Koronavirus – viktig informasjon fra Skatteetaten

Skatteklagenemnda

Spørsmål om arbeidsgiveravgift ved installasjon av hjemmeladere til firmabiler

  • Publisert:
  • Avgitt: 13.11.2019
Saksnummer Stor avdeling 01 NS 134/2019

Klage på avgitt bindende forhåndsuttalelse (BFU).

Saken gjelder spørsmål om arbeidsgiveravgift ved installasjon av hjemmeladere til firmabiler. Nærmere bestemt om fordelen ved installasjonen og disposisjonsretten omfattes av sjablonregelen for privat bruk av arbeidsgivers bil i skatteloven § 5-13 jf. FSFIN § 5-13-3, eller om skatteplikten på fordelen følger hovedregelen i skatteloven § 5-1 jf. §§ 5-10 og 5-3.

Sekretariatet er av den oppfatning at fordelen beskattes etter hovedregelen og at det dermed skal svares arbeidsgiveravgift i medhold av folketrygdloven § 23-2.

 

 

Klagen tas ikke til følge

Lovhenvisninger: Skatteloven §§ 5-1, 5-3 og 5-13, FSFIN § 5-13-3

Saksforholdet

Skatt x har i sin redegjørelse for saken iht. skatteforvaltningslovens § 13-6 fjerde ledd opplyst følgende om saksforholdet:

"A AS har ca. 30 ansatte som har avtale om firmabil. I tillegg har selskapet én ansatt som disponerer en varebil hvor innredningen/bruken av denne gjør at det ikke skal beregnes privat fordel selv om bilen i noe utstrekning kjøres mellom hjem og arbeid.

A vurderer å tilby elbiler/plug-in hybrider til de ansatte, herunder erstatte varebilen med en elektrisk varebil.

Selskapet anmodet derfor om en bindende forhåndsuttalelse som konkret tok standpunkt til ulike problemstillinger i forbindelse med installasjon av hjemmeladere hos de ansatte. Hjemmeladerne skulle være selskapets eiendom.

Skattekontoret konkluderte i uttalelsen av 25. april 2019 som følger:

  • selskapet skal svare arbeidsgiveravgift av kostnadene til installasjon av hjemmeladere til firmabiler hos de ansatte
  • selskapet skal ikke svare arbeidsgiveravgift av strømkostnadene ved bruk av hjemmeladere hos de ansatte
  • selskapet skal ikke svare arbeidsgiveravgift av fri bruk av hjemmelader stilt til disposisjon for én ansatt med varebil som ikke fordelsbeskattes
  • et mulig etterfølgende salg/oppgivelse av eiendomsretten til hjemmeladeren til fordel for den ansatte vil ikke utløse plikt til å svare arbeidsgiveravgift

Skattekontoret la ved vurderingene til grunn at ifølge Skatte-ABC 2018/2019 side 213 punkt 10.3, omfattes ikke dekning av kostnader til installasjon av ladestasjon hjemme hos den skattepliktige av det standardiserte tillegget for privat bruk av bil.

Kostnaden for arbeidsgiveren måtte derfor enten vurderes som skattefri for arbeidstakeren, eller som en skattepliktig fordel uavhengig av det formelle eierforholdet. Skattekontoret konkluderte med at arbeidsgiveren faktisk ville dekke private kostnader for arbeidstakeren, og fordelen ville bli arbeidsgiveravgiftspliktig i sin helhet.

Skattekontorets bindende forhåndsuttalelse påklages i brev av 12. juni 2019 fra B v/C."

Sekretariatet finner det hensiktsmessig å innta skattepliktiges fremstilling av faktum fra anmodningen om bindende forhåndsuttalelse i brev av 26. mars 2019:

"A har ca. 30 ansatte som har avtale om firmabil. I tillegg har selskapet én ansatt som disponerer en varebil hvor innredningen/bruken av denne gjør at det ikke skal beregnes privat fordel selv om bilen i noe utstrekning kjøres mellom hjem og arbeid.

