Spørsmål om skattemessig behandling av påløpte, ikke-betalte renter på fordringer som overdras i løpet av et inntektsår og spørsmål om kredit i norsk skatt for skatt betalt på Malta når det norske selskapets morselskap kan få utbetalt godtgjørelse for den maltesiske skatten. Problemstillingene oppstod i forbindelse med en planlagt restrukturering av et internasjonalt konserns internfinansiering, hvor et norsk selskap med maltesisk filial skulle overta kreditorposisjonene til fordringer fra sitt utenlandske morselskap.

Konklusjonen ble at det norske selskapet bare kunne skattlegges for renteinntekter på fordringene som overføres, som påløper etter at det norske selskapet har overtatt kreditorposisjonen på fordringene. Som en følge av dette kunne det norske selskapet ikke få skattemessig fradrag for den delen av vederlaget som utgjør kompensasjon til selger for påløpte, ikke-betalte renter. Det norske selskapet kunne heller ikke legge til den delen av transaksjonsvederlaget som er kompensasjon for påløpte, ikke-betalte renter, til inngangsverdien på fordringene som overtas.

Den godtgjørelsen som det utenlandske morselskapet kan kreve for skatt betalt av det norske selskapet på Malta, vil ikke kunne ha betydning for det norske selskapets rett til kreditfradrag etter skatteloven § 16-20 flg. for skatt betalt på Malta gjennom selskapets filial der.

Innsenders fremstilling av faktum og jus

På bakgrunn av de opplysninger som er gitt i anmodningen, legges det til grunn at følgende:

Overordnet

I følge innsender er det norske selskapet del av et internasjonalt konsern. Innsender opplyser at flere av konsernets virksomheter er svært kapitalkrevende. Konsernledelsen ser derfor et behov for en sentralisert enhet til håndtering av løpende finansieringsbehov og som kan forestå den konserninterne låneaktiviteten. En slik enhet vil kunne bidra til å redusere de operative selskapenes avhengighet av lån fra banker og andre tredjeparter. Konsernet vurderer derfor å gjennomføre en restrukturering av konsernets nåværende finansieringsstruktur.

Konsernet vurderer et norsk AS med maltesisk filial som sentralisert finansieringsenhet og ønsker i den forbindelse avklart nærmere avgrensede skattespørsmål i forkant av etableringen.

Etablering av et norsk datterselskap med filial på Malta

Ifølge innsender ble det norske selskapet stiftet i 2020 og er i prosess med å etablere en filial i Malta. Malta-filialen vil ha kontor, postadresse, telefon mv. lokalt. Filialen vil bemannes med kvalifisert personell, bosatt i Malta.

For norske skatteformål legges det til grunn at det norske selskapet får fast driftssted på Malta i henhold til skatteavtalen mellom Norge og Malta artikkel 5 (se nærmere om dette under punkt 5). Malta-filialens inntekt vil derfor skattlegges i både Norge og på Malta.

Som del av transaksjonen er det planlagt at det norske selskapets utenlandske morselskap skal overføre to konserninterne fordringer, inkludert påløpte renter, til filialen på Malta.

Ervervet vil gjennomføres på kreditt og kreditten vil deretter i sin helhet konverteres til aksjekapital og overkurs ved  utstedelse av nye aksjer eller ved økning av pålydende på morselskapets eksisterende aksjer i det norske selskapet. Transaksjonen vil gjennomføres på markedsvilkår.

Før overtakelse og videreføring av eksisterende finansiering ønskes det en avklaring av den skattemessige behandlingen av renteinntekter og rett til kreditfradrag for maltesisk skatt på renteinntektene.

Skattemessig behandling av terminbeløp på fordringene

Det norske selskapet skal erverve fordringene mot et vederlag som tilsvarer fordringenes reelle markedsverdi, inkludert påløpte renter i perioden som er passert siden forrige terminbetaling. Selskapet vil altså betale ikke bare for selve fordringen, men også for akkumulert rente på transaksjonstidspunktet. Sistnevnte beløp kan etter innsenders syn omtales som handelsrente.

Transaksjonen skal finne sted som et kredittkjøp, der kredittbeløpet etter kort tid skal konverteres til aksjekapital og overkurs. Innsender ber Skattedirektoratet legge til grunn at det norske selskapet har ytt fullt vederlag for fordringene, inkludert påløpte renter.

