Koronavirus – viktig informasjon fra Skatteetaten

Klagenemnda for merverdiavgift

KMVA 3024

  • Publisert:
Saksnummer KMVA 3024

IM-IØ/ack                  Dato for Skattedirektoratets       innstilling:

 KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse den                  i sak nr 3024 vedrørende reg nr .

Skattedirektoratet har avgitt slik

 i n n s t i l l i n g:

Klager ble registrert i avgiftsmanntallet som engangsbetaler 17. februar 1992, med oppgaveplikt for 6. termin 1988. På registreringsmeldingen (dok 13), som er utfylt av fylkesskattekontoret, er som bransje anført engrossalg av fisk.   Klagen gjelder fylkesskattekontorets vedtak om etterberegning av utgående merverdiavgift av 19. februar 1992.

Etterberegningen er foretatt med hjemmel i MAL § 55 første ledd nr 2.

Fylkesskattekontorets vedtak ble påklaget til Klagenemnda for merverdiavgift ved brev fra advokat .

Fylkesskattekontorets redegjørelse for saken av 22. oktober 1992 ble oversendt klageren v/advokat . Advokat har kommentert redegjørelsen i brev av 3. november 1992. 

Saken er ikke brakt inn for domstolene.

Saken gjelder: Iflg kontrollmelding av 22. oktober 1991 fra skatterevisor var bakgrunnen for etterberegningen bokettersyn i selskapet A A/S, som avdekket salgsoppgaver fra B som viste at C A/S v/klager hadde solgt fisk. Etterberegningen refererer seg til salg av fisk. Merverdiavgift var beregnet av salget, men ikke innberettet.  

Klager hadde et krav mot C A/S. Som sikkerhet for kravet hadde klager pant i bl.a. selskapets oppdrettsanlegg inklusiv fisk. Klager tiltrådte sitt pant 13. mai 1987 og drev oppdrettsanlegget fra dette tidspunkt og frem til ca et halvt år etter at C A/S gikk konkurs. I denne tiden dekket klager alle driftskostnader. Under bostyremøte 13. juli 1988 ble det besluttet at alle eiendeler skulle "abandoneres" til fordel for panthaverne. Dette skjedde etter at det var konstatert at samtlige av selskapets eiendeler var overbeheftet med pant. Det ble samtidig tatt forbehold om at konkursboet skulle ha det overskytende dersom salget av pantegjenstandene ga full dekning til panthaverne.

Fylkesskattekontoret anså klager for å ha solgt fisken som kommisjonær for C A/S og mente at dette skjedde som ledd i næringsvirksomhet. Det ble vist til at salget hadde et betydelig omfang og at det foregikk over et lengre tidsrom. Fylkesskattekontoret la videre vekt på at det var klager og ikke C A/S eller bostyret som valgte å holde et parti fisk utsatt sommeren 1987 utenfor avtalen som 8. november 1988 ble inngått mellom klager som selger, og A A/S som kjøper, om overdragelse av oppdrettsanlegg, fisk mv (dok 10), jf kontraktens punkt 2. Her står det at denne fisken skal drives og selges etter klagers beslutninger og at klager og A A/S skal legge opp en egen slakteplan. Dette bekrefter iflg fylkesskattekontoret at klagers salg av fisk ble foretatt etter egne driftsmessige vurderinger. At klager står oppført som selger er et ytterligere moment for at eiendomsretten til fisken var gått over på klager. En slik tolking er klageren ikke enig i, idet det anføres at dette bare var en praktisk måte å ordne seg på.

