Koronavirus – viktig informasjon fra Skatteetaten

Bindende forhåndsuttalelse

Spørsmål om en avtale mellom en kommune og en utbygger av et tomteområde for boliger medførte fradragsrett for inngående avgift for kommunen...

  • Publisert:
  • Avgitt 05.08.2005

Bindende forhåndsuttalelse fra Skattedirektoratet, avgitt 5. august 2005 (BFU 33/05)

Spørsmål om en avtale mellom en kommune og en utbygger av et tomteområde for boliger medførte fradragsrett for inngående avgift for kommunen på områdets anlegg for vann og avløp og om de beløp kommunen kunne kreve refundert fra utbygger kunne anses som anleggsbidrag, som ikke medførte avgiftsplikt for kommunen (merverdiavgiftsloven §§ 3 og 21).

En kommune hadde inngått avtale med en utbygger om at utbygger skulle bekoste alle anlegg for veg, vann og avløp etc. Fordi forskrift av 27. november 2000 nr. 1179 om frivillig registrering av utbygger av vann- og avløpsanlegg (nr. 116) ikke gjelder utbygging i næring, ønsket partene å endre avtalen før arbeidene ble igangsatt. Etter den reviderte avtalen skulle utbyggers datterselskap utføre anleggsarbeidene for kommunens regning, mens kommunen skulle få sine utgifter refundert fra utbygger. Innsenders spørsmål var om kommunen ville ha fradragsrett for inngående avgift på anlegget for vann og avløp og om kommunen pliktet å beregne utgående avgift av de beløp den kunne kreve refundert fra utbygger. Skattedirektoratet la til grunn at kommunen hadde fradragsrett for inngående avgift på vann- og avløpsanlegget på vanlig måte og at de beløp den kunne kreve fra utbygger ikke kunne ses som vederlag for omsetning fra kommunen til utbygger, men som avgiftsfri utgiftsrefusjon, anleggsbidrag.

Innsenders fremstilling av faktum og jus

1. Innledning

Lillevik  kommune (Kommunen) og Utbygger AS (UB) har tidligere inngått en utbyggingsavtale som medførte at UB skulle stå som byggherre for kommunal infrastruktur, herunder vann- og avløpsanlegg, knyttet til et boligområde selskapet står som utbygger for. Før utbyggingen av infrastruktur igangsettes, ønsker partene å endre utbyggingsavtalen, slik at det vil være Kommunen selv som står som byggherre for kommunal infrastruktur. UB vil i henhold til en reforhandlet utbyggingsavtale dekke kommunens utbyggingskostnader gjennom et såkalt anleggsbidrag.

Kommunen har til hensikt å inngå entrepriseavtale med selskapet Utbyggerentreprenøren AS (UBE), som er et datterselskap av UB, om utbygging av infrastrukturen.

Komunen og UB ber om en bekreftelse på at ny reforhandlet utbyggingsavtale, samt inngåelse av entreprisekontrakt mellom Kommunen og UBE, vil innebære følgende:

  • At Kommunen vil ha fradragsrett for inngående avgift på den del av fakturaene fra UBE som gjelder utbygging av vann- og avløpsanlegg, jf mval § 21.
  • At anleggsbidraget som Kommunen vil oppkreves fra utbygger UB iht. utbyggingsavtale, ikke er å anse som vederlag for avgiftspliktige omsetning, jf. mval §§ 3 og 13.

2. Faktum

2.1 Om utbyggeren og utbyggingsprosjektet

Selskapet Utbygningsfinansiering AS inngikk som grunneier av et større tomtefelt i Lillevik, en utbyggingsavtale med kommunen.

Selskapet har senere fusjonert med UB som er et entreprenørfirma, som også driver oppføring av boliger mv i egen regi.

