Skattedirektoratets avgjørelse av 19. juni 1997.

En bank som hadde hatt pant i en rekke aktiva i et fiskeoppdrettsanlegg, ble ikke ansett avgiftspliktig for salg av fisk fra anlegget. Bankens aktivitet i anlegget kunne ikke anses som næringsvirksomhet. De nevnte aktiva hadde i forbindelse med oppdretterens konkurs blitt abandonert fra boet fem dager etter konkursåpning. Banken hadde i denne sammenheng engasjert seg i driften av anlegget før man fant en kjøper av fisken og beholdt kjøpesummen til dekning av sitt krav. I vurderingen ble det bl.a. lagt vekt på at engasjementet bare hadde vart i 20 dager fra bankens inntreden i driften og til man fant en kjøper av fisken.

Bransje: Finansieringsvirksomhet, salg av panteobjekter

Stikkord: Panthavers salg av abandonert oppdrettsfisk - næringsbegrepet - avgiftssubjektet

Mval: §10 §13 jfr. §3

 

Skattedirektoratet

 

IM-TVP-JLY/bc

SAKEN GJELDER: KLAGE TIL KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse den 19. JUNI 1997  i klagesak nr 3589 vedrørende reg nr xxx xxx xxx - A.

Ved fylkesskattekontorets ekspedisjon av 2. oktober 1995 fikk Skattedirektoratet oversendt klage av 23. februar 1995 fra A til behandling. Med fylkesskatte-kontorets ekspedisjon fulgte sakens dokumenter, herunder klagen og fylkesskattekontorets redegjørelse for saken.

Etter å ha gjennomgått sakens dokumenter har Skattedirektoratet med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 56 tredje ledd første punktum, besluttet å ville avgjøre saken selv i stedet for å fremme den for klagenemnda.

Til klagen skal bemerkes:

Klagen gjelder fylkesskattekontorets etterberegning av avgift vedrørende salg av oppdretts-laks.  Etterberegnet utgående avgift utgjør kr 374 000, og godskrevet inngående avgift kr 4 797.  Etterberegningen er henført til 3. termin 1993.

Klager har hatt pant i B sine faste eiendommer, leieretter i eiendommer, driftstilbehør, varelager, landbruksløsøre, kundefordringer og aksjer.

Klager sa opp sitt engasjement 17. mars 1993 og tiltrådte samtidig sitt pant. Konkurs ble åpnet hos B dagen etter, altså 18. mars.  Selskapets aktiva ble av bobestyrer abandonert fem dager senere - 23. mars 1993.

Ifølge bostyrets orientering til skiftesamlingen av 14. april 1993 utgjorde klagers pantekrav omtrent kr 10 millioner.  Pantet var overbeheftet, og de frie aktiva i boet utgjorde ikke mer enn drøyt kr 100 000.  

Klager søkte 29. mars 1993 Fiskeridirektoratet om midlertidig driftstillatelse.  I brev av  2. april 1993 fra Fiskeridirektoratet ble søknaden innvilget inntil eksisterende biomasse ble slaktet ut eller det ble gitt tilsagn om retildeling av konsesjonen.

Fisken i anlegget ble videresolgt 7. april 1993 til selskapet C (S).  Kjøpesummen ble avtalt til kr 1 700 000 pluss 22% merverdiavgift kr 374 000. Klager innkasserte kjøpesummen og beholdt bruttobeløpet uten å innbetale merverdiavgiften til statskassen.   Fylkesskattekontoret har etterberegnet utgående merverdiavgift hos klager med kr 374 000 under henvisning til at bankens aktivitet i forbindelse med salget av fisken er avgiftspliktig etter merverdiavgiftsloven. Av samme grunn er klager godskrevet inngående avgift kr 4 797.

Selve anlegget ble solgt til selskapet D 17. juni samme år. Dette salget er imidlertid ikke ansett avgiftspliktig, jfr. merverdiavgiftsloven §16 nr. 5. Klagesaken gjelder således kun avgiftsplikten vedrørende salget av laksen til C.

Tvistepunktet i saken er om klagers aktivitet i forbindelse med ovennevnte fiskesalg er å anse som utøvelse av avgiftspliktig næringsvirksomhet, m a o om banken er rette avgiftssubjekt vedrørende salget.

