1          Innledning

2          Vilkår for ileggelse av tilleggsavgift

2.1       Objektive vilkår

2.1.1    Overtredelse av lovens regler om opplysningsplikt

2.1.2    Uriktige/ufullstendige opplysninger eller unnlatelse av å sende inn melding

2.1.3    Har eller kunne ha ført til fastsettelse av for lav avgift

2.2       Det subjektive vilkåret

2.2.1    Simpel uaktsomhet

2.2.2    Grov uaktsomhet

2.2.3    Forsett

2.3       Ansvar for medhjelperes handlinger

2.4       Virkningen av tidligere ikke meldte gaver

2.5       Beviskrav

3          Unntak fra tilleggsavgift

3.1       Adgang til å unnlate å ilegge tilleggsavgift

3.2       Krav mot avdød avgiftspliktig

3.3       Frivillig retting

4          Satser for tilleggsavgift

4.1       Sats ved grov uaktsomhet

4.2       Sats ved forsett

4.2.1   Nærmere om utmålingen ved forsett

5          Saksbehandlingsregler mv.

5.1       Frister

5.2       Varsel

5.3       Vedtak om tilleggsavgift

5.4       Klage

5.5       Innkreving

5.6       Renter

5.7       Lempning

5.8       Anmeldelse

5.9       Forholdet til EMK

5.10     Rettslig prøving

6          Aktuelle bestemmelser

7          Ikrafttredelse

 

1           Innledning

Retningslinjene gjelder for ileggelse av tilleggsavgift etter lov av 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver (aal.). Myndigheten til å ilegge avgiften er delegert til Skattedirektoratet fra Finansdepartementet i forskrift av 23.06.1997 nr. 629, og er videre delegert fra Skattedirektoratet til skattekontorene fra og med 01.08.2011.

 

Arveavgiftssystemet er basert på at de avgiftspliktige selv innrapporterer arv og avgiftspliktige gaver til avgiftsmyndigheten. Tilleggsavgiften er et virkemiddel for å sikre at mottakere av arv og gave samt givere av avgiftspliktige gaver gir en fullstendig og korrekt rapportering til avgiftsmyndigheten.. Det er avgiftsmyndigheten som i tråd med aal. § 23 fastsetter avgiftsgrunnlaget for formuesgodene, og som avgjør om det foreligger et gaveelement, jf. aal. § 2 sjuende ledd tredje punktum. Tilleggsavgift er en sanksjon som ilegges administrativt av avgiftsmyndighetene, og er å regne som straff etter Den Europeiske Menneskerettskonvensjon.

 

Arveavgiftsloven § 44 gir hjemmel for å ilegge tilleggsavgift med inntil 100 % som en reaksjon på overtredelser av opplysningsplikten som følger av bestemmelsene i aal. § 25 flg.

 

Retningslinjene skal sikre lik behandling, herunder enhetlig bruk av satser, i saker om tilleggsavgift.

 

2           Vilkår for ileggelse av tilleggsavgift

Det følger av aal. § 44 at den som ”forsettlig eller ved grov uaktsomhet har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger som har ført eller kunne ha ført, til fastsettelse av for lav avgift”, kan ilegges tilleggsavgift. Det samme gjelder dersom noen ”helt unnlater å oppfylle sin opplysningsplikt etter §§ 25 og 27”, jf. siste punktum.

 

Det er både objektive og subjektive vilkår for ileggelse av tilleggsavgift, og både de objektive og subjektive vilkårene må være oppfylt for at tilleggsavgift kan ilegges. Det skal fremgå av vedtaket at alle vilkårene for ileggelse av tilleggsavgift er vurdert og oppfylt.

 

2.1      Objektive vilkår

2.1.1     Overtredelse av lovens regler om opplysningsplikt

Det objektive vilkåret for bruk av tilleggsavgift er at det rent faktisk foreligger en overtredelse av arveavgiftslovens bestemmelser om opplysningsplikt. Opplysningssvikten må knytte seg til faktiske forhold som det påligger de avgiftspliktige å gjøre rede for. Også opplysninger om privatrettslige rettsforhold er å regne som fakta i saken, ettersom det er den avgiftspliktige som er nærmest til å klarlegge/inneha opplysninger om slike forhold. Som eksempel kan nevnes opplysninger om hvorvidt noen eier eller leier en eiendom, om en fordring er betinget eller ubetinget, om det bestod et gjeldsforhold mellom arvelater og mottaker og så videre.