På ovennevnte tomteområde har UB planlagt å foreta en boligutbygging bestående av ca 150 - 160 boenheter.  I forbindelse med prosjektet skal det bygges vei, ledningsanlegg, kloakk, lekeplasser mv (all infrastruktur). I henhold til den opprinnelige utbyggingsavtalen skulle UB forestå utbyggingen av anleggene og deretter overdra disse vederlagsfritt til Kommunen for kommunal forvaltning, drift og vedlikehold.

Utbyggingsprosjektet, herunder utbygging av infrastruktur, er ennå ikke igangsatt. UB har foreløpig ikke inngått noen entreprisekontrakter i tilknytning til utbyggingen, verken hva angår infrastruktur eller boliger.

2.2 Nærmere om infrastrukturanleggene som skal bygges ut

I den opprinnelige utbyggingsavtalen har kommunen stilt krav til at det skal bygges vann- og avløpsanlegg og annen teknisk infrastruktur som rundkjøring, veier, samt friområder/lekeplasser. Bakgrunnen for at utbygger ble pålagt å bekoste disse anleggene er at kommunen ikke har økonomiske muligheter til å finansiere utbyggingen.

Prosjektet omfatter blant annet ca 1000 meter med kommunale veier, ca 1000 meter med kommunalt vann- og avløpsanlegg og ca 1200 meter med kabelgrøfter, samt opparbeidelse av grøntarealer og lekeplasser. Prosjektet er kostnadsberegnet til ca kr 15 millioner eks mva.

Kommunen har oppstilt tekniske krav til anleggene, siden disse etter ferdigstillelse var forutsatt å fungere som ordinære kommunale anlegg. Det fremgår således av den opprinnelige utbyggingsavtalen punkt 4.01 at det hele tiden har vært forutsatt at alle planer vedrørende infrastrukturen skal godkjennes av kommunaldirektøren for tekniske anlegg. Videre fremgår det av avtalens pkt. 4.06 at alle veier inklusiv gangveier, fortauer og snuplasser skal opparbeides i full regulert bredde og med asfalt.

2.3 Nærmere om ny avtalestruktur

Dersom UB, som opprinnelig planlagt, står som byggherre for kommunal infrastruktur, herunder vann- og avløp, vil selskapet plikte å beregne uttaksmerverdiavgift på verdien av varer og tjenester som inkorporeres i infrastrukturen, jf mval § 14 første ledd. Uttaksmerverdiavgiften vil bli en endelig kostnad for UB.

Vann og avløpsenheten i Kommunen er registrert i merverdiavgiftsmanntallet etter mval § 11, 1. ledd for omsetning av vann og kloakktjenester til kommunens innbyggere. Dersom Kommunen står som byggherre for infrastruktur, herunder vann- og avløpsanlegg, legges det derfor til grunn at Kommunen vil ha rett til fradrag for merverdiavgift knyttet til vann- og avløpsanlegget. 

Mangelen på avgiftsmessig nøytralitet mellom kommunal og privat utbygging av kommunale anlegg, er mye av bakgrunnen for at Kommunen og UB vurderer å endre den tidligere utbyggingsavtalen, slik at Kommunen selv står som byggherre for kommunal infrastruktur.

Forutsatt at utbyggingsavtalen blir endret, vil UB overføre eiendomsretten til den grunnen som kommunen skal bygge ut infrastruktur på til kommunen før arbeidene blir igangsatt.

Kommunen ønsker deretter som byggherre å inngå en avtale med UBE som totalentreprenør om utbygging av den aktuelle infrastrukturen. UBE vil ikke utføre det fysiske byggearbeidet selv, men vil benytte seg av ulike underentreprenører. All prosjektering og byggeledelse vil bli gjennomført av UBE.

Avtalen mellom Kommunen og UBE vil være en totalentreprisekontrakt mellom de to partene. Kommunen vil ha et betalingsansvar i forhold til UBE, mens UBE vil ha et leveringsansvar i forhold til Kommunen. Kommunen vil fortløpende oppnå eiendomsrett til resultatet av det utførte arbeid etter hvert som det blir fakturert. UB vil ikke inngå som part i avtalen mellom UBE og Kommunen.

