Bindende forhåndsuttalelse

Merverdiavgift – driftstilskudd til kantine

  • Publisert:
  • Avgitt 06.12.2024
Saksnummer 15/2024

Uttalelsen ser på merverdiavgiftsbehandling av driftstilskudd til kantine. Blant annet tas stilling om selskapet kan fakturere driftstilskuddet avgiftsfritt til tross for at et flertall av kantinens brukere ikke betaler direkte til selskapet, men blir trukket i lønn. Og det sies noe om betydningen av tilskuddets størrelse.

Innsenders fremstilling av faktum og jus

Fra anmodningen gjengis følgende:

«2. Faktum

2.1 Innledning

Det aktuelle avtaleforholdet gjelder en kontrakt mellom Selskap A og Selskap B om drift av bedriftskantine for de neste fem årene. Dette avtaleforholdet skal løpe fra 01. oktober 2023. Avtaleforholdet er regulert av flere dokumenter. Detaljene om priser og betaling er inntatt i «Vedlegg B» til hoveddokumentet.

  • Vedlegg B, Pris og betaling

Det følger av Vedlegg B pkt. 1.1 at avtaleforholdet anses som en «management risk»-modell, som følge av at Selskap A skal drifte kantinen for egen regning og risiko. Avtaleforholdet bygger på at det gjennomføres en egenbetaling fra de ansatte, og at det faktureres et forhåndsavtalt driftstilskudd, som ytes fra Selskap B til Selskap A.

2.2 Egenbetalingen

Gjennomføringen av egenbetalingen er nærmere regulert i pkt. 2.1 i Vedlegg B. Egenbetalingen gjennomføres som beskrevet under hvor det totalt betales kr 500 inkl. mva per ansatt per måned til Selskap A.

«Per mars 2023 er det 483 ansatte deltar i lunsjordningen. Lunsjordningen er et månedlig fast trekk fra den ansattes lønn. Dette trekket vil være på 400 kroner eks.mva. fra kontraktsoppstart.

Selskap B skal på vegne av Leverandøren månedlig trekke ovennevnte beløp fra den ansattes lønn, og utbetale dette direkte til Leverandøren. Beløpet skal i sin helhet og til enhver tid være Leverandørens eiendom straks trekket i lønnen er utført. Selskap B vil kun ha en administrativ oppgave i forbindelse med lønnstrekket og overføring av egenbetalingen til Leverandøren. Overføring av lønnstrekket til Leverandøren er følgelig ikke å anse som omsetning mellom Selskap B og Leverandøren. For å ivareta dette vil det opprettes en egen konto hvor lønnstrekket umiddelbart settes inn på. Kontoen eies av og står i Leverandørens navn.

Egenbetalingen fra de ansatte vil være avgiftspliktig omsetning for Leverandøren.»

Selskap B vil følgelig kun ha en ren administrativ rolle i forbindelse med lønnstrekket. Selskap B vil gjennomføre lønnstrekket fra sine ansatte, og deretter direkte sette midlene inn på konto som eies av og står i Selskap A sitt navn. Egenbetalingen vil innrapporteres som avgiftspliktig omsetning på Selskap A sine avgiftsmeldinger. Det månedlige lønnstrekket er fastsatt til 400 kroner eksklusive merverdiavgift for hele avtaleperioden på 5 år, og vil følgelig ikke endres i løpet av avtaleperioden (jf. pkt. 5.2 i Vedlegg 3).

For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at råvarekostnadene for kantinens buffettilbud kan være høyere enn den avtalte egenbetalingen. Egenbetalingen er fast for hele kontraktsperioden, mens varekostnadene endres i løpet av avtalens forløp. I noen tilfeller vil det derfor kunne forekomme at den avgiftspliktige omsetningen er lavere enn varekostnaden.

2.3 Kantinetilskuddet

Kantinetilskuddet (driftstilskuddet) er regulert i Vedlegg B, pkt. 2.2:

«Leverandøren skal motta et månedlig kantinetilskudd for levering av kantinetjenester. Kantinetilskuddet mottas direkte fra Selskap B, og kommer i tillegg til egenbetalingen fra de ansatte. Dette innebærer at egenbetalingen ikke er inkludert i kantinetilskuddet.

Kantinetilskuddet er dermed det tilskuddet Leverandøren må ha, utover det som dekkes av egenbetalingen, for å kunne drifte kantinen i henhold til kravene i Vedlegg A – Leveransebeskrivelse.

Kantinetilskuddet er forutbestemt og fast, og uavhengig av hvor mange ansatte og andre personer som spiser i kantinen gjennom året og hvor mange måltid som faktisk serveres. Det foretas derfor ingen reduksjon i det avtale kantinetilskuddet på grunnlag av ferie og helligdager mv. Tilskuddet er fast for Leverandøren frem til første ordinære prisregulering.

