Prinsipputtalelse

Kompensasjonsloven § 4 første ledd og annet ledd nr 3 og 4 - forholdsmessig rett til kompensasjon - Skattedirektoratets fellesskriv av 21. mai 2015

  • Publisert:
  • Avgitt 21.05.2015

Fellesskrivet gjelder fordeling av inngående avgift ved delt bruk av bygg eller anlegg.

Vedlagt fellesskrivet er oversendt brev av samme dato til et advokatkontor. Brevet gjelder fordeling av inngående avgift ved delt bruk av bygg eller anlegg, og må leses i sammenheng med fellesskrivene av 24. mai 2013 og 19. mai 2014.

Det siteres fra brevet: "Vi viser til Deres brev av 6. mai 2015 med spørsmål om metodikk for beregning av forholdsmessig kompensasjon for oppføringskostnader mv for kulturhuset Y i lys av Skattedirektoratets fellesskriv av 24. mai 2013 og 19. mai 2014.

Advokatkontoret representerer X kommune og det kommunale foretaket X KF, som forestår den samlede forvaltningen og driften av hele bygningsmassen i kulturhuset kalt "Y".

Skattedirektoratet har ikke grunnlag for og skal heller ikke her vurdere hver aktivitet i kulturhuset konkret opp mot kompensasjonsloven § 4, hvilket De også synes innforstått med (punkt 3.1 i brevet). For ordens skyld vil vi likevel reservere oss mot oppstillingen på side 4 i Deres brev av hvilke aktiviteter som De mener ikke er kompensasjonsberettiget. Det gjelder for det første formuleringen om en generell grense mot kun "mer kommersielle forestillinger i regi av foretaket selv". For det andre vil, på samme måte som for idrettsanlegg, vederlagsfritt utlån av lokaler i kulturhuset til kommersielle aktører anses å falle utenfor kompensasjonsordningen. I Avgiftshåndboken 11. utgave 2015 side 1028 er det parallelle spørsmålet som for kulturhus omtalt slik vedrørende idrettsanlegg:

"I Finansdepartementets fortolkningsuttalelse av 2. mars 2004 er det i pkt. 3.4 bl.a. en særskilt omtale av fast eiendom, jf. lovens § 4 annet ledd nr. 3 hvor det bl.a. heter at det ikke ytes kompensasjon på anskaffelser til fast eiendom for utleie, se kap. 23.3. Skattedirektoratet anser på bakgrunn av denne omtalen at for eksempel idrettsanlegg som kommunen eier, og som vederlagsfritt stilles til disposisjon for allmennheten, kan anses som en del av kommunens kompensasjonsberettigede virksomhet forutsatt at kommunen står for driften. I denne sammenheng antar direktoratet at lokale idrettsklubbers normale bruk av ikke kommersiell karakter må anses som allmenn bruk."

Imidlertid legger vi som nevnt til grunn at det spørsmålet som henvendelsen direkte gjelder er kun prinsippene for fordeling av den forholdsmessige retten til kompensasjon når et lokale brukes både til kompensasjonsberettiget aktivitet og til ikke kompensasjonsberettiget aktivitet (hvert lokale må vurderes for seg).

Skattedirektoratet skal bemerke at fellesskrivet av 24. mai 2013 som angir et eksempel med konklusjon 6/24 ikke fradragsrett, gjelder når et idrettsanlegg leies ut 6 timer og resten av tiden benyttes utelukkende til kompensasjonsberettiget bruk. Det fremgår uttrykkelig der i brevet hvor fordeling behandles, side 2 nest siste avsnitt i særlig siste punktum hvor det heter at "[d]ersom eksempelvis en kunstgressbane leies ut 6 timer av et døgn, så er 6/24 ikke kompensasjonsberettiget bruk" (dersom man hadde også annen ikke kompensasjonsberettiget bruk utover utleien på 6 timer, ville andel ikke kompensasjonsberettiget bruk selvsagt ikke vært begrenset til bare 6 timer).

Det samme fremgår også like uttrykkelig i fellesskrivet av 19. mai 2014 side 1 første avsnitt hvor det heter om fellesskrivet av 24. mai 2013 at det [o]mhandler kommunale idrettsanlegg som både stilles til vederlagsfri disposisjon for allmennheten (kompensasjonsberettiget) og leies ut (ikke kompensasjonsberettiget, jf kompensasjonsloven § 4 annet ledd nr 3 om utleie av fast eiendom)...".

Videre er bakgrunnen for denne fordelingen som nevnt ovenfor utdypet i siste avsnitt på side 1 i fellesskrivet av 19. mai 2014, hvor det heter at "[d]et sentrale ved fellesskrivet av 24. mai 2013 var at kommunen har eksklusivitet all den tid anlegget ikke leies ut, og derved kan man bare trekke ut den tiden anlegget leies ut". Vi anser at vi ikke har hjemmel til å henføre til bruk til utleieaktivitet flere timer enn det anlegget faktisk leies ut, fordi det kun er de timene kommunen ikke har eksklusivitet over anlegget som følge av utleien. Resten av tiden har kommunen eksklusivitet over anlegget til annen bruk. Men hvordan denne bruken skal fordeles når den ikke bare er kompensasjonsberettiget (f eks kompensasjonsberettiget utlån/egenbruk og ikke kompensasjonsberettiget billettsalg) er altså uttrykkelig ikke behandlet i fellesskrivet. Slik vi ser det, var det heller ikke behov for det. På samme måte som ellers i avgiftsretten må det være klart at den tiden kommunen selv har eksklusivitet over anlegget må henføres til henholdsvis kompensasjonsberettiget og ikke kompensasjonsberettiget bruk etter forholdet mellom disse brukene. Et eksempel til illustrasjon:

I løpet av døgnet leier kommunen ut anlegget 2 timer, låner det ut/egenbruk 4 timer kompensasjonsberettiget og har 4 timer med ikke kompensasjonsberettiget billettsalg. Til sammen 10 timer. Først må man trekke ut 2 timer utleie som ikke kompensasjonsberettiget. For den resterende tiden (22 timer) må det da henføres til kompensasjonsberettiget bruk tilsvarende forholdet 4/8, dvs 11 timer. Fordelingen til totalt ikke kompensasjonsberettiget bruk blir 2 timer (utleie) pluss 4/8 av 22 som blir 11 timer, til sammen 13 timer. 

Vi er altså ikke enige i Deres anførsler om at fellesskrivet av 24. mai 2013 (eller Avgiftshåndboken 10. utgave 2014 side 2002) må forstås slik at "[b]are faktiske brukstimer i ikke kompensasjonsberettiget aktivitet kommer til fradrag ved beregning av kompensasjonsprosenten".

Til slutt er vi prinsipielt heller ikke enige i at det ikke skal foretas etterberegninger overfor de som uriktig har krevet kompensasjon ut fra synsvinkelen at de har fortolket fellesskrivet annerledes."