Fra 2007 kommer det nye regler om hvilken avgiftssone som skal legges til grunn for beregningen av arbeidsgiveravgift. Det er i utgangspunktet virksomhetens lokalisering og ikke de ansattes bostedskommune som vil bli avgjørende for hvilken sone som skal benyttes.

Avgiftsvedtaket for 2007 bokstav i lyder slik:

1. En arbeidsgiver anses å drive virksomhet i den kommunen hvor foretaket er registrert.
2. Har foretaket registrerte underenheter, jf. forskrift av 9. februar 1995 nr. 114 om registrering av juridiske personer mm. i Enhetsregisteret § 10, anses hver underenhet som egen beregningsenhet for arbeidsgiveravgift.
3. Dersom arbeidstakeren utfører hoveddelen av sitt arbeid i en annen sone enn i den sonen virksomheten er registrert, og enhetsregisterreglene på grunn av virksomhetens karakter ikke tillater registrering av underenhet i sonen hvor arbeidet utføres, skal satsen i den sonen hvor arbeidet utføres benyttes på de av arbeidstakerens lønnskostnader som knytter seg til dette arbeidet.”

Virksomhetens lokalisering er i utgangspunktet avgjørende for avgiftssonen Mens det hittil har vært arbeidstakers bosted som har vært avgjørende for hvilken sats differensiert arbeidsgiveravgift skal beregnes etter, baserer den nye ordningen seg på stedet for arbeidsgivers virksomhet. Det er altså satsen i sonen der arbeidsgiver driver sin virksomhet som skal legges til grunn for arbeidsgiveravgiften på lønnskostnadene i virksomheten. Bakgrunnen for endringen er at ESAs retningslinjer kun tillater at det gis støtte til virksomheter i de kommunene som er innenfor det aktuelle geografiske virkeområdet. En ordning der satsen knyttes til den ansattes bosted, medfører at også virksomheter utenfor virkeområdet ville fått en avgiftsfordel dersom de hadde ansatte bosatt i virkeområdet.

For å sikre lokaliseringsreglenes notoritet og praktiserbarhet, er soneplasseringen av arbeidsgivers virksomhet knyttet opp mot registreringsreglene, jf. avgiftsvedtaket § 1 bokstav i. Registreringsreglene er nedfelt i Enhetsregisterloven (lov av 3. juni 1994 nr. 15) med tilhørende forskrift (forskrift av 29. februar 1995 nr. 114 om registrering av juridiske personer m.m. i Enhetsregisteret). Selv om registreringsreglene er fastsatt i annet øyemed enn reglene om differensiert arbeidsgiveravgift, gjør registreringsreglenes utgangspunkt om at en virksomhet skal registreres der den utøves, dem anvendbare også i forhold til den differensierte arbeidsgiveravgiften. Registreringsreglene gjelder både privat og offentlig virksomhet.

I de tilfeller et foretak driver virksomhet i forskjellige geografiske områder (eller innen ulike næringer), skal hver enkelt virksomhet registreres som en enhet/underenhet i det aktuelle området, jf. enhetsregisterforskriften § 10. Den enkelte underenhet vil utgjøre en egen beregningsenhet for arbeidsgiveravgift, jf. avgiftsvedtakets § 1 bokstav i annet ledd, slik at underenhetens lokalisering avgjør hvilken sats det skal svares avgift etter. Sett i sammenheng innebærer dette at det blir satsen i sonen der virksomheten foregår (og er registrert) som skal anvendes på lønnskostnadene knyttet til denne virksomheten.

I likhet med hva som er tilfelle for foretak med regnskapsmessig atskilte virksomheter, har registrering på ulike geografiske områder kun betydning for hvilken sats som skal betales og ingen innvirkning på antall fribeløp som kan beregnes. (Bare egne juridiske personer har selvstendig rett til fribeløp.)

Hvis underenheten(e) i tillegg er regnskapsmessig atskilt fra hovedenheten, og det er knyttet ulike satser til de ulike typer virksomhet (for eksempel landbruksvirksomhet i kombinasjon med ordinær virksomhet), vil satsene ett foretak betaler på sine lønnskostnader kunne variere både ut fra hvilket geografisk område underenheten driver virksomhet i, og ut fra hvilken næringssektor den faller inn under.

Flytting av virksomhet i løpet av året: Når det gjelder flytting av foretak til en annen sone i løpet av året er det gitt en bestemmelse i utfyllingsforskriften § 2 første ledd:

”Dersom en virksomhet som nevnt i avgiftsvedtaket § 1 bokstav i første ledd eller underenhet som nevnt i § 1 bokstav i annet ledd flyttes fra en sone til en annen, skal satsen i tilflyttingssonen legges til grunn fra og med påfølgende avgiftstermin etter registrert flyttedato.”

Flytting til en ny sone skal altså få virkning fra og med påfølgende termin etter flyttingen. Det skal sendes inn endringsmelding vedrørende flytting av enheten etter enhetsregisterloven § 15, jf. § 5 annet ledd bokstav a. Avgjørende er den flyttedatoen som er oppgitt i endringsmeldingen.

Særlig om såkalt ambulerende virksomhet: I registreringssammenheng vil ambulerende bransjer, som transportbransjen og bygge- og anleggsbransjen, ikke regnes for å drive egne virksomheter på de ulike oppdragsstedene, og det foreligger således verken rett eller plikt til å registrere byggeprosjekter og lignende som egne underenheter. Dette skyldes disse bransjenes generelt mobile karakter. Utgangspunket er da at arbeidsgiveravgiften følger satsen i sonen hvor hovedenheten er registrert. Unntak gjelder dersom slike foretak har opprettet et fast bemannet avdelingskontor e.l. på en annen geografisk beliggenhet, eller det drives virksomhet som faller under en annen næringskode enn virksomheten ved hovedenheten. Da skal denne virksomheten likevel registreres som en underenhet, og satsen for arbeidsgiveravgift på dette registreringsstedet vil gjelde.