Det norske selskapet vil gjennom kredittkjøpet som er gjort opp ved konverteringen ha ytt fullt vederlag for de rentene som er opptjent på fordringen frem til dato for ervervet. Hele dette vederlagsbeløpet vil, både før og etter konverteringen, bli balanseført i regnskapet.

Innsender fremhever at det synes å fremgå av Skatte-ABC 2. utgave, 2020, pkt. 3.3.7 s. 1536 at den delen av totalvederlaget som representerer opptjente men ikke utbetalte renter, ikke skal inngå i skattemessig inngangsverdi på fordringene:

"Ved beregningen av selgers gevinst/tap ved overdragelse, må totalvederlaget reduseres med eventuell opptjent ikke-utbetalt rentetermin som er skattlagt/skattlegges særskilt som renteinntekt hos selger og som følger med ved overdragelsen. (. . .) Det reduserte vederlaget vil også utgjøre inngangsverdi for kjøper."

Utover at renten skal trekkes ut av inngangsverdien gir ikke Skatte-ABC etter innsenders syn noen videre veiledning for hvordan dette beløpet (handelsrenten) skal behandles skattemessig på kjøpers hånd. Det skrives heller ikke hvordan beløpet skal avregnes mot terminbeløpet.

Innsender peker på at tematikken er omtalt i Zimmer/BAHR, Bedrift, selskap og skatt (7. utgave 2019) under punkt 8.2.1 på side 185-186:

«For fordring med renteterminer, og hvor fordringen er solgt i renteterminen, oppstår spørsmålet om hvordan påløpt rente frem til salgstidspunktet skal behandles hos hhv. selger og kjøper. Dersom selger beholder retten til å heve påløpt rente frem til salgstidspunktet, må selger skattlegges for dette beløpet som rente. Kjøper har da bare betalt for selve fordringen, og ingen del av kjøpesummen kan behandles som renteutgift hos ham. Annerledes blir det der kjøper skal heve rentene, også de som er opptjent før salgstidspunktet (kjøpesummen for fordringen tar da normalt høyde for dette). Antakelig må man her skille mellom den delen av vederlaget som knytter seg til selve hovedstolen, og den delen som knytter seg til påløpte renter. Sistnevnte del synes å måtte behandles som renteinntekt for selger og som renteutgift for kjøper, jf. Zimmer 2018 s. 297. Når kjøper ved forfall mottar det totale rentebeløpet for hele terminen, motsvares kjøpers fradragsrett for renteutgifter betalt til selger (ved ervervet for den del av renteperioden som lå forut for ervervstidspunktet) av kjøpers skatteplikt for hele det mottatte rentebeløpet for samme periode. Kjøperen blir følgelig i realiteten bare skattlagt for påløpte renter i den delen av renteperioden hvor kjøperen har vært eier.»

Ovennevnte tilsier etter innsenders syn at terminbeløpet skal behandles som skattepliktig inntekt, men at «renteutgifter betalt til kjøper» (handelsrenten) skal gå til fradrag.

Denne løsningen stemmer etter innsenders syn også overens med hvordan norske kontoførere for handel med obligasjoner rapporterer rente for sine kunder, og som dermed utgjør grunnlagsdata i forhåndsutfylt skattemelding:

Renteutbetaling 2019
+ Påløpt, ikke utbetalt rente i 2019
- Handelsrente
= Skattepliktig rente 2019

Innsender anfører også at renteinntekt skattlegges etter realisasjonsprinsippet, som hovedregel i det inntektsåret rentene tjenes opp. I Skatte-ABC under emnet Renteinntekter, 5 Tidfesting, 5.1 Hovedregel og 6 Hvem skattlegges rentene hos 6.1 Hovedregel, uttrykkes dette slik: 

"Blir f.eks. en rentebærende obligasjon overdratt i løpet av inntektsåret, skal selgeren skattlegges for renter opptjent før overdragelsen og kjøperen for renter som opptjenes etter overdragelsen. Det er uten betydning hvem som var eier av obligasjonen da rentene forfalt til betaling, eller hvem av dem som får rentene utbetalt. Tilsvarende gjelder for fordeling av renteelementet for gjeldsbrev som skal innløses til høyere kurs enn utstedelseskurs, se emnet «Verdipapirer», pkt. 3.5.2."

