Domskommentar

Oppgrossing av nettolønn opptjent i utlandet ved anvendelse av 1-årsregelen – Skattedirektoratets kommentar av 1. juli 2016

  • Publisert:
  • Avgitt 01.07.2016

Høyesterett avsa 11. mai 2016 dom i sak om oppgrossing av nettolønn.

Dommen omhandler beregning av brutto skattepliktig inntekt for arbeidstaker på nettolønnskontrakt for norsk arbeidsgiver i utlandet, når det ikke betales skatt i arbeidslandet og arbeidstakeren gis skattenedsettelse etter 1-årsregelen ved den norske likningen. Høyesterett kom til at nettolønnen skulle grosses opp kun med norsk trygdeavgift. Staten fikk ikke medhold i at nettolønnen skulle grosses opp med den skatt som skulle ha vært betalt i Norge om 1-årsregelen ikke hadde kommet til anvendelse. Da det i resultatet verken ble betalt skatt i Norge eller i arbeidslandet, men bare norsk trygdeavgift, skulle nettolønnen grosses opp kun med den norske trygdeavgiften. Dommen ble avsagt med dissens 3-2.

Bakgrunn

Arbeidstaker arbeidet i Qatar i 2011. Han var under arbeidsoppholdet i Qatar på en nettolønnsavtale med arbeidsgiver, hvor det var avtalt at arbeidsgiver skulle dekke arbeidstakers skatter og sosiale avgifter på nettolønnen i Norge og Qatar. Arbeidstaker var frivillig medlem av folketrygden mens han jobbet i Qatar. Arbeidstaker mottok i 2011 en netto kontantlønn på ca. 2,3 millioner. I tillegg hadde han fri bolig til en verdi på ca. kr 80 000. Som del av nettolønnsavtalen dekket arbeidsgiver den norske trygdeavgiften. Det ble ikke betalt skatt i Qatar. Ved den norske likningen fikk arbeidstakeren skattenedsettelse etter 1-årsregelen, jf. sktl. § 2-1 tiende ledd, hvilket i resultatet innebar at det ikke ble utliknet noen norsk skatt på inntekten. Det skulle imidlertid betales norsk trygdeavgift og arbeidsgiveravgift av inntekten. I og med at inntekten inngikk i det norske skattegrunnlaget før det ble gitt skattenedsettelse, ble skattenivået på skattyters øvrige inntekter påvirket (progresjonseffekt).

Statens syn var at for å komme frem til skattepliktig brutto inntekt skulle nettolønnen, inkl. verdien av fri bil, grosses opp med den skatt som arbeidstakeren ville ha betalt dersom 1-årsregelen ikke kom til anvendelse. Arbeidsgiver var ikke enig i dette, men foretok likevel en oppgrossing og innberetning i samsvar med statens syn. Oppgrosset bruttolønn utgjorde etter denne beregningen ca. kr 4,3 millioner og det var dette beløpet som ble lagt til grunn for ligningen. Beløpet på kr 4,3 millioner dannet grunnlag for beregning av den norske skatten, trygdeavgiften og arbeidsgiveravgiften.

Arbeidstaker klagde på ligningen, men klagen ble ikke tatt til følge. Arbeidstaker gikk 15. juli 2013 til søksmål og krevde at likningen for 2011 måtte oppheves.

Staten fikk medhold i tingretten og i lagmannsretten.

Høyesteretts dom

Det Høyesterett skulle ta stiling til var hvordan nettolønnen skulle omberegnes til brutto skattepliktig inntekt (oppgrossing).

Høyesteretts flertall (heretter "Høyesterett") kom til at nettolønnen skulle grosses opp kun med norsk trygdeavgift. Høyesterett mente at skatterettens alminnelige fordelsbegrep måtte legges til grunn for vurderingen og at man således måtte se hen til den fordel arbeidstakeren reelt sett hadde mottatt. Det var den skatt og trygdeavgift som arbeidsgiver faktisk hadde betalt for arbeidstakeren som var den reelle fordelen, og ikke den skatt og trygdeavgift som skulle ha vært betalt om 1-årsregelen ikke kom til anvendelse. Å grosse opp med den skatt og trygdeavgift som skulle vært betalt om 1-årsregelen ikke kom til anvendelse ble i følge Høyesterett ansett som en slags konstruksjon. Høyesterett uttalte i den sammenheng at 1-årsregelen i realiteten er en skattefritaksregel og ikke kun en regel om skattenedsettelse.

Skattedirektoratets kommentarer

Det er brutto arbeidsinntekt som er skattepliktig inntekt, jf. sktl. § 5-10, jf. § 5-1 første ledd. Brutto arbeidsinntekt utgjør også grunnlaget for beregning av trygdeavgift og arbeidsgiveravgift, jf. ftrl. § 23-3 og § 23-2.

Arbeidsgiver plikter å innberette brutto arbeidsinntekt og arbeidstaker plikter å oppgi denne selvangivelsen, jf. lignl. § 5-2 og § 4-3.

Når arbeidstaker har inngått avtale om nettolønn med arbeidsgiver må det skje en omregning av nettolønnen til skattepliktig bruttoinntekt (oppgrossing).

Dommen gjelder direkte hvordan oppgrossing av nettolønn skal skje for norsk arbeidstaker på nettolønnskontrakt i utlandet, der det ikke betales skatt i arbeidslandet og skattyter liknes i henhold til 1-årsregelen, jf. sktl. § 2-1 tiende ledd.

Skattedirektoratet mener at dommen må få virkninger også utover dette. Høyesteretts fordelsbetraktninger fremstår så generelle og vidtrekkende at dommen også gir føringer for hvordan oppgrossing skal skje der det faktisk betales skatt i arbeidsstaten og hvor dobbeltbeskatning avhjelpes gjennom andre regler enn 1-årsregelen. Direktoratet mener derfor at dommen får betydning for oppgrossing av nettolønn også der dobbeltbeskatning unngås ved hjelp av alternativ fordeling og unntak med og uten progresjonsforbehold i henhold til skatteavtale, samt i de tilfeller dobbeltbeskatning avhjelpes ved kreditfradrag for betalt skatt i utlandet.

Den utenlandske skatten som betales av arbeidsgiver i henhold til nettolønnskontrakten må betraktes som en fordel som skal inngå i den totale inntekten før oppgrossing med norsk trygdeavgift.

Der dobbeltbeskatning unngås ved hjelp av kreditfradrag for betalt skatt i utlandet skal nettolønnen grosses opp etter norske skattesatser og med norsk trygdeavgift. Når den utenlandske skatten er høyere enn norsk skatt, skal nettolønnen først grosses opp etter norske skattesatser. Deretter skal den utenlandske merskatten legges til den totale inntekten før inntekten grosses opp med norsk trygdeavgift.