I en del tilfeller drives det imidlertid ambulerende virksomhet av en viss stabilitet og varighet innenfor en annen sone enn den sonen hovedenheten er registrert i. Hvor registrerreglene, på grunn av virksomhetens art, ikke tillater registrering av underenhet i denne andre sonen, bør man for differensieringsformål likevel benytte avgiftssatsen i sonen der arbeidet utføres på lønnskostnadene knyttet til denne del av virksomheten.

I avgiftsvedtakets § 1 bokstav i tredje ledd er det derfor fastsatt at dersom hoveddelen av en arbeidstakers arbeid uføres i en annen sone enn sonen hvor arbeidsgiver er registrert, skal arbeidsgiveravgift på de lønnskostnader som knytter seg til dette arbeidet svares med den satsen som gjelder på dette arbeidsstedet. Med andre ord vil den lavere/høyere satsen i sonen der hoveddelen av arbeidet utføres anvendes i stedet for satsen i sonen hvor hovedenheten er registrert. Denne løsningen innebærer at båndet til registreringsreglene brytes for disse tilfellene.

Nærmere om begrepet ”hoveddelen av arbeidet” Et spørsmål som oppstår er hva som legges i uttrykket ”hoveddelen av arbeidet”. Det nærmere innholdet i denne regelen i utfyllingsforskriften § 2 annet ledd:

”Med ”hoveddelen” av arbeidet i § 1 bokstav i tredje ledd menes mer enn 50 pst. av det totale antall arbeidsdager arbeidstakeren har gjennomført for arbeidsgiveren i løpet av inntektsåret.”

I forbindelse med regelen i § 1 bokstav i tredje ledd skal en altså se på et inntektsår under ett. Dette er også i tråd med formålet bak regelen, det vil si at virksomheten må være av en viss stabilitet og varighet. Bare dersom arbeidstakeren utøver hoveddelen av sitt arbeid i løpet av et inntektsår i en annen sone enn i den sonen virksomheten er registrert, kan en benytte en annen sats en den som gjelder for registreringssonen.

Eksempel 1: Arbeidstaker A jobber i bygg- og anleggsbransjen/transportbransjen og arbeidet fordeler seg slik for et bestemt inntektsår: 51 % i sone III 49 % i sone IV Sone V er virksomhetens registreringskommune

Her vil en måtte beregne avgift etter satsen som gjelder for sone III for 51 % av lønnskostnadene. For resten, dvs. 49 %, skal en benytte sone V sats – 0 %. Dette til tross for at arbeidstakeren i realiteten utøver denne delen av arbeidet i sone IV.

Arbeid utføres i flere ulike soner utenfor sonen for registreringsstedet Dersom arbeidstakers arbeid utføres i flere ulike soner utenfor sonen for registreringsstedet, og man ikke i noen av enkeltsonene kan si at hoveddelen av arbeidet er utført der, vil det likevel være satsen i sonen hvor arbeidsgiver er registrert som skal benyttes (dvs. at man da faller tilbake på hovedregelen i § 1 bokstav i første ledd). Det er altså ikke nok at arbeidet som utføres utenfor registreringsstedet, til sammen utgjør hoveddelen av arbeidstakers arbeid, dersom kravet ikke er oppfylt innenfor én enkeltsone. Det vises i denne sammenheng til St.prp. nr. 1 (2006-2007) s. 43.

Eksempel 2: Arbeidstaker A jobber i bygg- og anleggsbransjen/transportbransjen og arbeidet fordeler seg slik for et bestemt inntektsår: 51 % i sone III 24 % i sone IV 25 % i sone V som er virksomhetens registreringskommune

Her jobber arbeidstakeren over 50 % i sone III. Det skal således betales avgift etter satsen som gjelder for sone III for 51 % av året. For resten dvs. 49 % skal en benytte sone V sats – 0 %

Eksempel 3: Arbeidstaker A jobber i bygg- og anleggsbransjen/transportbransjen og arbeidet fordeler seg slik for et bestemt inntektsår: 49 % i sone III 26 % i sone IV 25 % i sone V som er virksomhetens registreringskommune

Her jobber arbeidstakeren under 50 % i sone III. En skal derfor benytte sone V sats – 0 % for hele året.

Krav til dokumentasjon Dersom avgiftsvedtaket § 1 bokstav i tredje ledd kommer til anvendelse, må arbeidsgiver i ettertid kunne dokumentere om, og eventuelt i hvilken utstrekning, arbeidstakere har utført arbeid i en annen sone enn der virksomheten er registrert. En slik plikt må kunne sies å følge av lov av 19. november 2004 nr. 73 om bokføring (bokføringsloven). Se blant annet lovens §§ 5 annet ledd nr. 2, § 7 og § 10 annet ledd.

Utfordringer med etterfølgende korreksjoner – renteproblematikken Ulempen med å se året under ett er at arbeidsgiver ikke til enhver tid vil vite hvilken sone som skal legges til grunn ved beregning av arbeidsgiveravgift, da en ikke nødvendigvis vet hvor lenge han vil jobbe på hvilket sted. Dette åpner for en rekke etterfølgende endringer. Det vil da gis rentefritak for differanser som skyldes slike etterfølgende korreksjoner, dersom endringen er til arbeidsgivers ugunst. Arbeidsgiver bør likevel få utbetalt renter dersom endringen er til gunst for vedkommende.