Kantinetilskuddet faktureres uten merverdiavgift. Leverandøren har rett til å be oppdragsgiver om å avklare med

skattemyndighetene at kantinetilskuddet kan faktureres avgiftsfritt. Skulle avgiftsmyndighetene komme til at kantinetilskuddet i en periode er uriktig fakturert vil Selskap B betale merverdiavgiften fra oppstart av kontrakten.»

Kantinetilskuddet kan reforhandles i januar hvert år dersom det skjer en ekstraordinær bemanningsendring (jf. pkt. 2.2.1). I tillegg er det en alminnelig indeksregulering av kantinetilskuddet hvert år (jf. pkt. 5.1).

3. Våre anførsler

3.1 Problemstilling

Rettsspørsmålet vi ønsker en bekreftelse på er om Selskap A kan fakturere driftstilskuddet til Selskap B uten et tillegg av merverdiavgift.

3.2 Finansdepartementets uttalelse av 29. juni 2001:

Adgangen til å fakturere driftstilskudd til kantineoperatør uten merverdiavgift, følger opprinnelig av Finansdepartementets uttalelse av 29. juni 2001:

«Ved kantinedrift som forestås av et selvstendig serviceselskap, vil det som oftest foreligge en omsetning ved at brukerne betaler vederlag for matserveringen. Når det gjelde tilskudd som bedriften stiller til rådighet for entreprenøren, antar Finansdepartementet at ren driftsstøtte, herunder verdien av å stille lokaler og inventar til rådighet, ikke vil anses som vederlag for en avgiftspliktig tjeneste i forholdet mellom bedriften og entreprenøren. Beløpet er da ikke merverdiavgiftspliktig. Dersom støtten er direkte knyttet til reduksjon av prisene i kantinen eller knytter seg antall serverte måltider, vil dette etter departementets mening anses for å være vederlag for en avgiftspliktig tjeneste. Dette medfører at støtten skal avgiftsberegnes i slike tilfeller så fremt kantinevirksomheten skjer i næring.»

Her fremkommer det at ren driftsstøtte ikke vil anses som vederlag for en avgiftspliktig tjeneste. Hvis de øvrige vilkår er oppfylt, foreligger det ingen begrensninger i forhold til hva støtten kan dekke av kostnader hos kantineoperatøren. Det er ikke slik at støtten kun kan dekke råvarekostnaden eller personellkostnaden, den kan også dekke hele personellkostnaden pluss deler av råvarekostnaden, eller omvendt. Vi er ikke kjent med noen uttalelser og konkrete saker som oppstiller noen krav i så henseende. I en konkret sak ble dette likevel innledningsvis problematisert av fylkesskattekontoret:

Bilde1 - saksbehandler.png

Fylkesskattekontoret skriver først følgende om sitt tidligere vedtak:

Bilde2  - avsnitt skattekontoret.png

I sin begrunnelse for å omgjøre vedtaket skriver fylkesskattekontoret følgende:

Bilde3 - avsnitt på bakgrunn av ovenstaaende.png

Skattedirektoratet har imidlertid presisert at uttalelsen til departementet må forstås slik at det er en forutsetning for at Selskap A skal kunne motta tilskudd avgiftsfritt fra Selskap B, at det er Selskap A som omsetter serveringstjenestene til de ansatte hos Selskap B. Hvis det er Selskap B selv som omsetter serveringstjenestene til egne ansatte, og Selskap A kun er en underleverandør til Selskap B, kan ikke Selskap A motta avgiftsfrie tilskudd fra Selskap B jf. neste punkt.

3.3 Skattedirektoratets prinsipputtalelse av 26.06.20

I Skattedirektoratets prinsipputtalelse finner vi blant annet følgende:

«Temaet i det følgende er «underleverandørtilfellene», som kjennetegnes ved at vederlaget fra brukerne av kantinen tilfaller bedriftskunden, som på sin side betaler operatøren et nærmere beregnet «management fee». Ordningen skiller seg fra de tilfeller hvor kantineoperatøren selv driver kantinen ved å oppebære betalingen fra sluttbrukerne («management risk»).»

I prinsipputtalelsen viser direktoratet også til en sak for Sivilombudsmannen med følgende referanse 2019/6413102.I Skattedirektoratets svar til Sivilombudsmannen har direktoratet på ombudsmannens oppfordring redegjort

nærmere for når kantineoperatør må anses som underleverandør til arbeidsgiver. I punkt 3.3 skriver direktoratet:

«Vender vi tilbake til Sivilombudsmannens spørsmål om hva som skal til for å «forestå driften», er ikke dette nødvendigvis den som ved eget personal og egne driftsmidler produserer tjenestene. Dette kan også være den som har risikoen for virksomheten. I vårt tilfelle skal kantineselskapet oppebære et fast beløp, uavhengig av inntjeningen i kantinen, mens bedriften oppebærer inntektene og bærer utgiftene til den aktuelle mat og drikke. Slik vi ser det er det da bedriften som forestår driften, idet denne har driftsrisikoen. Spørsmålet om hvem som driver er altså i vårt tilfelle knyttet til risiko, ikke til hvilke tjenester som produseres. Som nevnt i pkt. 3.2, og som vi kommer tilbake til i pkt. 3.9, mener vi at en slik tilnærming har støtte i praksis.»