A vurderer å tilby elbiler/plug-in hybrider til de ansatte, herunder erstatte varebilen med en elektrisk varebil.

Det vil være behov for de ansatte å kunne lade bilene over natten hjemme. A har derfor bedt B om å bistå med å innhente en bindende forhåndsuttalelse for å avklare selskapets arbeidsgiveravgiftsgrunnlag ved overgang til nye firmabilavtaler.

Nærmere om lader i firmabilavtalen
Elektriske biler har som kjent en langt kortere rekkevidde enn biler som bruker fossilt drivstoff. Videre vil tidsbruken ved lading være vesentlig lenger enn ved påfylling av fossilt drivstoff. Kapasiteten ved offentlig tilgjengelige ladestasjoner er ikke tilstrekkelig for å imøtekomme behovet til en økt mengde elektriske biler. Det oppleves derfor kø ved ladestasjonene med dertil økt tidsbruk. Disse forskjellene gjør det påkrevet med lading hjemme for at en elektrisk firmabil skal fungere like godt som en firmabil på fossilt drivstoff.

A vurderer å installere hjemmelader hos hver ansatt som har elbil/plug-in hybrid. Laderen vil forbli As eiendom. Ved utløp av firmabilavtalen eller ved opphør av arbeidsforholdet, vil A ha en lader installert hos den ansatte. Den ansatte kan på dette tidspunktet få tilbud om å kjøpe laderen til markedspris. A erkjenner at det ikke finnes noe eksisterende annenhåndsmarked for ladere og at fremtidige kostnader ved demontering kan overstige verdien av laderen på det tidspunktet. For eldre ladere som ikke ønskes overtatt av den ansatte til markedspris, kan det bli aktuelt for A å oppgi eierskapet uten vederlag.

A vil dekke faktiske strømkostnader ved bruk av laderen til lading av firmabilen. Dette skjer ved at den ansatte registrerer en brikke som identifiserer bilen før lading. På denne måten vil de være i stand til å isolere strømforbruket på firmabilen fra eventuell annen lading av øvrige elbiler familien måtte ha."

Klageren v/advokat C fikk automatisk partsinnsyn i sekretariatets utkast til innstilling i brev av 20. september 2019, med en frist på 14 dager til å inngi eventuelle merknader. Klager innga merknader i brev av 4. oktober 2019. Merknadene gjengis nedenfor under "Klagerens anførsler".


Klagerens anførsler

A er uenig i Skatteetatens konklusjon med at - selskapet skal svare arbeidsgiveravgift av kostnadene til installasjon av hjemmeladere til firmabiler hos de ansatte.

Det påklagede spørsmålet er om en hjemmelader stilt til disposisjon (dvs utlån) for den ansatte skal inngå som en del av beregningsgrunnlaget for firmabilbeskatning etter sjablon. Denne fordelen vil da i tilfelle ikke komme i tillegg til fordel ved fri bruk av arbeidsgivers bil, og dermed ikke øke grunnlaget for beregning av arbeidsgiveravgift.

Av BFU'en fremkommer at Skatteetaten ikke finner å kunne anse verdien av laderen som en del av verdien som skal danne grunnlag for sjablonbeskatning. Derimot mener skattekontoret at den ansatte skal fordelsbeskattes for verdien av laderen i sin helhet.

Bakgrunnen for at skattekontoret i BFU'en kom til at verdien av laderen ikke skulle inngå i grunnlaget for sjablonbeskatning synes å være at Skattedirektoratet i Skatte-ABC'en nylig hadde tatt standpunkt til installasjon av hjemmelader (med overdragelse av eiendomsrett) hos ansatte. Uttalelsen fremkommer først som en endring i 2018-versjonen av Skatte-ABC. I siste versjon står det nå følgende i bil – privat bruk punkt 10.3:

"Tillegget for privat bruk av bil omfatter alle bilkostnader pådratt i forbindelse med privatkjøring. Dette gjelder for eksempel kostnader til drivstoff, til reparasjoner, assistanse ved havari etc. Det har ingen betydning om det er skattyter selv, hans ektefelle, barn eller andre som har pådratt kostnaden. Dekker arbeidsgiver kostnader til lading av elbil, vil dette være omfattet av standardtillegget. Dette gjelder imidlertid ikke dekning av kostnader til installasjon av ladestasjon hjemme hos skattyter."