 

Loven gjør nærmere rede for opplysningsplikten og de forpliktelser som påligger de avgiftspliktige under kapittel V i §§ 25 flg.

 

2.1.2     Uriktige/ufullstendige opplysninger eller unnlatelse av å sende inn melding

Påbudet rammer det å gi positivt uriktige opplysninger samt de tilfeller hvor opplysningene ikke gir et nøyaktig og fullstendig bilde av helheten. En ren unnlatelse av å gi relevante opplysninger rammes også, jf. bestemmelsens siste punktum. Plikten til å opptre aktsomt og lojalt er et sentralt moment ved vurderingen av om opplysningsplikten er overholdt. I dette ligger det at de avgiftspliktige skal bidra til sakens opplysning, og at partene skal gjøre skattekontoret oppmerksom dersom de ser at avgiftsberegningen er gjennomført på bakgrunn av feil opplysninger.

 

Det vil normalt ikke være en unøyaktig eller ufullstendig opplysning som kanl medføre tilleggsavgift at den avgiftspliktige gir uttrykk for at et forhold skal subsumeres under en bestemt regel i avgiftslovverket, selv om dette i ettertid viser seg å være feil regel. Dette gjelder så lenge avgiftspliktige har inngitt korrekte opplysninger om fakta i saken.

 

Arveavgiftsloven § 44 rammer også de tilfellene hvor det helt er unnlatt å sende inn melding om arv eller gave, jf. bestemmelsens siste punktum.

 

2.1.3     Har eller kunne ha ført til fastsettelse av for lav avgift

Tilleggsavgift kan bare ilegges dersom det er årsakssammenheng mellom opplysningssvikten og den fordelen som har eller kunne ha oppstått. Vilkåret er oppfylt dersom overtredelsen objektivt sett har eller kunne ha hatt denne konsekvensen. Det er tilstrekkelig at opplysningssvikten er av en slik art at den var egnet til å kunne medføre en for lav avgift.  

 

2.2      Det subjektive vilkåret

I tillegg til at det foreligger opplysningssvikt som har eller kunne ha ført til for lav avgift, må det fra avgiftspliktiges side være utøvd forsett eller grov uaktsomhet for at tilleggsavgift skal kunne anvendes. Skyldkravet refererer seg kun til overtredelsen av lovens regler om opplysningsplikt, og ikke til følgen – ”har ført eller kunne ha ført til fastsettelse av for lav avgift”. Det vil si at avgiftspliktige ikke behøver å vite at opplysningssvikten har ført eller kunne ha ført til for lav avgift.

 

Ved vurderingen av om tilleggsavgift skal anvendes, er det nødvendig å ta stilling til graden av skyld. Det må foreligge minst grov uaktsomhet hos avgiftspliktige. Skyldgraden er videre et forhold av betydning ved fastsettelse av satsen for tilleggsavgift. Momentene som har betydning for fastsettelse av skyldgrad, vil også gå igjen ved utmålingen. Individuelle forhold hos avgiftssubjektet må hensyntas når grovheten av forholdet skal klarlegges. Det er et gjennomgående prinsipp ved aktsomhetsvurderinger at det skal tas hensyn til avgiftspliktiges subjektive forhold, herunder dennes mulighet til å forstå regelverket og foreta riktige handlinger. Det stilles større krav til aktsomhet for profesjonelle aktører, for eksempel når det er en advokat som inngir opplysninger. Av dette følger at det må skilles mellom evnen til å gjøre det riktige og viljen til å gjøre det riktige, slik at det lettere anses unnskyldelig dersom det er evnen som mangler. 

 

Pliktbruddets grovhet – måten det har skjedd på – må vurderes i lys av hva vi generelt kan forvente av en vanlig, pliktoppfyllende avgiftspliktig. Aktsomhetsvurderingen gjøres med utgangspunkt i forutsetningen om at enhver som arver eller mottar gave fra en giver i avgiftspliktig krets plikter å sette seg inn i de regler som gjelder for innrapportering av slik avgiftspliktig arv og gave.