I vårt tilfelle tilfaller alle inntektene Selskap A, og alle kostnader bæres av Selskap A. Den økonomiske risiko ligger fullt ut hos Selskap A, Selskap B betaler kun et forhåndsbestemt og fast driftstilskudd.

Vi antar derfor at skattekontoret deler vår oppfatning om at det her foreligger et direkte omsetningsforhold mellom Selskap A og de ansatte til Selskap B jf. også avtalen om at egenbetalingen eies av Selskap A, at det overføres til en konto eid av Selskap A og at egenbetalingen behandles som Selskap A avgiftspliktige omsetning. Alle øvrige omstendigheter underbygger også at det foreligger et direkte omsetningsforhold mellom Selskap A og de ansatte i Selskap B.

Det er også verdt å merke seg at det er følgende uttalelser som stemples som uriktige, og som trekkes tilbake av direktoratet:

«Den aktuelle praksis med BFU 54/03 og seks veiledende uttalelser kan etter vårt syn ikke sies å ha etablert en rettsregel, og vi anser det av den grunn ikke nødvendig å endre lovgivningen.»

Skattedirektoratets BFU 83/02 står fortsatt ved lag. I Skattedirektoratets Merverdiavgiftshåndbok punkt 1-3.2.16 er det nå kun denne uttalelsen og ovennevnte prinsipputtalelse som gjengis når kantinetilskudd beskrives. Det er derfor relevant å se nærmere på BFU 83/02.

3.4 Skattedirektoratets BFU 83/02

Denne uttalelsen gjaldt et tilfelle der bedriftskunden foretok et lønnstrekk som ble behandlet som kantineselskapets avgiftspliktige omsetning. Fra faktumbeskrivelsen finner vi følgende:

«For fremtiden vil B fortsette å foreta et månedlig trekk i de ansattes lønn som vederlag for serveringen. I tillegg vil B pr. 1. januar hvert år fastsette et beløp som B vil yte i ren driftsstøtte overfor A. Driftsstøtten vil utgjøre et fast beløp og vil således ikke avhenge av antall serverte måltider i kantinen. Driftsstøtten vil utbetales med 1/12 hver måned gjennom hele året.Dersom driftsstøtten medfører at A regelmessig får tilgodebeløp på sine omsetningsoppgaver, vil ikke A anse seg som næringsdrivende for kantinevirksomheten. I så fall vil ikke A ha fradragsrett for inngående avgift på anskaffelser til kantinedriften, og vil heller ikke beregne merverdiavgift på vederlaget som de ansatte i B betaler for serveringstjenesten.»

Skattedirektoratet konkluderte med at tilskuddet kunne faktureres avgiftsfritt. Det var og er fortsatt ok at egenbetalingen skjer i form av et lønnstrekk, så lenge lønnstrekket eies, overføres og behandles som avgiftspliktig omsetning for kantineoperatøren.

Selv om det ikke fremkommer direkte av uttalelsen, er vi kjent med at de ansattes egenbetaling var svært lav, så lav at en lå på grensen til å komme i konflikt med følgende fra samme uttalelse:

«Dersom driftsstøtten medfører at A regelmessig får tilgodebeløp på sine omsetningsoppgaver, vil ikke A anse seg som næringsdrivende for kantinevirksomheten. I så fall vil ikke A ha fradragsrett for inngående avgift på anskaffelser til kantinedriften, og vil heller ikke beregne merverdiavgift på vederlaget som de ansatte i B betaler for serveringstjenesten.»

Undertegnede, som var innsender av anmodningen i 2002, måtte derfor be om en presisering om dette skulle vurderes isolert på den ene kantinen eller på hele virksomheten til kantineoperatøren. Skattedirektoratet uttalte i etterkant at dette måtte vurderes samlet på hele virksomheten til kantineoperatøren, og ikke på den konkrete kantinen.

Dette viser at tilskuddet kan dekke alle gjenværende kostnader hos kantineoperatøren utover egenbetalingen til de ansatte. Dvs. kostnader både knyttet til innkjøp av varer, personellkostnader mv. Tilskuddet kan også være høyere enn personellkostnaden eller høyere enn varekostnaden.

I vårt konkrete tilfelle tar vi med at hverken den konkrete kantinen som Selskap A driver hos Selskap B, eller Selskap A sin virksomhet totalt, vil få regelmessige tilgodebeløp på sine omsetningsoppgaver.

3.5 BFU 01/22

Skattedirektoratet omtaler nærmere de ulike betalings- og lønnstrekksmodellene ved drift av bedriftskantiner i BFU 01/22 (våre understrekninger):

«Når det gjelder brukerbetalingen skjer den ved at brukerne betaler direkte til selskapet enten gjennom månedlig innbetaling, via egne kantinekort eller app, eller at kunden foretar kantinetrekk i lønnen til de ansatte. I anmodningen nevnes også et alternativ med ingen brukerbetaling, men dette er senere trukket tilbake av selskapets advokat og behandles derfor ikke i det følgende.

