Denne saken, som nå er behandlet av Høyesterett, kommer i kjølvannet av Fokus Bank-saken (LR 18.5.2005) som gjaldt utgående utbytte (kildeskatt), jf skatteloven § 10-13. Norsk lovgivning ble funnet å være i strid med EØS-avtalen artikkel 40, fordi den utgjorde en usaklig forskjellsbehandling sammenlignet med aksjonærer hjemmehørende i Norge. Lagmannsretten avsa sin dom etter å ha innhentet en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen (23.11.2004).

Pilotsaken

I denne saken er spørsmålet om skattyterne kan kreve erstatning i tillegg til det som allerede er gjort opp i samsvar med ligningsloven. Det er her treårsfristen i ligningsloven som får anvendelse når det gjelder endret rettsoppfatning. Av hensiktsmessighetsgrunner er det fem søksmål med et representativt utvalg av saker som har blitt behandlet for domstolene. Øvrige ca 100 søksmål var stilt i bero i tingretten i påvente av endelig resultat i pilotsaken. 

Staten ble frifunnet. Høyesterett fant enstemmig at rettstilstanden ikke var tilstrekkelig avklart høsten 2003 og forkastet ankene.

De ankende partenes anførsler som ikke førte frem

• staten var erstatningsansvarlig for mangelfull implementering av EØS-avtalen,
• alternativt var det fremmet krav om tilbakebetaling av betalt skatt ilignet uten gyldig hjemmel. Anførselen om tilbakebetaling ble ikke drøftet da Høyesterett fant at kravet om tilbakebetalingen ble rammet av søksmålsfristen i skattebetalingsloven § 48 nr. 5 som var utløpt. Høyesterett konstaterte at søksmålsfristen også gjaldt når utenlandske aksjonærene var ilagt kildeskatt ved gruppeligning.

To av de ankende partene som var selskaper som hadde trukket kildeskatt (aksjonærens skatt) i forbindelse med utbetaling av utbytte ble ansett for ikke å ha slik tilknytning til søksmålsgjenstanden at kravet til rettslig interesse var oppfylt. Høyesteretts ankeutvalg forkastet ankene fordi ankeutvalget enstemmig fant det klart at ankene ikke kunne føre frem.

Vilkåret for erstatning var ikke tilstrekkelig kvalifisert – EØS-rettslig erstatningsgrunnlag

Høyesterett fant  at det ikke forelå ansvarsgrunnlag for erstatning etter EØS-retten. Erstatningskravene førte ikke frem fordi rettstilstanden ikke var tilstrekkelig avklart i 2003 og staten kunne dermed ikke holdes ansvarlig for at utbyttebeskatningen ikke allerede da var blitt endret.

Når det gjelder spørsmålet om erstatningsansvar er det av stor betydning om krenkelsen av EØS-avtalen er tilstrekkelig kvalifisert. Det er på dette området etablert en praksis i EØS/EU-retten om at det bl a skal legges vekt på hvor klar og presis den overtrådte regelen er. Frem til EU-domstolens avgjørelse i Verkooijen-saken fra 6. juni 2000 var det ikke grunnlag for å hevde at norsk utbyttebesaktning var i strid med EØS-avtalen. Høyesterett påpeker at dommen aktualiserte noen problemstillinger, men at den likevel ikke førte til umiddelbar rettslig avklaring. Tidligst kunne det anses som en avklaring da EU-domstolen avsa sine dommer i 2004 i Lenz-saken og i Manninen-saken. Manninen- saken gjaldt beskatningen av inngående utbytte (godtgjørelse) i Finland. Det finske godtgjørelsessystemet som langt på vei tilsvarte det norske i skatteloven § 10-12, ble underkjent av domstolen. I tråd med rettsutviklingen ble norske skatteregler for utbytte endret i perioden 2004-2006 for å samsvare med EØS-retten.

Høyesterett uttrykker at det er helt vesentlig for statene å kunne basere sine budsjetter på de forutsetninger som legges til grunn for beskatningen og at det ikke kan oppstå erstatningsansvar med plikt til å endre interne regler før den nye forståelsen av EØS-avtalen er klargjort gjennom en entydig avgjørelse eller en praksis med en viss bredde.

I denne forbindelse legges det vekt på at det ikke skjer en utvikling og konkretisering av reglene som et ledd i helhetlig regelutvikling, men gjennom avgjørelser i EU-domstolen og EFTA-domstolen. Denne usikkerheten forsterkes ved domstolenes dynamiske tilnærming til de enkelte problemstillinger. Som et eksempel på dette viser Høyesterett til EFTA-domstolens behandling av spørsmålet fra Lagmannsretten i Fokus Bank-saken om det skulle tas hensyn til om mottageren av utbytte fra norsk selskap ble innrømmet kredit i sitt hjemland for ilagt kildeskatt i Norge.  EFTA-domstolen slo fast at dette ikke var relevant. Senere dommer i EU-domstolen viser at det er relevant å trekke inn den skattekreditt for kildeskatten som skattyteren oppnår i sitt hjemland. Høyesterett påpeker at dette illustrerer betenkelighetene ved å etablere en handlingsplikt på et tidlig tidspunkt i en pågående rettsutvikling og sier samtidig at det forventes at EFTA-domstolen ikke ville kunne opprettholde synspunktene fra Fokus Bank saken om en tilsvarende problemstilling, når det gjelder kredit i hjemlandet, skulle komme opp for domstolen på ny.