Bakgrunn

Argentum Fondsinvesteringer AS (Argentum) ble etablert i 2001, og er heleid av staten ved Nærings- og Fiskeridepartementet. Selskapet ble etablert for å være statens spesialiserte kapitalforvalter av aktive eierfond private equity (PE). Deltakelse i PE-fond innebærer investeringer i unoterte selskaper med tanke på å utvikle selskapene gjennom aktiv eierstyring for gevinst ved senere salg.

Argentum og flere andre investorer er deltakere i to fond organisert som deltakerlignede selskaper hjemmehørende på Guernsey, hhv. fondene CapMan IX og Norvestor VI. Problemstillingene for samtlige deltakere i de to fondene er helt parallelle og gjelder fradragsrett for forvaltningshonorarer som fondene har betalt. Et PE-fond har normalt ingen egne ansatte til å utføre forvaltning eller daglig drift av fondet. Dette gjøres vanligvis i henhold til en forvaltningsavtale med fondets General Partner. I dette tilfellet ble forvaltningen honorert med en fast årlig sats på 2 % av investert beløp. Forvaltningshonoraret bestod av betaling for ulike typer tjenester som

• identifikasjon av investeringsmuligheter,
• utarbeide investeringsanbefaling, herunder forhandle avtaleverk,
• gjennomføre investeringer i samarbeid med eksterne rådgivere, herunder finansielle og juridiske rådgivere,
• forvalte investeringene (aktivt eierskap) og
• forberede og gjennomføre salg eller børsnotering av selskaper

Fordi fondene er selskap med deltakerfastsetting oppstod spørsmålet om fradragsrett for deltakerne ved ligningen av deltakerne. I ligningen for inntektsårene 2012 og 2013 hadde Argentum m.fl. ført hele forvaltningshonoraret til fradrag. Sentralskattekontoret for storbedrifter (sentralskattekontoret) kom i to vedtak av 20.april 2015 til at de aktuelle kostnadene bestod både av kostnader som kan føres direkte til fradrag og kostnader som er aktiveringspliktige og som derved ikke kan føres direkte til fradrag. I begge vedtakene fra sentralskattekontoret ble det utøvet et skjønn som gikk ut på at 60 % av forvaltningshonoraret var direkte fradragsberettiget etter skatteloven § 6-24 første ledd, mens 40 % av kostnadene var aktiveringspliktige og dermed ikke fradragsberettigede ervervs- og realisasjonskostnader, jf. skatteloven § 6-24 annet ledd.

Selskapene reiste søksmål mot staten for Bergen tingrett som avsa dom 22. juni 2016 hvor staten ble frifunnet. Argentum og de øvrige investorene anket dommen til Gulating lagmannsrett som i dom av 29. mai 2017 ga selskapene medhold og opphevet ligningene. Staten anket lagmannsrettens dom inn for Høyesterett som i enstemmig dom av 28. februar 2018 kom til at kostnadene skulle deles opp. I samme dom ble sentralskattekontorets skjønnsmessige fastsetting kjent ugyldig og opphevet. Argentum ble tilkjent sakskostnader for Høyesterett.

Høyesterett dom

Høyesterett skulle ta stilling til om kostnader til forvaltningshonorar skal anses som én kostnad slik at hovedformålslæren kommer til anvendelse, eller om kostnadene skal splittes opp slik at en del av kostnadene kan føres til fradrag direkte etter skatteloven § 6-24 første ledd, og en del ikke er direkte fradragsberettiget etter bestemmelsens annet ledd.

Staten anførte at hovedformålslæren ikke skal anvendes på spørsmål om allokering mellom direkte fradragsføring og kostnader som skal aktiveres. Argentum på sin side anførte at det ikke var naturlig eller mulig å dele opp kostnadene, og at det dermed var én kostnad slik at hovedformålslæren måtte komme til anvendelse.

Dersom Høyesterett kom til at kostnadene skulle deles opp, ble det nødvendig å ta stilling til Argentums subsidiære påstand om at sentralskattekontorets skjønnsutøvelse var vilkårlig og åpenbart urimelig.

Høyesterett gikk gjennom forarbeidene og bakgrunnen for skatteloven § 6-24 som lyder:

"(1) Det gis fradrag for kostnad som pådras for å erverve inntekt som er fritatt for skatteplikt etter § 2-38.

(2) Det gis likevel ikke fradrag for ervervs- og realisasjonskostnader, uavhengig av om erverv eller realisasjon gjennomføres."

På grunnlag av bevisføringen la retten til grunn at hoveddelen av de aktuelle kostnadene bestod av fradragsberettigede kostnader jf. skatteloven § 6-24 første ledd, som bestod av å søke etter og identifisere aktuelle investeringsobjekter. I samme kategori kom kostnadene knyttet til utvikling og foredling gjennom aktivt eierskap av de investeringer fondet hadde gjennomført. En mindre andel var dermed knyttet til transaksjoner som ikke kan føres til fradrag, jf. bestemmelsens annet ledd.

Retten kom til at måten honoraret blir avregnet på, eller hvordan det avtalerettslig er strukturert etter fondsavtalen, ikke kan være bestemmende for den skatterettslige klassifiseringen av forvaltningshonoraret (59). Klassifiseringen må avgjøres på grunnlag av den rettslige karakteren av det arbeidet som utføres. Dette ble begrunnet med uttalelse i Ot.prp. nr.1 (2005-2006) side 63 om at:

"I et system som gir fritak for gevinst og avskjærer retten til fradrag for tap, bør det ikke være fradragsrett for kostnader som etter skattelovens alminnelige regler inngår i aksjenes skattemessige kostpris."