 

2.2.1     Simpel uaktsomhet

Den nedre grensen for uaktsomhet er såkalt simpel uaktsomhet. Simpel uaktsomhet er ikke tilstrekkelig for å ilegge tilleggsavgift etter arveavgiftsloven § 44.

 

Det foreligger uaktsomhet når avgiftspliktige burde forstått at handlingen kunne medføre overtredelse av loven. Det er likevel ikke tilstrekkelig grunnlag for tilleggsavgift at avgiftspliktige burde og kunne ha handlet annerledes. 

 

Simpel uaktsomhet kan for eksempel foreligger når avgiftspliktige ved en forglemmelse har unnlatt å oppgi en liten aktivapost, men ellers har innrapportert korrekt og lojalt. 

 

Hvis det er årsakssammenheng mellom avgiftspliktiges sykdomsforhold, alderdom eller lignende og opplysningssvikten, vil det normalt bare foreligge simpel uaktsomhet. Det samme kan være tilfelle hvis avgiftspliktige for et kortere eller lengre tidsrom er ute av stand til å ivareta egne interesser, for eksempel som følge av psykiske eller sosiale problemer, sykdom eller (andre) dødsfall i familien, samlivsbrudd, rusmisbruk, fengselsopphold og lignende.

 

Det følger av arveavgiftsloven § 25 at mottaker av arv/gave skal melde arven/gaven til skattekontoret innen en nærmere angitt frist. Det følger ikke av selve lovbestemmelsen på hvilken måte gaven/arven skal meldes, men bestemmelsen sier noe om innholdet i meldeplikten og at det kan gis nærmere bestemmelser om meldingens innhold. Det er ikke uvanlig at den avgiftspliktige opplyser om gaver/arv i forbindelse med ligningen uten å sende inn eget skjema utarbeidet for arveavgiftsformål. Kravet i aal. § 25 er at den avgiftspliktige skal gi skattekontoret melding om gaven/arven, og ikke avgiftsmyndigheten, slik bestemmelsen tidligere lød. Ettersom avgiftspliktige i disse tilfellene faktisk melder i fra til riktig instans, vil avgiftspliktige som hovedregel kun ha utvist simpel uaktsomhet i disse tilfellene, til tross for at det følger direkte av selvangivelsen at avgiftspliktige skal melde fra på eget skjema om arv og gave. Grov uaktsomhet er allikevel ikke utelukket, men det må noe mer til for at det skal kunne konstateres, se punkt 2.2.2.

 

En ren unnlatelse av å sende inn melding vil som hovedregel ikke være nok til å konstatere grov uaktsomhet. Det må noe mer til, for eksempel at unnlatelsen bærer preg av å være et ledd i en planmessig unndragelse av avgift.

 

2.2.2     Grov uaktsomhet

Det foreligger grov uaktsomhet der overtredelsen av opplysningsplikten anses som kvalifisert klanderverdig og avgiftspliktige er sterkt å bebreide for den manglende aktsomheten. Det må dreie seg om et markert avvik fra vanlig og lojal innberetning av opplysninger. Grov uaktsomhet er typisk aktuelt der det ikke foreligger dokumentasjon for en forsettlig overtredelse, men hvor den avgiftspliktige likevel ”måtte forstå” at handlingen/unnlatelsen medførte overtredelse av opplysningsplikten. Grov uaktsomhet vil som hovedregel kunne konstateres i de tilfeller hvor man ser at opplysningssvikten er et ledd i en planlagt avgiftsunndragelse.

 

I punkt 2.2.1 framgår det at avgiftspliktige som hovedregel må anses å utvise simpel uaktsomhet når opplysninger innberettes kun i forbindelse med ligningen. Det kan være andre momenter som gjør at forholdet likevel må anses å være grovt uaktsomt. Et eksempel kan være at den avgiftspliktige melder i fra om et stort beløp som må påregnes å utløse avgift, uten å etterspørre arveavgiftsvedtak. Dersom forholdet oppdages etter lang tid, kan ikke avgiftspliktige høres med at han meldte fra om gaven/arven, ettersom han burde tatt initiativ til å følge opp saken når han ikke mottok avgiftsvedtak. Et annet eksempel er at avgiftspliktige har meldt om flere tidligere gaver, men unnlater å melde om en senere gave.

 

Det må uansett foretas en helhetsvurdering av forholdets grovhet.

 

2.2.3     Forsett

Forsett foreligger når avgiftspliktige er klar over at han har overtrådt loven ved for eksempel enten å ha sendt en uriktig arve-/gavemelding, eller ved at han bevisst unnlater å sende inn slik melding for å unngå avgiftsplikten.

 

2.3      Ansvar for medhjelperes handlinger

Loven presiserer at en avgiftspliktig i utgangspunktet identifiseres med hans verge og en eventuell fullmektig. Den avgiftspliktige kan altså som hovedregel ikke fri seg fra ansvaret ved å overlate til andre å innberette opplysningene.

 

Det må imidlertid gjelde visse grenser for i hvilken grad avgiftspliktige kan identifiseres med en medhjelper hvor denne har innberettet opplysninger eller unnlatt å innberette opplysninger på en måte som innebærer for eksempel svik, utroskap eller underslag. I slike tilfeller må eventuell skyld hos avgiftspliktige forankres i hans valg av medhjelper eller mangelfulle oppfølging av medhjelperen.

 

2.4      Virkningen av tidligere ikke meldte gaver

Aal. § 44 gir hjemmel for å ilegge tilleggsavgift i en senere gave-/arvesak uavhengig av om den tidligere ikke-meldte gaven ville ha utløst avgift eller ikke. Avgiftspliktige har også ved mottak av gave nummer to og tre og så videre plikt til å opplyse om gave nummer én. Når det ikke skjer, har mottaker gitt ”ufullstendige opplysninger som har ført eller kunne ha ført, til fastsettelse av for lav avgift” også ved senere gaver. Det kan dermed ilegges tilleggsavgift på differansen mellom den avgift som faktisk er beregnet og den avgift som skulle vært beregnet. Det blir tilleggsavgift av økningen som skyldes de(-n) ikke meldte gaven

 

2.5      Beviskrav

Beviskravet for ileggelse av tilleggsavgift på 30 % (grov uaktsomhet) er klar sannsynlighetsovervekt. Beviskravet er det samme som for ordinær tilleggsskatt.

 

Ved tilleggsavgift over 30 % (forsett) gjelder strafferettens beviskrav. Beviskravet er det samme som for skjerpet tilleggsskatt. Avgiftsmyndigheten må da finne det hevet over enhver rimelig tvil at vilkårene for tilleggsavgift er oppfylt.

 

Beviskravet knytter seg både til de objektive og subjektive vilkårene, dvs. faktum, herunder avgiftsgrunnlaget, og skyldkravet. 

 

3           Unntak fra tilleggsavgift

3.1      Adgang til å unnlate å ilegge tilleggsavgift

Aal. § 44 er en ”kan” bestemmelse. Selv om vilkårene for ileggelse av tilleggsavgift er til stede, betyr ikke det at tilleggsavgift tilsiktes anvendt ved enhver overtredelse. Det må vurderes om den aktuelle overtredelsen er så klanderverdig at en reaksjon i form av tilleggsavgift er på sin plass. Det kan ses bort fra bagatellmessige feil hos en ellers aktsom og lojal avgiftspliktig. Det er likevel ikke slik at avgiftspliktige har en ”tabbekvote” som kan fylles før tilleggsavgift ilegges.

 

3.2      Krav mot avdød avgiftspliktig

Tilleggsavgift kan ikke ilegges den avgiftspliktiges dødsbo. Dersom tillegget var gjort gjeldende mot den avdøde selv, kan kravet opprettholdes mot hans dødsbo, jf. Ot.prp. nr. 48 (1962-63) s. 23.

 

3.3      Frivillig retting

Det skal normalt ikke ilegges tilleggsavgift hvor vilkårene for egenretting foreligger, eksempelvis hvor rettingen ikke er fremkalt av kontrolltiltak eller ikke gjelder allment kjent informasjon fra en tredjepart. Det vises til SKD melding 6/11 om frivillig retting på skatteområdet for nærmere omtale av dette. På skatteområdet er konsekvensene av frivillig retting lovfestet i ligningsloven § 10-3 nr. 2 bokstav c.

 

Når det gjelder arveavgift vil konsekvensene av en slik retting være en del av vurderingen av om tilleggsavgift skal ilegges eller ikke, jf. at aal § 44 er en ”kan”-bestemmelse og at tilleggsavgiften skal avpasses etter skylden og omstendighetene for øvrig.

 

Også på arveavgiftsområdet er det avgiftspliktiges tro på at han uoppfordret bidrar til riktig skatt/avgift som skal belønnes. For fast eiendom blir denne vurderingen noe spesiell. Ved arv av fast eiendom blir eiendommen verdsatt ved takst eller etter andre verdsettelsesmetoder (for eksempel ved bruk av Eiendomsverdi.no, SERG og lignende). Det er en vanlig situasjon at arvinger selger fast eiendom i løpet av relativt kort tid etter at den er mottatt. Den faktiske verdien av en eiendom får man først ved salg av eiendommen. I praksis har vi derfor tillatt retting av eiendomsverdi innen ett år etter vedtaksdato. På denne måten får man rettet opp i verdianslag på rådighetstidspunktet som ved salg viser seg å være uriktig. I de tilfeller hvor man ser at rettingen skjer i forbindelse med spekulering i skatte- og avgiftssystemet, kan det ilegges tilleggsavgift. Som eksempel kan nevnes tilfeller hvor det grovt uaktsomt eller forsettlig er meldt inn en meget lav arveavgiftsverdi som er lagt til grunn i arveavgiftsvedtaket og avgiftspliktige ved salg oppdager at han vil komme mye bedre ut av det ved å innberette korrekt verdi til arveavgiftsmyndigheten og få høyere arveavgift enn å bli gevinstbeskattet, og på denne bakgrunn foretar retting. I slike tilfeller, hvor motivet for retting åpenbart ikke er fremkalt av anger og ønske om å gjøre opp for seg, kan det neppe sies at han uoppfordret har bidratt til riktig avgift. Rettingen fremstår mer som en dokumentasjon på illojal utnyttelse av skatte- og avgiftssystemet og det kan ilegges tilleggsavgift.

 

4           Satser for tilleggsavgift

Tilleggsavgift kan fastsettes med inntil 100 % av det beløpet som den avgiftspliktige har unngått eller kunne ha unngått. Tillegget skal være avpasset etter skylden og omstendighetene for øvrig. I forarbeidene (Ot.prp. nr. 48 s. 23) er det sagt at 100 % tillegg er en yttergrense som ikke må betraktes som en normalsats.

 

4.1      Sats ved grov uaktsomhet

Når det konstateres at opplysningssvikten er grovt uaktsom og tilleggsavgift ilegges, skal tilleggsavgiften utgjøre 30 % av det avgiftsbeløp som den avgiftspliktige har eller kunne ha unngått.

 

4.2      Sats ved forsett

Når det konstateres at avgiftspliktige forsettlig har brutt opplysningsplikten, kan det som hovedregel ilegges avgift på mellom 30 og 60 %.

 

I særlig grove tilfeller, for eksempel hvor det er unndratt meget høye beløp eller unndragelse har funnet sted flere ganger, kan det ilegges avgift opp til 100 %.

 

4.2.1   Nærmere om utmålingen ved forsett

Når det finnes bevist ut over enhver rimelig tvil at avgiftspliktige forsettlig har brutt opplysningsplikten, skal det ilegges minimum 30 % tilleggsavgift. Ved avgjørelsen av hvilken avgiftssats som skal benyttes, kan man se hen til følgende skjerpende omstendigheter:

 

-          avgiftspliktige har gjort særlige bestrebelser for aktivt å skjule unndragelsen

-          falske dokumenter, eller dokumenter med uriktig innhold er benyttet, for eksempel hvor en avgiftspliktig overdragelse er tinglyst som et fritt salg til markedspris

-          avgiftsunndragelsen er gjennomført på en planmessig måte

-          unndragelsen er gjort på en måte som reduserer oppdagelsesrisikoen, for eksempel ved formuesoverføringer gjort via utlandet

-          tidligere påtalte forhold hos avgiftspliktige er gjentatt

-          det unndratte avgiftsbeløpet er betydelig

 

Opplistingen er ikke gjort i prioritert rekkefølge og er heller ikke uttømmende.

