Klagenemnda stadfestet innstillingen.

Saken gjelder: 1) Spørsmål om tilbakeføring av fradragsført inngående merverdiavgift pga ikke innberettet utgående avgift. Selger og kjøper har samme ledelse og eierinteresser 2) 20 % tilleggsavgift vedrørende punkt 1.

Påklaget beløp utgjør totalt kr 1 530 000.

 

Stikkord:  Fradragsrett for inngående merverdiavgift Tilleggsavgift 

 

Bransje: Eie aksjer i foretak som etter sine vedtekter skal tilby innkjøps- og forhandlingstjenester.

 

Mval:    §§ 8-1 og 21-3

 

Skatteetaten.no:  Fradrag

 

 

                 Innstillingsdato: 13. mars 2014

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse i møte 7. april 2014 i sak KMVA 8091 – Klager AS.

Skatt x har avgitt slik

I n n s t i l l i n g :

Klager AS org nr xxx xxx xxx, ble registrert i Merverdiavgiftsregisteret fra 4. termin 2012. Virksomhetens formål er å eie aksjer i foretak som etter sine vedtekter skal tilby innkjøps- og forhandlingstjenester.

På bakgrunn av en avgrenset oppgavekontroll av omsetningsoppgaven for 4. termin 2012, fattet skattekontoret den 15. november 2013 vedtak om tilbakeføring av fradragsført inngående merverdiavgift med totalt kr 1 275 000. Tilleggsavgift ble ilagt med 20 % og utgjør kr 255 000.

Ved brev av 6. desember 2013 fra Advokatfirmaet A v/advokat B innkom klage over vedtaket på vegne av klager. Klagefristen er overholdt.

Påklaget beløp utgjør:

 

Det er beregnet renter i samsvar med skattebetalingslovens regler. Det vises til vedtaket.

Det er ikke inngitt anmeldelse til påtalemyndigheten i saken.

Skattekontorets innstilling har vært forelagt klager som har kommet med kommentarer i brev av 3. mars 2014. Merknadene er innarbeidet i innstillingen.

Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen: Dok.nr. Dokument Dato 1 Varsel om oppgavekontroll 12.09.12 2 Tilsvar 21.09.12 3 Fornyet varsel om fastsettelse 01.02.13 4 Tilsvar 11.01.13 5 Utkast til vedtak om etterberegning 08.07.13 6 Tilsvar på utkastet mottatt 23.08.13 7 Vedtak om etterberegning 15.11.13 8 Klage 06.12.13 9 Merknader til innstillingen 03.03.14

Klagen gjelder   1: Klagen gjelder tilbakeført inngående merverdiavgift med kr 1 275 000 i 4. termin 2012 på bakgrunn av brudd på aktsomhetsplikten. 2:  Ileggelse av 20 % tilleggsavgift vedrørende det påklagede forholdet. Påklaget beløp utgjør kr 255 000.

1. Tilbakeføring av inngående merverdiavgift

1.1 Sakens faktum

Den 12. juni 2012 ble det inngått en avtale mellom C AS (endret navn til D AS) og klager om salg av kundeportefølje og rettighet til navn/logo for totalt kr 5 100 000.  Fakturaen knyttet til denne avtalen er datert 2. juli 2012 og viser at merverdiavgift er beregnet med totalt kr 1 275 000.

Klager fradragsførte den inngående merverdiavgiften via omsetningsoppgaven for 4. termin 2012, som ble mottatt 11. september 2012.

D AS meldte oppbud og konkurs ble åpnet 18. september 2012.

Den omtalte avgiftspliktige omsetningen på kr 5 100 000 ble ikke innberettet av selger før den 6. juni 2013, ved innsendelse av omsetningsoppgaven for 4. termin 2012.

Det foreligger nære bånd mellom klager (kjøper) og selger, og følgende roller- og interessefellesskap foreligger:

Navn Roller hos klager Roller hos selger E daglig leder og styreformann styremedlem F styremedlem Daglig leder og styreformann

Det fremgår av boinnberetningen datert 8. oktober 2012 for D AS (selger), at ved konkursåpning var det klager (kjøper), som eide 100 % av aksjene i D AS. Forut for overføringen av aksjer til morselskapet (klager) var aksjene fordelt med 42,42 % på hver av brødrene F og E og 15,16 på deres mor.

Skatt x varslet den 14. desember 2012 om tilbakeføring av den inngående merverdiavgift for 4. termin 2012. To grunnlag ble anført for tilbakeføringen: 1) Avtale vedrørende salg av kundeportefølje og rettighet til navn/logo er omfattet av avgiftsfritaket i merverdiavgiftsloven § 6-14 og 2) aktsomhetskravet i merverdiavgiftsloven § 8-1 er ikke oppfylt.

Skattekontoret mottok hhv den 21. og 26. september og 25. oktober 2012 tilsvar til varselet. Det ble i tilsvarene anført at skattekontoret ikke hadde grunnlag for tilbakeføringen.

Den 11. desember 2012 sendte Skatt x et fornyet varsel om tilbakeføring av den inngående merverdiavgiften, med den begrunnelse at når kjøper i en transaksjon vet, eller i høy grad burde vite, at selger ikke kan innbetale avgiften til staten, vil fradragsrett for kjøper være avskåret, jf merverdiavgiftsloven § 8-1.

Den 15. november 2013 fattet Skatt x vedtak om etterberegning i tråd med det som ble varslet.

Klage over tilbakeføringen fra advokatfirmaet A v/ advokat B på vegne av klager er datert 6. desember 2013.

1.2 Skattekontorets vedtak og begrunnelse

Det siteres fra skattekontorets vedtak av 15. november 2013:   "Skattekontoret har etterberegnet avgift med kr. 1.530.000,-.

Med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b) tilbakefører skattekontoret fradragsført inngående merverdiavgift med kr. 1.275.000,-.

I tillegg ilegger skattekontoret tilleggsavgift med kr. 255.000,-, jf. merverdiavgiftsloven § 21-3. Det vil også bli beregnet renter, jf. skattebetalingsloven § 11-2.

Begrunnelse for vedtaket I utkast til vedtak datert 08.07.2013 legger skattekontoret til grunn at kjøper fradragsfører inngående merverdiavgift, mens selger ikke innberetter og ikke innbetaler utgående merverdiavgift til staten i en sak hvor kjøper og selger er samme personer.

