Skattedirektoratet kom til at erstatning for varig redusert ervervsevne på kr. 1.200.000, som utbetales over 24 måneder, samt kr. 350.000 som utbetales når tidligere arbeidsgiver mottar forsikringsutbetaling, anses som engangserstatning etter norsk skatterett. Den delen av erstatningen som kommer til utbetaling etter at skattyter har flyttet til Norge er derfor ikke skattepliktig hit.

Innsenders fremstilling av faktum og jus

På bakgrunn av de opplysninger som er gitt i anmodningen, legges det til grunn at skattyter flyttet ut av Norge til Spania i 1990 for å arbeide for et spansk selskap. Det legges til grunn at skattyter anses emigrert fra Norge, og at han pr. dags dato anses skattemessig bosatt i Spania i henhold til intern rett og skatteavtale. Ektefelle og barn er også bosatt i Spania.

Skattyter ble i 2000 skadet slik at han var varig ute av stand til å fortsette sitt arbeid for det spanske selskapet.

Anmodningen om bindende forhåndsuttalelse gjelder erstatningen på kr. 1.200.000 pluss kr. 350.000 omtalt som ” Personal Injury payment”.  Kr. 1.200.000 utbetales månedlig over et tidsrom på 24 måneder av hensyn til selskapets likviditetssituasjon. Siste utbetaling er i 2005. I tillegg skal kr. 350.000 utbetales når selskapet mottar forsikringsutbetaling fra forsikringsselskapet. Den samlede utbetalingen er å anse som en engangserstatning knyttet til det faktum at skattyteren er varig ute av stand til å arbeide som før, dvs. erstatning for varig nedsatt ervervsevne.

Grunnlaget for erstatningskravet er at selskapet har tegnet en forsikring som gir skattyter rett til erstatning ved varig skade på inntil kr. 1.600.000. Skattyter og selskapet har imidlertid avtalt at selskapet overtar skattyters krav mot forsikringsselskapet på inntil kr. 1.600.000 mot at selskapet utbetaler kr. 1.200.000 over to år, pluss kr. 350.000 når selskapet mottar erstatningen fra forsikringsselskapet.

Det er videre opplyst at skattyter som følge av skaden ble sagt opp med 6 måneders varsel i henhold til kontrakten han hadde. Dette var en lovlig og ikke omstridt oppsigelse som fikk virkning fra 2003, slik at skattyter etter dette ikke hadde noen krav mot selskapet som arbeidsgiver. Han fikk i oppsigelsestiden vanlig lønn samt en kompensasjon på kr. 30.000 knyttet til avslutning av arbeidskontrakten. Denne kompensasjonen omfattes ikke av anmodningen.

Innsender har reist spørsmål om skatteplikt for ”Personal Injury payment” dersom skattyter flytter til Norge og deler av erstatningen utbetales etter dette. Ifølge innsender er en forutsetning for at erstatningen skal kunne tas med i det norske beskatningsgrunnlaget at det foreligger internrettslig hjemmel for skattlegging. Innsender opplyser at erstatningen som skattyter mottar er erstatning for varig tapt ervervsevne og anfører at slik erstatning vil være skattefri i Norge, jf. Zimmer 3. utg. s. 144.

Videre anføres at erstatningen er innvunnet mens skattyter var skattemessig hjemmehørende i Spania og at vilkårene for beskatning ved utbetaling etter flytting tilbake til Norge, uansett ikke foreligger.

Etter innsenders oppfatning foreligger det således ikke grunnlag for norsk beskatning i henhold til norsk intern rett for deler av erstatningen utbetales etter at skattyter her flyttet tilbake til Norge.

Innsender anmoder på ovennevnte grunnlag Skattedirektoratet om å ta stilling til om erstatningsutbetalinger fra det spanske selskapet vil være skattepliktig i Norge dersom Skattyter flytter tilbake til Norge.

Skattedirektoratets vurderinger

Skattedirektoratet skal i det følgende ta stilling til om skattyter blir skattepliktig til Norge for utbetaling av ”Personal Injury payment”, dersom han flytter tilbake til Norge. Forespørselen gjelder kun ”Personal Injury payment” på kr. 1.200.000 som utbetales månedlig frem til 2005, og en eventuell tilleggserstatning på kr. 350.000 som utbetales dersom og når det spanske selskapet mottar forsikringsutbetaling fra forsikringsselskapet.

Skattedirektoratet legger til grunn som opplyst at ”Personal Injury payment” er kompensasjon for varig redusert ervervsevne og ikke erstatning for annet. Vi har ikke grunnlag for, og heller ikke bedt om, å vurdere om hele eller deler av erstatningen er erstatning for annet enn varig redusert ervervsevne. Det er derfor en absolutt forutsetning for vedtaket at innsenders klassifisering av erstatningen er riktig.

Vi legger også til grunn som opplyst at skattyter ble lovlig oppsagt med virkning fra 2003, og at han etter dette ikke hadde noen krav mot selskapet som arbeidsgiver. Det at erstatningen utbetales av selskapet, som var skattyters arbeidsgiver, skyldes at selskapet har tegnet en forsikring som gir skattyter en rett til utbetaling fra forsikringsselskapet ved varig redusert ervervsevne. Selskapet har imidlertid overtatt kravet ovenfor forsikringsselskapet mot å utbetale et noe lavere beløp til skattyter (opplyst at kravet mot forsikringsselskapet er på kr. 1.600.000 mens selskapet utbetaler kr. 1.200.000 pluss kr. 350.000).