UBE vil fakturere Kommunen med utgående avgift på sine byggetjenester, med unntak av tjenester som gjelder offentlig vei, jf mval § 16 nr. 13.

I forbindelse med endringen av utbyggingsavtalen vil det bli avtalt at Kommunen skal ha rett til å kreve sine reelle utbyggingskostnader refundert gjennom et anleggsbidrag fra UB. Anleggsbidraget vil være hjemlet i utbyggingsavtalen mellom partene.

Kommunen har derfor i denne saken ikke behov for å benytte seg av de tekniske refusjonsreglene som følger av plan- og bygningsloven § 67. Det er imidlertid ikke tvil om at Kommunen har hjemmel for å kreve refusjon etter plan- og bygningsloven av kostnader til vei, vann og avløp jf. pkt. 3 nedenfor.

3. Særlig om avtaler som inngås i forbindelse med reguleringsplaner/ byggetillatelse
Siden Kommunen ikke har til hensikt å benytte seg av de ordinære refusjonsreglene i plan- og bygningsloven ved oppkreving av anleggsbidrag fra UB, finner vi det hensiktsmessig å gi en nærmere orientering om regelverk og praksis knyttet til kostnadsrefusjon med hjemmel i henholdsvis lov og avtale.

Etter bestemmelsene i plan- og bygningslovens § 30 første ledd kan grunneiere, rettighetshavere å andre interesserte utarbeide forslag til reguleringsplan. Fra å være et unntak fra den alminnelige praksis med kommunal utarbeidelse av reguleringsplaner, har utviklingen de senere år vist at i de fleste kommuner utarbeides nå reguleringsplaner i hovedsak av private grunneiere og utbyggingsfirmaer.

I den forbindelse inngår kommunen utbyggingsavtaler med utbygger/grunneier hvor det inntas bestemmelser om utbygging av bygninger og anlegg som skal inngå i det offentlige tjenestetilbudet og som tradisjonelt har blitt betalt av det offentlige. Eksempler på slike avtalevilkår er oppføring eller bidrag til infrastruktur, herunder vei, vann – og avløp, lekeplasser, barnehager mv.  

Det fremgår av en rapport fra kommunal – og regionaldepartementet ( Rundskriv H-5/02) at inngåelse av slike avtaler er lovlig og at slike avtaler i stor grad vil være erstatning for plan- og bygningslovens regler om opparbeiding av vei, vann og avløp, samt krav om refusjon etter plan- og bygningslovens §§ 65 – 69.

Det vises videre til Ot.prp. nr. 22 (2004-2005) ”Om lov om endringer i plan og bygningsloven (utbyggingsavtaler) hvor gjeldende praksis blir gjennomgått. Tradisjonelt har utbyggingsavtalene blitt benyttet til utbygging av kommunaltekniske anlegg, som alternativ eller supplement til plan- og bygningslovens regler.

I forhold til offentlige pålegg kan avtalevilkårene deles opp i fire grupper:

  • Der kommunen kan gi pålegg med hjemmel i lov, og der det finnes lovhjemlede systemer for kostnadsfordelig eller brukerbetalinger, f. eks. refusjon for tekniske anlegg etter plan- og bygningslovens § 67
  • Der kommunen kan gi pålegg med hjemmel i lov, men der det ikke er lovhjemlede systemer for kostnadsfordeling, f. eks friarealer og parkbelter i medhold av plan- og bygningsloven
  • Der kommunen kan ta med tiltaket i en plan, selv om tiltaket ikke kan pålegges med hjemmel i lov – typisk barnehager. Her vil det ikke være systemer for kostnadsfordeling, men anledning til å kreve brukerbetaling.
  • Krav eller avtalevilkår som ikke har lovhjemmelsgrunnlag i det hele tatt, men som alene er basert på avtalefrihet. 

Det fremgår videre at ovennevnte rapport at i større utbyggingsprosjekter er det mest vanlig å benytte utbyggingsavtalene til å avtale anleggsbidrag istedenfor å bruke refusjonsreglene som er omtalt i plan og bygningsloven §§ 65-69.

