Koronavirus – viktig informasjon fra Skatteetaten

Skatteklagenemnda

Sakskostnader

  • Publisert:
  • Avgitt: 12.03.2020
Saksnummer Stor avdeling 01 NS 50/2020

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader etter skatteforvaltningsloven § 5-9.

Spørsmålet er om endringen av skattevedtak til skattepliktiges gunst skyldes skattepliktiges eget forhold.

Omtvistet beløp er kr 44 625.

Ved votering i alminnelig avdeling dissenterte nemndsmedlemmet Jansson mens nemndsmedlemmene Grann-Meyer og Solem sluttet seg til sekretariatets innstilling.

Skatteforvaltningsloven § 5-9.

Saksforholdet

Skattekontoret har i sin redegjørelse for saken iht. skatteforvaltningslovens § 13-6 fjerde ledd opplyst følgende om saksforholdet:

"Den skattepliktige leverte skattemeldingene for inntektsårene 2014 og 2015 ved å benytte leveringsfritak, uten å føre opp inntekter og formue fra utlandet (vedlegg 1 og 8).

Skattekontoret mottok informasjon fra svenske og danske skattemyndigheter om at den skattepliktige hadde mottatt lønn, renteinntekter og utbytte fra Danmark og Sverige for inntektsårene 2014 og 2015 (vedlegg 3,4,5,6 og 10).

Skattekontoret sendte den skattepliktige et varselbrev om endring av skattefastsettingen 12.05.2017 for inntektsårene 2014 og 2015 (vedlegg 11). Det ble også opplyst om fradrag for betalt skatt, skjermingsfradrag, fastsetting av formue, og mulig ileggelse av tilleggsskatt etter reglene i skatteforvaltningsloven kapittel 14.

Skattekontoret hadde korrespondanse med den skattepliktige og hans fullmektig, B ved C AS, i perioden fra 05.06.2017 til 15.01.2017 (vedlegg 12 til 28).

Skattekontoret fattet et vedtak 31.01.2018 (vedlegg 30). Inntekt og formue fra utlandet ble lagt til grunn for inntektsårene 2014 og 2015, og tilleggsskatt ble ilagt (vedlegg 31 og 32).

Skattekontoret mottok en klage på skattekontorets vedtak 14.03.2018 (vedlegg 33). Fullmektig påklaget tilleggsskatten og den skattepliktiges skatteplikt til Norge.

Skattekontoret var i kontakt med fullmektig på telefon 20.04.2018. Det ble avklart at den skattepliktige måtte fremlegge en avtalemessig bostedsbekreftelse fra Sverige.

Skattekontoret mottok en bostedsbekreftelse fra svenske skattemyndigheter 31.05.2018 (vedlegg 34).

Skattekontoret fattet omgjøringsvedtak 14.06.2018 (vedlegg 35, 36 og 37) hvor det ble gitt fullt medhold i klagen av 14.03.2018.

Skattekontoret mottok krav om dekning av sakskostnader i brev av 12.07.2018 (vedlegg 38).

Skattekontoret fattet vedtak om dekning av sakskostnader 12.11.2018 (vedlegg 39). Skattekontoret konkluderte med at vilkårene for å få dekket sakskostnader ikke er oppfylt (vedkommendes eget forhold og forhold utenfor skattemyndighetenes kontroll).

Fullmektig påklaget vedtaket i brev av 21.11.2018, mottatt av skattekontoret 23.11.2018 (vedlegg 40)."

Sekretariatet mottok skattekontorets redegjørelse 1. april 2019.

Sekretariatets utkast til innstilling ble sendt skattepliktiges fullmektig advokat B ved C AS, for innsyn 27. november 2019 med en 14 dagers frist for å komme med eventuelle merknader. Pr 13. desember 2019 er det ikke innkommet merknader i saken og sekretariatet melder derfor saken opp for nemndsbehandling.

Den 12. januar 2020 var saken ferdig votert. Nemndas medlem Jansson dissenterte og ifølge rutinene skal saken behandles i stor avdeling.

Skattepliktiges anførsler

Skattekontoret har gjengitt den skattepliktiges anførsler slik:

"Når det gjelder sakens faktiske opplysninger vises det i all hovedsak til brev med krav om sakskostnader av 13.07.2018.

Fullmektig forklarer at [skattekontor 1] fattet et endringsvedtak 31.10.2018 vedrørende skatt på inntekt og formue fra utlandet samt ileggelse av tilleggsskatt.

