Koronavirus – viktig informasjon fra Skatteetaten

Prinsipputtalelse

Merverdiavgift - Kjøp av tjenester fra utlandet mv.

  • Publisert:
  • Oppdatert: 04.02.2018

Finansdepartementets fortolkningsuttalelse av 2. juli 2002.

Vi viser til ditt brev av 6. september 2001 om ovennevnte.

Henvendelsen gjelder to problemstillinger. Den første er den merverdiavgiftsmessige behandlingen av transaksjoner mellom et hovedkontor og en filial, hvor enheter er hjemmehørende i utlandet og i Norge. Den andre problemstillingen er den merverdiavgiftsmessige behandlingen av omsetning mellom utenlandske og norske selskaper og adgangen til fellesregistrering.

Omsetning mellom hovedkontor og filial Etter merverdiavgiftsloven § 12 tredje ledd anses flere virksomheter, som ikke er atskilte selskaper, som drives av samme eier som en avgiftspliktig virksomhet. Etter Finansdepartementets mening vil tjenester som ytes mellom slike virksomheter ikke anses som omsatt da overføringen skjer innenfor samme avgiftssubjekt. Dette medfører at overføring av varer og tjenester mellom slike virksomheter ikke utløser plikt til å beregne merverdiavgift. Dersom selskapet også utfører ikke-avgiftspliktig virksomhet, kan overføringer til den avgiftsfrie delen av virksomheten medføre plikt til å beregne uttaksmerverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 14.

Spørsmålet er om det samme skal gjelde selv om deler av virksomheten er etablert i utlandet, slik at overføringer av tjenester fra den utenlandske delen av virksomheten til norsk del av virksomheten ikke omfattes av forskrift 15. juni 2001 nr. 684 om merverdiavgift ved kjøp av tjenester fra utlandet (forskrift nr. 121). Forskrift nr. 121 etablerer plikt for norsk mottaker, når denne er næringsdrivende eller offentlig virksomhet, til å betale merverdiavgift når mottakeren kjøper fjernleverte tjenester fra utlandet.

Avgiftsplikten etter forskrift nr. 121 er også betinget av at tjenesten kjøpes, og det vil etter Finansdepartementets mening være naturlig å legge samme tolkningen til grunn her i forhold til omsetningsbegrepet som ved innenlands overføringer. Departementet antar derfor at det ikke vil foreligge omsetning mellom en filial og et hovedkontor ved overføringer mellom dem, selv om en av disse er hjemmehørende i utlandet. Transaksjonen skal da heller ikke merverdiavgiftsberegnes etter forskrift nr. 121.

Omsetning mellom norske og utenlandske selskaper – adgangen til fellesregistrering Den rettsoppfatning som er lagt til grunn ovenfor, gjelder ikke transaksjoner mellom atskilte selskaper. Dette medfører eksempelvis at det skal beregnes merverdiavgift etter forskrift nr. 121 når det omsettes avgiftspliktige tjenester fra et utenlandsk selskap til et norsk selskap som inngår i samme konsern.

Etter merverdiavgiftsloven § 12 tredje ledd kan samarbeidende selskaper tillates fellesregistrert. Forutsetningen er at minst 85 prosent av kapitalen i hvert selskap eies av et eller flere av de samarbeidende selskapene. Selskaper som er fellesregistrert anses som en enhet i forhold til merverdiavgiften. Transaksjoner mellom fellesregistrerte selskaper behandles derfor på samme måte som transaksjoner mellom forskjellige avdelinger innen en juridisk enhet, se ovenfor. Transaksjoner innen enheten skal dermed ikke merverdiavgiftsberegnes. De fellesregistrerte selskapene er solidarisk ansvarlig for riktig betaling av avgiften.

Finansdepartementet antar at utenlandske selskaper som har virksomhet i Norge og som er fast representert i Norge, kan inngå i en fellesregistrering etter merverdiavgiftsloven § 12 tredje ledd. Det utenlandske selskapets representant i Norge må oppfylle vilkårene i forskrift 31. mars 1977 nr. 4933 om registrering av utenlandsk næringsdrivende ved representant m.v. (forskrift nr. 71). Både den utenlandske næringsdrivende og representanten blir ansvarlig for at merverdiavgiften blir beregnet og betalt. Departementet antar at kravet til omsetningsvirksomhet og fast representasjon i Norge er absolutt. Departementet er derfor ikke enig i standpunkter som er fremkommet i juridisk teori, om at et norsk selskap som eier minst 85 prosent av aksjekapitalen i et utenlandsk selskap kan fellesregistreres med dette, selv om det utenlandske selskapet ikke har virksomhet i Norge.

Det er som nevnt ovenfor en forutsetning for fellesregistreringen at selskapene er samarbeidende. Videre må den fellesregistrerte enheten ha merverdiavgiftspliktig omsetning utad i Norge. Under denne forutsetingen kan også et ikke-avgiftspliktig selskap inngå i en fellesregistrering. Det er også et vilkår at selskapene søker om fellesregistrering. Det er ikke nok at vilkårene i merverdiavgiftsloven § 12 tredje ledd er oppfylt.

Fellesregistrering vil videre kun gjelde virksomhet som skjer i Norge. I forhold til forskrift nr. 121 vil det derfor etter Finansdepartementets mening i utgangspunktet foreligge plikt til å beregne merverdiavgift ved omsetning av tjenester fra den utenlandske delen av et fellesregistrert selskap som er registrert ved representant i Norge, til et annet selskap som inngår i fellesregistreringen. Transaksjoner fra den utenlandske delen av et fellesregistrert selskap til selskapets virksomhet i Norge, vil imidlertid behandles merverdiavgiftsmessig på samme måte som transaksjoner mellom et hovedkontor og en filial. Sistnevnte typer transaksjoner skal derfor ikke merverdiavgiftsberegnes.

Det er i praksis gjort unntak fra lovens eierkrav i tilfeller hvor eierkravet er oppfylt gjennom et utenlandsk selskap som ikke kan inngå i fellesregistreringen. For eksempel har to norske datterselskaper som begge var eid med mer enn 85 prosent av utenlandsk morselskap, blitt tillatt fellesregistrert. Begrunnelsen for dette er at dersom det utenlandske selskapet hadde hatt virksomhet og vært fast representert i Norge, ville eierkravet og dermed vilkårene for fellesregistrering vært oppfylt. Finansdepartementet er enig i at i tilfeller hvor det utenlandske selskapet ikke har virksomhet i Norge, bør ikke dette stenge for at de norske selskapene kan bli fellesregistrert dersom eierkravet er oppfylt isolert sett. Det er en forutsetning for fellesregistreringen av de norske selskapene i slike tilfeller at de generelle vilkårene er oppfylt, blant annet at selskapene skal være samarbeidende. Departementet vil også presisere at det utenlandske selskapet, som ikke har virksomhet i Norge, ikke kan inngå i fellesregistreringen.

Finansdepartementet vil i samarbeid med Skattedirektoratet se nærmere på bestemmelsene om fellesregistrering. Dette kan medføre endringer i forhold til de retningslinjer som er angitt ovenfor. Det vil i denne forbindelse også bli vurdert om det er behov for endringer i forskrift nr. 121.

Dersom det er flere spørsmål knyttet til de problemstillingene som er tatt opp i dette brevet, ber vi om at disse blir tatt opp med Skattedirektoratet.

Med hilsen

Tor Lande

e.f. avdelingsdirektør

 

Åsne Hana Torgersen

førstekonsulent

 

Gjenpart:

Skattedirektoratet, ref. 2001/04831 FN/AV 778