Skattekontoret viste til aktsomhetskriteriet, jf. merverdiavgiftsloven § 8-1. Videre vurderte skattekontoret å ilegge tilleggsavgift med 20 % med begrunnelse i at skattekontoret så på handlingen som var gjort som simpel uaktsom.

I tilsvar fra advokat B datert 23.12.2012 mottatt hos oss 23.08.2013 går det frem at ved et slikt forhold at selger ikke innberettet og heller ikke innbetalte utgående merverdiavgift ikke er tilstrekkelig for å nekte fradrag. Advokat B anfører at det kreves i tillegg et klart innslag av illojalitet overfor avgiftsreglene. Advokat B viser videre til Invex-dommen og anfører at skattekontoret bruker feil rettsanvendelse.

Videre i tilsvar datert 23.12.2012 fra advokat B anføres det at skattekontoret har lagt feil faktum til grunn. Bs anførsler viser til at skattekontoret legger avgjørende vekt på at ledelsen ikke besørget innlevering av avgiftsoppgave for 4. termin 2012. Videre anføres det at "Denne sterke vektleggingen synes knyttet til antagelser om at ledelsen hadde en spesielt sterk oppfordring til å besørge slik innlevering. Men det finnes ikke noe saklig dekning for slike antagelser. For ledelsen var situasjonsbildet tvert imot slik at dette synes ganske unaturlig. For det første var selskapet under konkursbehandling, og det antas å være enighet om at ledelsen da ikke hadde noen plikt til å besørge slik innlevering. Ledelsen gikk ut fra at innlevering av mva oppgaver lå under bobestyrers alminnelige forvalteransvar." (...) "For det andre var det slik at Skattekontoret ca 2 uker før den 10. oktober hadde slått fast at salget gjaldt overdragelse av virksomhet og dermed ikke var avgiftspliktig." (...) "Det kan naturligvis ikke forventes at ledelsen i denne situasjonen skulle gå inn i bobestyreres oppgaver og sende inn en avgiftsoppgave som var stikk i strid med Skattekontorets klare syn på avgiftsplikten."

Skattekontoret vil først tilbakevise at vi har brukt feil rettsanvendelse.

Skattekontoret vil peke på at merverdiavgiftssystemet bygger på et selvdeklareringssystem. Fradragsretten bygger på den forutsetning at den oppkrevde merverdiavgiften innberettes og betales til staten. For tilfeller hvor mottaker av et salgsdokument visste eller burde ha visst at oppkrevd merverdiavgift ikke vil bli innberettet fordi utsteder av bilag ikke er registrert vil fradragsretten etter sikker praksis være avskåret. Skatteetatens praksis vedrørende dette er stadfestet av domstolene ved en rekke tilfeller (se eksempelvis dom fra Eidsivating lagmannsrett av 25. juli 2011 (Parkettpartner AS)). Likestilt med dette må det forhold at utsteder av bilag er registrert, men hvor den oppkrevde merverdiavgiften ikke blir innberettet eller innbetalt. Når mottaker av slike bilag visste eller burde ha visst at oppkrevd merverdiavgift ikke vil bli innberettet, er fradragsretten avskåret.

Skattekontoret viser til Merverdiavgiftshåndboken 8. utgave 2012 kapittel 8-1.5. fra side 572 til og med side 578 er aktsomhetskriteriet og aktsomhetsvurderingen vist til med en rekke henvisninger til saker.

Faktum i denne sak er at brødrene E og F som sitter i styret både i Klager AS (her i denne sak: kjøper) og i C AS (i denne sak: selger). Eierandelen til E og F i hvert av selskapene er på 42,42 % hver, mens brødrenes mor eier resterende eierprosent i begge selskaper. Videre vil skattekontoret vise til at i møtet som ble avholdt i Statens Hus, 07.02.2013 fremkom det at Klager AS og C AS/D AS kunne ses under ett med hensyn til kunnskap.

C AS utsteder et salgsdokument på salg av kundeportefølje samt rettigheter til logo til Klager AS. Klager AS fradragsfører inngående merverdiavgift med kr. 1.275.000,- mens C AS ikke innrapporterer eller innbetaler utgående merverdiavgift.

Skattekontoret vil vise til at C AS/D AS mottok et brev fra skatteetaten datert 19.09.2012 hvor det fremgår: "Omsetningsoppgaver for forfalte terminer forut for konkursåpning, og for del av termin frem til konkursåpning, pliktes innsendt av konkursdebitor."

Dette betyr at virksomheten, C AS/D AS, med brødrene E og F skal levere omsetningsoppgave for 4. termin og for 5. termin 2012 frem til konkursåpning 18.09.2012.

Skattekontoret fastholder at inngående merverdiavgift ikke er fradragsberettiget når kjøper er eller må være klar over at selger ikke innberetter utgående merverdiavgift til staten. Det vises her til interessefellesskapet som eksisterer i saken, jf. merverdiavgiftsloven § 8-1.

Skattekontoret tilbakefører inngående merverdiavgift med kr. 1.275.000,-.

Skattekontoret har registrert at omsetningsoppgave er sendt inn for 4. termin 2012 den 04.06.2013. Dette kan ikke ha betydning for saken. Skattekontoret ser dette som en konsekvens av at skattekontoret tok kontroll på 4. termin 2012."

1.3 Klagers anførsler

Skattekontorets vedtak er ved brev av 6. desember 2013 påklaget av Advokatfirmaet A v/advokat B på vegne av klager.

Innledningsvis påpeker klager at saken må anses som usedvanlig spesiell. Skattekontoret startet med å rette skarp kritikk mot klager for deres «klanderverdige» feiltakelse angående avgiftsplikten. Så fulgte de opp med sterk kritikk mot klagers illojale intensjoner, hvoretter kravet om fradragsføring ble ansett som ledd i et opplegg for å unndra avgift fra Staten. Denne tilnærmingen var høyst uforsvarlig, først og fremst fordi anklagene ble fremsatt i god tid før skattekontoret hadde gjort kjent seg med alle faktiske sider av betydning. Det er dessverre god grunn til å tro at denne fordomsfulle tilnærmingen har farget skattekontorets holdning til sakens spørsmål gjennom hele prosessen, hvor skattekontoret etter hvert har frafalt nesten alle grunnlagene etter hvert som de er blitt tilbakevist. Men de har likevel fastholdt sin opprinnelige konklusjon om å nekte fradrag.