Saksbehandleren ved skattekontoret har vært i kontakt med Skattedirektoratet. Bakgrunnen for at en installasjon av el-billader ikke skal inngå i beregningsgrunnlaget, er at en installasjon tilknyttet boligen må anses som en påkostning, og skal aktiveres som en del av boligens inngangsverdi.

Det blir i klagen presisert at A fortsatt vil ha eiendomsretten til laderen, og kan om ønskelig ved avslutning av firmabilavtalen hente ut denne.

I den bindende forhåndsuttalelsen uttales det at man ikke tillegger den formelle eiersituasjonen til laderen avgjørende betydning. Det uttales videre at arbeidsgiveren uansett vil dekke private kostnader som arbeidstakeren alternativt måtte betalt.

Klageren finner det merkelig at man ikke velger å tillegge faktum avgjørende betydning. Det kan ikke være riktig juss å hevde at en lånt eiendel kan aktiveres på eiendommen. Arbeidstakeren har her ingen rett til å kunne selge eiendelen videre.

Forutsetningen om aktiveringsplikt kan derfor ikke være korrekt.

Det bemerkes at spørsmålet om aktiveringsplikt vil være tilsvarende for varebilen som omhandlet i uttalelsen punkt 6, men hvor det ble lagt til grunn at det ikke ville foreligge arbeidsgiveravgiftsplikt. Det synes derfor ikke å være samsvar i konklusjonene på de ulike punktene i uttalelsen.

Klageren anfører at uttalelsen i Skatte-ABC kun kan benyttes i de tilfellene eiendomsretten til laderen faktisk går over til den ansatte ved installasjonen. Det presiseres at det er innsender som er ansvarlig for faktum, og at Skatteetaten ikke skal spekulere i om eiendomsretten egentlig har gått over.

Etter klagers syn er uttalelsen i Skatte-ABC et resultat av at man kommer til aktiveringsplikt og man tar derfor ikke stilling til om laderen er tilleggsutstyr som inngår som en del av beregningsgrunnlaget. Klager mener at disse kostnadene ikke skiller seg vesentlig fra andre kostnader som godkjennes og at en løsning med bruk av sjablonsats både vil være en forenkling for arbeidsgiver og ansatte samt sørge for at norsk rett harmoniseres med land det er naturlig å sammenligne oss med.

Klagers merknader i brev av 4. oktober 2019
Klager anmoder om at det utarbeides en ny innstilling, da det anføres at sekretariatet ikke har gjengitt den klagers påstand korrekt. Dersom sekretariatet ikke imøtekommer anmodningen om utarbeidelse av ny innstilling, ber klager om at de fremsatte kommentarer legges frem ordrett for nemnda.

Klageren viser til at sekretariatet mener at klagerens påstand skal føre til at verdien av hjemmelader og installasjon ikke blir gjenstand for arbeidsgiveravgift. Dette er ikke en korrekt gjengivelse av klagerens påstand.

  1. Klageren har aldri påstått at avgiftsfrihet i forbindelse med installasjon av hjemmelader. Det er kun spørsmål om fordelen må estimeres av arbeidsgiver eller om verdien av installasjonen og laderen inngår i beregningsgrunnlaget.
  2. Klageren er enig i at den ansatte mottar en fordel i skattelovens forstand. Spørsmålet er om fordelen ved lån av arbeidsgivers ladeutstyr skal verdsettes til antatt markedsleie eller om verdien av ladeutstyret og kostnaden ved installasjon skal legges til bilens listepris ved beregning av sjablonfordel etter skatteloven § 5-13

Hvilke fordeler som inngår i sjablonbeskatningen
Klageren viser til at hvilke fordeler som skal inngå i sjablonbeskatningen er omhandlet i skatteloven § 5-13 med forskrift (FSFIN 5-13-3).