Han anfører at forut for vedtaket hadde [skattekontor 2] blant annet fått informasjon knyttet til skattepliktiges skattemessig bosted samt inntekts og formuesforhold i Sverige. Fullmektig henviser i denne forbindelse til brev til [skattekontor 2] datert 10.11.2017 som ble vedlagt brevet til [skattekontor 1] av 13.07.2018, hvor det er presisert at all relevant dokumentasjon vedlagt brevet til [skattekontor 2] blir videreformidlet til [skattekontor 1].

I omgjøringsvedtak av [skattekontor 2] datert 14.12.2017 også vedlagt brevet av 13.07.2018 ble det lagt til grunn at skattepliktige var å anse som skattemessig bosatt i Sverige.

Fullmektig mener derfor at forut vedtaket av 31.10.2018 var Skatteetaten godt kjent med de faktiske forhold som tilsa at skattepliktige var å anse som skattemessig bosatt i Sverige for inntektsåret 2014. Til tross for det valgte etaten å fatte et vedtak som la til grunn at skattepliktige var å anse som skattemessig bosatt i Norge, i strid med det standpunkt [skattekontor 2] hadde kommet til.

Fullmektig anfører videre at [skattekontor 1] har i sitt vedtak av 12.11.2018 kommet til at vilkårene for å tilkjenne sakskostnader er oppfylt iht. sktfvl. § 5-9, men påberopt seg i vedtaket et unntak fra hovedregelen og vist til skattepliktiges eget forhold og at han ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter sktfvl. § 8-1. Fullmektig skriver at unntaket gjelder typisk der hvor endringsvedtaket har blitt feil fordi vedkommende fra først av har presentert et uriktig eller ufullstendig faktum, for så i ettertid å frembringe riktig faktum, slik at det kan treffes et riktig vedtak.

Han mener at skattekontoret hadde fått tilstrekkelige og fullstendige opplysninger av skattepliktige før det ble fattet endringsvedtak (31.01.2018), som viste at innlevert skattemelding var korrekt. Fullmektig hevder at dette er en annen situasjon enn det unntaket i sktfvl. § 5-9 (1) 2. punktum. Han mener at det var fullstendig unødvendig å fatte et endringsvedtak i ettertid som man visste var feil.

Han påpeker videre at skattekontoret ikke hadde tilstrekkelig faktum i saken slik at skattekontoret ikke kunne komme til en konklusjon i vedtaket av 31.01.2018.

I motsetning til [skattekontor 1] hadde [skattekontor 2] åpenbart et tilstrekkelig korrekt og fullstendig faktum til å endre sitt vedtak den 14.12.2017, hvor man la til grunn at skattepliktige var å anse som skattemessig bosatt i Sverige. Skattepliktige antok dokumentasjonen på skattepliktig bosted innsendt til [skattekontor 2] var tilstrekkelig ut i fra skattekontorets vedtak. Dersom [skattekontor 1] var av en annen oppfatning, burde de heller ha bedt om tilleggsdokumentasjon ift. bostedsbekreftelse før man valgte å fatte et uriktig vedtak inkl. tilleggsskatt.

[Skattekontor 1] har videre påberopt seg alternativet «forhold utenfor vedkommendes og skattemyndighetenes kontroll» i bestemmelsens andre punktum. Det er vist til at skattepliktige burde kunne fremlegge bekreftelse på skattemessig bosted i Sverige uten å måtte benytte advokatbistand. Her er det åpenbart at [skattekontor 1] ikke har fått med seg sakens omfattende forhistorie med [skattekontor 2].

Skattepliktige, som er svensk statsborger fikk stillinger ved [...] og [..…] i [sted]. Ved en feil meldte han flytting til Norge hos folkeregisteret den […] 2014. Skattepliktige ble etter dette ansett som skattemessig bosatt i riket etter skatteloven § 2-1 annet ledd. A var på ingen måte klar over konsekvensen av flyttemeldingen, og anså seg hele tiden som skattemessig bosatt i Sverige.

[Skattekontor 2] hadde fastsatt vedtak knyttet til nektet pendlerfradrag for 2014 den 27.08.2015. Vedtaket ble senere fastholdt av skatteklagenemndas vedtak den 29.01.2016. Skattepliktige tok ut stevning i saken den 18.07.2016. Staten med [skattekontor 3] kom med tilsvar i saken den 14.09.2016. I tilsvaret la Staten betydelig vekt på at A hadde meldt flytting til Norge ved melding til Folkeregisteret den [.. .]2014.

Skattepliktiges advokat på dette tidspunktet fanget aldri opp at det sentrale ift. pendlerfradraget var om skattepliktige var å anse som skattemessig bosatt i Norge og ikke i Sverige. Saken ble etter dette hevet og skattepliktige ble idømt sakskostnader.