Som Skattedirektoratets prinsipputtalelse av 26. juni 2020 peker på må det sondres mellom de tilfeller hvor vederlaget eller betalingen fra brukerne tilfaller bedriftskunden, og de tilfeller hvor betalingen fra brukerne tilfaller kantineoperatøren. Og det er bare i de tilfeller betalingen fra brukerne tilfaller kantineoperatøren at det kan være tale om en «management risk» modell slik departementet omtaler i sin uttalelse av 29. juni 2001.

Dersom brukerbetalingen skjer ved at brukerne betaler direkte til selskapet enten gjennom månedlig innbetaling, via egne kantinekort eller app, vil betalingen tilfalle kantineoperatøren og betalingen vil dessuten være merverdiavgiftspliktig. Det vil anses som en «management risk» modell, og det årlige driftstilskuddet fra bedriften som i dette tilfellet er forhåndsfastsatt og ikke påvirkes av antall serverte måltider – vil i dette tilfellet ikke være merverdiavgiftspliktig.

Dersom det imidlertid etableres en ordning hvor ansatte trekkes i lønn og dermed har fri adgang til å spise i kantinen, vil det stille seg annerledes. En forutsetning for at det skal være tale om en «management risk» modell er som nevnt at betalingen fra brukerne tilfaller kantineoperatørene, og det kan vanskelig sies å være tilfellet dersom det skjer kantinetrekk i lønnen til de ansatte. Hvorvidt betalingen skjer fra bruker til bedrift – typisk ved at ansatte blir trukket i lønn – eller om betalingen skjer fra bruker til kantineoperatør, har med andre ord betydning for om vi står overfor en- «management fee» modell (omtalt nærmere i Skattedirektoratets uttalelse av 26. juni 2020) eller en «management risk» modell (omtalt i Finansdepartements uttalelse av 29. juni 2001. Og det er bare i de sistnevnte tilfellene at kantinetilskudd fra bedriften til kantineoperatøren på visse vilkår ikke anses merverdiavgiftspliktig. Som nevnt vil betalingen fra bruker til kantineoperatør være merverdiavgiftspliktig, og denne merverdiavgiftsplikten bør ikke være mulig å unngå ved at man i stedet trekker den ansatte tilsvarende beløp i lønn uten å betale merverdiavgift.»

Skattedirektoratets prinsipputtalelse av 26. juni 2020 legger opp til at det må skilles mellom tilfeller der betalingen fra brukerne tilfaller kantineoperatørene, og tilfeller der betalingen tilfaller bedriftskunden. Ordlyden «tilfaller» gir uttrykk for at det avgjørende er hvilken aktør som «eier» betalingen fra de ansatte. Dette samsvarer også med resultatet i BFU 83/02, der et lønnstrekk fra bedriftskunden ble ansett som avgiftspliktig omsetning for kantineoperatøren og det alminnelige omsetningsbegrepet.

I den forbindelse kan det ikke ha betydning for den avgiftsmessige behandlingen av driftstilskuddet at den aktuelle egenbetalingen gjennomføres som et lønnstrekk, for deretter å bli satt inn på en bankkonto som eies og disponeres av Selskap A, og som står i Selskap A sitt navn. Dette bare underbygger at Selskap A ikke er en underleverandør til Selskap B jf. punkt 3.3.

Vi oppfatter det slik at Skattedirektoratets uttalelser om lønnstrekk i BFU 01/22 gjelder et tilfelle der lønnstrekket ikke «tilfaller» kantineoperatøren som avgiftspliktig omsetning jf. Skattedirektoratets siste setning i avsnittet om lønnstrekkordninger (som er referert i sin helhet ovenfor).

«Som nevnt vil betalingen fra bruker til kantineoperatør være merverdiavgiftspliktig, og denne merverdiavgiftsplikten bør ikke være mulig å unngå ved at man i stedet trekker den ansatte tilsvarende beløp i lønn uten å betale merverdiavgift.»

I det konkrete tilfellet var det altså arbeidsgiver som eide og beholdt inntektene i kantinen, i motsetning til vårt tilfelle, hvor Selskap A eier og beholder inntektene fullt ut. Dette er noe helt annet enn hvor lønnstrekket tilfaller og eies av arbeidsgiver.»

Videre gjengis fra e-post av 19.september 2023 følgende:

«I forbindelse med tilbudet opplyste Selskap B om at «alle ansatte som har arbeidsplass i sted X plikter å delta i kantineordningen med lønnstrekk. De ansatte kan ikke frivillig avstå fra å delta i kantineordningen». Dette er imidlertid ikke formalisert i alle arbeidskontraktene. Det er derfor noe uklart om Selskap B kan kreve deltakelse, hvis noen ansatte ikke ønsker å delta.