Inntektsføring av utbetalt rentetermin og av renter påløpt etter utbetaling og frem til årsskiftet, med fradragsføring av handelsrenten, vil etter innsenders syn i sum medføre at skattyters netto renteinntekt for 2020 kommer til beskatning.

Innsender antar derfor at korrekt skattemessig håndtering for 2020 vil være å inntektsføre det mottatte terminbeløpet samt renter som opptjenes etter utbetalingstidspunktet, men også fradragsføre det beløpet som representerer renteutgifter betalt til selger (handelsrenten).

Kredit for skatt betalt til Malta

Innsender anfører at selskapet etter maltesisk skatterett vil anses som begrenset skattepliktig til Malta. Rentene som mottas på fordringene vil være skattepliktige til Malta. Innsender ber Skattedirektoratet legge til grunn at filialen på Malta vil møte vilkårene for et fast driftssted i henhold til Skatteavtalen artikkel 5 og at renteinntekten på fordringene skal allokeres til filialen på Malta i medhold av Skatteavtalen artikkel 7.

Dersom den planlagte transaksjonen gjennomføres, vil det norske selskapet bli skattepliktig til Malta for renteinntektene som opptjenes / mottas i 2020 (etter tidspunktet for kjøp av fordringene). Den aktuelle skattesatsen vil være på 35 %.

Skatteavtalen benytter kreditprinsippet som metode for å unngå dobbeltbeskatning, jf. artikkel 22. Dette innebærer at Norge vil kunne skattlegge inntekter som norsk selskap/person oppebærer fra Malta og som skattlegges i Malta, men at Norge må gi et fradrag (kredit) for skatt betalt til Malta på den samme inntekten.

I Skatteavtalen artikkel 22 sies innledningsvis:

«Med forbehold av bestemmelsene i Norges lovgivning om godskrivning mot norsk skatt av skatt betalt i et område utenfor Norge (som ikke skal påvirke de alminnelige prinsipper i denne artikkel)»

Innsender antar derfor at bestemmelsene i skatteloven § 16-20 flg skal anvendes «så langt de passer», jf. skatteloven § 16-27.

Innsender ber om at det legges til grunn at Skatteavtalens vilkår for kredit er oppfylt, slik at det kun gjenstår spørsmål om oppfyllelse av vilkårene i skatteloven § 16-20 flg.

Det pekes på at de sentrale vilkårene i skatteloven § 16-20 er at den utenlandske skatten må være endelig fastsatt, ilagt og betalt.

Innsender mener at disse vilkårene vil oppfylles, slik at det norske selskapet ved sin norske skattefastsettelse vil ha krav på kredit for maltesisk inntektsskatt på renteinntektene på fordringene.

Innsender anfører at Malta har spesielle regler for å motvirke kjedebeskatning. Malta praktiserer i denne sammenheng en ordning hvor et selskap, uansett hvor det er hjemmehørende, som mottar utbytte fra et selskap hjemmehørende på Malta eller som har et registrert fast driftssted der, kan få refundert hele eller deler av den skatten det utdelende maltesiske selskapet (eller registrerte faste driftsstedet) har betalt av sin fortjeneste på Malta. Innsender fremholder at dette i praksis vil si at når det norske selskapets morselskap mottar utbytte fra det norske selskapet, kan morselskapet få utbetalt et beløp som tilsvarer 6/7 av den skatten det norske selskapet har betalt i Malta på sin fortjeneste knyttet til virksomheten der. Refusjonsbeløpet utbetales av den maltesiske skatteoppkreveren, basert på søknad i særskilte skjema og fremlagt dokumentasjon.

Spørsmålet er derfor etter innsenders syn om det norske selskapet kan kreve kredit i norsk skatt - innenfor rammene i skatteloven § 16-20 for maksimalt kreditfradrag, dokumentasjonskrav mv - selv om morselskapet, når vilkårene er oppfylt, har krav på utbetaling av et beløp som tilsvarer hele eller deler av den skatt som det norske selskapet har betalt til Malta.