[Skattekontor 1] sitt standpunkt er således urimelig. Det var ikke opplagt for skattepliktige at det var bekreftelse på bostedsadresse i Sverige som var det sentrale. Skattepliktige hadde behov for advokat for å forstå dette (den første advokaten så ikke poenget). Det er også viktig å merke seg at alt dette hadde skattekontoret kunnskap om før man valgte å fatte vedtaket den 31.01.2018.

I den grad det er tvil om unntaket her kommer til anvendelse, er det et innarbeidet juridisk prinsipp å falle tilbake på hovedregelen i sktfvl. § 5-9 (1) 1. punktum. Etter hovedregelen har skattepliktige krav på sakskostnader."

Skattekontorets vurderinger

Skattekontoret har vurdert klagen slik:

"Klagefrist
Saken tas opp til vurdering etter skatteforvaltningsloven. Fristen for å klage er seks uker etter skatteforvaltningsloven § 13-4 første ledd.

Skattekontoret fattet vedtak 12.11.2018 og klagen er mottatt 23.11.2018. Med utgangspunkt i klagens dato er klagen kommet innen klagefristen. Klagen oppfyller også vilkårene i skatteforvaltningsloven § 13-5.

Krav på dekning av sakskostnader
Skatteforvaltningsloven § 5-9 regulerer dekning av sakskostnader i skattesaker. Bestemmelsens første ledd lyder, slik: "Når skattemyndighetenes enkeltvedtak blir endret til gunst for den vedtaket retter seg mot, skal vedkommende tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Dette gjelder likevel ikke dersom endringen skyldes vedkommende eget forhold eller forhold utenfor vedkommende og skattemyndighetenes kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det."

Spørsmålet i saken er om vilkårene for tilståelse av sakskostnader etter denne bestemmelsen er oppfylt.

1) Krav til at kostnadene er vesentlige og nødvendige for å få endret skattekontorets vedtak:
Det fremgår av skatteforvaltningsloven § 5-9 første ledd at sakskostnader kan dekkes dersom vedtaket er til gunst for den skattepliktige, men det oppstilles vilkår om at kostnadene er vesentlige og har vært nødvendige for å få endret vedtaket.

Den skattepliktige har gjennom fullmektig krevd dekning av sakskostnader på kr 44 625 inkl. mva. I tillegg kommer eventuelle utgifter ifm. klagen til skatteklagenemnda.

Skattekontoret anser i utgangspunktet vesentlighetsvilkåret i skatteforvaltningsloven § 5-9 første ledd første punktum for å være oppfylt.

Til tross for dette bemerker skattekontoret at ifølge skatteforvaltningsloven § 5-9 er det kun kostnader som "har vært nødvendige for å få endret vedtaket" det skal tilkjennes dekning for.

At kostnaden må ha vært «nødvendig» for å få endret vedtaket innebærer en begrensning i retten til å få dekket utgifter. Ifølge forarbeidene til skatteforvaltningsloven skal vurderingen av nødvendighetsvilkåret ta utgangspunkt i hva parten og dennes advokat med rimelighet har oppfattet som naturlige tiltak for å få endret vedtaket.

I denne saken må innhenting av bostedsbekreftelser fra Sverige som bekrefter at den skattepliktige er bosatt etter skatteavtale i Sverige kunne anses som naturlige tiltak for å få endret vedtaket.

Etter skattekontorets vurdering anses ikke innhenting av slik bostedsbekreftelse som verken tidskrevende eller utfordrende. Skattekontorets erfaring er at mange skattepliktige innhenter slike bekreftelser fra Skatteverket selv, uten profesjonell bistand.

På bakgrunn av dette anses vilkåret om at kostnaden må ha vært «nødvendig» som ikke oppfylt. I tillegg stiller skattekontoret seg uforstående til kravets størrelse. Skattekontoret ønsker å påpeke at det kun er kostnader som relaterer seg til omgjøring av vedtak av 14.06.2018 som vurderes i denne saken.

2) Unntak fra hovedregelen om at kostnadene skal tilkjennes den skattepliktige:
Når skattekontorets vedtak blir endret til gunst skal den skattepliktige som hovedregel tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som var nødvendige for å få endret vedtaket. Dette gjelder likevel ikke dersom endringen skyldes skattepliktiges eget forhold eller forhold utenfor vedkommende og skattemyndighetenes kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det etter skatteforvaltningsloven § 5-9 første ledd andre punktum.

