til en stor kundebase, som også utgjør en målgruppe for den lånevirksomheten som Långiver utfører. Selskapet kan på denne måten formidle nye lån til Långiver. Gjennom formidlingen vil Selskapet samtidig sikre at kundene fortsatt kan få innvilget lån som ikke lengre ytes av konsernet som Selskapet er en del av.

3.2. Tjenester som partene betrakter som avgiftsunntatte
Avtalen mellom Selskapet og Långiver kommer blant annet til å omfatte tjenester som vi vurderer som avgiftsunntatt låneformidling. Disse tjenestene beskrives nærmere i det følgende:

Selskapet skal ta imot og behandle søknader fra potensielle låntakere til Långiver. Arbeidet består i å åpne innkomne søknader, samt å registrere og journalføre disse i Långivers datasystem. Når lånesøknaden er klargjort, dvs at basisopplysninger for kredittvurdering er innhentet (personopplysninger, slik som navn, personnummer, adresse og telefonnummer etc.), skal lånesøknaden behandles av Långiver. I egenskap av å være långiver fatter Långiver således en formell kredittvurdering på det grunnlag som Selskapet har fremskaffet. Ut fra den formelle kredittbeslutning som er fattet av Långiver, kan Selskapet også ta en selvstendig beslutning om å forhøye en nedbetalt kreditt innenfor kredittrammen som Långiver har vedtatt.

Selskapet skal på ulike måter formidle og medvirke i markedsføringen av Långivers låneytelser. Muligheten til å ta opp lån hos Långiver vil blant annet bli tilkjennegjort i Selskapets kataloger og via såkalte banners på Selskapets hjemmesider for de ulike markedsføringsdokumenter sammen med de utsendelser etc som Selskapet foretar til sine kunder.

Som ledd i låneformidlingen vil Selskapet også medvirke til å foreta diverse utsendelser om Långivers låneprodukt til utvalgte kunder. Videre skal Selskapet utarbeide analyser av kunderegisteret med tanke på å finne de ”riktige” kundene.

I henhold til avtalen mellom Selskapet og Långiver utgjør honoraret for låneformidlingstjenestene en provisjon av Långivers utestående lånefordringer formidlet av Selskapet.. Som vederlag for låneformidlingen kommer Selskapet også til å motta betaling for omkostninger som er pådratt i tilknytning til såkalte kundeservicetjenester, dvs tjenester som er utført frem til kredittbeslutningen er fattet. Vår, og partenes, oppfatning er at dette vederlaget ikke er avgiftspliktig. Når det gjelder tjenester utført av kundeservice etter at kredittvurderingen er foretatt, eksempelvis telefonsamtaler, generell kundeservice og arkivering, er honoraret for dette arbeidet fastsatt i separat avtale mellom partene. (Se nærmere den separate avtalen nedenfor i fremstillingens punkt 4. og 5.2.)

3.3. Tjenester som partene betrakter som avgiftspliktige
Selskapet og Långiver har avtalt et særskilt vederlag for adgangen til å benytte Selskapets kunderegister og varemerke på Långivers låneprodukter. Vederlaget vil bli beregnet ut fra en provisjon på Långivers utestående fordringer. Vår, og partenes, oppfatning er at dette gjelder avgiftspliktige ytelser, med den følge at Selskapet må oppkreve utgående avgift på dette vederlaget.

4. Særskilt avtale om diverse tjenester

Ved siden av ovennevnte avtale om finansielle formidlingstjenester, er det også inngått en separat avtale om visse spesifikke tjenester som ytes av Selskapet til Långiver. Tjenestene må i seg selv anses å være ytelser av administrativ karakter, og omfatter såkalte kundeservicetjenester, trykkeri- og IT-tjenester mv. Långiver skal betale et særskilt vederlag til Selskapet for disse tjenestene, beregnet ut fra de faktiske kostnadene, med tillegg av et visst påslag.

Vår oppfatning er at disse ytelsene kan anses som avgiftsunntatte, da tjenestene knytter seg direkte til den finansielle hovedytelsen, dvs. avgiftsunntatt låneformidling, og er mindre vesentlig enn denne. (Se nærmere i fremstillingens punkt 5.2. nedenfor.)