Det legges videre til grunn som opplyst at skattyter er skattemessig bosatt i Spania. Dette er informasjon som vi tar inn som en forutsetning i vedtaket og for den videre drøftelse. Spørsmålet om skatteplikt til Norge oppstår derfor bare hvis skattyter velger å flytte tilbake til Norge.

Skattedirektoratet vil i det følgende se nærmere på hvordan erstatningen skattemessig skal behandles i Norge.

Det følger av hovedregelen i skatteloven § 5-1 første ledd at fordel vunnet ved arbeid er skattepliktig. Skatteloven omhandler ikke direkte den skattemessige behandlingen av erstatning for varig redusert ervervsevne.

Finansdepartementet uttalte allerede i 1938 (Utv. II side 117) at ”(h)vor det gjelder erstatning for skade på legeme eller helbred er en av den oppfatning at grunnlaget for inntektsbeskatning av en engangsutbetaling ikke foreligger. En finner her å måtte slutte seg til den betraktning at et kapitalbeløp til erstatning for nedsatt ervervsevne ikke kan sies å være en fordel vunnet ved arbeid eller virksomhet, landsktl. § 42, bysktl. § 36, 1. ledd. Jevnfør også disse paragrafers 2. ledd, hvoretter som inntekt ikke anses andre ”personlige understøttelser”, enn de som oppebæres ”regelmessig”.

I rettspraksis har man etter dette lagt til grunn at engangserstatning for varig skade utmålt som engangsbeløp er skattefri, jf. bl.a. Utv. 1970 side 323.

I ligningspraksis har man likeledes lagt til grunn at engangserstatning for fremtidig økonomisk tap ved tap av hele eller deler av ervervsevnen ikke er skattepliktig, jf. bl.a. Lignings-ABC 2003 side 927. 

I juridisk teori legges også til grunn at erstatning for varig skade utmålt som engangsbeløp er skattefri, jf. bl.a. Zimmer, lærebok i skatterett, 4. utgave side 150. Magnus Aarbakke, skatt på inntekt, 4. utg, sier på side 38 at:

 ”… Uten at det er fastslått i noen avgjørende rettskilde må det anses som sikker rett at erstatning for endelig (ikke midlertidig) tap av eller reduksjon i en persons arbeidsevne ikke er skattepliktig etter arbeidsinntektsregelen i § 42 første ledd. De alminnelige regler i § 42 første ledd om arbeids- og kapitalinntekter omfatter ikke verdien av selve inntektskilden, …”.

Innsender har, som innledningsvis nevnt, opplyst at dette er erstatning for varig redusert ervervsevne. Avtalen om erstatning ble inngått 11. august 2003 med et samlet beløp på kr. 1.550.000. Skattedirektoratet legger derfor til grunn at erstatningen i utgangspunktet er skattefri.

Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om erstatningen er en engangserstatning når den utbetales jevnt over 24 måneder (kr. 1.200.000), og når deler av den er betinget av utbetalingen fra forsikringsselskapet (kr. 350.000), eller om dette er terminvise utbetalinger som gjør erstatningen skattepliktig. Zimmer sier i lærebok i skatterett, 4. utgave side 151 at:

 ”Dersom erstatning for tap i fremtidig erverv utmåles som terminerstatning, må den antas å være skattepliktig som pensjon eller livrente etter sktl. § 5-1, 1. ledd eller som regelmessig understøttelse etter sktl. § 5-42 bokstav a (men annerledes Aarbakke 1990 s. 39). Man kan også se det slik at hvert enkelt terminbeløp er surrogat for terminens inntektsbortfall.”

Innsender har opplyst at det her dreier seg om en erstatning som er utmålt som en engangserstatning. Skattyter har allerede (2003) inngått avtalen om at han har krav på hele erstatningen, og erstatningen ble da fastsatt til et engangsbeløp. Deler av beløpet utbetales i 24 terminer, og deler av beløpet er betinget av forsikringsutbetalingen.

Oppdelingen i 24 terminer er opplyst å være foretatt utelukkende av hensyn til selskapets likviditet. Det fremstår som om hele beløpet kommer til utbetaling uten hensyn til om den erstatningsberettigede er i live eller ikke, uten hensyn til om han når en bestemt alder eller ikke, og uten hensyn til om det inntreffer andre forhold. Skattyter har også krav på det avtalte erstatningsbeløpet uten hensyn til om han faktisk har andre inntekter eller ikke. Erstatningen er ikke gjenstand for noen form for indeksregulering eller mulighet for endring av beløpet. Utbetalingen har således ikke preg av å være en regelmessig personlig understøttelse og Skattedirektoratet legger derfor til grunn at det er utmålt en engangserstatning.

Skattedirektoratet finner det etter dette ikke nødvendig å gå inn på de øvrige spørsmål som er reist i anmodningen.

Konklusjon

Erstatning for varig redusert ervervsevne til skattyter som utbetales med kr. 1.200.000 over 24 måneder frem til 2005, samt kr. 350.000 som utbetales når selskapet mottar forsikringsutbetalingen, anses som engangserstatning etter norsk skatterett. Den delen av erstatningen som kommer til utbetaling etter at skattyter har flyttet til Norge er derfor ikke skattepliktig hit.