Etter skattekontorets syn har den skattepliktige ikke oppfylt sin opplysningsplikt jf. skatteforvaltningsloven § 8-1 når han ikke informerte skattekontoret om feilen han gjorde (ved å melde seg som innflyttet til Norge) før det ble foretatt etterkontroll av skattefastsettingen.

Skattekontoret presiserer videre at saken i [skattekontoret 2] gjaldt pendlerstatus og i denne forbindelse kan den skattepliktige bli pendler selv om han er bosatt i Norge etter skatteavtalen, jf. sktl. § 6-44 og FSFIN § 5-11-1.

Skattekontoret tilføyer også at i saken som [skattekontor 2] hadde, ble det kun opplyst og dokumentert felles bosted med ektefellen i Sverige i forbindelse med pendlerstatus.

Det ble heller ikke innsendt noe bekreftelse eller lignende dokumentasjon fra svenske skattemyndigheter på at den skattepliktige anses bosatt i Sverige etter skatteavtalen, før [skattekontor 1] anmodet om det i forbindelse med klage av 14.03.2018.

Skattekontoret hadde dermed ikke tilstrekkelig faktum i saken til å komme frem til en annen konklusjon i vedtaket av 31.01.2018.

Videre mener skattekontoret som tidligere påpekt at det ikke var nødvendig med advokatbistand for å få endret skattekontorets vedtak. Det at den skattepliktige måtte be om bistand for å redegjøre at hans familie og familiebolig var i Sverige, og at skattekontorets generelle opplysninger om hans skatteplikt til Norge måtte anses å være feil, anses som egne forhold, jf. skatteforvaltningsloven § 5-9 første ledd.

Skattekontoret legger derfor til grunn at endringen til skattepliktiges favør i skattekontorets omgjøringsvedtak av 14.06.2018 skyldes egne forhold, og må anses utenfor skattemyndighetenes kontroll, jamfør skatteforvaltningsloven § 5-9 første ledd.

Skattekontoret fastholder at vilkårene for å få dekket sakskostnader ikke er oppfylt (vedkommendes eget forhold og forhold utenfor skattemyndighetenes kontroll), og at kravet ikke tas til følge.

Dersom skatteklagenemnda skulle komme til motsatt konklusjon, ønsker skattekontoret å påpeke at kravets størrelse ikke kan anses å samsvare med sakens art og omfang. Som tidligere nevnt må innhenting av bostedsbekreftelser fra Sverige som bekrefter at den skattepliktige er bosatt etter skatteavtale i Sverige kunne anses som naturlige tiltak for å få endret vedtaket.

Dersom skatteklagenemnda skulle godta den skattepliktiges krav om dekning av sakskostnader anfører skattekontoret subsidiært at kravet avkortes."

Sekretariatets vurderinger

Skatteklagenemnda er rett klageinstans etter skatteforvaltningsloven § 13-3 annet ledd. Når klagen tas under behandling, kan Skatteklagenemnda prøve alle sider av saken, jf. skatteforvaltningsloven § 13-7 annet ledd.

Sekretariatet, som forbereder saker for Skatteklagenemnda, innstiller på at den skattepliktiges klage ikke tas til følge.

Den skattepliktige har klaget 21. november 2018 på vedtak datert 12. november 2018 hvor den skattepliktige ikke ble tilkjent dekning av sakskostnader i sitt krav om dekning av sakskostnader med kr 44 625. Den skattepliktige hadde fremmet krav om dekning av sakskostnader i brev datert 13. juli 2019 med kr 44 625.

Den skattepliktiges klage er rettidig og skal realitetsbehandles.

Kravet om dekning av sakskostnader knytter seg til den skattepliktiges klage på vedtak datert 31. januar 2018. Skattekontoret traff 14. juni 2018 vedtak til gunst for den skattepliktige. Skattekontorets vedtak innebar at skattepliktiges ilagte tilleggsskatt og inntektsskatt ble frafalt, samtidig som lønn og kapitalinntekt ble redusert til kr 0.

Skatteforvaltningsloven § 5-9 gir den skattepliktige rett til dekning av sakskostnader dersom et enkeltvedtak blir endret til gunst for den skattepliktige. For at det skal kunne tilkjennes sakskostnader må kostnadene ha vært vesentlige og nødvendige for å få endret vedtaket. Det er unntak for dekning av sakskostnader bl.a. dersom endringene skyldes den skattepliktiges eget forhold.

Sekretariatet legger til grunn at vilkåret i skatteforvaltningsloven § 5-9 om at et enkeltvedtak er endret til den skattepliktiges gunst er oppfylt. Vilkåret om at den skattepliktiges kostnader er vesentlige, er også oppfylt.