4. Rettsregler/ vurdering

4.1 Avgiftsmessig behandling av anleggsbidrag

Kommunen vil, som nevnt, kreve at UB betaler anleggsbidrag for å dekke Kommunen sine nødvendige grunnlagsinvesteringer til infrastruktur.

Kommunen ønsker å få klarlagt at utfaktureringen av anleggsbidrag til kommunen ikke vil være avgiftspliktig omsetning.

Det vises til Skattedirektoratets meldinger AV nr 17/1993, samt brev fra Skattedirektoratet av 8. juli 1991 til Finansdepartementet, hvor Finansdepartementet sluttet seg til at plikten til å beregne utgående avgift bare skulle gjelde for så vidt de ytelser det gjaldt ble ytt mot vederlag. Man antok at det ikke forelå plikt til å beregne utgående avgift i tilfeller hvor kommunen krevde refusjon av sine utlegg til opparbeidelse av vann- og kloakk med hjemmel i daværende bygningslov kap. 6, som er videreført i nåværende plan- og bygningslov kap IX

Det vises videre til gjennomgangen av regelverket under pkt 3 ovenfor. Selv om kommunen ikke vil benytte seg av de tekniske reglene i plan- og bygningsloven om refusjon, er det uomtvistelig at kommunen i denne sak kunne ha benyttet seg av disse reglene, og at kommunens krav på refusjon av kostnader til teknisk infrastruktur i forhold til vei, vann- og avløp kunne vært hjemlet i plan- og bygningsloven § 67

Det vises til nevnte Ot. prp og nevnte rapport fra Kommunaldepartementet der det fremgår at det i private utbyggingsavtaler er mest vanlig å avtale refusjonsbeløpet istedenfor å benytte seg av de tekniske regler i plan- og bygningsloven om refusjon.

At anleggsbidrag oppkreves med hjemmel i avtale i stedet for etter de tekniske reglene i plan- og bygningsloven, kan etter vår oppfatning ikke medføre at kommunen plikter å beregne merverdiavgift på anleggsbidrag, da anleggsbidragene uansett ikke kan anses som vederlag for en leveranse fra kommunen til den som betaler anleggsbidraget. Vi viser i denne forbindelse til at det dreier seg refusjon av kostnader knyttet til anlegg som fullt ut eies av kommunen, og som benyttes som driftsmidler i kommunenes egen virksomhet.

Etter vår oppfatning kan det heller ikke være aktuelt å anse anleggsbidrag som vederlag for kommunens fremtidige omsetning av vann og kloakktjenester. Vi vil i denne forbindelse påpeke at kommunen ikke vil omsette vann og kloakktjenester til UB, men til de fremtidige beboerne på området. Det er heller ingen annen direkte sammenheng mellom anleggsbidraget og Kommunens fremtidige omsetning av vann og kloakktjenester. Dersom det for eksempel skulle bli nedgangstider i boligmarkedet, og utbyggingsprosjektet derfor blir avbrutt før det blir oppført boliger, vil UB likevel plikte og betale anleggsbidrag til Kommunen knyttet til de investeringer den har foretatt.

Vi vil videre vise til Skattedirektoratets bindende forhåndsuttalelse av 22. juni 2004 som gjaldt en tilsvarende sak, og der direktoratet la til grunn at det ikke skulle beregnes merverdiavgift på anleggsbidrag. I denne saken la direktoratet så vidt vi forstår til grunn at anleggsbidraget ble oppkrevd med hjemmel i plan- og bygningsloven, men faktumbeskrivelsen i saken kan etter vår oppfatning tyde på at bidraget også i denne saken ble oppkrevd med hjemmel i avtale.