De praktiske vanskelighetene som Argentum hadde anført som begrunnelse for en samlet behandling av kostnadene, kunne ikke føre til at det ses bort fra skatteloven § 6-24 som nettopp bygger på en slik oppdeling etter kostnadstyper (63). I tilfeller hvor de respektive andelene av fradragsberettigede og ikke fradragsberettigede kostnader ikke lar seg dele opp, må fordelingen gjennomføres skjønnsmessig.

Når det gjelder anvendelsen av hovedformålslæren bemerket Høyesterett (65) at den er reservert til de tilfeller hvor én og samme kostnad har flere formål. I slike tilfeller har rettspraksis valgt en alt-eller-intet løsning. Dette blir forskjellig fra denne saken, hvor formålene refererer seg til forskjellige deler av kostnadene. En del av kostnadene har til formål å ivareta den løpende forvaltningen, mens en annen del er knyttet til transaksjoner av investeringsobjektene.

Argentum hadde anført uttalelser i Skatte-ABC som begrunnelse for at hovedformålslæren kommer til anvendelse. Høyesterett bemerket at uttalelsene i Skatte-ABC var knyttet til hovedformålets betydning for fradragsrett etter skatteloven § 6-1, og kan ikke endre det rettslige utgangspunktet som følger av skatteloven § 6-24 annet ledd om at transaksjonskostnader ikke er fradragsberettigede.

Etter dette kom Høyesterett til (69) at staten måtte gis medhold i at forvaltningshonoraret må deles opp i en fradragsberettiget forvaltningsdel og en ikke fradragsberettiget transaksjonsdel.

Høyesterett gikk deretter over til å vurdere om den skjønnsmessige fordelingen sentralskattekontoret hadde utført kunne karakteriseres som vilkårlig og åpenbart urimelig.

Et sentralt forhold i skatteretten er at skattepliktige skal bidra til at skatteplikten blir klarlagt og oppfylt gjennom opplysningsplikten i dagjeldende ligningslov § 4-1, som tilsvarer gjeldende skatteforvaltningslov § 8-1. Skattemyndighetene kan likevel endre oppgaver som er uriktige eller ufullstendige, samt endre skattepliktiges skjønnsmessige beløp.

Når det gjelder rammene for skattemyndighetenes adgang til å endre skattepliktiges skjønnsmessige fastsetting viste Høyesterett til Rt. 2009 side 105 (Enskilda) i avsnitt 112, om at i verdsettelses-, fordelings- og mengdeskjønn har domstolene som utgangspunkt full overprøvingskompetanse. I slike tilfeller bør imidlertid domstolene vise tilbakeholdenhet med å overprøve ligningsmyndighetenes skjønn dersom det er "godt overveid og begrunnet".

Sentralskattekontoret hadde ut over generelle bransjeerfaringer få opplysninger som kunne være til hjelp for fordelingen (79). Gjennom korrespondanse forut for vedtakene hadde Argentum bestridt sentralskattekontorets forslag til skjønnsmessig fastsetting på 30 % av den ikke fradragsberettigede delen. Argentum hadde anført at bare 10-20 % av kostnadene var knyttet til denne delen. I tillegg hadde Argentum opplyst om at CapMan-fondet var fullinvestert med den følge det meste av kostnadene ville være knyttet til alminnelig forvaltning.

Når sentralskattekontoret i vedtakene hadde fastsatt den ikke-fradragsberettigede delen til 40 % uten at dette var nærmere begrunnet, og at kostnadene til begge fondene var behandlet likt, til tross for at de var på forskjellig stadium i et fonds livsløp, kom Høyesterett til at sentralskattekontorets skjønnsfastsettelse av fradragsposten etter ligningsloven § 8-1 ikke fremstod som godt overveid og begrunnet. Vedtakene ble derfor kjent ugyldige og opphevet. Staten fikk dermed ikke medhold i saken, og Argentum mfl. ble tilkjent sakskostnader for Høyesterett.

Skattedirektoratets kommentar

Høyesterett stadfester i dommen skattemyndighetenes standpunkt om at kostnader til forvaltningshonorar omfattet av skatteloven § 6-24 skal deles opp i en fradragsberettiget og en ikke-fradragsberettiget del.

I tilfeller hvor flere formål refererer seg til forskjellige deler av kostnadene, som når deler av kostnadene er direkte fradragsberettigede og deler av kostnadene skal aktiveres, kommer hovedformålslæren ikke til anvendelse. Dette gjelder bl. a. kostnader som er omfattet av skatteloven § 6-24, første og annet ledd, som f.eks. kan være løpende kostnader til forvaltning av et fond og transaksjonskostnader.

Dersom en slik fordeling ikke lar seg gjøre må det foretas en skjønnsmessig fordeling av kostnadene. Det er skattepliktig som må foreta denne fordelingen og begrunne hvordan dette er gjennomført. Fordelingen skal alltid bygge på en konkret vurdering og kan således variere utfra hvilke arter av arbeide forvalterselskapet utfører for det aktuelle fondet.

Skattedirektoratet registrerer at Høyesterett, i tråd med tidligere praksis, oppstiller vilkår om at en skjønnsmessig fastsetting av verdsettelses-, fordelings- og mengdeskjønn fra skattemyndighetene må være godt overveid og begrunnet. En slik fastsetting kan domstolene prøve fullt ut, herunder om skattemyndighetene har gått riktig frem og bedømt bevisene og anvendt rettsreglene riktig. Skattemyndighetene må derfor påse at skjønnsfastsettelser er så godt overveid og begrunnet som mulig, herunder at det i tilstrekkelig grad tas hensyn til individuelle forhold og andre relevante omstendigheter i vurderingen av fravik fra skattepliktiges fastsetting.