Det er videre bare kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket som kan dekkes. Dette innebærer at det må være sammenheng mellom de kostnadene som kreves dekket og endringen av vedtaket.

I forarbeidene til skatteforvaltningsloven § 5-9 er det framholdt at det ikke vil kunne tilkjennes sakskostnader for sakskostnader den skattepliktige har pådratt seg før førsteinstansens vedtak. Bakgrunnen er at disse normalt vil anses som pådratt i forbindelse med opplysningsplikten og dermed ikke som nødvendige for å få endret vedtaket.

Kostnader pådratt før førsteinstansens vedtak vil etter sekretariatets syn som hovedregel anses som pådratt i forbindelse med den skattepliktiges opplysningsplikt.

I denne saken knytter kostnadene seg til at den skattepliktige ved å benytte leveringsfritak ikke opplyste om inntekter og formue fra utlandet og heller ikke hadde informert [skattekontor 1] om at han fortsatt var bosatt i Sverige med sin familie. Disse forhold resulterte i at han ble lignet etter de data som forelå i den forhånds utfylte selvangivelsen, hvor det stod opplyst at han var bosatt i Norge og var ansett skattepliktig til Norge etter skatteloven § 2-1.

Skattekontoret mottok i ettertid informasjon fra svenske og danske skatte myndigheter om at skattepliktige hadde mottatt inntekter og hadde formue i utlandet. [skattekontor 1] fattet derfor 31. januar 2018 vedtak om endret ligning for inntektsårene 2014 og 2015 på bakgrunn av at det ikke forelå bostedsbekreftelse fra svenske skattemyndigheter, noe som er en forutsetning for å ikke bli beskattet til Norge for de ovenfor nevnte inntekter.

Spørsmålet i denne saken er om skattepliktige har gitt riktige og fullstendige opplysninger ved å ikke ha informert skattekontoret om feilen som ble begått ved å melde seg som innflyttet til Norge ved at det først ble informert om dette faktum i tid etter at det ble foretatt etterkontroll av skattefastsettingen.

Skattekontoret påberoper i sin redegjørelse at den skattepliktige ikke informerte skattekontoret om feilen som var begått ved å melde seg som innflyttet til Norge før etter at det ble foretatt etterkontroll av skattefastsettingen. Det blir vist til skatteforvaltningsloven § 8-1." At skattepliktige måtte be om bistand for å opplyse og sannsynliggjøre at han faktisk hadde sitt hjem i Sverige anses etter skattekontorets syn som "skattepliktiges" eget forhold, jf. skatteforvaltningsloven § 5-9, første ledd.

Ifølge skattekontoret er det den skattepliktiges ansvar å gi korrekte opplysninger til skattemyndighetene. Skattepliktige kunne ikke fremlegge dokumentasjon på felles bosted med ektefelle fra svensk folkeregister på grunn av registrert flytting til Norge, men skattekontoret mener han kunne ha fremlagt liknende dokumentasjon som skattekontoret anmodet om i forbindelse med innsendt klage datert 14. mars 2018".

Skattepliktige hevder på sin side at [skattekontor 2] hadde fått informasjon knyttet til skattepliktiges skattemessige bosted samt inntekts- og formuesforhold i Sverige, i brev datert 10. november 2017. Dette brevet var vedlagt brevet som ble sendt [skattekontor 1] 13. juli 2018. Av dette brevet fremgikk det at skattepliktige skulle anses som skattepliktig bosatt i Sverige. Skattepliktige påberoper at dersom Skattekontoret var av en annen oppfatning, burde de heller ha bedt om tilleggsdokumentasjon i forbindelse med bostedsbekreftelse før skattekontoret valgte å fatte et uriktig vedtak inkludert tilleggsskatt 31. januar 2018. Skattepliktige var heller ikke på noen måte klar over konsekvensene av flyttemeldingen, og anså seg hele tiden som skattemessig bosatt i Sverige.

Av skatteforvaltningsloven § 8-1 fremgår den alminnelige opplysningsplikt. "Den som skal levere skattemelding [..] skal gi riktige og fullstendige opplysninger. Vedkommende skal opptre aktsomt og lojalt slik at skatteplikten i rett tid blir klarlagt og oppfylt, og varsle skattemyndighetene om eventuelle feil".