Alle øvrige ansatte i Selskap B og selskapets datterselskaper, og alle konsulenter, som til enhver tid benytter sted X, har også rett til å benytte seg av kantinen. Selskap A vil få direkte betalt fra de øvrige gjestene jf. punkt 3.1 i avtalen. Vi vi viser også til punkt 3.3 om enhetspriser på overskuddsmat, punkt 4.1 om møtemat, og punkt 4.2 hvor Selskap A også vil ha betydelig omsetning. Dette underbygger at dette er en kantine drevet på Selskap A sin egen regning og risiko.»

Skattedirektoratets vurderinger

Skattedirektoratet skal på bakgrunn av innsenders beskrivelse av faktum, og de forutsetninger som tas, i det følgende ta stilling til om Selskap A (heretter selskapet) kan fakturere driftstilskuddet fra Selskap B (heretter Selskap B) avgiftsfritt.

Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at det ikke tas stilling til eventuelle andre skatte- eller avgiftsmessige spørsmål eller problemstillinger som måtte oppstå ved den skisserte transaksjon ut over de spørsmål som er drøftet i det følgende. Vi forutsetter at premissene og faktum som er beskrevet ovenfor er fullstendige for de spørsmål som drøftes. 

Det følger av merverdiavgiftsloven § 3-1 at det skal beregnes merverdiavgift ved omsetning av varer og tjenester. Ifølge merverdiavgiftsloven § 1-3 første ledd bokstav a er omsetning definert som levering av varer og tjenester mot vederlag.

Merverdiavgiftsloven har ingen særskilt lovregulering av bedriftskantiner eller kantinetilskudd. Det oppstilles imidlertid et unntak for servering fra studentkantiner i merverdiavgiftsloven § 3-5 fjerde ledd og et fritak for uttak til oppføring og vedlikehold av egne kantiner i merverdiavgiftsloven § 6-18, men utover dette foreligger altså ingen særskilt lovregulering på dette området. Den sentrale uttalelsen om behandling av «kantinebidrag», «kantinetilskudd» o.l. er Finansdepartementets uttalelse av 29. juni 2001. Uttalelsen omtaler to typetilfeller. Det ene er «kantiner som drives i bedriften med egne ansatte», dvs. et tilfelle som faller utenfor selskapets anmodning om BFU. Det andre tilfellet er «kantinedrift som forestås av et selvstendig serviceselskap». Om disse tilfeller uttaler Finansdepartementet:

«Ved kantinedrift som forestås av et selvstendig serviceselskap, vil det som oftest foreligge en omsetning ved at brukerne betaler vederlag for matserveringen. Når det gjelde tilskudd som bedriften stiller til rådighet for entreprenøren, antar Finansdepartementet at ren driftsstøtte, herunder verdien av å stille lokaler og inventar til rådighet, ikke vil anses som vederlag for en avgiftspliktig tjeneste i forholdet mellom bedriften og entreprenøren. Beløpet er da ikke merverdiavgiftspliktig. Dersom støtten er direkte knyttet til reduksjon av prisene i kantinen eller knytter seg antall serverte måltider, vil dette etter departementets mening anses for å være vederlag for en avgiftspliktig tjeneste. Dette medfører at støtten skal avgiftsberegnes i slike tilfeller så fremt kantinevirksomheten skjer i næring.

For at det skal foreligge næringsvirksomhet, må virksomheten være egnet til å gå med overskudd. Finansdepartementet antar at slike kantiner som hovedregel blir drevet i næring, og at det vederlag som tas fra brukerne derfor er merverdiavgiftspliktig. Dette vil imidlertid bero på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.»

Den nærmere definisjonen av at «kantinedrift som forestås av et selvstendig serviceselskap» fremkommer av Skattedirektoratets brev av 1. november 2019 til Sivilombudsmannen. Følgende fremgår av brevet:

«3.3. Hva innebærer det å «forestå driften»?

Sivilombudsmannen spør innledningsvis:

«Vi ber Skattedirektoratet gi sitt syn på forståelsen av de deler av brevet fra Finansdepartementet fra juni 2001, som omhandler «kantinedrift som forestås av et selvstendig serviceselskap». Vi ber særlig om en vurdering av hvilke tjenester Skattedirektoratet mener at den skattepliktige må yte for at vedkommende skal anses for å «foreta driften» av kantinen, se side 1, og hvilken betydning det eventuelt skal ha om de ansatte betaler vederlag til den skattepliktige eller til bedriften/arbeidsgiver.»

I det brev Sivilombudsmannen viser til sondrer Finansdepartementet mellom to måter å organisere kantinedrift på, avhengig av om bedriften driver kantinen eller den drives av eget driftsselskap. Hvor bedriften selv driver kantinen forutsettes det at tilskudd ikke er vederlag for tjenester.

[...]