Innsender påpeker i denne sammenheng at den maltesiske skatteordningen innebærer at det er morselskapet som kan kreve godtgjørelsen knyttet til den det norske selskapet vil betale til Malta av renteinntekten på fordringene.

Finansdepartementet avga i 2013 en fortolkningsuttalelse vedrørende rekkevidden av artikkel 22 i skatteavtalen med Malta og skatteloven § 16-20 (upublisert).

Departementet pekte da på at etter skatteloven § 16-20 kan skattyter kreve fradrag i norsk skatt (kredit) for «endelig fastsatt inntektsskatt [...] som godtgjøres å være ilagt skattyteren og betalt i vedkommende fremmede stat hvor inntekten har sin kilde [...]». Kreditfradraget er maksimalt begrenset til den delen av norsk beregnet skatt som faller på utenlandsinntekten, skatteloven § 16-21.

 Videre uttalte departementet (side 2):

«Etter ordlyden i§ 16-20 er det bare skatt som skattyteren selv har betalt i utlandet det kan kreves kredit for i Norge, med de unntak som følger av§ 16-20 2. ledd og 3. ledd og §§ 16-30 flg. Det legges til grunn at de nevnte unntakene ikke er aktuelle i dette tilfellet.

Ordningen på Malta slik den er beskrevet medfører at det er Morselskapet som kan kreve godtgjørelsen knyttet til den skatten [....]har betalt på Malta. Departementet legger derfor til grunn at den skatten [...] har betalt der er å anse for «endelig fastsatt inntektsskatt» som er ilagt [...] på Malta og som er betalt der etter skatteloven § 16-20. Godtgjørelsen betalt av maltesiske skattemyndigheter i forbindelse med en senere utdeling av utbytte fra [...] til Morselskapet vil således ikke ha betydning for om [...]kan få fradrag for den skatt som er betalt på inntekten opptjent ved det faste driftsstedet på Malta.»

Skattedirektoratets vurderinger

Skattedirektoratet skal på bakgrunn av innsenders beskrivelse av faktum, og de forutsetninger som tas, i det følgende ta stilling til følgende to spørsmål:

1. Skattemessig behandling hos det norske selskapet av påløpt, ikke-utbetalt terminrente i forbindelse med overdragelsen kreditorposisjonen til de beskrevne konserninterne fordringene fra sitt morselskap.
2. Adgang til kreditfradrag etter skatteloven §§ 16-20 flg. for skatt betalt på Malta gjennom selskapets maltesiske filial, når morselskapet kan få refundert 6/7 av samme skatten direkte fra maltesiske skattemyndigheter.

Det gjøres for ordens skyld oppmerksom på at det ikke tas stilling til eventuelle andre skattespørsmål eller problemstillinger som måtte oppstå ved de(n) skisserte transaksjon(er) ut over de spørsmål som er drøftet i det følgende. Skattedirektoratet forutsetter at premissene og faktum som er beskrevet ovenfor er fullstendige for de spørsmål som drøftes. 

Skattemessig behandling av vederlag for terminrenter

Basert på det som er skissert av innsender, legger Skattedirektoratet til grunn at det norske selskapet skal yte fullt vederlag for de to fordringene som overføres, og i tillegg skal godtgjøre selger for påløpte ikke-utbetalte terminrenter på fordringene. Videre legges det til grunn at det norske selskapet etter avtalen om overdragelse av fordringene, har rett til å få utbetalt de påløpte terminrentene fra debitor.

Det norske selskapet vil dermed netto sitte igjen med renteinntekter tilsvarende terminrenter som påløper etter dato for overdragelsen av fordringene, da rentegodtgjørelsen betalt til selger avregnes mot tilsvarende utbetaling av de påløpte terminrentene fra debitor.

Renteinntekter anses som fordel vunnet ved kapital og er skattepliktig, jf. sktl § 5-1 og § 5-20. Tilsvarende er renter av skattyters gjeld fradragsberettigede etter skatteloven § 6-1 og § 6-40.

Siden det norske selskapet skal overta retten til å få utbetalt renter som er påløpt før overtakelsen av kreditorposisjonen til fordringene, oppstår spørsmålet om hvordan disse rentene skal beskattes på det norske selskapets hånd.

I SkatteABC 2020, "Renteinntekter", punkt 6.1 omhandles skattemessig tilordning av renteinntekter og fastsetting av inngangsverdi i tilfeller av overdragelse av fordring/obligasjon i løpet av et inntektsår:

"Renteinntekter skattlegges som hovedregel hos den som eide bankinnskuddet eller fordringen mv. i den perioden renten ble opptjent.

Blir f.eks. en rentebærende obligasjon overdratt i løpet av inntektsåret, skal selgeren skattlegges for renter opptjent før overdragelsen og kjøperen for renter som opptjenes etter overdragelsen. Det er uten betydning hvem som var eier av obligasjonen da rentene forfalt til betaling, eller hvem av dem som får rentene utbetalt. Tilsvarende gjelder for fordeling av renteelementet for gjeldsbrev som skal innløses til høyere kurs enn utstedelseskurs, se emnet «Verdipapirer», pkt. 3.5.2.

Ved en gevinst/tapsberegning må den del av totalvederlaget som inneholder opptjente men ikke utbetalte renter, skilles ut og behandles som renteinntekt for selger og vil medføre redusert inngangsverdi for kjøper. For mengdegjeldsbrev utstedt i 2014 eller senere skal renteelementet som ligger i underkursen beskattes ved realisasjon, jf. sktl. § 14-23 første ledd. For slike mengdegjeldsbrev er slik utskillelse dermed bare aktuelt hvis det også skal betales løpende kupongrente. Se nærmere emnet «Verdipapirer», pkt. 3.3.7."

Det ovenfor siterte angående beskatningen av renteinntekter hos selger og kjøper av fordringen/obligasjonen, må anses som et utslag av de alminnelige tilordningsprinsippene i skatteretten. Normalt legges det til grunn at den skatterettslige tilordningen bestemmes av de underliggende privatrettslige forholdene, jf. f.eks. Zimmer, "Lærebok i skatterett" 8. utgave, punkt 4.7 på s. 122. Dette tilsier at kjøper av obligasjonen/fordringen bare kan skattlegges for renteinntekter som er innvunnet og tidfestet hos kjøper etter at denne overtok kreditorposisjonen.

Det ovenfor siterte tilsier at det norske selskapet bare kan skattlegges for renteinntekter som påløper etter at selskapet har overtatt kreditorposisjonen på fordringene.

Dette motsvares, som fremgår av det siterte fra SkatteABC over, av at kjøper bare kan regne som sin inngangsverdi den delen av vederlaget som tilordnes fordringene som overføres. Det vil si at den delen av vederlaget som er kompensasjon til selger for at kjøper skal kunne få utbetalt påløpte, ikke-betalte renter, må trekkes ut av fordringenes inngangsverdi. Dette medfører at det norske selskapet ikke kan legge til den delen av vederlaget som er kompensasjon for påløpte, ikke-betalte renter, til inngangsverdien på fordringene som overtas.

Det norske selskapet kan heller ikke kreve fradrag for den delen av vederlaget som utgjør kompensasjon til selger for påløpte, ikke-betalte renter. Denne delen av vederlaget kan ikke anses som kostnad til inntekts ervervelse etter skatteloven § 6-1, så lenge den motsvarende utbetalingen av påløpte, ikke-utbetalte renter fra debitorene ikke skattlegges som inntekt på det norske selskapets hånd.

Resultatet av Skattedirektoratets vurderinger blir dermed at det norske selskapet bare blir skattlagt for renteinntekter som påløper etter at selskapet har overtatt kreditorposisjonen på fordringene.

Skattedirektoratet bemerker for ordens skyld at dette er samme løsning som legges til grunn i Zimmer, "Lærebok i skatterett" 8. utgave, punkt 8.8.4 på side 297.

Kreditfradrag for skatt betalt på Malta

Skattedirektoratet legger til grunn, basert på det som er skissert av innsender, at det utenlandske morselskapet, når dette mottar utbytte fra det norske selskapet, kan få utbetalt et beløp som tilsvarer 6/7 av den skatten det norske selskapet har betalt på Malta på fortjeneste knyttet til virksomheten i sin maltesiske filial. Refusjonsbeløpet utbetales av den maltesiske skatteoppkreveren direkte til morselskapet, basert på søknad i særskilte skjema og fremlagt dokumentasjon.