Av forskriften fremgår at kostnader til privat bruk av bilen inngår, mens kostnader som ikke direkte gjelder bruken, men som er en følge av bruken (utgifter som ikke har en direkte følge av bruken) ikke skal inngå. Kostnader som anses å være en følge av bruken eksemplifiseres blant annet med parkeringsutgifter, ferge og bomutgifter.

Når det gjelder elbiler, vil klageren påpeke at lading ikke er en følge av bruken, men knytter seg direkte til bruken. Ladingen er nødvendig for bruken. Dette skiller seg fra kostnader til parkering som er en konsekvens av brukerens bruksmønster. Skatte-ABC'en aksepterer kostnader til takstativ og skiboks selv om dette ikke direkte gjelder den private bruken. Det anføres at ladeutstyr er vesentlig nærmere tilknyttet selve bruken av bilen enn takstativ og skiboks. Disse kostnadene er akseptert som en del av grunnlaget for sjablonbeskatningen.

Sekretariatet har på samme måte som skattekontoret kommet til at lån av ladeutstyr for firmabiler som ikke fordelsbeskattes, ikke skal fordelsbeskattes for den ansatte. Klager har vanskelig for å se logikken i dette. Klager oppfatter sekretariatets argumentasjon slik at kostnader til ladeutstyr ikke er en del av grunnlaget for sjablonfordelen. Derimot for firmabiler som ikke fordelsbeskattes, så kommer man til at kostnaden til ladeutstyr omfattes som en bilkostnad som ikke fordelsbeskattes. Dersom det skulle være noen logikk i dette, ville det måtte bety at dekning av eventuelle andre tilknyttede private utgifter (f.eks. parkering, ferge etc. på reiser som ikke er yrkesreiser) til en slik bil også er fritatt fra beskatning. Dette kan neppe være korrekt. BFU'en er imidlertid ikke påklaget på dette punkt.

Andre hensyn
Sekretariatet påpeker at utstyret også vil kunne benyttes til andre biler. Klageren gjentar at laderen kan låses slik at man må bruke en brikke for å aktivere laderen. Det er derfor ikke større fare for misbruk av laderen enn for fossile biler, der ansatte kan benytte bensinkort til å fylle drivstoff på andre biler. Snarere er det mindre sannsynlig at utstyret brukes slik ettersom ladetiden er lang og at laderen vil være opptatt med å lade firmabilen om natten. Misbruksfaren er derfor mindre enn ved fossile biler.

Ved bruk av sjablonbeskatning, vil 20-30 % av utstyrets verdi komme til beskatning årlig i låneperioden. Gitt en forventet levetid på utstyret, anføres det at dette trolig vil ligge temmelig nærme en individuell verdsettelse av den årlige fordelen ved lån av utstyr. For alle parter vil det være en vesentlig forenkling dersom man slipper å ta stilling til verdsettelsen, men kan bruke enkle forutsigbare regler.

Skattekontorets vurderinger

Skattekontoret har vurdert klagen slik:

"Plikten til å svare arbeidsgiveravgift følger av folketrygdloven kapittel 23. En arbeidsgiver skal etter bestemmelsen i § 23-2 blant annet svare arbeidsgiveravgift av lønn og annen godtgjørelse som han plikter å innberette. Fordel ved fri bil vil være arbeidsgiveravgiftspliktig i den utstrekning fordelen er skattepliktig for den ansatte.

I skatteloven § 5-13 er det fastsatt særskilte regler for beskatning ved privat bruk av arbeidsgiverens bil. Departementet kan gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av disse reglene. Slike forskrifter er gitt i FSFIN.

Forskriften § 5-13-3 har følgende ordlyd:

"Fordelen fastsatt etter skatteloven § 5-13 omfatter arbeidsgivers dekning av alle bilutgifter vedrørende skattyter og hans husstands private bruk av bilen. ... Utgifter som ikke har direkte tilknytning til bilen, som utgifter til ferge, bompenger, parkering og trafikkbøter/-gebyrer omfattes ikke."