Vender vi tilbake til Sivilombudsmannens spørsmål om hva som skal til for å «forestå driften», er ikke dette nødvendigvis den som ved eget personell og egne driftsmidler produserer tjenestene. Dette kan også være den som har risikoen for virksomheten. I vårt tilfelle skal kantineselskapet oppebære et fast beløp, uavhengig av inntjeningen i kantinen, mens bedriften oppebærer inntektene og bærer utgiftene til den aktuelle mat og drikke. Slik vi ser det er det da bedriften som forestår driften, idet denne har driftsrisikoen. Spørsmålet om hvem som driver er altså i vårt tilfelle knyttet til risiko, ikke til hvilke tjenester som produseres. Som nevnt i pkt. 3.2, og som vi kommer tilbake til i pkt. 3.9, mener vi at en slik tilnærming har støtte i praksis.

[...]

3.9. Fra praksis – Utv.2014.839 (Vestviken Kollektivtrafikk)

Som vi er inne på ovenfor, er et sentralt spørsmål hvorvidt det er kantineoperatøren eller kundebedriften som rettslig sett utøver den virksomhet tilskuddet gjelder. Er dette kundebedriften, må konsekvensen være at den kjøper de nødvendige tjenester fra kantineselskapet som underleverandør, med den virkning at det foreligger en 'levering mot vederlag' mellom partene, jf. mval. § 1-3 første ledd bokstav a. Er det derimot kantineselskapet som utøver virksomheten, kan tilskuddet bare anses som vederlag hvis det er knyttet til reduserte priser på mat og drikke, eller til serveringsvolum, jf. Finansdepartementets brev av juni 2001.

En slik tilnærming, hvor man legger avgjørende vekt på risikoaspektet, har støtte i praksis fra området for persontransport. Borgarting lagmannsretts dom i Utv.2014.839 (Vestviken Kollektivtrafikk) gjaldt VKT, et selskap stiftet av tre fylkeskommuner, som skulle forestå innkjøp og administrasjon av kollektiv- og skoletransport i regionen. For dette mottok VKT «tilskudd» fra primær- og fylkeskommunene. Tvisten gjaldt fradragsretten for VKTs anskaffelser til denne aktiviteten, hvor det avgjørende var om selskapet kunne sies å omsette tjenester til kommunene. Bare merverdiavgift på anskaffelser til aktiviteter med avgiftspliktig omsetning kan fradragsføres, jf. mval. § 8-1.

Direkte fastslår dommen bare at den del av tilskuddene som VKT ikke viderebetalte til transportørene og beholdt selv var vederlag for administrasjonstjenester, og at tilskudd til skoleskyss var vederlag for persontransporttjenester. Vår interesse knytter seg til rettens omtale av tilskuddene til kollektivtransport, hvor det hadde utviklet seg en forvaltningspraksis, som trakk et skille mellom avgiftspliktige og ikke avgiftspliktige tilskudd, basert på om tilskuddet ble tildelt etter hhv. «netto- og bruttometoden». I tråd med denne praksis, som Finansdepartementet ved brev av 6. april 2004 hadde sluttet seg til, var partene enige om hvilke tilskudd til kollektivtransport som var avgiftspliktige. Retten foretok likevel en gjennomgang av den aktuelle praksis:

«Fylkeskommunale overføringer til den lokale kollektivtransport, med buss, trikk, T-bane og båt, skjer i hovedsak i form av to ulike tilskuddsordninger; nettometoden eller bruttometoden. Nettometoden innebærer at transportøren er løyveinnehaver med fullt ansvar for den operative driften av vedkommende rute(r). Økonomisk har transportøren ansvaret for utgiftssiden. På inntektssiden oppebærer transportøren alle billettinntekter iht. takster, moderasjoner og øvrige forutsetninger fastsatt av fylkeskommunen. I tillegg mottar transportøren et generelt driftstilskudd fra fylkeskommunen. Størrelsen på tilskuddet fastsettes i egen fremforhandlet avtale basert på forventede kostnader og billettinntekter av det fastsatte ruteopplegget. Skattedirektoratet la til grunn at denne form for tilskudd måtte anses som en tradisjonell subsidiering for å sikre et nærmere angitt transporttilbud for publikum, ikke som vederlag for levering av tjenester fra transportøren til tilskuddsmyndigheten. Bruttometoden innebærer normalt anbudsbaserte transportkontrakter, dvs. at transportøren kun har ansvar for selve den tekniske gjennomføringen av driften med tilhørende kostnader, mot et på forhånd fastsatt beløp, mens billettinntektene i dette tilfellet tilfaller fylkeskommunen. Fylkeskommunen skal beregne merverdiavgift med lav sats av billettinntektene. I disse tilfellene anses pengebidraget fra fylkeskommunen som vederlag for en transporttjeneste. Transportøren, som opptrer som underentreprenør, skal således avgiftsberegne (med lav sats) det beløpet som mottas fra fylkeskommunen. Finansdepartementet har i brev av 6. april 2004 sagt seg enig i de vurderinger og konklusjoner som Skattedirektoratet har gjort i forhold til offentlige tilskudd/støtte til persontransportvirksomheter.»

