All skog skal vurderes etter de alminnelige kriteriene for virksomhet slik de er formulert av Høyesterett blant annet i Ringnesdommen (Utv. 1985/386) og gjennom langvarig ligningspraksis for andre bransjer, se bl. a. Skattedirektoratets retningslinjer for vurdering av virksomhet i skog[1] og Skatte-ABC 2017/18 side 1130. Skogbruk og jordbruk som hver for seg oppfyller virksomhetskriteriene, anses som atskilte virksomheter. Der vilkårene for virksomhet ikke er oppfylt for en eller begge aktivitetene, skal skogbruk og jordbruk vurderes samlet ved spørsmål om det drives virksomhet eller ikke[2]. Det er uten betydning i denne sammenhengen om man eier jordbruksarealet, leier det eller kombinerer eie og leie. Virksomhetsvurderingen er den samme enten aktiviteten drives av ett rettssubjekt alene eller av flere rettssubjekter for felles regning og risiko. Aktivitet som den enkelte deltakeren driver alene skal ikke tas med i virksomhetsvurderingen for selskapet.

Selskap med deltakerfastsetting som driver jord- og skogbruk som til sammen ikke fyller vilkårene for virksomhet, kan oppløses etter reglene i FSFIN § 8-2-2 dersom vilkårene for øvrig er oppfylt. Vilkårene i FSFIN § 8-2-2 tredje ledd bokstav b og c gjelder alle eiendeler og skatteposisjoner i selskapet, herunder jordeiendommen.

Dersom selskapet i tillegg til skogbruk driver annen skattepliktig aktivitet som alene fyller vilkårene for virksomhet (f.eks. jordbruk), kan ikke selskapet oppløses etter reglene i FSFIN § 8-2-2 jf. tredje ledd bokstav a.

 

[1] prinsipputtalelser - skog-som-virksomhet - retningslinjer

[2] Rt. 1995/1422 og prop. 1 LS (2015-2016)