 

I helt spesielle tilfeller kan det benyttes høyere sats enn 60 %. 

 

Sykdom, alderdom og så videre blir hensyntatt ved aktsomhetsvurderingen. Når det først blir konstatert forsett vil det ikke være aktuelt å vurdere slike forhold ved utmålingen.

 

5           Saksbehandlingsregler mv.

Ileggelse av tilleggsavgift skal gjøres i et eget vedtak. Etter forvaltningslovens alminnelige regler skal et vedtak om bruk av tilleggsavgift på vanlig måte både varsles og begrunnes. Det vises for øvrig til Håndbok i arveavgift – kapittel for forvaltningsrettslige problemstillinger og avsnitt for klage og omgjøring.

 

5.1      Frister

Så lenge selve arveavgiftskravet ikke er foreldet og fortsatt kan endres, vil det ikke gjelde andre særskilte frister for ileggelse av tilleggsavgift. Avgiftsmyndigheten bør likevel vurdere spørsmålet om tilleggsavgift i forbindelse med endringen av selve arveavgiftskravet, og følge opp dette innen rimelig tid.

 

Det gjelder ingen frister for ileggelse av tilleggsavgift for gaver som ikke tidligere er meldt.

 

Ileggelse av tilleggsavgift foretas normalt samtidig med avgiftsfastsettelsen, men kan også skje senere. Det siste kan være aktuelt hvor spørsmålet om tilleggsavgift nødvendiggjør ytterligere undersøkelser.

 

5.2      Varsel

Der det vurderes å ilegge tilleggsavgift, skal skattekontoret gi skriftlig varsel til avgiftspliktige.

 

I varselet skal det klart fremgå hvilke forhold skattekontoret vurderer å bruke tilleggsavgift på og det nærmere grunnlaget for tilleggsavgiften. Der skattekontoret vurderer å benytte sats over 30 %, skal varselet angi hvilke forhold som tilsier dette. Varselet skal vise til hjemmel (aal. § 44) og disse retningslinjene.

 

Avgiftspliktige skal gis en rimelig frist til å uttale seg.

 

Når avgiftspliktige er varslet om tilleggsavgift, skal tilleggsavgiftssaken alltid avsluttes med enten vedtak om ileggelse av tilleggsavgift eller underretning om at tilleggsavgiftssaken henlegges.

 

5.3      Vedtak om tilleggsavgift

Vedtak om tilleggsavgift skal være skriftlig. Tilleggsavgift skal fastsettes i eget vedtak.

 

Gjelder tilleggsavgiften flere forhold, skal de ulike forholdene vurderes hver for seg. Det skal fremgå klart av vedtaket hvordan de objektive og subjektive vilkårene for bruk av tilleggsavgift er vurdert, herunder skyldgraden ved valg av sats. Beregningen av tilleggsavgift skal fremgå av vedtaket.

 

God forvaltningsskikk tilsier at alle anførslene fra avgiftspliktige skal behandles i vedtaket og at det gis begrunnelse der anførselen ikke fører frem.

 

Utdrag av lovtekst, herunder EMK artikkel 6, vedlegges eller inntas i vedtaket. 

 

5.4      Klage

Vedtak om tilleggsavgift kan påklages til Skattedirektoratet innen tre uker, jf. forvaltningsloven. Det er ikke et vilkår at det samtidig klages over den fastsatte avgiften.

 

5.5      Innkreving

For tilleggsavgift gjelder de vanlige reglene for betaling og innkreving, jf. skattebetalingsloven (sktbl.) kapittel 9 og 10.

 

5.6      Renter

Regler om renter i avgiftssaker står i skattebetalingsloven kapittel 11.

 

Det skal ikke beregnes renter av tilleggsavgift, jf. sktbl. § 11-2, jf. skattebetalingsforskriften § 11-2-1.

 

Det skal likevel beregnes forsinkelsesrenter av tilleggsavgift som er forfalt, jf. sktbl. § 11-1. Rentesatsene fremgår av sktbl. § 11-6 og skattebetalingsforskriften § 11-6-1.

 

5.7      Lempning

Det er ikke aktuelt med lempning etter aal. 46 annet ledd grunnet forhold ved fastsettelsen, ettersom disse temaene langt på vei vil være dekket av de vurderinger som må foretas ved avgjørelsen av om det i det hele tatt skal ilegges tilleggsavgift og hvilken sats som er utmålt. En søknad etter aal. § 46 annet ledd må likevel behandles, og det bør vises til hvordan de anførte forhold eventuelt er behandlet i forbindelse med saken om tilleggsavgift.

 

5.8      Anmeldelse

Før tilleggsavgift ilegges må det tas stilling til om forholdet skal anmeldes til politiet. Straffeloven § 406 rammer bare forsettstilfellene, og er en regel man bare kan falle tilbake på i særdeles alvorlige saker med større systematisk unndragelse. Retningslinjer for skattekontorets anmeldelser i saker om arveavgift er regulert i anmeldelsesinstruksen av 6. september 2011.

 

5.9      Forholdet til EMK

Ileggelse av tilleggsavgift er å anse som straff etter EMK.

 

Varsel om tilleggsavgift er å anse som en straffesiktelse etter EMK artikkel 6 nr. 1 og medfører at avgiftspliktige får rettigheter etter EMK. Rettighetene etter EMK er i sin natur av variert art og ikke alle rettigheter inntrer nødvendigvis umiddelbart etter at avgiftspliktige anses som siktet ved varselet. Der avgiftspliktige er ilagt tilleggsavgift vil forbudet mot dobbeltstraff i EMK, tilleggsprotokoll 7-4, normalt være til hinder for anmeldelse av forholdet. Det vises til anmeldelsesinstruksen av 6. september 2011 for nærmere gjennomgang av de ulike rettighetene etter EMK, herunder sporvalg.

 

Varsel om tilleggsavgift anses ikke som en straffesiktelse etter intern norsk rett (straffeprosessloven).

 

5.10  Rettslig prøving

Se Skattedirektoratets Rettssaksinstruks av 1. desember 2011.

 

6           Aktuelle bestemmelser

 

Arveavgiftsloven § 44

Tilleggsavgift

Hvis en avgiftspliktig eller hans verge, selv eller ved fullmektig, forsettlig eller ved grov uaktsomhet har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger som har ført eller kunne ha ført, til fastsettelse av for lav avgift, kan vedkommende departement pålegge den avgiftspliktige å betale en tilleggsavgift avpasset etter skylden og omstendighetene for øvrig. Tilleggsavgiften må ikke overstige det avgiftsbeløp som den avgiftspliktige har unngått eller kunne ha unngått. Tilleggsavgift kan også pålegges når noen som nevnt i første punktum helt unnlater å oppfylle sin opplysningsplikt etter §§ 25 og 27.

 

 

EMK artikkel 6

Retten til en rettferdig rettergang

1. For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov. Dommen skal avsies offentlig, men pressen og offentligheten kan bli utelukket fra hele eller deler av rettsforhandlingene av hensyn til moralen, den offentlige orden eller den nasjonale sikkerhet i et demokratisk samfunn, når hensynet til ungdom eller partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning det etter rettens mening er strengt nødvendig under spesielle omstendigheter der offentlighet ville skade rettferdighetens interesser.

2. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.

3. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal ha følgende minsterettigheter:

a.         å bli underrettet straks, i et språk han forstår og i enkeltheter, om innholdet i og grunnen til siktelsen mot ham;

b.         å få tilstrekkelig tid og muligheter til å forberede sitt forsvar;

c.         å forsvare seg personlig eller med rettslig bistand etter eget valg eller, dersom han ikke har tilstrekkelige midler til å betale for rettslig bistand, å motta den vederlagsfritt når dette kreves i rettferdighetens interesse;

d.         å avhøre eller la avhøre vitner som blir ført mot ham, og få innkalt og avhørt vitner på hans vegne under samme vilkår som vitner ført mot ham;

e.         å ha vederlagsfri bistand av en tolk hvis han ikke kan forstå eller tale det språk som blir brukt i retten.

 

Skattebetalingsloven kapittel 11

Skattebetalingsforskriften kapittel 11

 

7           Ikrafttredelse

Retningslinjene gjelder for saker om ileggelse av tilleggsavgift der varsel om tilleggsavgift er sendt etter

18. desember 2012.