Det vises videre til den alminnelige rettsutvikling innenfor avgiftsretten, hvor to høyesterettsdommer står helt sentralt: Rt 1985 s. 93 (Sira-Kvina), hvor et kraftselskapet fikk fradrag for inngående merverdiavgift på alle anskaffelser som de måtte anskaffe for å tilfredsstille de lovbestemte vilkår i konsesjonsbestemmelsene og til Rt 2001 s. 1497 (Norwegian Contractors) hvor en frivilligavtale mellom partene om å flytte en båthavn medførte at selskapet oppnådde fradragsrett for kostnader i den forbindelse.

Det ønskes på bakgrunn av ovennevnte en bekreftelse på at Kommunen ikke skal beregne utgående merverdiavgift på anleggsbidraget som vil bli innkrevet fra UB.   

4.2 Fradragsrett for inngående merverdiavgift for Kommunen

Kommunens virksomhet med levering av vann, samt bortføring av spillvann og overvann (kloakk) omfattes av merverdiavgiftsloven §§ 2 og 13. Inngående avgift knyttet til slik virksomhet er fradragsberettiget, jf merverdiavgiftsloven § 21. Motstykket til fradragsretten er at kommunen skal beregne utgående avgift på vederlag som oppkreves for ytelser fra vann- og kloakkanlegget.

Vi vil i denne forbindelse opplyse at et formål med reforhandlingen av utbyggingsavtalen mellom Kommunen og UB er å komme frem til en løsning som medfører at det kommunale vann- og avløpsanlegget som inngår i utbyggingen ikke vil bli belastet med merverdiavgift. Vi kan imidlertid ikke se at dette skulle ha noen betydning for avgiftsbehandlingen av anleggsbidraget, så lenge utbyggingsavtalen endres før arbeidene er igangsatt, og entrepriseavtale inngås direkte mellom kommunen og entreprenøren.

Vi vil i denne forbindelse også vise til et brev fra Valdres kommunerevisjon av 25. september 1997 (bilag 2), samt til brev fra Skattedirektoratet til Finansdepartementet av 25. juni 2003 (bilag 3).  I det førstnevnte brevet ble det gitt uttrykk for at man ønsket å etablere en løsning som innebar at en kommune kunne fradragsføre merverdiavgift på utbyggingskostnader for kommunale vann- og avløpsanlegg, selv om det var en privat utbygger bekostet utbyggingen og som tok initiativet til denne. I brevet legges det videre opp til en praktisk ordning for gjennomføring av utbyggingen, som innebærer at utbyggeren påtar seg både det administrative arbeidet og den økonomiske risikoen ved utbyggingen. I sitt brev av 25. juni 2003 til Finansdepartementet legger direktoratet til grunn at en fremgangsmåte som nevnt i brevet fra Valdres kommunerevisjon ikke er til hinder for at kommunens rett til fradrag for merverdiavgift på utbyggingskostnadene for anlegget.

Kommunen ønsker en bekreftelse på at kommunen kan benytte de alminnelige regler for fradragsrett for inngående merverdiavgift for de investeringer som gjelder oppføring av vann- og avløpsanlegg som er til bruk i kommunens avgiftspliktige virksomhet.

Skattedirektoratets vurderinger

Saken reiser to spørsmål. For det første om Kommunen skal beregne avgift av det anleggsbidrag som UB skal bidra med, iht. den skisserte, reforhandlede avtalen mellom Kommunen og UB. For det andre om Kommunen vil ha fradragsrett for inngående avgift på vann- og avløpsanlegget som UB’s datterselskap UBE i følge den samme avtale, skal anlegge for Kommunen.

Skattedirektoratet behandler spørsmålene under ett.

Partene inngikk opprinnelig en avtale som innebar at UB påtok seg å opparbeide all nødvendig infrastruktur på det angjeldende byggefelt for egen regning. Kommunen skulle så overta veger og vann- og avløpsanlegg etc. vederlagsfritt for vanlig kommunal drift.