Av forarbeidene til skatteforvaltningsloven Prop. 38L (2015-2016) punkt 14.1 fremgår det videre at "Myndighetene skal i utgangspunktet legge opplysningene i disse oppgavene direkte til grunn ved beregning av skatten uten å treffe noe fastsettingsvedtak. Etter forslaget skal de ulike skattemeldingene inneholde alle opplysninger som har betydning for fastsetting av de enkelte skatteartene".

Av skatteforvaltningsloven § 4-1 forutsettes det videre at den skattepliktige skal gi opplysningene uoppfordret. "Den skattepliktige har på denne bakgrunn et ansvar for at hans eller hennes sak er tilstrekkelig opplyst".

Selvangivelsene for 2014 og 2015 ble levert med stille aksept (leveringsfritak). Av faktum fremgår det at de opplysningene som forelå i disse selvangivelsene ikke var korrekte med hensyn til skattepliktiges oppgitte bosted og at skattepliktige burde ha rettet selvangivelsene slik at det forelå korrekte opplysninger. Forutsetningen for å kunne levere selvangivelse med leveringsfritak (stille aksept) er at det forventes at skattepliktige kontrollerer den forhånds utfylte selvangivelsen og gir tilbakemelding/retter de punktene som eventuelt foreligger. Dette ble ikke gjort i denne saken.

Skattepliktige ble imidlertid varslet 12. mai 2017 om at skattekontoret (på bakgrunn av foretatt kontroll) ville foreta en endring av skattepliktiges selvangivelse. Skattekontoret ga en frist til 2. juni 2017 for å komme med eventuelle innsigelser på endringen. Skattepliktige informerte og dokumenterte skatteetaten om at skattepliktiges skattemessige bosted-, inntekts- og formuesforhold var i Sverige i brev til [skattekontor 2] 10. november 2017. Det ble i dette brevet også bedt om at sakene kunne samkjøres og at innsendt dokumentasjon ble videresendt/opplyst til [skattekontor 1].

Sekretariatet mener at opplysninger fra skattepliktige vil utgjøre den helt sentrale delen av det faktiske grunnlaget for myndighetenes skatteberegning. Den skattepliktiges bidrag består først og fremst av at vedkommende har fastsatt grunnlaget for beregning av skatten. "I tillegg skal de skattepliktige gi opplysninger som er av særlig betydning for anvendelse av skatteberegningsreglene, eksempelvis opplysninger om sivil status, skatt betalt i utlandet som det kreves fradrag for og opplysninger om forsknings- og utviklingskostnader", jf. Prop 38L (2015-2016) side 118.

Samtidig fremgår det av juridisk teori i Skatteforvaltningsloven kommentarutgave 2017 kapittel 8 side 235 at "for skriftlig innlevering er utgangspunktet at en skattyter kan levere til en hvilken som helst postadresse tilhørende skatteetaten, dvs. skattekontoret. Innleverte dokumenter blir da scannet inn, slik at de er tilgjengelige i elektronisk form for de medarbeidere som skal utnytte dem i sitt arbeid".

Det fremgår av denne saken at det først 23. mai 2018 ble sendt dokumentasjon fra svenske myndigheter som etterspurt av skattekontoret og som kunne bekrefte at skattepliktige faktisk skulle anses som bosatt i Sverige etter artikkel 4.1 og 4.2 i den nordiske skatteavtalen for sine inntekter for 2014-2016.

På denne bakgrunn slik sekretariatet ser det, har ikke den skattepliktige fremlagt dokumentasjon til skattekontoret innen riktig tid ved å sende dokumentasjonen til [skattekontor 2] (10. november 2017) som ble bedt om å formidle informasjonen til [skattekontor 1]. Det fremgår at den informasjonen som ble sendt denne dagen ikke var en bostedsdokumentasjon. Å få fremskaffet slik dokumentasjon var nemlig ikke mulig for denne ville ha vist at skattepliktige var fra 2014 folkeregisteret ("folkbokfört) bosatt i Sverige. Den informasjonen som ble fremlagt viser kun at skattepliktige fortsatt var gift og var eier av en bolig i Sverige. Dokumentasjonen viser videre at hans ektefelle fortsatt var bosatt i deres felles bolig med deres felles barn. Det er videre også lagt ved faktura fra banknorwegian.se som viser at han har svensk adresse samt oppføring i svensk telefonkatalog hvor skattepliktige også står oppført med adresse i Sverige. Det var med andre ord ikke bostedsdokumentasjon som ble vedlagt informasjonen sendt [skattekontor 2] 10. november 2017.

Skattekontoret hadde dermed ikke tilstrekkelig faktum i saken slik at kunne ha kommet til en annen konklusjon i vedtaket datert 31. januar 2018.

