Det vises til merverdiavgiftsloven § 5 a annet ledd nr. 7 og Stortingets vedtak om merverdiavgift og avgift på investeringer mv., I § 2 annet ledd, jf. forskrift om redusert merverdiavgiftssats for næringsmidler av 15. juni 2001 (nr. 120).
Problemstillingen oppstår etter det opplyste ved grunneieres omsetning av rett til jakt på storvilt, hvor vederlaget kan beregnes på særlig to ulike måter. Fellingsavgiften som betales etterskuddsvis til kommunen for hvert felte dyr, omhandles ikke i dette skriv.
Grunneieren kan for det første ta et fast vederlag, som gjelder uavhengig av hvor mange dyr jegeren feller innenfor fellingstillatelsen.
Skattedirektoratet antar at betalingen i et slikt tilfelle i sin helhet er vederlag for omsetning av en jaktrett, som skal avgiftsberegnes med ordinær sats.
I det andre tilfellet, populært kalt ”kilo-jakt”, opereres det med en forskuddsbetalt grunnpris for antall tillatt felte dyr, samt en etterbetaling per kg kjøtt for de dyr som eventuelt blir felt. Etterbetalingen kan komme i tillegg til grunnprisen, eller grunnprisen kan komme til fradrag (avregnes) i etterbetalingen. Det totale vederlaget kaller vi grunneieravgiften.
Eksempelvis vil et jaktlag med fellingstillatelse på to elg forskuddsvis måtte betale en grunnpris på kr 2 500 per elg. Dersom jaktlaget ikke feller noen elg, er grunneieravgiften kr 5 000. Dersom de skyter én elg på 150 kg, må de betale et tillegg på kr 50 per kg. Dette blir kr 7 500. Imidlertid kan grunnprisen for det ene dyret avregnes i dette beløpet. Grunneieravgiften vil i dette tilfellet utgjøre kr 10 000 (kr 5 000 + kr 7500 – kr 2 500). Dersom de skyter to elg á 150 kg, blir grunneieravgiften kr 15 000 (kr 5 000 + kr 15 000 – kr 5 000).
Spørsmålet er om grunneieravgiften her representerer vederlag for omsetning av en jaktrett, vederlag for omsetning av næringsmidler, eller vederlag for begge deler.
Det er Skattedirektoratets oppfatning at ”rett til jakt”, slik bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 5 a annet ledd nr. 8 lyder, ikke bare omfatter retten til å felle dyr, men også retten til å tilegne seg de dyr som eventuelt blir felt. I Falkangers 4. utgave 1993 ”Tingsrett”, heter det på side 54 at ”Ville dyr og fisk anses som eierløse. Den som fanger dem, blir eier”. Det å innrette seg slik at jegeren betaler per kg kjøtt, er etter vår oppfatning ikke annet enn en måte å gjøre opp for jaktretten på. Det er således Skattedirektoratets syn at grunneieren omsetter jaktrettigheter og ikke næringsmidler i et slikt tilfelle.
Dette vil imidlertid kunne stille seg annerledes dersom grunneieren jakter selv eller ansetter andre til å jakte for seg. Dette forutsetter at det er etablert et ansettelsesforhold mellom grunneieren og jegeren. Etterfølgende omsetning av viltkjøtt til jegeren eller til andre, vil da kunne avgiftsberegnes med 12 %, forutsatt at vilkårene i forskrift nr. 120 § 2 er oppfylt.
Etter denne bestemmelsen må kjøttet rent faktisk omsettes for å konsumeres av mennesker, og det må ha en kvalitet som gjør det egnet til å konsumeres av mennesker, herunder være godkjent dersom det er etablert en ordning for dette. Det foreligger en godkjennelsesordning for viltkjøtt i ”Forskrift om hygiene og kontroll mv ved produksjon og frambud av viltkjøtt” av 2. februar 1996 nr. 133. Forskriften omfatter ifølge § 1 blant annet ikke ”viltkjøtt som jegeren bruker i egen husholdning eller som han i mindre mengder frambyr direkte til forbruker”. Skattedirektoratet har vært i kontakt med Statens næringsmiddeltilsyn som har opplyst at en jeger kan omsette inntil ett dyr til en forbruker, uten at forskriftens § 3 om krav til godkjenning kommer til anvendelse. For øvrig skal viltkjøtt godkjennes av den offentlige kjøttkontroll. Hvis kjøttet for eksempel skal frambys til næringsmiddelvirksomhet eller bearbeides av jegeren i næringsmiddelvirksomhet, er det ifølge Statens næringsmiddeltilsyn en forutsetning at kjøttet er kontrollert, godkjent og stempelmerket av kjøttkontrollen. I de tilfeller det ikke kreves godkjenning kan altså kjøttet omsettes med redusert sats forutsatt at de øvrige vilkår er oppfylt. Dette vil også gjelde for jegerens/jaktlagets eventuelle egen omsetning av viltkjøtt i registreringspliktig næringsvirksomhet.