Spørsmålet i saken var om et norsk selskap som leide inn arbeidskraft fra britiske selskaper pliktet å betale merverdiavgift av innleien. Dette avhenger av om utleie av arbeidskraft må anses som tjeneste som kan fjemleveres.

Ved kjøp av fjernleverbare tjenester fra utlandet skal merverdiavgift beregnes og betales av mottaker, se forskrift av 15. juni 2001 om merverdiavgift (forskrift nr. 121 til merverdiavgiftsloven), som er gitt med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 65a.

Hvorvidt en tjeneste kan fjernleveres må bedømmes ut fra tjenestens art, og ikke ut fra hva som er avtalt for den aktuelle tjeneste. Høyesterett uttalte at utleie av arbeidskraft etter sin art ikke er knyttet til noe bestemt oppfyllelsessted.

Hvis ikke noe annet er avtalt, kan tjenestekjøperen benytte arbeidskraften hvor han ønsker. Utleierens forpliktelse blir oppfylt ved at arbeidskraften blir stilt til disposisjon. Høyesterett uttalte videre at det må skilles mellom oppfyllelsesstedet for utførelsen av arbeidet, og oppfyllelsesstedet for utleien.

Selv om arbeidet skal utføres et bestemt sted, må utleien av arbeidskraften anses som en fjernleverbar tjeneste, da utleier ut fra tjenestens karakter ikke kan vite hvor arbeidskraften vil bli benyttet. Gjennomføring av utleieavtalen krever ikke noen fysisk arbeidsutførelse. Oppfyllelsen skjer ved at arbeidskraften blir stilt til disposisjon.