Den aktuelle praksis, som riktignok gjelder området for persontransport, baserer seg på et allment skattemessig kriterium, nemlig hvem som har driftsrisikoen for den aktuelle virksomhet. Ved nettometoden har tilskuddsmottaker risikoen, og han anses dermed å drive virksomheten. Ved bruttometoden har tilskuddsyter risikoen, og han anses dermed å drive virksomheten, med tilskuddsmottakeren som underleverandør. Konsekvensen er at han mottar tjenester fra tilskuddsmottakeren, og gjensidighetskravet er oppfylt. Som nevnt mener vi at den tilnærming som her brukes gir uttrykk for et generelt synspunkt, som også må gjelde for bl.a. tilskudd til kantinedrift.»

Videre uttaler Skattedirektoratet seg i prinsipputtalelse av 26. juni 2020 om merverdiavgift og kantinedrift. Uttalelsen omhandler først og fremst de såkalte «underleverandørtilfellene» eller «management fee» modellen. Disse tilfellene kjennetegnes ved at vederlaget fra brukerne av kantinen tilfaller bedriftskunden, som på sin side betaler operatøren et nærmere beregnet «management fee». Ordningen skiller seg fra de tilfeller kantineoperatøren selv driver kantinen ved å oppebære betalingen fra sluttbrukerne, også omtalt som «management risk» modellen. I uttalelsen peker direktoratet på at Finansdepartementet i sin uttalelse av 29. juni 2001 ikke tar stilling til «management fee» tilfellene, dvs. tilfeller hvor vederlaget fra sluttbruker tilfaller bedriftskunden. Særlig omtalen avslutningsvis av «det vederlag som tas fra brukerne», indikerer at temaet i uttalelsen er kantineoperatører som selv oppebærer vederlaget fra sluttbrukeren. Disse tilfellene kjennetegnes ved at brukerne av kantinen betaler til kantineoperatøren for å spise i kantinen, samtidig som bedriften yter et økonomisk bidrag til kantineoperatøren.

Skattedirektoratet har videre i BFU 1/2022 uttalt at bruk av «management risk» modellen er betinget av at brukerbetalingen tilfaller kantineselskapet, for eksempel ved at brukerne betaler direkte til dette selskapet enten gjennom månedlig innbetaling, via egne kantinekort eller app. Skattedirektoratet uttaler følgende:

«Dersom brukerbetalingen skjer ved at brukerne betaler direkte til selskapet enten gjennom månedlig innbetaling, via egne kantinekort eller app, vil betalingen tilfalle kantineoperatøren og betalingen vil dessuten være merverdiavgiftspliktig. Det vil anses som en «management risk» modell, og det årlige driftstilskuddet fra bedriften – som i dette tilfellet er forhåndsfastsatt og ikke påvirkes av antall serverte måltider – vil i dette tilfellet ikke være merverdiavgiftspliktig.

Dersom det imidlertid etableres en ordning hvor ansatte trekkes i lønn og dermed har fri adgang til å spise i kantinen, vil det stille seg annerledes. En forutsetning for at det skal være tale om en «management risk» modell er som nevnt at betalingen fra brukerne tilfaller kantineoperatørene, og det kan vanskelig sies å være tilfellet dersom det skjer kantinetrekk i lønnen til de ansatte. Hvorvidt betalingen skjer fra bruker til bedrift – typisk ved at ansatte blir trukket i lønn – eller om betalingen skjer fra bruker til kantineoperatør, har med andre ord betydning for om vi står overfor en «management fee» modell (omtalt nærmere i Skattedirektoratets uttalelse av 26. juni 2020) eller en «management risk» modell (omtalt i Finansdepartements uttalelse av 29. juni 2001. Og det er bare i de sistnevnte tilfellene at kantinetilskudd fra bedriften til kantineoperatøren på visse vilkår ikke anses merverdiavgiftspliktig. Som nevnt vil betalingen fra bruker til kantineoperatør være merverdiavgiftspliktig, og denne merverdiavgiftsplikten bør ikke være mulig å unngå ved at man i stedet trekker den ansatte tilsvarende beløp i lønn uten å betale merverdiavgift.»

I tillegg til ovennevnte praksis har Skatteklagenemnda uttalt seg om kantinedrift i en rekke saker, herunder blant annet i SKNS1-2019-52, SKNS1-2019-53, SKNS1-2021-53 og SKNS1-2022-52.

Som det fremgår av Skattedirektoratets uttalelse i BFU 1/2022 og Skatteklagenemndas avgjørelser i SKNS1-2021-53 og SKNS1-2022-52, så må brukerbetalingen tilfalle selskapet og ikke bedriften. I BFU 1/2022 nevnes det eksempler på hvordan man med sikkerhet kan si at dette skjer, herunder gjennom månedlig innbetaling til selskapet, via kantinekort eller app.