Slik klager forstår skattekontorets vedtak er grunnlaget i dag skåret ned til at styremedlemmene visste eller burde visst at den utgående merverdiavgiften ikke ville bli innberettet på termindatoen 10. oktober 2012. Det fremgår av klagen at klager mener at skattekontorets vedtak bygger på uriktig faktum på flere punkter, og fra klagen gjengis følgende om sakens faktiske sider:

"Skattekontoret har altså lagt til grunn at styret visste eller burde visst at den utgående avgiften ikke ville bli innberettet.

Denne antagelsen er ikke holdbar, og uholdbarheten fremstår også som ganske åpenbar. Selskapet (ved styrets medlemmer) visste ikke hva som skjedde mht innberetning. Styrets medlemmer antok at innberetning var bobestyrers ansvar og oppgave. Og dette er også den eneste naturlige antagelsen fordi innberetningen er en typisk del av bostyrers alminnelige forvaltningsansvar iht konkursloven § 85. I denne situasjonen er det naturligvis heller ikke grunnlag for å anta at styremedlemmene burde visst at avgiften ikke ville bli innberettet. De gikk ganske enkelt ut fra at bobestyrer håndterte dette og at han ville opptre iht avgiftsreglene.

Skattekontorets vedtak er dermed bygget på et uriktig faktum. Ut fra den rettsoppfatning som kontoret har lagt til grunn er dette uriktige faktum også det direkte grunnlaget for kontorets avgjørelse, og vedtaket skal da oppheves allerede pga denne feilen.

Det hører for øvrig med til historien at styret var høyst usikre på om det i det hele tatt var riktig å innberette utgående avgift på det aktuelle salget. Tolv dager før termindatoen slo Skatt x fast at transaksjonen gjaldt salg av virksomhet og ikke var avgiftspliktig. Skatt x ga faktisk uttrykk for at dette var helt opplagt, og varslet tilleggsavgift fordi «overtredelsen av regelverket er så klanderverdig». I dag er Skattekontoret enig i at salget var avgiftspliktig."

Dersom det likevel skulle bli lagt til grunn at styremedlemmene visste (eller burde visst) at avgiften ikke ville bli innberettet, gjør klager gjeldende at det ikke er adgang til å nekte fradrag på et slikt grunnlag.

Iht skattekontorets rettsoppfatning vil kunnskap om manglende innberetning i seg selv være tilstrekkelig til å nekte fradrag. En slik rettsoppfatning er etter klagers mening helt uforenlig med alle kjente rettskilder.

Det finnes flere rettsavgjørelser i tilknytning til fradrags- og legitimasjonsregelen i hhv merverdiavgiftsloven §§ 8-1 og 15-10, hvor det riktignok er blitt bygget inn et aktsomhetskrav hos kjøper før det gis fradrag i de tilfellene hvor den utgående merverdiavgiften ikke blir betalt. Klager påpeker at alle disse tilfellene gjelder manglende innbetaling av den utgående merverdiavgiften. Det finnes ikke noen avgjørelser eller andre rettskilder hvor fradrag har vært nektet bare pga manglende innberetning. Etter klagers mening blir det derfor naturligvis enda mer frirettslig å nekte fradrag pga kunnskap om manglende innberetning.

I alle avgjørelsene har det i tillegg vært slik at det ble rettet bebreidelser mot kjøper i anledning det tap Staten ble påført ved at utgående merverdiavgift ikke ble innbetalt. Typiske eksempler er der hvor kjøper burde forstått at salget ikke var avgiftspliktig eller at selger ikke var i stand til å betale avgiften.

Fra klager blir det anført at i denne saken vil Staten få kravet (den utgående merverdiavgiften) dekket av konkursboet til selger.  Dette til tross for at Staten har ødelagt den finansieringsmuligheten som refusjon av inngående merverdiavgift ville gitt og som klager (kjøper) og selger påviselig hadde forberedt som finansieringskilde.

Avslutningsvis påpeker klager at skattekontorets spesielle rettsoppfatning blir uakseptabel i dette tilfelle, fordi alle involverte parter var godt kjent med salget før terminforfall den 10. oktober 2012. Klager viser i den forbindelse til korrespondansen mellom skattekontoret og klager i september 2012, i tillegg til en rekke telefonsamtaler i samme periode mellom skattekontoret og selgers bobestyrer om det samme. Det angitte nektingsgrunnlaget blir da etter klagers oppfatning sterkt knyttet til formalisme.

1.4 Skattekontorets vurdering av klagen

Skattekontoret har vurdert klagers anførsler, men kan allikevel ikke se grunnlag for å omgjøre skattekontorets vedtak.

Skattekontoret legger til grunn at vedtaket bygger på et riktig faktum. Spørsmålet videre er etter skattekontorets oppfatning om klager har utvist tilstrekkelig aktsomhet for å kunne oppnå fradrag for inngående merverdiavgift.

Klager har anført at skattekontoret legger til grunn et feil faktum, når skattekontoret legger til grunn at styremedlemmene visste eller burde visst at den utgående merverdiavgift ikke ville bli innberettet.

Faktum i saken er at klager har fradragsført kr 1 275 000 i inngående merverdiavgift, som han fradragsførte i omsetningsoppgaven for 4. termin 2012, med grunnlag i faktura datert 2. juli 2012. Den inngående merverdiavgiften skriver seg fra kjøp av kundeportefølje og rettighet til navn/logo fra selskapet D AS.

Til klagers anførsel om at styremedlemmene ikke visste hva som skjedde med innberetningen, og at de antok at innberetningen var bobestyrers ansvar og oppgave, skal skattekontoret bemerke følgende.

Det fremgår av merverdiavgiftsloven § 2-1 fjerde ledd at et konkursbo skal registreres dersom skyldneren var registrert eller registreringspliktig.  Denne regelen innebærer at konkursboet trer inn i konkursdebitors avgiftsrettslige stilling, og dermed er registrerings- og avgiftspliktig for omsetning og uttak etter konkursåpning i samme utstrekning som konkursdebitor var det. De rettigheter og plikter som konkursboet v/bobestyrer har etter merverdiavgiftsloven, inntrer således som en følge av konkursen og får således ikke virkning før fra konkursåpningen.

Det ble åpnet konkurs hos selger, D AS, den 18. september 2012. Avtalen mellom klager og selger er datert 12. juni 2012 og fakturaen for denne omsetningen er datert 2. juli 2012. Omsetningen skulle således innberettes via omsetningsoppgaven for 4. termin 2012 med forfall 10. oktober 2012.

Det er således konkursdebitor v/styret som skal innberette denne omsetningen, og ikke bobestyrer.

Skattekontoret har i brev av 19. september 2012 gitt følgende informasjon til konkursdebitor:

"Informasjon til konkursdebitor:

Nedenfor følger opplysning om hvorledes De skal forholde Dem overfor avgiftsmyndighetene i bobehandlingsperioden.

Registreringen i Merverdiavgiftsregisteret:

Konkursdebitor forblir inntil videre registrert i Merverdiavgiftsregisteret med det opprinnelige organisasjonsnummer.

Oppgaveplikt:

Omsetningsoppgaver for forfalte terminer forut for konkursåpning, og for del av termin frem til konkursåpning, pliktes innsendt av konkursdebitor.

For perioden etter konkursåpning, og frem til boet er sluttet, har skattekontoret innrømmet Dem oppgavefritak, i det omsetning sjelden forekommer i denne periode på konkursdebitors hånd.

Dersom De likevel skulle ha avgiftspliktig omsetning etter konkursåpningsdato, plikter De umiddelbart å gi skattekontoret melding om dette." At klager og konkursdebitor v/styret til tross for denne kunnskapene gikk ut i fra at bobestyrer håndterte innsendelse av omsetningsoppgavene for 4. termin 2012, er en anførsel klager ikke kan høres med.

Både kjøper og selger, her klager og D AS, hadde i september 2012 langt på vei samme ledelse og dermed felles bevissthet gjennom E og Fs lederposisjoner i hhv klager og D AS. Videre hadde selskapene også sammenfallende eierinteresser. De øvrige verv i begge selskaper var bekledd av de samme personene. Dette innebærer samlet sett at klager hele tiden visste eller måtte ha visst alt om alle forhold, vurderinger, planer og disposisjoner hos selger og omvendt.

Under et møte med skattekontorets representanter fremkom det også at klager (kjøper) D AS (selger) kunne ses under ett med hensyn til kunnskap.

Av boinnberetningen datert 8. oktober 2012 for D AS fremgår det at deler av D AS aksjekapital var tapt ved utløpet av 2009. Videre fremgår det av boinnberetningen at per 31. desember 2010 var egenkapitalen negativ og i løpet av dette året oppsto deler av den omfattende gjelden til Hafslund. I boinnberetningen blir det foreløpig konkludert med at insolvens oppsto i løpet av 2010.

Det må dermed legges til grunn at klager (kjøper) hadde kjennskap til selgers svekkede økonomiske stilling, noe som innebærer en klar indikasjon på at den utgående merverdiavgifts ikke ville bli innberettet og innbetalt til staten.

Det er etter dette ikke tvil om at klager, når denne fremmet kravet om fradrag for den aktuelle inngående merverdiavgiften, visste eller i det minste måtte ha visst at omsetningsgrunnlaget for den korresponderende utgående merverdiavgiften ikke var/ ville bli innberettet eller innbetalt av selger, D AS.

Det forhold at skattekontoret før terminforfall varslet om tilbakeføring av fradragsført inngående merverdiavgift, kan etter skattekontoret ikke endre på det forhold at klager på fradragstidspunktet hadde kunnskap om at den utgående merverdiavgift ikke var/ville bli innberettet eller innbetalt.

Det følger av merverdiavgiftsloven § 8-1 at næringsdrivende som er registrert i Merverdiavgiftsregisteret kan gjøre fradrag for inngående merverdiavgift ved anskaffelse av varer og tjenester til bruk i denne virksomheten. Det er en forutsetning for fradragsrett at den inngående merverdiavgiften kan legitimeres ved bilag, se merverdiavgiftsloven § 15-10.

Det er videre praksis for at det iht fradragsretten etter § 8-1 oppstilles et såkalt aktsomhetskriterium. Når en registrert kjøper mottar et korrekt utfylt salgsdokument, stilles det i utgangspunktet ikke strenge krav til dennes aktsomhet for at han skal kunne benytte seg av retten til fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelser til bruk i den avgiftspliktige virksomheten. Iht praksis er det likevel lagt til grunn at det ikke foreligger fradragsrett dersom kjøperen visste, eller i stor grad burde visst (kvalifisert uaktsomhet) at selgeren ikke hadde til hensikt å innberette/ innbetale utgående merverdiavgift.

Dette er lagt til grunn i den såkalte Dyb-kjennelsen i RT 1994 side 889 og LF-1994-89.

Videre er dette fulgt opp i Agder lagmannsretts dom av 14. mars 2008 (LA-2007-140170) (Risør Restaurantdrift) som omhandler spørsmålet hvorvidt fradragsrett kan nektes når samme person representerer både selger og kjøper, og hvor oppkrevd utgående merverdiavgift ikke blir innberettet og innbetalt. I forhold til det konkrete tilfelle uttalte lagmannsretten at:

"Grunnen til at kjøpere gis fradrag for inngående merverdiavgift er at avgiften betales av det foregående omsetningsledd. Når kjøper på avtaletidspunktet har sikker kunnskap om at selger ikke kommer til å betale den beregnede avgift, er det ingen rimelige hensyn som tilsier at kjøper skal kunne fradragsføre avgiften. Dette er særlig klart når selger og kjøper har samme ledelse og de samme eierinteresser." 

I Høyesterett sin dom (HR-2011-363-A) (Invex) hadde A kjøpt et varelager fra konkursdebitor B inklusive merverdiavgift. Kjøpesummen skulle gå uavkortet til innfrielse av bankens tilgodehavende hos selger. Selger verken innberettet eller innbetalte den utgående merverdiavgiften. Det ble fra kjøpers side anført at den inngående merverdiavgiften var fradragsberettiget etter merverdiavgiftslovens § 21 (nå § 8-1). Det ble anført at det var statens risiko at selger innbetaler den korresponderende utgående merverdiavgiften.

Retten mente at det forelå et sterkt interessefellesskap mellom kjøper og selger, og kjøper visste at merverdiavgiften ikke ville bli innbetalt, og hadde egen interesse av dette. Retten viser til at avtalen mellom A og B bestemte at kjøpesummen skulle gå uavkortet til innfrielse av bankens tilgodehavende hos selger. Dette forutsatte at intet av kjøpesummen skulle innbetales til staten som merverdiavgift. Symmetrihensyn mellom utgående og inngående merverdiavgift, som merverdiavgiftsloven bygger på, var bevist satt til side gjennom avtalen. Det slås videre fast at for at det for å hindre illojale disposisjoner må det kunne innfortolkes et aktsomhetskrav i merverdiavgiftslovens § 21 (nå § 8-1) knyttet til fradragsrett for inngående merverdiavgift.

Når det gjelder klagers anførsel om at skattekontorets rettsoppfatning om at manglende innberetning i seg selv vil være tilstrekkelige for å nekte fradrag, og at en slik rettsoppfatning ikke er forenelig med rettskildene, skal skattekontoret bemerke følgende:

Risør Restaurantdriftdommen, gjaldt fradragsnektelse av korrekt oppkrevd avgift, tuftet på reell omsetning. Dette på samme måte som i den foreliggende klagesaken. Grunnlaget for fradragsnektelsen i både vår sak og i Risør Restaurantdriftsaken er at kjøper og selger hadde samme ledelse i begge saker og at kjøper således visste at den oppkrevde korresponderende utgående merverdiavgiften ville bli unndratt fra Staten ved at selger ikke innberettet, og da selvfølgelig heller ikke innbetalte den utgående avgiften.

Skattekontorets vedtak av 15. november 2013 er begrunnet med at det ikke foreligger fradragsrett etter merverdiavgiftsloven § 8-1. Videre  fremgår det av nevnte vedtak at, "Skattekontoret fastholder at inngående merverdiavgift ikke er fradragsberettiget når kjøper er eller må være klar over at selger ikke innberetter utgående merverdiavgift til staten" .

Skattekontoret vil i den forbindelse bemerke at den utgående merverdiavgiften ikke er innbetalt av selger så lenge den ikke er innberettet.

Den omstendighet at skattekontoret i sitt etterberegningsvedtak ikke har skrevet, " at inngående merverdiavgift ikke er fradragsberettiget når kjøper er eller må være klar over at selger ikke innberetter eller innbetaler utgående merverdiavgift til staten", kan under henvisning til ovenstående ikke antas å ha vært bestemmende for vedtakets innhold. Dette da selve etterberegningen ville blitt nøyaktig den samme, selv om skattekontoret hadde skrevet "ikke innberetter eller innbetaler" da hjemmelen for etterberegningen er merverdiavgiftsloven § 8-1. Skattekontoret anser således at etterberegningsvedtaket ikke lider av noen ugyldighetsgrunn, jf forvaltningsloven § 41. Skattekontoret fastholder med andre ord den foretatte tilbakeføring av fradragsført inngående merverdiavgift.

Adgangen til å imøtegå dette, retten til kontradiksjon, vil dessuten være ivaretatt når innstillingen oversendes klager til høring.

Skattekontoret vil for øvrig vise til Klagenemndas avgjørelse den 4. oktober 2012 (KMVA 2012 7301) som blant annet omhandler aktsomhetskravet i merverdiavgiftsloven § 8-1. Saken gjaldt et tilsvarende tilfelle som dette, hvor klager hadde fradragsført inngående merverdiavgift, til tross for at han hadde tilstrekkelig kunnskap om at den utgående merverdiavgiften ikke var innberettet på selgers side og således ikke var i aktsom god tro ved fradragsføringen. Den samme personen var både daglig leder/styreleder i klager og innehaver i selgerselskapet. Det var kun den ilagte tilleggsavgiften som var påklaget og som ble stadfestet av Klagenemnda. Saken illustrerer imidlertid etter skattekontorets oppfatning at det foreligger hjemmel for tilbakeføring av fradragsført inngående merverdiavgift, når selger ikke har innberettet den utgående merverdiavgiften.

Til klagers anførsel om at staten i denne saken vil få dekket den utgående merverdiavgiften av konkursboet til selger, skal skattekontoret bemerke følgende:

Det stilles ikke som et vilkår for å få fradragsrett at den inngående merverdiavgiften er betalt av kjøper til selger, men det forhold at kjøper ikke har betalt selger vil etter skattekontorets oppfatning være et relevant moment under aktsomhetsvurderingen.

I årsredegjørelsen fra bobestyrer datert 26. september 2013 fremgår følgende:

"Ved konkursåpningen skyldte Klager AS boet kr 5.100.00 for kjøp av kunderegister, logo mv. I kjøpsavtalen var det inntatt en klausul med nedbetaling over 8 år. Dette kunne ikke bostyret aksepterer. Klager har i lengre tid forsøkt å finansiere handelen, men har hittil ikke lykkes med å få en finansiering på plass. Selskapet nedbetaler av sin overskuddslikviditet. Hittil har boet mottatt 11 avdrag på kr 100.000, til sammen kr 1 100 000."

Det forhold at staten kan få noe dividende fra konkursboet til selger, er ikke til hinder for at staten vil kunne nekte fradrag. Vilkårene for å kreve fradrag må være tilstede uavhengig av om konkursboet til selger betaler noe av merverdiavgiften til staten, jf dom fra Oslo tingrett 11-100809TVI-OTIR/05.

Skattekontoret opprettholder sin konklusjon om at kjøpers fradragsrett, dersom to avgiftspliktige virksomheter som har samme ledelse og sammenfallende eierinteresser handler med hverandre, avhenger av at den korresponderende utgående merverdiavgiften også innberettes og innbetales av selger. Dette i hvert fall når kjøper som følge av identifikasjon visste eller måtte vite at selger hverken ville innberette eller innbetale den korresponderende utgående merverdiavgiften.

I lys av dette er klagers fradragsføring i dette tilfelle å anse som kvalifisert uaktsom og retten til fradrag i den inngående merverdiavgiften er tapt på klagers hånd.

1.5 Klagers merknader til innstillingen

I klagers merknader til skattekontorets innstilling er det anført at på bakgrunn av innholdet i innstillineg har klager ingen tro på at skatteetaten vil benytte ytterligere redegjørelse til en reell etterprøving av innstilligens konklusjon, og klager begrenser seg defor til følgende oversiktsbilde.

Fra klagers merknader gjengis følgende:

"I juni 2012 ble det inngått avtale mellom D AS (fidliger C AS, nedenfor kalt selger) og morselskapet Klager AS (kjøper) om overføring av anleggsmidler. Kjøpesummen var kr 6.375.000,-, hvorav mva utgjorde kr 1.275.000,-. Kjøpet var selgerfinansiert og skulle nedbetales årlig med 5 % av omsetningen, begrenset oppad til kr 500.000,-.