Sekretariatet vil videre opplyse at det av vedtaket til [skattekontor 2] av 14. desember 2017 fremgikk at skattepliktige skulle anses som bosatt i Sverige. Denne saken gjaldt imidlertid en sak vedrørende skattepliktiges pendlerstatus. I en sak hvor vurderingen er om det foreligger pendlerstatus kan den skattepliktige bli ansett som pendler selv om vedkommende anses som bosatt i Norge etter skatteavtalen, jf. skatteloven § 6-44 og FSFIN § 5-11-1.

Sekretariatet er på dette grunnlag i det vesentlige enig med skattekontoret i at den informasjonen som var nødvendig for å kunne endre vedtaket ikke forelå og skyldes skattepliktiges eget forhold. Det er sekretariatets vurdering at skattekontorets fremstilling av sakens faktum gir et forsvarlig grunnlag til å treffe en avgjørelse. Sekretariatet er også i det vesentlige enig i skattekontorets vurdering av de rettslige spørsmålene i saken og skattekontorets konklusjon.

Sekretariatets vurderer det derfor slik at det er skattepliktiges egne forhold som er årsaken til at inntekten ble endret ved klagebehandlingen. Endringen kan føres tilbake til at han har gitt både uriktige og ufullstendige opplysninger til skattemyndighetene ved innlevering av skattemeldingen. Den skattepliktige har i ettertid lagt frem opplysninger som har gitt grunn til å endre ligningen. Det er etter sekretariatets syn ikke urimelig at den skattepliktige selv bærer disse kostnadene. Sekretariatet mener derfor at det skal gjøres unntak fra dekning av sakskostnader fordi endringen skyldes den skattepliktiges eget forhold, jf. skatteforvaltningsloven § 5-9, første ledd.

Sekretariatets forslag til vedtak

Klagen tas ikke til følge.

Dissens fra Jansson:

"Uenig i sekretariatets innstilling.

Uenig i at vilkåret for dekning av sakskostnader etter skatteforvaltningsloven § 5-9 ikke er oppfylt. Saksforholdet fremsto som komplisert for skattepliktige. Dette da det uavhengig av hverandre lå to ulike saker til behandling hos skatteetaten, selv om sakene likevel hadde en innbyrdes sammenheng. I tillegg vektlegges at skattekontoret ikke hadde gitt noen spesifikk veiledning om hva skattepliktige måtte fremskaffe av dokumentasjon, for at han skulle kunne gis medhold i selve skattesaken".

Sekretariatets vurderinger til dissensen

Etter en ny vurdering konkluderer sekretariatet med at saken mest sannsynlig fremstod som komplisert for skattepliktige på bakgrunn av at det forelå to ulike saker til behandling hos skatteetaten, en ved [skattekontor 1] og en ved [skattekontor 2].

Saken for [skattekontor 1] dreide seg om hvilket land skattepliktig var skattepliktig til. Det fremgår av vedtak datert 14. juni 2018 at skattekontoret konkluderte med at skattepliktige var skattepliktig til Norge etter norsk intern rett, jf. Skatteloven § 2-1 men på grunn av den nordiske skatteavtalen ble skattepliktig ansett som avtalemessig bosatt i Sverige, jf. artikkel 4, første og annet ledd. Bakgrunnen for denne avgjørelsen skyldes fremleggelsen av en avtalemessig bostedsbekreftelse fra Sverige (Hemvisningstyg), se vedlegg datert 31. mai 2018. Svenske skattemyndigheter bekreftet her at skattepliktige var registrert som skattemessig bosatt i Sverige mellom 1. januar 2014 og 31. desember 2016.

Sekretariatet har i fornyet gjennomgang funnet at skattekontoret ikke har bedt om en slik bostedsbekreftelse fra skattepliktige i varsel datert 12. mai 2017 og heller ikke i etterfølgende korrespondanse. Sekretariatet mener derfor at [skattekontor 1] ikke kan nekte dekning av sakskostnader ved å påberope at skattepliktige ikke har sendt inn en bostedsbekreftelse. Sekretariatet mener at [skattekontor 1] hadde en opplysnings- og veiledningsplikt med hensyn til viktigheten av å fremlegge en bostedsbekreftelse. Dokumentene i saken viser imidlertid at de ikke har informert og veiledet om skattemessig bosted etter skatteavtale.

Sekretariatet ser også at det av innkommet dokumentasjon fra skattepliktige fremgår at han har gitt informasjon og dokumentasjon om de forhold som [skattekontor 1] har bedt om i varsel sendt ut i saken. Dette gjelder informasjon om lønn, renteinntekter og utbytte fra Sverige og Norge for de aktuelle inntektsårene. Dette innebærer at skattepliktige har overholdt sin opplysningsplikt i saken.