Etter skattekontorets oppfatning har utgifter til installasjon av hjemmelader ingen direkte tilknytning til bilen, men kan derimot sammenlignes med utgifter til parkering etc. En naturlig forståelse av forskriftens ordlyd tilsier derfor at utgiftene til hjemmelader ikke skal medregnes ved fordelsfastsettingen etter FSFIN.

Det blir i den innkomne klage lagt betydelig vekt på formuleringen i Skatte-ABC, og at aktivering av kostnadene som en påkostning på boligen ikke kan gjøres gjeldende i denne saken. Det kan selvfølgelig stilles spørsmål om det er noen reell risiko for at arbeidsgiveren vil demontere laderen, og om denne på et senere tidspunkt vil ha noen verdi i annenhåndsmarkedet. Slik skattekontoret forstår faktumbeskrivelsen i den opprinnelige anmodningen om bindende forhåndsuttalelse, er sannsynligheten for et slikt scenario relativt begrenset. Skattekontoret ønsker likevel ikke å spekulere i et slikt faktum, men legger ved de etterfølgende vurderingene til grunn at arbeidsgiveren uansett har den formelle og reelle eiendomsretten.

Kontoret er derfor enig i fullmektigens anførsler om at aktivering på boligens kostpris neppe kan være en treffende begrunnelse. Det bør likevel bemerkes at Skatte-ABCen må ses i forhold til en normalsituasjon hvor arbeidstakeren allerede fra installasjonstidspunktet overtar eiendomsretten til laderen.

Kontoret har allerede konkludert med at installasjonen faller utenfor en alminnelig tolkning av forskriftens ordlyd, og at beskatning derfor ikke kan foretas via sjablonreglene. Det synes i tillegg klart at utgifter til en hjemmelader i prinsippet må anses som privatutgifter for den ansatte, da bilene faktisk benyttes privat. Spørsmålet blir da hvordan beskatningen skal foretas.

Det klare utgangspunktet er at fordelen skulle vært fastsatt til den kostnaden arbeidsgiveren betaler, dvs. innkjøpet av laderen og kostnaden til installasjon av denne. En slik beregningsmåte er muligens ikke direkte treffende med det faktumet som er skissert, men fordelen må etter tilsvarende prinsipper fastsettes til hva arbeidstakeren måtte betalt for en tilsvarende ytelse, dvs. leie av en lader og kostnader til installasjon av denne. Skattekontoret antar at det er tvilsomt om det faktisk foreligger et leiemarked for en slik vare/tjeneste, men at eventuell leie antakelig ville vært en mer kostbar løsning på sikt enn kjøp. Spørsmålet om verdsettelse faller uansett utenfor ordningen med BFU, og skattekontoret finner det ikke nødvendig å vurdere dette spørsmålet nærmere. Kontoret vil uansett konkludere med at fordelen med hjemmelader vil være skattepliktig for arbeidstakeren, og A vil da være pliktig til å svare arbeidsgiveravgift etter hovedregelen i folketrygdloven § 23-2.

Fullmektigen argumenterer avslutningsvis med at det ikke er samsvar i konklusjonen med hensyn til arbeidsgiveravgift knyttet til installasjonen hos arbeidstakerne som disponerer privatbilene og hos den arbeidstakeren som unntaksvis benytter varebilen til kjøring mellom hjem og arbeid. Skattekontoret la i uttalelsen til grunn at arbeidstakeren med varebilen faktisk ikke ble fordelsbeskattet. Hjemmeladeren måtte i et slikt tilfelle kun anses å være tjenestlig begrunnet, og det ble ingen til plikt for selskapet til å svare arbeidsgiveravgift. Forutsetningen i klagen om at det også for denne arbeidstakeren blir fastsatt en skattepliktig fordel, og at det dermed foreligger en ulik behandling, samsvarer ikke med de opplysningene som tidligere er gitt, og lagt til grunn som et faktum i uttalelsen. Skattekontoret finner det derfor ikke nødvendig å kommentere denne anførselen materielt."