Styremedlemmene var de samme i begge selskaper, slik at kunnskap hos selger var lik kunnskap hos kjøper.

Selger gikk konkurs 18. september 2012.

Per dags dato har kjøper innbetalt i alt kr 1,3 mill av kjøpesummen til boet. Boet skal nå avsluttes.

Staten har meldt inn et krav til boet på kr 1.275.000,- for utgående avgift. Som prioritert kreditor er det antatt at Staten vil motta en dividendeutbetaling på ca 69 % iht de siste opplysninger fra bobestyrer, dvs ca kr 880.000,-.

Samtidig har Staten nektet fradragsføring av den inngående avgiften på kr 1.275.000,- hos kjøper, og har også ilagt tilleggsavgift med kr 255.000,-. Iht mva loven skulle Statens proveny blitt kr 0,-, ved at den utgående avgiften skulle blitt utlignet med kjøpers krav på fradrag for den inngående avgiften med samme beløp. Dersom  nnstillingen blir vedtak får Staten i stedet et ekstra proveny som svarer til kr 880.000,- i utbetaling fra boet kr 255.000,- i tilleggsavgift som blir utbetalt fra kjøper, til sammen kr 1.135.000,-. Kjøper på sin side blir fratatt et beløp på (1.275.000,- + 255.000,-) kr 1.530.000,-.

Dette resultatet er helt uakseptabelt og vil i seg selv bære bud om at Staten har tråkket feil. Selv om kjøper ikke klarer å få tak i Statens begrunnelse for nekting synes denne i hvert fall konsentrert om hensynet til at Staten skal sikres innbetaling av den utgående avgiften. Spesielt på denne bakgrunn fremstår den betydelige verdioverføringen fra kjøper til Staten som både uakseptabel og uforståelig. Og resultatet blir enda mer uforståelig når det samtidig er slik at kjøper har fremlagt skriftlig bevis for at partene i kjøpsavtalen utviste det motsatte av illojalitet. Forholdet var at partene faktisk hadde gjort spesielle forberedelser for å oppnå fullgod sikkerhet for Statens interesser ved den avgiftsmessige behandlingen. Dette materialet viste ikke bare at selger (naturlig nok) skulle innberette salget, men også at partene hadde etablert en finansieringsordning som innebar sikkerhet for at hele den utgående avgiften ble betalt ved forfall. Så vidt skjønnes er det heller ikke bestridt at slik full innbetaling ville skjedd, dersom Staten hadde akseptert fradrag for den inngående avgiften i stedet for å intervenere.

Det hører også med til historien at Statens standpunkt om å nekte fradrag ble tatt allerede før 10. oktober 2012 og altså før innberetningsfristen for selger var utløpt. De grunnlagene som da ble anført er senere blitt oppgitt av Staten. Men konklusjonen om å nekte fradrag har levd sitt eget selvstendige liv og har vist en absolutt immunitet overfor alt av gjentatte tilbakevisninger og redegjørelser fra kjøpers side.

Denne saken, med en svært forutinntatt Stat som deretter stenger igjen for muligheten for at resultatet kan være galt, er sannsynligvis en sjeldenhet innen norsk skatte- og avgiftsrett.

Etter mer enn 1 ½ års redegjørelser mv overfor ulike saksbehandlere i Skatteetaten har vår klient gitt opp, og har i dag ingen tro på at ytterligere tilbakevisninger og redegjørelser vil kunne føre til en rettferdig og fordomsfri behandling i Skatteetaten.

Vår klient vil derfor avvente Skatteklagenemndas vedtak, som deretter vil bli brakt inn for enten Sivilombudsmannen eller domstolene."

1.6 Skattekontorets vurdering av klagers merknader til innstillingen

Skattekontoret mener klagers kommentarer til forslag til innstilling ikke inneholder noe nytt som gjør at skattekontoret vil endre konklusjon. Som klager påpeker har han kun kommet med et oversiktbilde. 

2. Tilleggsavgift

2.1 Sakens faktum

Det vises til tilsvarende punkt 1.1 ovenfor.

2.2 Skattekontorets vedtak og begrunnelse

Det siteres fra vedtaket: "Tilleggsavgift

Generelt om vilkårene for og utmåling av tilleggsavgift Ileggelse av tilleggsavgift er hjemlet i merverdiavgiftsloven § 21-3. Bestemmelsen siteres: (1) Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne loven eller forskrifter gitt i medhold av loven, og veddet har eller kunne ha påført staten tap, kan ilegges inntil 100 prosent avgift i tillegg til merverdiavgiftfastsatt etter § 18-1 og § 18-4 første og annet ledd. Tilleggsavgift kan ilegges inntil ti år etter utløpet av den aktuelle terminen.

(2) Den som ansvaret etter denne paragraf retter seg mot, svarer også for medhjelperes, ektefelles og barns handlinger.

Skattedirektoratet har den 10. januar 2012 fastsatt retningslinjer for ileggelse av tilleggsavgift.

I merverdiavgiftsloven § 21-3 oppstilles det tre hovedvilkår for ileggelse av tilleggsavgift. For det første må det ha skjedd en overtredelse av loven eller forkrifter gitt i medhold av loven. Videre må overtredelsen ha medført at staten har eller kunne ha blitt påført tap. Dernest må det konstateres at selskapet har opptrådtuaktsomt eller forsettlig ved den uriktige avgiftsbehandlingen.

Det oppstilles spesielle beviskrav ved ileggelse av tilleggsavgift. Hvor ileggelsen bygger på uaktsomhet, er beviskravet klar sannsynlighetsovervekt. Hvor ileggelsen bygger på grov uaktsomhet eller forsett, må det være bevist utover enhver rimelig tvil at vilkårene er oppfylt.

Beviskravet gjelder både i forhold til skyldkravet (om det er utvist uaktsomhet) og med hensyn til de faktiske forhold.

Merverdiavgiftsloven § 21-3 er en ”kan” bestemmelse. Det skal foretas en konkret vurdering ved hvert enkelt forhold om det skal ilegges tilleggsavgift. Ved spesielle forhold kan tilleggsavgift unnlates ilagt.

Tilleggsavgift kan fastsettes med inntil 100 % av det beløp som har eller kunne ha påført staten tap.

Det fremkommer av retningslinjene at normalsatsen ved uaktsomme overtredelser av regelverket er 20 % tilleggsavgift. Ved grovt uaktsomme eller forsettlige overtredelser er normalsatsene 40 % eller 60 % tilleggsavgift. Satsene ved grov uaktsomhet og forsett er i utgangspunktet de samme. Valg av normalsats avgjøres ut fra en totalvurdering av avgiftssubjektets forhold.

Individuelle forhold kan tilsi at normalsatsene fravikes.

I denne sak legges det til grunn med klar sannsynlighetsovervekt at virksomheten feilaktig har fradragsført inngående merverdiavgift, jf. mval. § 8-1. Den feilaktige fradragsføringen av inngående merverdiavgift har eller kunne ha påført staten tap.

Skattekontoret finner det godtgjort med klar sannsynlighets overvekt at det er utvist uaktsomhet ved forholdet. Det vises til at brødrene E og F har fradragsført inngående merverdiavgift i Klager AS og ikke innberettet utgående merverdiavgift i C AS/D AS ei heller sørge for eller forvisse seg om at omsetningsoppgaven blir innlevert. Brødrene E og F sitter/satt i styret i begge virksomheter, og det blir opplyst til skattekontoret at Klager AS og C AS/D AS kunne ses under et med hensyn på kunnskap.

I denne sak er det fradragsført inngående merverdiavgift hos kjøper på tross av at det ikke er innrapportert utgående merverdiavgift hos selger. Det vises videre til interessefellesskapet/nærståenheten. I bobestyrers rapport går det frem at regnskapene var ført til og med 31.08.2012 i C AS. C AS/ D AS blir orientert av skattekontoret i brev av 19.09.2012 om at omsetningsoppgave skal innleveres for 4. termin og for 5. termin frem til konkursåpningen 2012. Det at E og F fradragsfører inngående merverdiavgift i Klager AS og ikke innberetter utgående merverdiavgift eller forvisser seg om at omsetningsoppgaven for C AS/D blir innlevert må anses som i det minste simpelt uaktsomt.

Vilkårene for ileggelse av tilleggsavgift er således oppfylt. Skattekontoret kan ikke se at det foreligger omstendigheter som tilsier at det likevel ikke skal ilegges tilleggsavgift. Overtredelsen av regelverket er så klanderverdig at det er riktig å reagere med tilleggsavgift for forholdet.

I henhold til nevnte retningslinjer er normalsatsen for tilleggsavgift ved uaktsomhet 20 %. Dersom det foreligger spesielle omstendigheter kan denne standardsatsen fravikes. Vi kan ikke se at det foreligger omstendigheter ved dette forholdet som tilsier en annen bruk av tilleggsavgift enn det som er angitt somnormalsats.

Tilleggsavgift ilegges med 20 % av kr. 1.275.000,-. Dette utgjør kr. 255.000,-."

2.3 Klagers anførsler

For det tilfelle at Klagenemnda likevel skulle komme til at det er lovlig adgang til å nekte fradrag, gjør klager gjeldende at det ikke er grunnlag for å ilegge tilleggsavgift.

Klager påpeker at tilleggsavgift bare kan ilegges der det foreligger uaktsomhet, og at på bakgrunn av skattekontorets vedtaksgrunnlag antar klager at denne aktsomhetsvurderingen skal knyttes til den manglende innberetningen. Spørsmålet blir da om klagers styremedlemmer kan bebreides for noe i anledning den manglende innberetningen.

Klager viser til konkurssituasjonen, hvor innlevering av omsetningsoppgaven for 4. termin 2012 var en oppgave for bobestyrer, og at styret naturligvis har gått ut fra at bobestyrer ville opptre iht merverdiavgiftsreglene. Slik antagelse var i tillegg spesielt nærliggende, fordi bobestyrer på dette tidspunktet hadde en løpende dialog med skatteetaten om de aktuelle avgiftsspørsmålene.

Videre anfører klager at han også her må vise til den spesielle situasjonen som var skapt ved skattekontorets intervenering 12 dager før terminforfall den 10. oktober 2012. Skattekontoret slo da fast at salget ikke var avgiftspliktig og varslet ileggelse av tilleggsavgift fordi klagers oppfatning om avgiftsplikt var så klanderverdig. Mot en slik bakgrunn oppstod det selvfølgelig betydelig usikkerhet hos selger ved om salget i det hele tatt skulle innberettes, og det blir da enda mer uakseptabelt å skulle rette noen bebreidelser mot klager i anledning den manglende innberetningen.

Den bebreidelsen som skattekontoret har rettet mot klager i forhold til ileggelse av tilleggsavgift går for øvrig på et annet tema enn det skattekontoret anvender for å nekte fradrag for inngående merverdiavgift. I sistnevnte sammenheng er handlingen angitt til å være kunnskap om at avgiften ikke ville bli innberettet. Men ved ileggelse av tilleggsavgiften går bebreidelsen på at ledelsen hos selger ikke sørget for at den utgående merverdiavgiften ble innberettet. Skattekontorets bebreidelser retter seg dermed ikke mot den handlingen som ligger til grunn for å nekte fradrag for inngående merverdiavgift, og skattekontoret har altså ikke anført noen bebreidelser som gjelder den relevante handlingen.

2.4 Skattekontorets vurderinger av klagen

Skattekontoret har i vedtaket ilagt tilleggsavgift med en sats på 20 % vedrørende fradragsføring av inngående merverdiavgift med kr 1 125 00 knyttet til faktura fra D AS utstedt den 2. juli 2012. Det er under kontrollen avdekket at D AS ikke har innberettet og innbetalt den oppkrevde avgiften til avgiftsmyndighetene. Daglig leder og styreleder i klager, E, er også styremedlem i selskapet D AS. Broren til E, F er daglig leder og styreleder i D AS.

Skattekontoret har vurdert klagen, men kan ikke se at den kan føre frem.

Det følger av merverdiavgiftsloven § 21-3 første ledd at den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne loven eller forskrifter gitt i medhold av loven, og ved det har eller kunne ha påført staten tap, kan ilegges tilleggsavgift med inntil 100 %.

Både de objektive og de subjektive vilkårene må være oppfylt for at tilleggsavgift kan ilegges. De objektive vilkårene gjelder overtredelse av lov eller forskrift slik at staten har eller kunne ha blitt påført tap som følge av dette. Det subjektive vilkåret er at avgiftspliktige har opptrådt uaktsomt eller forsettlig. Beviskravet for ileggelse av tilleggsavgift i denne saken er klar sannsynlighetsovervekt.

Skattekontoret viser til punkt 1 ovenfor hvor vi har funnet at klager har fradragsført inngående merverdiavgift som han visste eller måtte  ha vist at selger ikke har/ville ha innberettet eller innbetalt i strid med bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 8-1. Det er dermed ikke tvilsomt at det foreligger overtredelse av en lovbestemmelse.

Overtredelsen må ha medført at staten er eller kunne blitt påført tap. Det er tilstrekkelig at det er sendt inn en uriktig omsetningsoppgave. Det avgjørende vil være om virksomhetens handlemåte i seg selv er egnet til å unndra avgift, ikke om virksomheten i dette konkrete tilfellet var i en situasjon som gjør slik unndragelse sannsynlig, jf Borgarting lagmannsretts dom av 31. mars 2008.

Det vises i den forbindelse til vår drøftelse ovenfor under punkt 1, hvor det ble lagt til grunn at klager visste eller måtte ha visst at selger ikke har /ville ha innberettet eller innbetalt avgiften. Etter skattekontorets oppfatning er denne vurderingen i samsvar med praksis, herunder rettspraksis ved Agder lagmannsretts avgjørelse av 14.03.2008 ( LA-2007-140170) vedrørende Risør Restaurantdrift som vist til ovenfor.

Skattekontoret legger etter dette til grunn at klagers fradragsføring av inngående merverdiavgift med kr 1 125 000, hvor klager på bakgrunn av identifikasjon med selger visste eller måtte ha visst at den korresponderende utgående merverdiavgiften ikke var/ville bli innberettet eller innbetalt, kunne ha ført til et avgiftstap for staten.

De objektive vilkår for å ilegge tilleggsavgift er følgelig oppfylt.

Det subjektive vilkår relaterer seg til lovens uttrykk " forsettlig eller uaktsomt". Skyldkravet refererer seg bare til overtredelsen av loven eller forskriften og ikke til selve tapsfølgen.

Skattekontoret finner videre at overtredelsen av merverdiavgiftsloven er uaktsom. I relasjon til vurderingen av hvorvidt det er utvist uaktsomhet/forsett forutsettes det at den næringsdrivende plikter å sette seg inn i de regler som gjelder for beregning og fradragsføring av avgift for sin egen virksomhets del. En unnlatelse av å søke kunnskap om regelverket, eventuelt unnlate å sørge for å engasjere den nødvendige hjelp, anses i seg selv som uaktsomt. Kravene til avgiftssubjektet er i praksis strenge, og det er tilstrekkelig for å ilegge tilleggsavgift at det er utvist simpel uaktsomhet. Reglene om fradragsføring er sentrale, og virksomheten må utvise aktsomhet ved fradragsføring av inngående merverdiavgift.

Videre finner skattekontoret at det er sannsynliggjort med klar sannsynlighetsovervekt at virksomheten har utvist tilstrekkelig grad av uaktsomhet når klager fradragsførte inngående merverdiavgift og ikke var i aktsom god tro med hensyn til selger sin innberetning og innbetaling av den korresponderende utgående merverdiavgift. Skattekontoret har lagt til grunn at klager visste eller måtte ha visst at D AS ikke hadde/ville ha innbrettet eller innbetalt avgiften når omsetningsoppgave ble innsendt den 11. september 2012.

Den urettmessige disposisjonen har vært at klager har fradragsført inngående merverdiavgift, på et tidspunkt da klager må ha hatt kunnskap om at selger ikke kom til å betale avgiften, jf drøftelse over.

Avgiftssystemet er basert på at den avgiftspliktige selv beregner og innberetter skyldig merverdiavgift. Den næringsdrivende plikter å sette seg inn i de regler som gjelder merverdiavgift for sin virksomhet, herunder reglene om fradragsføring. Klager har ikke gitt informasjon til skattekontoret om at den korresponderende utgående merverdiavgiften ikke var innberettet eller innbetalt av selger.

Etter skattekontorets oppfatning foreligger det ut fra retningslinjer og praksis ikke forhold som tilsier en reduksjon eller bortfall av ilagt tilleggsavgift.

Skattekontoret opprettholder på grunnlag av ovennevnte den ilagte tilleggsavgiften med 20 %, jf merverdiavgiftsloven § 21-3 første ledd.

Skattekontorets innstilling til vedtak

Skattekontoret foreslår at det fattes slikt

V e d t a k:

Den påklagede etterberegningen av merverdiavgift og ileggelsen av tilleggsavgift stadfestes.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Nemndas medlem Hines Grape har avgitt slikt votum: "Uenig i at saken er parallell med Invex mht om kjøper var klar over at merverdiavgiften ikke ville bli innberettet av selger. Forholdet fremstår mer som utslag av naturlig omstrukturering av virksomhet med likviditetsmessige problemer."

Nemndas medlem Frøystad har avgitt slikt votum:

"Jeg er enig i resultat. Skattekontorets brev og anførsler om at styre/ansatte i et selskap hvor det er åpnet konkurs - uavhengig av bostyrer - plikter å levere omsetningsoppgave med frist etter konkursåpning er etter mitt syn ikke korrekt. Etter konkursåpning er det bostyrer som er det styrende organ. Tidligere ansatte/daglig leder/styret kan ikke opptre eller utføre handlinger på vegne av selskapet. Det er heller ikke mulig å få betalt for slikt arbeid eller f.eks betale regnskapsfører for slik ferdigstillelse, men mindre boet ønsker å dekke slike kostnader. Når jeg likevel er enig i resultatet av skattekontorets vedtak, skyldes dette at jeg anser at kjøpers ledelse måtte ha kunnskap om at økonomien i selger ikke var tilstrekkelig til å dekke selskapets utestående fordringer og at utgående merverdiavgift ikke ville bli betalt. Når man ser slik kunnskap i sammenheng med at aktiva som er avgjørende for driften i selger overdras slik at det ikke er grunnlag for inntjening, samt den mildt sagt spesielle oppgjørsformen som ikke gir selger umiddelbar tilførsel av midler, er jeg av den oppfatning at aktsomhetsnormen etter mval § 8-1 er brutt."

Nemndas medlemmer Rivedal, Ongre og Stenhamar sluttet seg til skattekontorets innstilling.

Det ble etter dette fattet slikt

V e d t a k:

Som innstilt.