5 Vurdering

5.1. Låneformidling, jf punkt 3.2. ovenfor
Etter vår vurdering råder det ingen tvil om at låneformidlingstjenestene som omtalt i fremstillingens punkt 3.2. er omfattet av avgiftsunntaket for finansielle tjenester i henhold til merverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4. Med unntak for retten til å anvende Selskapets varemerke og Långivers adgang til å nyttiggjøre seg kunderegisteret for egen regning, utføres de angitte tjenestene med tanke på å formidle nye lån til Långiver. Den primære oppgaven til Selskapet er å knytte kontakt mellom potensielle låntakere og långiver, med det formål at disse partene skal etablere et låneforhold. Selskapet tar aktivt del i hele låneprosessen, og tjenesten er følgelig ikke begrenset til bare å spre informasjon mv. og behandle lånesøknader. Selskapet formidler lånene gjennom utsendelser, annonsering på Internett og via kundeservicesenteret for finansielle tjenester, som også følger opp lånene. Lånesøknadene sendes til Selskapet for forberedende behandling. Mesteparten av tjenestene vedrørende søknaden, inklusiv den faktiske låneutbetalingen, blir således håndtert av Selskapet. Følgelig utfører Selskapet de tjenester som kan forventes utført av hvilken som helst formidlingsvirksomhet. Långiver betror Selskapet, riktignok med avtalebestemt innsyn og oppfølging, å medvirke til etablering av nye lån hos Långiver. Selskapet har ingen annen interesse i låneavtalens innhold enn at faktisk formidlede lån gir Selskapet en provisjon for de utførte formidlingstjenester. Den låneformidling Selskapet utfører, korresponderer med den formidlingstjenesten som Långiver har behov for. Noen særskilte antatt avgiftspliktige ytelser, rett til å anvende varemerke og kunderegister, er holdt atskilt fra de finansielle tjenestene. De ”gjenstående” tjenester utgjør til sammen en avgiftsunntatt finansiell formidlingstjeneste. Dersom det blant de ”gjenstående” tjenester likevel skulle anses å være innslag av avgiftspliktige tjenester, er disse tilknyttet og underordnet formidlingstjenesten, og således avgiftsunntatte på dette grunnlag.

På bakgrunn av ovennevnte kan det ikke være tvil om at de omtalte låneformidlingstjenester er omfattet av avgiftsunntaket i henhold til merverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4. som følge av at det er forholdsvis lite forvaltningspraksis knyttet til regelverket om avgiftsunntaket for finansielle tjenester, og at tjenestenes avgiftsstatus er av meget stor økonomisk betydning for Selskapet, ønsker Selskapet likevel at også Skattedirektoratet skal avgi en vurdering i sakens anledning.

5.2. Særskilt avtale om diverse tjenester, jf punkt 4. ovenfor
Det fremgår av forarbeidene til merverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4 at unntaket for finansielle tjenester må avgrenses mot ”tjenester som kan sies å være rene tjenester av administrativ, økonomisk og juridisk art”, jf Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) pkt 7.2.5.5. Dersom slike tjenester ytes i direkte forbindelse med finansielle tjenester, og således ikke kan sies å være ”rene” tjenester av nevnte art, fremgår det derimot at disse også er omfattet av avgiftsunntaket. Finansdepartementet har i sin tolkingsuttalelse uttalt følgende om slike tilknyttede tjenester:

”Unntatte tjenester kan inneholde elementer av tilleggstjenester som isolert sett er avgiftspliktige. I slike tilfeller må det vurderes konkret om det foreligger to selvstendige tjenester eller om tilleggstjenesten er av en slik karakter at den må anses som del av den avgiftsfrie hovedytelsen og således unntatt fra avgiftsplikt. For at det skal oppstå spørsmål om merverdiavgift er det videre et vilkår at det foregår omsetning av tjenestene.