Det fremgår forøvrig at [skattekontor 1] har lagt ved som dokumentasjon for at det er etterspurt bostedsbekreftelse et vedlegg fra [skattekontor 2] sin sak som gjaldt pendlerfradrag. I denne saken har [skattekontor 2] i sitt varsel datert 28. juli 2015 bedt om en bostedsbekreftelse. Saken for [skattekontor 2] gjaldt en klage på fradrag for pendlerutgifter, og i denne saken var det derfor nok å få en bekreftelse på felles bostedsadresse med ektefelle og barn i Sverige. Dette er en annen type bostedsbekreftelse enn den som skattemyndighetene normalt krever i vurderingen av skattemessig bosted i utlandet etter en skatteavtale. Sekretariatet kan ikke se at skattekontoret ba om bostedsbekreftelse etter skatteavtalen før i klagerunden, til tross for at skattepliktige hadde gitt opplysninger som tydet på at skattepliktige kanskje var ansett som skattemessig bosatt i Sverige av svenske skattemyndigheter.

Sekretariatet mener at skattepliktige har rett på dekning av sakskostnader, jf. skatteforvaltningsloven § 5-9, første ledd, første setning.

Det fremgår av skatteforvaltningsloven § 5-9 at skattepliktige ikke kan tilkjennes sakskostnader for sakskostnader den skattepliktige har pådratt seg før førsteinstansens vedtak. Bakgrunnen er at disse normalt vil anses som pådratt i forbindelse med opplysningsplikten og dermed ikke som nødvendig for å få endret vedtaket. Kostnader pådratt før førsteinstansens vedtak vil etter sekretariatets syn som hovedregel anses som pådratt i forbindelse med den skattepliktiges opplysningsplikt og skal ikke kunne dekkes.

I denne saken knytter kostnadene seg til at den skattepliktiges advokat har måttet bruke tid på å få omgjort vedtaket fattet av [skattekontor 1] 31. januar 2018 frem til skatteetaten omgjorde sitt vedtak 14. juni 2018. Det fremgår av dokumentasjonen fra advokaten i saken at det er krevd dekning av utgifter i perioden fra 8. februar 2018 til og med 13. juli 2018 på totalt kr 44 625 inkludert mva. Det vil si at utgiftene ligger datert i tid innenfor den tidsrammen som det er gitt aksept for å få dekket sakskostnader for.

Utgangspunktet for dekning av sakskostnader er videre etter skatteforvaltningsloven § 5-9 at den skattepliktiges sakskostnader skal dekkes fullt ut, likevel slik at det kan være aktuelt med avkortning i spesielle tilfeller hvor kostnadene er urimelig høye vurdert ut fra sakens art og forløp, jf. Prop. 38L 2015-2016 side 75. Som eksempel er det i forarbeidene framholdt at avkortning kan være aktuelt der den som klager har benyttet seg av en advokat som har brukt "klart mer tid på saken enn det som framstår som rimelig". Sekretariatet forstår forarbeidene slik at det skal være en forholdsvis høy terskel for å fravike hovedregelen om full dekning. Sekretariatet mener at det i denne saken ikke foreligger forhold som gjør at det er grunnlag for å fravike hovedregelen om full dekning.

Sekretariatet ser at det er innsendt dokumenterte sakskostnader på kr 44 625 (35 700 eksklusiv merverdiavgift). Sekretariatet mener at det er grunnlag for å gi medhold for dekning av hele beløpet.

Sekretariatets forslag til vedtak

Klagen tas til følge.

Sakskostnader tilkjennes med tillegg av forsinkelsesrenter etter lov om renter ved forsinket betaling m.m. av 17. desember 1976 (Forsinkelsesrenteloven) fra 12. november 2018 frem til utbetaling skjer.

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 – 12.03.2020


Til stede:

                        Skatteklagenemnda

                        Benn Folkvord, nestleder

                        Alexander Schønemann, medlem

                        Tom Peder Jakobsen, medlem          

Skatteklagenemndas behandling av saken:

Nemnda sluttet seg til sekretariatets innstilling og traff følgende enstemmige

                                                           v e d t a k:

Klagen tas til følge.

Sakskostnader tilkjennes med tillegg av forsinkelsesrenter etter lov om renter ved forsinket betaling m.m. av 17. desember 1976 (Forsinkelsesrenteloven) fra 12. november 2018 frem til utbetaling skjer.