Avgiftsplikten rammer i utgangspunktet ikke rene dekningsaksjoner fra en bank som pant-haver.  Det er eventuelt pantsetter som anses som avgiftssubjekt ved salg av pantet.

Annerledes stiller det seg dersom panthavers engasjement innebærer en overtakelse og drift av pantsetters virksomhet.

Klager anfører at boet kun har oppgitt beslagsretten overfor debitor, og at abandoneringen for så vidt kun innebærer en reetablering av debitors rettsstilling før konkursen. Det vises til en rekke artikler som behandler abandonering.

Det anføres videre at engasjementets korte varighet tilsier at banken bare må anses å ha avviklet debitors salg. Synspunktet synes å være at banken således ikke har handlet i eget navn. Fra klagen hitsettes:

«I dette tilfelle var det ønskelig og nødvendig å realisere pantet så snart som mulig og B. og banken ble derfor enige om at debitor skulle selge det abandonerte anlegget. Det påpekes i denne forbindelse at eieren, B., solgte anlegget med Fiskebeholdning til C. den 07.04.1993, - altså bare 14 dager etter abandoneringen. Den 14.04.1993 ble avtalen mellom B. og C. undertegnet, jfr. bilag 5. Debitor benyttet den oppnådde kjøpesummen til å betale av på sin forfalte gjeld til banken som panthaver. Banken har ikke noen forpliktelse til å betale debitors avgiftsgjeld.»

Klager hevder videre at banken heller ikke har drevet næringsvirksomhet etter merverdi-avgiftsloven §10. Det anføres at driften og omsetningen av fiskeanlegget i tidsrommet mellom den såkalte abandonering 23. mars og fiskesalget 7. april 1993 - cirka 14 dager - ikke var av et slikt omfang at aktiviteten kan anses som næringsvirksomhet.

  Det forhold at klager 2. april 1993 ervervet driftstillatelse kan etter hans mening heller ikke være avgjørende. Bankens formål har hele veien vært å realisere eiendeler til dekning av pantekravet. Påtagelsen av utgifter var kun av nødvendig art for å holde anlegget ved like inntil en ny kjøper overtok. Det vises videre til at salg av panteobjekt generelt forutsetter panthavers samtykke.

Fylkesskattekontoret har lagt til grunn at klager gjennom sitt engasjement i driften av oppdrettsanlegget i realiteten hadde og utøvet en eiers rådighet i forbindelse med over-dragelsen av laksen (biomassen) i anlegget.  Til tross for at det gikk relativt kort tid fra klager tiltrådte pantet til laksen ble solgt, la man til grunn at klager måtte anses å ha utøvet virksom-heten i næring.  Salget ble således ansett avgiftspliktig på klagers hånd, jfr. merverdiavgifts-loven § 10 første ledd, jfr. § 28 og § 13 første ledd.

Skattedirektoratet finner i motsetning til fylkesskattekontoret ikke at klagers engasjement i salget av laksebestanden (biomassen) innebærer at virksomheten er overtatt på en slik måte at det innebærer registrerings- og avgiftsplikt for klager.  Det foreligger så vidt vi kan se, ingen formell overdragelse fra konkursboet til klager.  Den midlertidige driftstillatelsen er gitt med klare begrensninger.  Således er den forutsatt bare å gjelde frem til et salg av laksen (biomassen) i anlegget, og det ble ikke gitt adgang til å utsette ny fisk.  Slik vi oppfatter det, gir driftstillatelsen bare en formell tillatelse til å sikre driften og dermed verdien av laksen (biomassen) under avviklingen av tidligere eiers/konsesjonshavers virksomhet. 

Avtalen om overdragelse av laksen (biomassen) og midlertidig leie av anlegget er inngått mellom B under konkurs og kjøper.

Etter Skattedirektoratets vurdering må dette sammenholdt med den korte tid som gikk fra klager tiltrådte pantet til salget ble foretatt, innebære at klagers engasjement klart begrenser seg til hva som må anses normalt for en panthaver i tilsvarende situasjon, nemlig å oppnå dekning for pantekravet.

Skattedirektoratet har etter dette truffet slikt

                             v e d t a k :

Den påklagde etterberegning oppheves.

 

Avgiftsavdelingen