Departementet anser tjenester som sedvanlig ytes som ledd i en finansiell tjeneste avgiftsmessig må behandles på samme måte som den finansielle tjenesten. dette vil gjelde hvor den tilknyttede tjenesten er direkte knyttet til den finansielle tjenesten og mindre vesentlig enn denne.”

Ovennevnte kan etter vår oppfatning ses på som et utslag av bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 18 – den såkalte smitteregelen. Tjenester som isolert sett er avgiftspliktige, er unntatt fra avgiftsplikt dersom de utgjør en del av den avgiftsunntatte hovedytelsen. Det fremgår av bestemmelsen i § 18 at det ikke er av betydning hvorvidt kostnaden inngår i vederlaget, eller hvorvidt det tas særskilt betalt for den.

Vår vurdering er at de aktuelle tjenestene kan anses omfattet av unntaket for finansielle tjenester. Begrunnelsen er at tjenestene har nær til knytning til den finansielle hovedtjenesten. låneformidlingen, og er mindre vesentlig enn denne. Slik vi ser det, bør det være uten betydning at Selskapet velger å ta seg særskilt betalt for disse tjenestene i henhold til en særskilt inngått kontrakt. I motsatt fall, vil man oppleve at like tjenester må behandles ulikt avgiftsmessig – utelukkende beroende på valg av avtale- og prisstruktur. Vårt argument i denne sammenheng er at Selskapet enkelt kunne ha inntatt alle tjenesteelementene i èn og samme kontrakt. Videre kunne Selskapet ha valgt en ”generell” prisstruktur også for de tjenesteelementene som er av administrativ karakter, slik at alle tjenesteelementene ble inkludert i et samlet vederlag.

Under henvisning til ovennevnte bør det legges til grunn at avgiftsunntaket kommer til anvendelse. Begrunnelsen er at kundeservicetjenestene, som utføres overfor samme kunde, ikke er ”rene”/isolerte, avgiftspliktige ytelser, men derimot er nært knyttet til den finansielle hovedtjenesten, låneformidlingen, og mindre vesentlig enn denne.

Da det er begrenset forvaltningspraksis på området, ber Selskapet om Skattedirektoratets vurdering.

5. Spørsmål

1. Anses låneformidlingen som omtalt i fremstillingens punkt 3.2., jf punkt 5.1. som avgiftsunntatte finansielle tjenester?
2. Dersom Skattedirektoratet skulle komme til at ikke samtlige tjenester som er omtalt i punkt 3.2., jf punkt 5.1. kan anses unntatt fra avgiftsplikt, hvilke av tjenestene er i så fall omfattet av avgiftsunntaket?
3. Skal Selskapet oppkreve merverdiavgift på vederlaget for ytelsene som er nevnt i fremstillingens punkt 3.3, dvs retten til å anvende Selskapets varemerke og kunderegister?
4. Kan Selskapet unnlate å oppkreve avgift på ytelsene som omtalt i fremstillingens punkt 4., jf punkt 5.2., dvs tjenester som gjelder kundeservice, da ytelsene knytter seg til den finansielle hovedytelsen, låneformidlingen?

Skattedirektoratets vurderinger

Saken gjelder spørsmålet om Selskapets avtaler med Långiver innebærer at Selskapet driver låneformidling omfattet av avgiftsunntaket i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 og i så fall hvilke deler av avtalene som omfattes av unntaket.

I forarbeidene til merverdiavgiftsreformen 2001 er det forutsatt at unntaket for omsetning av finansielle tjenester også skal omfatte meglertjenester knyttet til forsikring, finansiering, omsetning av betalingsmidler og omsetning av finansielle instrumenter mv. Det vises til Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) side 124.

I Finansdepartementets tolkingsuttalelse av 15. juni 2001 om merverdiavgiftsunntaket for omsetning av finansielle tjenester benyttes betegnelsen formidlingstjenester. Tolkingsuttalelsen pkt 2. Nærmere om unntaket omtaler forskjellige finansielle tjenester som omfattes. I pkt 2.2 Bokstav b – finansieringstjenester uttales innledningsvis:

”Lovens bokstav b unntar finansieringstjenester, men ikke finansiell leasing.