Sekretariatets vurderinger

Formelle forhold
Ifølge skatteforvaltningsloven § 6-2 første ledd kan skattepliktige klage på bindende forhåndsuttalelser i samsvar med reglene om klage over enkeltvedtak i skatteforvaltningsloven kapittel 13. Skattepliktige har den 12. juni 2019 påklaget bindende forhåndsuttalelse avgitt av skattekontoret den 25. april 2019.

Skatteklagenemnda er rett klageinstans, jf. skatteforvaltningsloven § 13-3 første og andre ledd. Når klagen tas under behandling, kan Skatteklagenemnda prøve alle sider av saken, jf. skatteforvaltningsloven § 13-7 annet ledd.

Det kreves ikke nytt gebyr for klagebehandling, jf. skatteforvaltningsforskriften § 6-2-1 fjerde ledd. Klageinstansens forhåndsuttalelser bør normalt avgis senest 3 måneder fra fullstendig klage er mottatt, jf. skatteforvaltningsforskriften § 6-2-1 andre ledd.

Presisering av sakens tvistetema og rettslig utgangspunkt
Hovedspørsmålet som innsender ønsker besvart er om fordel av installasjon og disposisjonsrett til hjemmelader til elbil for ansatte som beskattes for fri bruk av arbeidsgivers bil skal inngå i sjablonbeløpet som fastsettes etter skatteloven § 5-13.

Klager har i kommentarene til innstillingen presisert at det anføres at kostnaden i så fall skal tillegges bilens listepris som ny, og dermed inngå i beregningsgrunnlaget for arbeidsgiveravgift på denne måten.

Sekretariatet presiserer at vurderingen av hovedspørsmålet gjelder tilfelle hvor arbeidstaker ikke mottar eiendomsrett til laderen.

Sekretariatet tar ikke stilling til hvordan beskatningen skal foretas dersom arbeidstakere på et senere tidspunkt enten ikke beskattes for fri bil etter skatteloven § 5-13 eller får beholde laderen ved opphør av arbeidsforholdet.

Sekretariatet tar heller ikke stilling til hvordan fordelen skal verdsettes i medhold av skatteloven § 5-3.

Konklusjon
Arbeidstakernes fordel ved installasjon og disposisjonsrett til ladestasjoner omfattes ikke av skatteloven § 5-13 med tilhørende forskrift, men følger hovedregelen i skatteloven § 5-1. Arbeidsgiver plikter å svare arbeidsgiveravgift av fordelen.

Begrunnelse for sekretariatets konklusjon
Saken gjelder spørsmål om arbeidsgiveravgift ved installasjon av hjemmeladere til firmabiler. Nærmere bestemt om fordelen ved installasjonen og disposisjonsretten omfattes av sjablonregelen for privat bruk av arbeidsgivers bil i skatteloven § 5-13 jf. FSFIN § 5-13-3, eller om skatteplikten på fordelen følger hovedregelen i skatteloven § 5-1 jf. §§ 5-10 og 5-3.

Det følger av folketrygdloven § 23-2 første ledd at arbeidsgiver skal betale arbeidsgiveravgift av lønn og annen godtgjørelse for arbeid og oppdrag i og utenfor tjenesteforhold som han plikter å innrapportere. Plikt til å innrapportere lønn og annen godtgjøring for arbeid følger av skatteforvaltningsloven § 7-2 første ledd bokstav a.

Hovedregelen om skatteplikt på inntekt er gitt i skatteloven § 5-1 første ledd. Bestemmelsen lyder:

«Som skattepliktig inntekt anses enhver fordel vunnet ved arbeid, kapital eller virksomhet.»

For at det skal foreligge skattepliktig inntekt etter skatteloven § 5-1 første ledd, må det altså foreligge en fordel som den skattepliktige har vunnet ved arbeid kapital eller virksomhet.