Selskapet ønsker i denne saken at Skattedirektoratet skal ta stilling til om selskapet kan fakturere driftstilskuddet avgiftsfritt til tross for at et flertall av kantinens brukere (de ansatte i Selskap B) ikke betaler direkte til selskapet, men blir trukket i lønn. Ifølge utkastet til avtale mellom selskapet og Selskap B fremkommer det at Selskap B på vegne av selskapet skal foreta månedlig trekk i lønn fra den ansatte, og utbetale dette direkte til selskapet. Beløpet skal i sin helhet og til enhver tid være selskapets eiendom straks trekket i lønnen er utført. Selskap B vil kun ha en administrativ oppgave i forbindelse med lønnstrekket og overføring av egenbetalingen til selskapet. For å ivareta dette vil det opprettes en egen konto hvor lønnstrekket umiddelbart settes inn. Kontoen eies av og står i selskapets navn.

Basert på ovennevnte mener Skattedirektoratet at det ikke er tvil om at brukerbetalingen tilfaller selskapet i dette tilfellet. Skattedirektoratet vil derfor nyansere uttalelsen i BFU 1/2022 hvor det står at betalingen vanskelig kan sies å tilfalle kantineoperatøren dersom det skjer kantinetrekk i lønnen til de ansatte.  Brukernes betalingsmåte medfører med andre ord ikke i seg selv at selskapet driver etter «management fee» modellen. Det må derfor foretas en nærmere vurdering av om selskapet driver «kantinedrift som forestås av et selvstendig serviceselskap» / «management risk».

I denne vurderingen er det sentralt om de ansatte er forpliktet til å delta i kantineordningen eller ikke, i tillegg til tilskuddets størrelse. Hvis alle ansatte er forpliktet å delta i kantineordningen vil kantineselskapets risiko være redusert, i motsetning til dersom det er frivillig å delta i kantineordningen og kantineselskapet er prisgitt at de ansatte spiser i kantinen.

I dette tilfellet har selskapet opplyst at alle ansatte i Selskap B som har arbeidsplass på kantinens adresse plikter å delta i kantineordningen med lønnstrekk. De ansatte kan derfor ikke frivillig avstå fra å delta i ordningen. Selve betalingsordningen og den obligatoriske ordningen er i seg selv et moment som trekker i retning av «management fee», da selskapets risiko må anses for betraktelig redusert. Imidlertid opplyser selskapet at vilkåret om trekk i lønn ikke er nedfelt i de ansatte arbeidskontrakter.  

En obligatorisk kantineordning utelukker imidlertid ikke at kantineselskapet ikke driver «kantinedrift som forestås av et selvstendig serviceselskap» selv om det isolert sett ikke taler for at det er «management risk». I tillegg må man vurdere tilskuddets størrelse, som dermed blir helt sentralt. I dette tilfellet opplyser selskapet at hver ansatt trekkes 500 kroner inklusive merverdiavgift i lønn per måned. Og ifølge det opplyste vil det månedlige lønnstrekket ikke nødvendigvis dekke råvarekostnadene for kantinens buffettilbud. Egenbetalingen er fast for hele kontraktsperioden, mens varekostnadene endrer seg. Den avgiftspliktige omsetningen vil derfor kunne være lavere enn varekostnaden. Driftstilskuddet, som kommer i tillegg til egenbetalingen, skal derfor dekke driften av kantinen, herunder lokaler, lønn til de ansatte, driftsmidler og øvrig drift i tillegg til en eventuell del av råvarekostnadene. Størrelsen på tilskuddet er etter Skattedirektoratets oppfatning i dette tilfellet så stort at det taler mot at kantineselskapet bærer særlig risiko. I tillegg er tilskuddet fast frem til første ordinære prisregulering (alminnelig indeksregulering) og reforhandles i januar hvert år dersom det skjer en ekstraordinær bemanningsendring.

I Finansdepartements uttalelse fra 2001 legges det til grunn at brukerne selv skal betale for matserveringen. I dette tilfellet er dette alene delvis korrekt. Videre fremkommer det av uttalelsen at driftstilskuddet ikke skal bidra til reduserte priser. Departementet anfører at det alene er ren driftsstøtte, herunder verdien av å stille lokaler og inventar til rådighet, som ikke vil anses som vederlag for en avgiftspliktig tjeneste i forholdet mellom bedriften og entreprenøren. I dette tilfellet har selskapet og Selskap B lagt opp til at driftstilskuddet skal dekke alle selskapets kostnader med unntak av en del av råvarekostnadene.

Etter Skattedirektoratets vurdering er tilskuddets størrelse i dette tilfelle reelt sett så stort at selskapets risiko må anses for å være betydelig redusert.

Skattedirektoratet er derfor etter en samlet vurdering av ovennevnte forhold kommet til at selskapet ikke driver «kantinedrift som forestås av et selvstendig serviceselskap». Det legges derfor med andre ord opp til at man skal drive etter den såkalte «management fee» modell. Konstellasjonen er derfor ikke omfattet av ordningen som er beskrevet i Finansdepartements brev av 29. juni 2001 og selskapet har derfor ikke anledning til å fakturere driftstilskuddet avgiftsfritt, jf. blant annet Skattedirektoratets prinsipputtalelse av 26. juni 2020.

Konklusjon

Selskap A skal fakturere betalingen som partene benevner «driftstilskudd» med merverdiavgift, jf. merverdiavgiftsloven § 3-1.