Denne løsning innebærer at UB belastes merverdiavgift på angjeldende anlegg, enten som følge uttaksreglene (egen regi) eller ved avskåret fradragsrett (fremmed regi) idet dette er anskaffelser til bruk i UB’s virksomhet med salg av fast eiendom som faller utenom merverdiavgiftslovens område, jf. Merverdiavgiftsloven § 5a første ledd. Ved kommunens overtagelse vil det ikke være adgang til å løfte av avgiften på vann- og kloakkanlegget. Dette til tross for at anlegget blir driftsmidler i kommunens avgiftspliktige omsetning av vann og tjenester med bortføring av spillvann og overvann (kloakk). Dersom kommunen hadde fått utført arbeidene med vann- og kloakkanlegget for egen regning, ville kommunen hatt rett til fradrag for inngående avgift på anlegget på vanlig måte, jf. merverdiavgiftsloven § 21.

Dette utslag av unntaket for omsetning av fast eiendom og faste anlegg i merverdiavgiftsloven er til en viss grad rettet opp gjennom den særskilte ordning for frivillig registrering av utbyggere av vann- og avløpsanlegg, jf. forskrift av 27. november 2000 nr. 1179 (nr. 116). Denne registreringsordning er imidlertid begrenset til privat utbygging utenfor næring, og avhjelper således ikke avgiftsbelastningen for UB, jf. forskriften § 1 annet ledd.  

Dersom kommunen selv påtar seg å anlegge infrastruktur på et byggefelt, vil den, som nevnt, oppnå fradragsrett for den del som blir driftsmidler i kommunens avgiftspliktige virksomhet, dvs. vann- og avløpsanlegget. Som innsender påpeker, vil kommunen ikke plikte å beregne utgående avgift når den med hjemmel i lov av 14. juni 1985 nr. 77 plan- og bygningslov krever grunneiere for refusjon av sine utgifter til anlegg av infrastruktur, herunder vann- og avløpsanlegg. Det vises til Skattedirektoratets meldinger Av nr. 17/1993 nr. 2. Dette er også lagt til grunn i Skattedirektoratets bindende forhåndsuttalelse 42/04 avgitt 19. mai 2004 (publisert 22. juni s.å.)

Innsenders første spørsmål er om tilsvarende gjelder når kommunens refusjonskrav er hjemlet i avtale med næringsdrivende utbyggere som den skisserte reviderte avtalen mellom Kommunen og UB.

Grunnlaget for at det ikke pliktes beregnet avgift av refusjonsbeløp som kommuner oppkrever fra grunneiere til dekning av utgifter til opparbeidelse av vann og avløp med hjemmel i plan- og bygningsloven, er at refusjonsbeløpene ikke er ansett som vederlag for avgiftspliktige ytelser fra kommunen, jf. merverdiavgiftsloven § 3 sammenholdt med §§ 10, 13 og 18. Dette i motsetning til tilknytningsavgifter og årlige avgifter som oppkreves etter lov av 31. mai 1974 nr. 17 om kommunale vass- og kloakkavgifter, se ovennevnte melding Av nr. 17/1993 nr. 2.

På samme måte må det vurderes konkret om en refusjon som kreves med hjemmel i avtale, må anses som vederlag for avgiftspliktig omsetning fra kommunen til avtalepartene, her utbyggerne UB. 

Refusjonsbeløpet gjelder anlegg som tilhører kommunen. Kommunen kan således ikke anses å utføre bygge- eller anleggstjenester for avtaleparten. Når det gjelder veg, lekeplasser og annen infrastruktur med unntak av vann- og avløpsanlegget, er det heller ikke tale om noen sammenheng mellom refusjonsbeløpene og fremtidige avgiftspliktige tjenester fra kommunen til avtalepartene eller fremtidige eiere/beboere på det angjeldende utbyggingsområdet. Avtalen kan således ikke medfører noen form for overføring av betaling fra avgiftspliktig vederlag for tjenester til avgiftsfrie refusjonsbeløp i form av anleggsbidrag og lignende.

Når det gjelder refusjon for vann- og avløpsanlegg stiller dette seg i utgangspunktet annerledes. Det er tale om betaling til dekning av kommunens utgifter til anlegg av driftsmidler til bruk i avgiftspliktig virksomhet, noe som i ordinære forretningsmessige avtaler i utgangspunktet vil måtte ses som del av vederlag for fremtidige avgiftspliktige ytelser. Innsender peker her på at vann- og avløpstjenestene ikke vil bli utført for avtaleparten, men for de fremtidige eiere/beboere på området. Skattedirektoratet kan ikke se at dette er noe avgjørende argument for spørsmålet om avgiftsplikt eller ikke. Det vises f. eks til at tilknytningsavgift anses som vederlag for vann- og avløpstjenester som utløser plikt til å beregne merverdiavgift.

Når man likevel har lagt til grunn at refusjon etter plan- og bygningsloven ikke er vederlag for fremtidig omsetning av vann- og avløpstjenester, antas dette å skyldes at formålet med loven ikke først og fremst er knyttet til utføring av tjenester, men å legge til rette for samordning av statlig, fylkeskommunal og kommunal virksomhet og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser, utbygning og sikre estetiske hensyn slik at arealbruk og utbygging blir til størst mulig gavn for den enkelte og samfunnet, jf. § 2. Den refusjonsberettigede er den som har utført arbeidene, hvilket ikke nødvendigvis er en kommune eller andre offentlige organer, selv om det er krav om at arbeidene er utført i henhold til godkjente planer. Refusjonen er knyttet til de enkelte eiendommers verdiøkning som følge av tiltakene, og det gjelder særskilte regler for fordeling. Grunneier eller fester kan på nærmere vilkår krev at refusjonen fastsettes ved takst.

Når en kommune inngår avtaler med utbyggere av tomteområder for å få gjennomført vedtatte reguleringsplaner, legger vi til grunn at avtalene er i tråd med plan- og bygningslovens formål og bestemmelser. Når det gjelder refusjon for kommunens utgifter til vann- og avløpsanlegg innebærer dette bl.a. at refusjonen ikke dekker tilknytningsavgifter etter lov om kommunale vass- kloakkavgifter.

For øvrig vil den skisserte avtale mellom kommunen og UB innebære en avgiftsberegning som helt ut er i samsvar med det som vil følge av at kommunen benytter hjemlene i plan- og bygningsloven direkte for å få dekket sine utgifter til utbyggingen av veg, vann og avløp på området.

Selv om plan- og bygningsloven, så vidt vi forstår, ikke hjemler refusjon for opparbeidelse av lekeplasser som også omfattes av avtalen, legger vi til grunn at refusjonen for disse utgiftene bør kommer i samme avgiftsmessige stilling som de øvrige refusjoner. Dette begrunnes med at også disse anleggene skal være kommunens eiendom, og refusjonen har heller ikke her noen sammenheng med tjenester fra kommunen til UB eller fremtidige eiere/beboere på området.

Innsender reiser også spørsmål om kommunen vil ha fradragsrett for inngående avgift på vann- og avløpsanlegget fakturert fra UBE som skal utføre alle arbeider med den kommunale infrastrukturen på området.

Vann- og avløpsanlegget skal brukes i kommunens avgiftspliktige virksomhet med omsetning av vann og avløpstjenester. I tråd med det som ble uttalt innledningsvis om bakgrunnen for å endre avtalen mellom kommunen og UB, vil fradragsretten følge av merverdiavgiftsloven § 21. En nektelse av fradragsrett måtte eventuelt skje ved en gjennomskjæring begrunnet i at avtalen er illojal mot avgiftssystemet. Dette er det intet grunnlag for i saken. Spørsmålet om det i det hele tatt er adgang til gjennomskjæring i avgiftsretten er dessuten svært usikkert og det har aldri vært prøvd for domstolene.

Konklusjon

Lillevik kommune vil ha fradragsrett for inngående avgift på vann- og avløpsanlegget anlagt av UBE.

Lillevik kommune skal ikke beregne merverdiavgift av refusjonsbeløp som kreves fra UB for dekning av omkostninger til infrastrukturen på området.