Fordelsbegrepet er ikke nærmere definert i loven, men et sentralt trekk er at skattepliktige mottar vederlagsfritt eller til underpris noe som andre må betale markedspris for. Man kan si at dersom noen andre må betale for å komme i samme situasjon, er de sparte kostnadene en fordel.

Etter sekretariatets vurdering fremstår det ikke tvilsomt at det er en fordel i skattemessig forstand når arbeidstakerne får installert ladere til elbiler uten å måtte betale for installasjonen eller disposisjonsretten til denne. I denne vurderingen av om det foreligger en fordel, kan det ikke ha betydning at arbeidstakerne ikke får eiendomsrett til laderne. Andre ville måtte betale markedspris for installasjonen og disposisjonsretten.

Det er heller ikke tvilsomt at tilknytningsvilkåret er oppfylt, da arbeidsforholdet er foranledningen til at fordelen ytes fra arbeidsgiver.

Utgangspunktet er dermed at installasjonen og disposisjonsretten til laderne er skattepliktig i medhold av skatteloven § 5-1, jf. § 5-10.

Arbeidstakerne blir skattepliktige for fri bruk av arbeidsgivers bil i medhold av skatteloven § 5-13.

Klager anfører at fordelen av installasjon og disposisjonsrett til laderne omfattes av sjablonregelen, og at denne fordelen skal fastsettes ved å tillegge kostnaden bilens listepris som ny. Det vil si at ladestasjonen behandles som ekstrautstyr til bilen. I følge Skatte-ABC 2019 side 213, pkt. 9.2 Tilleggsutstyr, nevnes det at "[e]kstrautstyr som skal medregnes, kan f.eks. være vinterhjul, radio/musikkanlegg, navigasjonsutstyr, lasteholdere, skiboks, tilhengerfeste, fastmontert utstyr til mobiltelefon mv."

Spørsmålet i saken blir dermed om fordelen med installasjon og fri bruk av elbillader omfattes av skatteloven § 5-13 med tilhørende forskrift. Dersom dette svares bekreftende, blir det neste spørsmålet om fordelen skal tillegges bilens listepris som ekstrautstyr levert samtidig eller på et senere tidspunkt.

Hva fordelsfastsettelsen etter skatteloven § 5-13 omfatter følger av FSFIN § 5-13-3, som lyder:

"Fordelen fastsatt etter skatteloven § 5-13 omfatter arbeidsgivers dekning av alle bilutgifter vedrørende skattyter og hans husstands private bruk av bilen. Arbeidsgivers dekning av bilutgifter som skattyter selv utreder omfattes dersom skattyter leverer arbeidsgiver originalbilag som vedlegges arbeidsgivers regnskap. Utgifter som ikke har direkte tilknytning til bilen, som utgifter til ferge, bompenger, parkering og trafikkbøter/-gebyrer omfattes ikke."

I Skatte-ABC for 2018 Bil – privat bruk punkt 10.3 uttales følgende:

"10.3.1 Generelt
Tillegget for privat bruk av bil omfatter alle bilkostnader pådratt i forbindelse med privatkjøring. Dette gjelder for eksempel kostnader til drivstoff, til reparasjoner, assistanse ved havari etc. Det har ingen betydning om det er skattyter selv, hans ektefelle, barn eller andre som har pådratt kostnaden. Dekker arbeidsgiver kostnader til lading av elbil, vil dette være omfattet av standardtillegget. Dette gjelder imidlertid ikke dekning av kostnader til installasjon av ladestasjon hjemme hos skattyter.

10.3.2 Kostnader til ferge, bompenger, piggdekkavgift, parkeringsavgift mv.
Kostnader som ikke anses som bilkostnader, f.eks. kostnader til ferge, bompenger, piggdekkavgift og parkeringsavgift, inngår ikke i tillegget. Dekker arbeidsgiveren slike kostnader i forbindelse med den private bruken, herunder ved kjøring mellom hjem og fast arbeidssted (arbeidsreise), skal kostnadsdekningen behandles som ordinær lønn. Dette gjelder også når kostnaden dekkes ved klippekort. Det samme gjelder abonnement/månedskort/årskort o.l. såfremt dette er kjøpt/tegnet hovedsakelig av hensyn til den private bruken. Er abonnementet/kortet hovedsakelig anskaffet til yrkesbruk, se emnet «Naturalytelser i arbeidsforhold»."

Sekretariatet finner ikke grunn for å legge nevneverdig vekt på uttalelsene i Skatte-ABC. Sekretariatet antar at uttalelsen vedrørende installasjon av ladestasjon hjemme hos skattyter, så har man hatt i tankene ladestasjon som arbeidstakeren enten erverver ved kjøp av selve laderen (uten installasjon) eller mottar eiendomsretten til vederlagsfritt fra arbeidsgiver. Sekretariatet kan under enhver omstendighet ikke se at det er relevant for vurderingen hvorvidt en installasjon av ladestasjon inngår i inngangsverdien til boligen. Det vil kun ha relevans for et eventuelt skattepliktig salg av boligeiendommen.

Sekretariatet har ikke funnet andre rettskilder som kan belyse spørsmålet. Spørsmålet må således avgjøres av en tolkning av selve forskriftsteksten. Det avgjørende blir da om fordelen faller inn under ordlyden "dekning av alle bilutgifter", eller "utgifter som ikke har direkte tilknytning til bilen". Ved tolkningen må man se hen til hvilke av eksemplifiseringene i forskriften fordelen ligner mest på.

Sekretariatet mener at installasjonen av ladestasjon ikke har direkte tilknytning til bilen. Sekretariatet er av den oppfatning at ladestasjonen har direkte tilknytning til parkeringsplass, snarere enn selv bilen og bruken av bilen. Infrastrukturen vil fysisk kunne benyttes til andre biler, og får da mindre tilknytning til arbeidsgivers bil. Sekretariatet antyder på ingen måte at ordningen vil bli misbrukt eller at ladestasjonene faktisk kommer til å bli benyttet til privateide biler. Vurderingen gjelder kun tilknytningen. Sekretariatet er således enig med skattekontoret i at det kun er selve strømmen som inngår i sjablonregelen, da oppladingen har likhetstrekk med drivstoffutgifter. Her vil strømmen kun benyttes i arbeidsgivers bil.

Når det gjelder klager/innsenders merknad vedrørende ladestasjon for personen som disponerer varebil som ikke brukes privat, antar sekretariatet at dette ikke vil innebære en fordel i medhold av skatteloven § 5-11 første og annet ledd. Installasjonen vil ikke gi overskudd og den dekker ikke private kostnader da ladestasjonen kun benyttes i forbindelse med arbeid. BFUen er ikke påklaget på dette punktet og sekretariatet finner ikke grunn for å ta opp spørsmålet til behandling.

Konklusjonen blir at fordel ved installasjon og disposisjonsrett til ladestasjoner ikke omfattes av skatteloven § 5-13 med tilhørende forskrift, men følger hovedregelen i skatteloven § 5-1. Arbeidsgiver plikter å svare arbeidsgiveravgift av fordelen.

Sekretariatets forslag til vedtak

Arbeidstakernes fordel ved installasjon og disposisjonsrett til ladestasjoner omfattes ikke av skatteloven § 5-13 med tilhørende forskrift, men følger hovedregelen i skatteloven § 5-1. Arbeidsgiver plikter å svare arbeidsgiveravgift av fordelen.

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 – 13.11.2019


Til stede:

                        Skatteklagenemnda
                        Gudrun Bugge Andvord, leder
                        Benn Folkvord, nestleder
                        Synnøve Nordnes, medlem
                        Faisal Siddiq, medlem
                        Stig Øye, medlem

            

Skatteklagenemndas behandling av saken:

Nemnda sluttet seg enstemmig til sekretariatets innstilling.

                                                           K o n k l u s j o n:


Klagen tas ikke til følge.