Innledning

Skattedirektoratet har fått spørsmål om hvordan kompensasjon for urimelig lang saksbehandlingstid skal beregnes etter skatteforvaltningsforskriften § 14-12-1 i tilfeller hvor tilleggsskatten i vedtaket omfatter flere skattleggingsperioder og/eller flere skattarter.

Bestemmelsen i skatteforvaltningsforskriften § 14-12-1 første ledd lyder:

«(1) Når det foreligger brudd på kravet om avgjørelse innen rimelig tid, gis kompensasjon med halvannet rettsgebyr per påbegynte måned fra varsel om tilleggsskatt eller overtredelsesgebyr er sendt, til saken er avgjort.»

Spørsmålet er nærmere bestemt om det skal utmåles én kompensasjon for samtlige skattleggingsperioder som er omfattet av vedtaket (eventuelt varsel, dersom varslet tilleggsskatt frafalles eller henlegges), eller om det skal utmåles en kompensasjon per skattleggingsperiode og/eller skatteart, selv om disse er behandlet i ett vedtak/varsel.

 

Oppsummering og konklusjon

Ved spørsmål om hvordan kompensasjon for urimelig lang saksbehandlingstid i skal beregnes etter skatteforvaltningsforskriften § 14-12-1 i tilfeller hvor tilleggsskatten i vedtaket omfatter flere skattleggingsperioder og/eller flere skattarter, skal det sees hen til saken som sådan.

Dette innebærer at det utmåles én kompensasjon av de(t) forhold(ene) som er omfattet av ett vedtak. Dette gjelder også der flere varsler om tilleggsskatt er forent i ett vedtak.

I noen tilfeller vil det likevel være naturlig å legge til grunn at det foreligger to saker, selv om disse har vært behandlet parallelt. Dette kan typisk gjelde der det er sendt to varsler for ulike forhold/områder, og det er fattet to separate vedtak. Vilkår og utmåling skal da vurderes hver for seg.

Krav på kompensasjon ved henleggelse eller frafallelse av tilleggsskatt etter skatteforvaltningsforskriften § 14-12-1 tredje ledd, gjelder kun de tilfellene hvor saken er frafalt eller henlagt som sådan. Dette innebærer at der det i utgangspunktet ilegges tilleggsskatt, men denne settes ned til null etter skatteforvaltningsforskriften § 14-12-1 annet ledd, kan man ikke få kompensasjon etter skatteforvaltningsforskriften § 14-12-1 tredje ledd i tillegg.

 

Skattedirektoratets vurdering

Ordlyden i skatteforvaltningsforskriften § 14-12-1 bruker «saken». Dette taler for én kompensasjon selv om det er flere forhold og skattleggingsperioder inne i bildet.

Mot dette kan det argumenteres med at det ikke er tradisjon for å se saken samlet ellers i skatteforvaltningsregelverket. For eksempel løper frister for endring av fastsetting fra utgangen av skattleggingsperioden. Begrepet «saken» skiller seg imidlertid klart fra begrep som «det enkelte forhold» som er brukt i skatteforvaltningsloven § 14-4 bokstav e. Det sistnevnte har både en tidsmessig og saklig avgrensning. Vi legger derfor til grunn at dette ikke er avgjørende, slik at det ikke er et hinder for å se på saken som sådan. 

Formålet med kompensasjonen er å gi en ikke økonomisk erstatning for belastningen med å være “criminal charge” (siktet) i urimelig lang tid ved lang saksbehandlingstid (brudd på EMK art. 6 om krav på å få saken avgjort innen rimelig tid).

Kompensasjonen gjenspeiler overtredelsen og praksis ved EMD. Belastningen ved å være siktet som sådan, er i utgangspunktet den samme om det er en eller flere skattarter og eller skattleggingsperioder i saken. Ved innføringen av bestemmelsen i § 14-12 med tilhørende forskrifter, gikk man bort fra å utmåle kompensasjonen ved reduksjon av sats for tilleggsskatt. Man gikk dermed bort fra at kompensasjonen i det vesentlige var et resultat av størrelsen på tilleggsskatten og over til at den reflekterer lengden på saksbehandlingstiden hvor man er siktet. Den måten utmålingen av kompensasjonen er utformet på, understøtter dermed også at formålet med å gi kompensasjonen er knyttet til det å være siktet over et urimelig langt tidsrom.

Dette taler også for at en ser samlet på saken, og ikke gir kompensasjon for hver skattleggingsperiode og/eller hver skatteart.

Hva som er omfattet av «saken» kan imidlertid være uklart. I de fleste tilfeller vil det foreligge ett varsel om tilleggsskatt og ett vedtak om tilleggsskatt i saken, eventuelt vedtak i klageinstans og dom som omfatter de(t) samme forhold(ene). I disse tilfellene er det kun én sak, slik at kompensasjon for brudd utmåles i perioden fra varsel til tilleggsskatt/overtredelsesgebyr er endelig fastsatt.

I noen tilfeller kan det være flere varsler om tilleggsskatt, men likevel kun ett samlet vedtak. Det kan for eksempel være sendt et varsel for en eller flere skattleggingsperioder. Skattepliktige fortsetter likevel å egenfastsette senere skattleggingsperiode(r) med samme type opplysningssvikt, og det sendes eget varsel for denne/disse. Her kan det tenkes at forholdene som er omfattet av begge varslene behandles i ett vedtak. I dette tilfellet er det spørsmål om det skal anses som én sak eller to saker. En forutsetning for at det kan være aktuelt å se det som to saker, er at det også foreligger krenkelse som gir rett til kompensasjon for de(t) forhold(ene) som omfattes av varsel nummer to, hvis denne hadde vært vurdert isolert. I disse tilfellene kan en tenke seg at det er det som omfattes av de ulike varslene som er «saken», slik at dette må behandles hver for seg opp mot vilkåret om at det foreligger et brudd på kravet om avgjørelse innen rimelig tid. Vi legger likevel til grunn at der skattekontoret har fattet ett vedtak, vil det være en slik indre sammenheng mellom varslene at det må sees på som én «sak» i denne sammenhengen.

Det kan også stilles spørsmål om det har noen betydning at det er truffet vedtak i første instans uten at det foreligger urimelig lang saksbehandlingstid (krenkelse), og at bruddet først oppstår etter at det har kommet klage på forholdet. Eller om krenkelsen og dermed vilkårene for å få kompensasjon har inntrådt før vedtak i første instans.

De aller fleste brudd skjer etter at det er opprettet klagesak. Dette er et moment som taler for at «saken» etter ordlyden i skatteforvaltningsforskriften § 14-12-1 anses som det som omfattes av vedtaket. I disse tilfellene må kompensasjonen utmåles fra det første varselet om tilleggsskatt som omfattes av vedtaket og frem til endelig vedtak/dom. Dette er også den enkleste og mest praktikable måten å utmåle kompensasjonen på.

Er det derimot sendt to varsler for ulike forhold/områder og det er fattet to separate vedtak, vil det være naturlig å anse dette som to saker, hvor vilkår og utmåling skal vurderes hver for seg. Det har da ikke betydning at sakene har vært behandlet parallelt.

I en del tilfeller, er det ikke fullt ut samsvar mellom varsel for tilleggsskatt og vedtaket. Det kan være at det er varslet om tilleggsskatt i større omfang enn det som ilegges, det vil si at deler av saken frafalles eller henlegges. Ettersom det er saken som sådan som det gis kompensasjon for, vil ikke alternativet for henleggelse eller frafall komme til anvendelse før saken som sådan er frafalt eller henlagt. Dette innebærer at der det i utgangspunktet ilegges tilleggsskatt, men denne settes ned til null etter skatteforvaltningsforskriften § 14-12-1 annet ledd, kan man ikke få kompensasjon etter forskriften § 14-12-1 tredje ledd i tillegg.