I klagen hevdes det at klager ikke hadde medvirket ved salget som eier, men som panthaver. Iflg klageren fikk klager et muntlig samtykke fra C A/S til å forføye over pantet mot at inntektene fra salget ble motregnet mot gjelden. Det anføres at panthaver i et tilfelle som dette kan beholde merverdiavgiften (dok 2). At klager ikke var den reelle selger, fremgår iflg klageren av det faktum at C A/S stod oppgitt som selger på sluttsedlene. Disse angir som selger: C A/S Klager

At klager også er oppgitt gir bare uttrykk for at den har tiltrådt sitt pant og er samtidig en opplysning til kjøperne om hvem som er rett betalingsmottaker. Klageren er følgelig ikke enig i at det har skjedd noen "abandonering" til fordel for klager. Tvert i mot dreier det seg om en vanlig abandonering, hvor rådigheten over pantet gikk tilbake til debitor, C A/S. Det påpekes at en ensidig overføring av pantet til panthaver er usannsynlig i et tilfelle som dette, hvor det dreier seg om pant i levende fisk. Klager benekter at han har solgt fisk som ledd i næringsvirksomhet og viser til at det kun er tale om tilfeldig omsetning. Det som har skjedd, er at en sikkerhetsrett er gått over til å bli en dekningsrett (dok 6). At salget har foregått over en periode på et halvt år skyldes den spesielle omstendighet at pantet var levende fisk som ikke kunne selges før den var slaktemoden. Det påpekes at det dreier seg om salg av ett varelager.

Bobestyrer opplyste i brev av 9. januar 1989 til fylkesskattekontoret (dok 9) som svar på mottakelse av omsetningsoppgave for konkursboet, at det ikke var drift i boets regi og at det heller ikke i boets regi hadde funnet sted avgiftspliktig salg etter konkursåpningen. Han bad om at boet og C A/S ble strøket i merverdiavgiftsmanntallet.

Skattedirektoratet opplyste i brev til klager av 23. april 1993 (dok 17) at direktoratet i innstillingen til klagenemnda, ville foreslå etterberegningen stadfestet, men med en annen begrunnelse enn fylkesskattekontoret. Istedenfor å anse salget av fisk for å ha skjedd i kommisjon, anså vi klager for å ha solgt fisken for egen regning. Vi anså dessuten salget for å ha skjedd som ledd i avgiftspliktig virksomhet, jf MAL §§ 10 og 28. Etter vår oppfatning er denne sak langt på vei parallell med klagesak nr 2921 som også gjaldt overtakelse og drift av et anlegg for fiskeoppdrett, avgjort av klagenemnda 25. mars 1994. Med 4 mot 1 stemme fant klagenemnda at klagers omsetning av fisk var å anse som salg av egne varer og medførte plikt til å beregne avgift.

I den foreliggende sak drev klager oppdrettsanlegget i ca 1 1/2 år. Klager dekket driftsutgiftene og opptrådte utad som eier, jf bl.a. ovennevnte kontrakt med A A/S.  I motsetning til i klagesak nr 2921, ble det ikke inngått noen skriftlig avtale mellom boet og klager om abandonering. Imidlertid var vel ikke dette like naturlig her hvor klager allerede ett år før konkursen hadde tiltrådt sitt pant og overtatt driften av oppdrettsanlegget. Den omstendighet at boet hadde forbeholdt seg et eventuelt overskudd ved salget av pantet, er etter vår oppfatning ikke noe avgjørende argument mot at det fant sted en overdragelse av pantet fra boet til klager. Det synes på det rene at samtlige aktiva var betydelig overbeheftet. Fakturaene gir heller ikke svar på hvem som var eier av fisken, idet de angir både konkursdebitor og klager som selger. At C A/S står oppført, er etter vår oppfatning på ingen måte tilstrekkelig til å anse salget som foretatt av klager på vegne av selskapet. Dette kan like gjerne tolkes som en måte å knytte salget til den virksomhet som C A/S tidligere drev, mao at det dreier seg om identifikasjon av salget.

Vi er etter dette kommet til at det fant sted en såkalt "uegentlig abandonering", mao en overdragelse av oppdrettsanlegget med fisk mv fra boet til klager.

Denne overdragelsen utløser i seg selv ingen avgiftsplikt, idet det dreier seg om en overdragelse av virksomhet som er fritatt for avgiftsplikt iht MAL § 16 nr 5. Det vises her til kontrakten av 8. november 1988 med A A/S, hvor klagerens videresalg av anlegget etc unntatt slaktemoden fisk utsatt sommeren 1987, ble ansett å være ledd i overdragelse av virksomhet.