Språklig omfatter bestemmelsen ytelse eller formidling av kredit, samt sikkerhetsstillelse i den forbindelse. Slike tjenester er således unntatt fra avgiftsplikt.”

Unntaket omfatter selve ytelsen av lån og långivers forvaltning av egne inn- og utlån. Innlån vil blant annet være bankers innskuddskonti. Renter, gebyrer og provisjoner som har sammenheng med inn- og utlånsvirksomheten skal derfor ikke avgiftsberegnes. Rådgivning som långiver sedvanlig yter i forbindelse med långivningen uten at det ytes særskilt vederlag for dette, er også omfattet av unntaket.

Unntaket omfatter videre formidling av lån. Eiendomsmeglers formidling av lån i en kredittinstitusjon er derfor unntatt fra avgiftsplikt.”

Tolkingsuttalelsen pkt. 3 Formidling av finansielle tjenester omtaler ulike formidlingsformer på området. På generell basis kan det utledes at en formidler kan opptre i eget navn (kommisjon) eller i fremmed navn, og at det er ulike typer formidlere/meglere innen de ulike områder av finansielle tjenester. Det gis imidlertid ikke noen definisjon av begrepet eller nærmere omtale for øvrig av hva som menes med formidling av lån. Videre presiseres det at formidling må avgrenses mot rådgivning, markedsføring og annen avgiftspliktig medvirkning.

I tolkingsuttalelsen viser Finansdepartementet innledningsvis til at unntaket for omsetning av finansielle tjenester er i samsvar med et lignende unntak i de fleste andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Dette tilsier at det ved tolkingen av unntaket ses hen til til EFs sjette avgiftsdirektiv artikkel 13 (B) (a) og (d) (1)-(6) og praktiseringen av dette innen EU. Finansdepartementet har særlig sett hen til hvordan unntaket avgrenses i Danmark og Sverige.

Siden innsenders fremstilling av saken viste at det angjeldende avtaleverk er inngått på internasjonalt nivå, anmodet Skattedirektoratet med henvisning til foregående avsnitt, om å få opplyst hvorledes avtalene var vurdert i de øvrige land. Til dette opplyste innsender at tilsvarende henvendelse var gitt til avgiftsmyndighetene i enkelte av landene, men at svar ennå ikke var mottatt.

Det er fremlagt et tredelt avtaleverk på engelsk. De tre betegnes henholdsvis som ”Services agreement”, ”IT services agreement” og ”Commercial agreement with respect to loan mediation services, trademarks and customer files” (Nedenfor forkortet til ”Commercial Agreement”).

Skattedirektoratet er ikke kjent med avgjørelser i Danmark eller Sverige som har relevans i nærværende sak.

Imidlertid har EF-domstolen i dom av 13. desember 2001 (sak C-235/00) behandlet en sak om fritaket i EFs sjette avgiftsdirektiv artikkel 13 (B) (d) (5) som gjelder handel med aksjer og andre finansielle instrumenter.

Saken omtales som CSC-saken etter selskapet den gjaldt, CSC Financial Services Ltd. CSC drev et såkalt ”call center”, telefonservice-senter, som hadde avtale med en finansinstitusjon om å forestå all kontakt med publikum i forbindelse med salg av finansielle instrumenter. CSC ydet potensielle investorer all nødvendig informasjon og sendte ut bestillingsblanketter, mottok og behandlet innsendte bestillingsblanketter for å kontrollere at de var korrekt utfylt, at vedkommende oppfylte betingelsene for kjøp og at betaling var vedlagt. CSC behandlet også anmodninger om avvikling av investeringer. Selve utstedelsen og overføringen av de finansielle instrumentene ble utført av et annet selskap uten tilknytning til CSC. Dommen fastslo at virksomheten ikke kunne anses som avgiftsunntatt formidling av finansielle instrumenter. I dommens premisser uttales blant annet (i dansk versjon):

”39. Uden at det er nødvendigt at tage stilling til den nøjaktige rækkevidde af udtrykket ”forhandlinger” – som i øvrigt også er benyttet i andre af sjette direktivs bestemmelser, herunder artikkel 13, punktB, litra d), nr. 1-4 – må det dog konstateres, at i den sammenhæng, hvori det indgår i nr. 5, tager sigte på en virksomhet som udøves af en mellommand, der ikke optræder som part i en kontrakt om et finansielt produkt, og som adskiller sig fra de kontraktsmæssige ydelser, der typisk udføres af parterne i sådanne kontrakter. Mellommandsvirsomhed er en tjenesteydelse, som udføres over for en kontraktspart, og som parten yder vederlag for, idet der er tale om en særskilt formidlingsvirksomhed. Virksomheden kan bl.a. bestå i at give den pågældende oplysning om, hvornår der kan være mulighed for at indgå en sådan kontrakt, at optage kontakt med den anden part og i mandatens navn og for dennes regning at føre forhandlinger om den nærmere fastlæggelse af de gensidige ydelser. Virksomheden har således til formål å træffe de nødvendige foranstaltninger for, at de to parter indgår en kontrakt, uden at formidleren har en selvstændig interesse i kontraktens indhold.

40 Der er derimod ikke tale om forhandlinger, når en af kontraktparterne overlader det til en underleverandør at udføre en del af de faktiske transaksjoner i forbindelse med kontrakten, herunder at give oplysninger til den annen part, at modtage og behandle bestillinger på tegning af de værdipapirer, kontrakten angår. I så fald indtager underleverandøren samme posistion som sælgeren af det finansielle produkt og er dermed ikke en mellemmand, som ikke indtager en stilling som kontraktpart i den pågældende bestemmelses forstand.”

Skattedirektoratet legger etter dette til grunn at det i EF-retten stilles krav om at en formidler av lån må fremstå som en selvstendig mellommann som enten på en parts vegne tar kontakt med en annen part om en eventuell låneavtale, eller i en parts navn og for dennes regning fører forhandlinger om de nærmere vilkår i en låneavtale. Mellommannen selvstendige stilling understrekes ved at domstolen presiserer at det ikke er tilstrekkelig for å omfattes av unntaket at vedkommende påtar seg å utføre deler av de oppgaver en långiver normalt utfører i sin virksomhet. Unntaket omfatter således ikke tjenester som gjelder administrasjon eller markedsføring på vegne av en långiver.

Hovedspørsmålet i saken blir således om Selskapet utfører tjenester som selvstendig mellommann, i den forstand at Selskapet fremstår som en megler i forholdet mellom Långiver og Selskapets kunder.

Det er, slik også innsender presiserer, klart at de angjeldende avtalene mellom Långiver og Selskapet, omhandler en rekke tjenester som i seg selv, er avgiftspliktige. Innsender mener imidlertid at de fleste av disse må anses som direkte knyttet til Selskapets finansielle hovedtjeneste, låneformidlingen, og at de er mindre vesentlige enn denne. Slik vi oppfatter innsender, mener han at det bare er tjenester som gjelder adgangen til å benytte Selskapets kunderegister og varemerke på Långivers låneprodukter, som utløser avgiftsplikt.

Som nevnt ovenfor består avtaleverket mellom Selskapet og Långiver av tre til dels meget detaljerte enkeltavtaler.

Den første, ”Service Agreement”, omfatter følgende oppregning av tjenester: ”Office Services”, ”Human Resource-Services”, ”Call Center Services”, ”Administrative Services”, ”Printshop Services”, ”Marketing Services”, ”Treasury Services”. Det nærmere innhold i disse tjenestene er i detalj beskrevet i vedlegg B. I avtalen omtales også et punkt ”IT-Departement Services”, med henvisning til et vedlegg til den egne avtalen ”IT Services Agreement”.

Av Vedlegg B fremgår blant annet at ”Office Services” omfatter lokaler, papir, penner, binders, overhead, porto etc. rengjøring, vedlikehold og vakthold/sikkerhet.

”Human Resources-Services” omfatter rekruttering, arbeidsavtaler, forhandlinger med fagforeninger lønnsadministrasjon, kontakt med trygdemyndighetene, kontroll og oppfølging av lovgivning innen arbeidsrett og –miljø, introduksjon av nye medarbeidere, kompetanseutvikling, utdannelse og praktisk skolering.

”Administrative Services” omfatter resepsjon, jus, finans (bokføring og rapportering) og administrasjon.

”Treasury Services” omfatter finansieringsadministrasjon, kontanthåndtering, rapportering (daglig/månedlig) til den svenske nasjonalbank og annen driftsrapportering.

Endelig omtaler vedlegg B ”Financial Customer Center Services”. Dette omfatter så vidt vi forstår det såkalte ”Call Center” og øvrige funksjoner knyttet til behandling av lånesøknader fra Selskapets kunder. Dette er brukket ned til en omfattende liste med blant annet inngående telefoner, inn- og utgående brev, håndtere søknader, utgående telefoner, innkassohåndtering, sjekklister/internkontroll, prosjektarbeid, håndtering av svindel/dødsboer, betalingsutsettelser, stistikk og rapporter, rådgivning og kundekontakt, delta i utvikling av prosesser innen kundeservice og ”Debt rescheduling” (endring av gjeldsavtaler? Skd bemerkning).

Det er avtalt særskilt betaling for disse tjenestene etter vedlegg A til avtalen som etter det vi forstår, er basert på faktiske omkostninger med et påslag på 5 %. Etter teksten skal prisene inkludere mva (VAT). Så vidt vi forstår vil det i tillegg bli beregnet en provisjon for de av de her omtalte tjenestene som omfattes av den tredje avtalen, ”Commercial Agreement with respect to Loan Mediation Services, Trademarks and Customer Files”. Se nedenfor.

Den andre avtalen, ”IT- Services Agreement”, sikrer Långiver tilgang til nærmere beskrevet software installert på Selskapets hardware og visse IT-relaterte tjenester som network services, administrasjon av servere, databaser og software, telefon/sentralbordtjenester og hjelpefunksjoner med brukerkontakt. Avtalen omfatter tilgang til Selskapets bokføringssystem, men Långiver skal for egen regning, ha rett til å anskaffe og implementere annet bokføringssystem.

For disse tjenestene skal Långiver betale i henhold til månedlige fakturaer basert på nærmere angitte priser fastsatt i det ovenfor omtalte vedlegg A til ”Service Agreement”.

I tillegg til de deler av avtaleverket som partene omtaler som ”Financial Services” eller ”Loan Mediation Services”, omfatter den tredje avtalen, ”Commercial Agreement”, Långivers adgang til å benytte Selskapets varemerke og tilgang til Selskapets kundelister. Dette er tjenester innsender er innforstått med vil utløse avgiftsplikt. Skattedirektoratet er enig med innsender på dette punkt, og bemerker i den forbindelse at det er avtalt særskilt vederlag for disse tjenestene og at de ikke fremstår som ytelser som sedvanlig ytes som ledd i finansielle tjenester. De kan således ikke anses som tilknyttede tjenester som avgiftsmessig må behandles på samme måte som en unntatt finansiell tjeneste. Det vises til Innsenders sitat fra Finansdepartementets tolkingsuttalelse om tilknyttede tjenester.

Den nærmere regulering av avtalen på de punkter som innsender forutsetter er avgiftsunntatt formidling av lån, er altså her i den tredje avtalen, ”Commercial Agreement”.

I avtalens pkt 2 ”Provision of Financial Services – Exclusivity” heter det i innledningen:

”[Selskapet] herby grants to [Långiver] the exclusive right to sell Financial Services, with the assistance of [Selskapets] loan mediation services, to [Selskapets] existing or future customers in [landene avtalen omfatter]”

I avtalens pkt 4.1.2 heter det blant annet:

”[Selskapet] shall as part of its loan mediation services provide to [Långiver] hereunder (in accordance with [Långivers] written instructions and risk policy), in relation to each potential customer of the Financial Services:

(i) receive and process all applications from potential customers to [Långiver] regarding Financial Services; and therafter

(ii) handle the communication and promote the Financial Services (from [Selskapets] call center) vis-à-vis such potential customer until the point in time the customer’s application is sent to [Långiver] for examination, scoring and credit decision.”

I avtalens pkt 5 Communication to Customers er det videre fastsatt at Selskapet, som ledd i sin låneformidling, skal tillate at Långiver kommuniserer med kundene ved å tillates å legge inn dokumenter i postforsendelser som gjelder de månedlige betalingskrav og faktureringer til Selskapets kunder. Videre skal Selskapet som ledd i sin låneformidling, avertere for låneordningene i sine kataloger og legge inn reklamemateriell i pakkeforsendelser, samt ha reklamebannere på sine internettsider for låneordningene.

For å sikre gjennomføringen av avtalene i tråd med strategier og mål og hurtig kunne løse mulige uoverensstemmelser, er det avtalt å danne to komiteer, en kommersiell og en strategisk, hver med tre representanter fra hver av partene. Disse skal møtes henholdsvis hver måned og hvert halvår. Det vises til avtalens pkt. 3 Partner Co-ordination.

For sine låneformidlingstjenester skal Selskapet iht. avtalens pkt. 9 motta en provisjon på 4.5 % årlig, basert på beregnede gjennomsnittlige tilgodehavender etter fratrekk av tvilsomme og misligholdte fordringer.

Partene har forutsatt at denne provisjon, i motsetning til vederlagene for tilgang til Selskapets kunderegistre og rett til bruk av varemerke, ikke utløser avgiftsplikt. Men dersom det likevel skulle vise seg å påløpe avgift, er det enighet om at provisjonen i så fall inkluderer avgift. Skattedirektoratet skal i den forbindelse bemerkes at partene synes å ha forutsatt at de avtalte vederlag for øvrige tjenester omfattet av avtaleverket, utløser avgiftsplikt. Det fremgår blant annet av det ovenfor omtalte vedlegg A til ”Services Agreement”, hvor de ulike avgiftssatser i avtalelandene inklusive Norge er spesifisert som inkludert. Dette samsvarer ikke med innsenders syn på disse tjenester som avgiftsfrie tilknyttede tjenester.

Etter Skattedirektoratets vurdering viser den nærmere gjennomgang av avtaleverket mellom Selskapet og Långiver at Selskapet ikke kan anses å opptre som noen selvstendig megler, formidler, av de omhandlede låneavtaler mellom Långiver og Selskapets kunder, etter de kriteriene som er trukket opp av EF-domstolen i den omtalte CSC-saken. Tvert imot fremter avtalene samlet sett nærmest som en tjenesteutsetting (outsourcing) av vesentlige deler av Långivers oppgaver med markedsføring og behandling av lånesøknader fra en nærmere bestemt målgruppe.

Avtalene innebærer at det er etablert et meget samkjørt og koordinert opplegg for felles strategi i markedsføringen av Långivers lånetilbud. Det vises til den gjensidige utveksling av opplysninger fra partenes kunderegistre, Långivers adgang til Selskapets dataprogrammer (software) og rett til å benytte Selskapets varemerke. Det nære forholdet mellom Selskapet og Långiver understrekes ytterligere gjennom de to nedsatte samarbeidskomiteene med representanter fra begge parter.

Med henvisning til CSC-saken legger Skattedirektoratet til grunn at Selskapet ikke fremstår som selvstendig mellommann i låneavtalene mellom Långiver og Selskapets kunder. Det er da uten betydning for spørsmålet om avgiftsplikt om partene helt eller delvis betegner forholdet som formidling av lån eller lignende eller om avtalene for øvrig inneholder elementer av tjenester som også utføres av selvstendige mellommenn mellom parter i en låneavtale.

Selskapet må følgelig anses avgiftspliktig for omsetning av de samlede omhandlede tjenester til Långiver. Noen nærmere presisering på bakgrunn av innsenders spørsmålsstilling anses ikke påkrevet.

Konklusjon

Tjenestene som omhandlet i de fremlagte avtaler mellom Selskapet og Långiver anses ikke som kredittformidling, omfattet av unntaket for finansielle tjenester i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4. Tjenestene omfattes således av Selskapets avgiftspliktige virksomhet.