Spørsmålet som Skattedirektoratet skal ta stilling til er om denne refusjonsadgangen som det utenlandske morselskapet har, får betydning for det norske selskapet rett til kreditfradrag i norsk skatt etter skatteloven § 16-20 flg. for skatt betalt på Malta.

Det følger av skatteloven § 16-20 at skattyter kan kreve fradrag i norsk skatt (kredit) for "endelig fastsatt inntektsskatt (. . .) som godtgjøres å være ilagt skattyteren og betalt i vedkommende fremmede stat hvor inntekten har kilde (...)". Kreditfradraget er maksimalt begrenset til den delen av norsk beregnet skatt som faller på utenlandsinntekten, jf. skatteloven § 16-21.

Etter ordlyden i skatteloven § 16-20 er det bare skatt som skattyteren selv har betalt i utlandet det kan kreves kreditfradrag for i Norge, med de unntak som følger av § 16-20 andre og tredje ledd og §§16-30 flg.

Skattedirektoratet legger til grunn, basert på det som er skissert av innsender, at den skatten som det norske selskapet skal betale på Malta, må anses som endelig fastsatt inntektsskatt for det norske selskapet og som vil bli ilagt og betalt der etter skatteloven § 16-20. Dette tilsier som et klart utgangspunkt at det norske selskapet vil kunne kreve fradrag for den skatten som selskapet vil betale på Malta.

Ordningen på Malta slik den er skissert av innsender medfører imidlertid at det utenlandske morselskapet vil kunne kreve godtgjørelsen for den skatten det norske selskapet har betalt på Malta. Godtgjørelsen utbetalt av maltesiske skattemyndigheter i forbindelse med en senere utdeling av utbytte fra det norske selskapet til morselskapet, vil derfor ikke tilfalle det norske selskapet. Den påvirker dermed ikke direkte skatten som det norske selskapet skal betale på Malta.

Godtgjørelsen vil imidlertid rent faktisk medføre en betydelig reduksjon av konsernets skattepliktige inntekt på Malta. Dette reiser spørsmålet om godtgjørelsen likevel kan få betydning for beregningen av kreditfradrag i Norge for det norske selskapet.

Av ordlyden i skatteloven §§ 16-20 flg. følger det ikke noen eksplisitt adgang til å ta i betraktning øvrige forhold i andre tilknyttede selskaper, ved vurderingen av retten til kreditfradrag for endelig fastsatt skatt som må anses ilagt og betalt i utlandet av et norsk skattesubjekt. Skattedirektoratet kan heller ikke se at det er mulig å innfortolke en adgang til å legge vekt på dette i ordlyden i bestemmelsene i skatteloven §§ 16-20 flg.

Skattedirektoratet konkluderer dermed med at den godtgjørelsen som det utenlandske morselskapet kan kreve for skatt betalt av det norske selskapet på Malta, ikke vil kunne ha betydning for retten til kreditfradrag etter skatteloven §§ 16-20 flg. for skatt betalt gjennom det norske selskapets filial på Malta.

For ordens skyld presiserer Skattedirektoratet at dette er i tråd med Finansdepartementets upubliserte tolkningsuttalelse om samme spørsmål av 6. november 2013.

Konklusjon

Skattedirektoratet har konkludert som følger på de spørsmålene som er stilt i anmodningen:

1. Det norske selskapet kan bare skattlegges for renteinntekter på fordringene som overføres, som påløper etter at det norske selskapet har overtatt kreditorposisjonen på fordringene. Som en følge av dette kan det norske selskapet ikke få skattemessig fradrag for den delen av vederlaget som utgjør kompensasjon til selger for påløpte, ikke-betalte renter. Det norske selskapet kan heller ikke legge til den delen av transaksjonsvederlaget som er kompensasjon for påløpte, ikke-betalte renter, til inngangsverdien på fordringene som overtas.
2. Den godtgjørelsen som det utenlandske morselskapet kan kreve for skatt betalt av det norske selskapet på Malta, vil ikke kunne ha betydning for det norske selskapets rett til kreditfradrag etter skatteloven § 16-20 flg. for skatt betalt på Malta gjennom selskapets filial der.