Klageren hadde allerede fra juni 1988 forestått salg av denne slaktemodne fisken som ble satt ut etter at klageren hadde tiltrådt pantet og overtatt driften av anlegget.

Det er i praksis antatt å måtte avgjøres konkret om panthavers salg av pantet utløser avgiftsplikt på panthavers hånd. Det vises til "Uttalelser om merverdiavgift nr 5/73 nr 2 og Skattedirektoratets Meldinger Av nr 27/78 nr 1.

Det er med henvisning til klagerens anførsel i brev av 14. mai 1993 (dok 18), i denne forbindelse, ikke avgjørende om engasjementet er ledd i klagers ordinære virksomhet. Merverdiavgiftsloven inneholder ikke noe unntak for slike virksomheters salg av varer. Klager er således på linje med andre næringsdrivende i utgangspunktet avgiftspliktige dersom de driver omsetning av varer eller avgiftspliktige tjenester.

Etter Skattedirektoratets vurdering må klagerens engasjement i nærværende sak anses å være av et slikt omfang og av en slik art at det utløser registrering- og avgiftsplikt. Klageren drev anlegget for egen regning i ca halvannet år og foretok salg av fisk satt ut i dette tidsrommet, over en periode på over seks måneder. 

Fylkesskattekontoret har ved avgiftsfastsettelsen ikke tatt hensyn til inngående avgift som refererer seg til driften av oppdrettsanlegget. Denne vil komme til fradrag i etterbereg-ningen. Skattedirektoratet bad i brev av 23. april 1993 klager angi påløpt ikke fradragsført inngående avgift. I brev av 14. mai 1993 oppga advokat inngående avgift til kr . Fylkesskattekontoret har vurdert dette beløpet og har i brev til Skattedirektoratet av 27. juli 1994 (dok 19), konkludert med at det må reduseres med kr , som er inngående avgift påløpt før konkursåpningen. Fradragsberettiget inngående avgift for klager blir dermed kr . Disse tallene er hentet fra en tilleggsrapport som fulgte vedlagt fylkesskattekontorets brev. Rapporten som er datert 18. mai 1994, er utarbeidet av bedriftsrevisor . Skattedirektoratet har under arbeidet med innstillingen til klagenemnda vært i kontakt med spesialrevisor  som opplyste at man forutsatte at C A/S hadde fradragsført inngående avgift påløpt før konkursen uten at dette var undersøkt nærmere. Idet vi viste til at driftskostnadene i forbindelse med oppdrettsanlegget var dekket av klager etter tiltredelsen av pantet 13. mai 1987, bad vi fylkesskattekontoret vurdere spørsmålet om fradragsrett på nytt. Det ble lagt til grunn at dette kunne vente til klagenemndas avgjørelse forelå.

Som nevnt innledningsvis er tilleggsavgift ilagt med 20 %. Dette utgjør kr . Etter vår oppfatning er det ikke naturlig å ilegge tilleggsavgift i et tilfelle som dette hvor avgiftsspørsmålene er så vidt kompliserte. Tilleggsavgift ble heller ikke ilagt i ovennevnte klagesak nr 2921. Vi foreslår derfor tilleggsavgiften frafalt.

Skattedirektoratet tilrår etter dette at det treffes slikt                                       v e d t a k:

Den påklagede etterberegning stadfestes, men slik at klageren gis fradrag for inngående avgift som refererer seg til driften av oppdrettsanlegget i den utstrekning den ikke er fradragsført av C A/S.

Tilleggsavgiften frafalles.

 

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE: Nemndas medlemmer Wilberg, Martinsen, Kirkenær, Andersen og Hansen har alle sagt seg enig i Skattedirektoratets innstilling.

                          v e d t a k:

Som innstilt.                                                                           _____________________                                                 Inge Moen                                               underdirektør

Rett avskrift: