Til orientering gjengir vi nedenfor de delene av brevet som gjelder departementets generelle forståelse av den merverdiavgiftsmessige behandling av låneformidling.

Vi siterer fra departementets brev:

”……

2. Nærmere om hva som anses som låneformidling – sentrale rettskilder

Unntaket for finansielle tjenester følger av mval. § 5b første ledd nr. 4 (mval. 2009 § 3-6), jf. Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) – Merverdiavgiftsreformen 2001.

I Ot.prp. nr. 2 avsnitt 7.2.5.5 står det at låneformidling omfattes av unntaket for finansielle tjenester. Hva som nærmere menes med låneformidling er ikke definert i merverdiavgiftloven eller forarbeidene til denne.

I Ot. prp. nr. 2 (2000-2001) punkt 6.2.7.1 står det imidlertid noe generelt om hva som menes med formidlingstjenester, for eksempel slik at ”(B)egrepet formidlingstjenester er et vidt begrep som i denne sammenheng omfatter mellommannsvirksomhet av forskjellig art.” I samme lovproposisjon står det også at unntaket for finansielle tjenester generelt må avgrenses mot rene tjenester av administrativ, økonomisk og juridisk art. Likeledes at unntaket må avgrenses mot andre avgiftspliktige tjenester, slik som for eksempel markedsføring.

Som nevnt under punkt 1 i dette brevet er det Finansdepartementets fortolkningsuttalelse 15. juni 2001 dessuten nevnt som eksempel at en ”(E)iendomsmeglers formidling av lån i kredittinstitusjon er derfor unntatt avgiftsplikt.” Dette eksempelet har ikke senere blitt trukket tilbake.

Ved siden av lov, forarbeider og fortolkningsuttalelser i forbindelse med bestemmelsens ikrafttredelse, synes både domstolspraksis og forvaltningspraksis å ha lagt stor vekt på utenlandsk rett på dette området. Bakgrunnen for dette er at unntaket for finansielle tjenester, herunder låneformidling, er basert på tilsvarende regler i EUs merverdiavgiftsdirektiv. Det følger også av forarbeidene og Finansdepartementets fortolkningsuttalelse 15. juni 2001 at man ved tolkningen av unntaket skal se hen til regelverket i EU på dette området.

I EU-retten, som i norsk rett, må unntaket for finansielle tjenester, herunder låneformidling, forstås ut fra arten av de tjenester som ytes og ikke hvem som yter tjenesten eller hvem som mottar tjenesten. Det er med andre ord ikke et subjektbasert eller virksomhetsbasert unntak man vurderer.

I en dom fra EF-domstolen i sak C-453/05 Volker Ludwig ble de tyske reglene vedrørende låneformidling særskilt vurdert. I forbindelse med tjenestens art og låneformidling uttalte domstolen blant annet at dette (dansk versjon) (premiss 23):

” tager sigte på en virksomhed, som udøves af en mellemmand, der ikke optræder som part i en kontrakt om et finansielt produkt, og som adskiller sig fra de kontraktmæssige ydelser, der typisk udføres af parterne i sådanne kontrakter. Formidlingsvirksomhed er en tjenesteydelse, som udføres over for en kontraktpart, og som parten yder vederlag for, idet der er tale om en særskilt mellemmandsvirksomhed. En sådan virksomhed har herved til formål at træffe de nødvendige foranstaltninger for, at de to parter indgår en kontrakt, uden at formidleren har en selvstændig interesse i kontraktens indhold (jf. i denne retning dom af 13.12.2001, sag C-235/00, CSC Finansiel Services, Sml. I, s. 10237, præmis 39). Der er derimod ikke tale om formidling, når en af kontraktparterne overlader det til en underleverandør at udføre en del af de faktiske operationer i forbindelse med kontrakten (jf. i denne retning CSC Finansiel services-dommen præmis 40).”

Når det gjelder kravet om at formidleren ikke må ha en ”selvstændig interesse i kontraktens innhold” forstår departementet dette slik at formidleren kan ha en interesse i at en låneavtale faktisk blir inngått. Dette vil jo eksempelvis være en forutsetning for at objektet som lånet skal finansiere blir solgt og for utbetaling av provisjon (som ofte skjer per låneavtale). Når det gjelder formidlerens interesse i selve avtalen/avtalens innhold, forstår departementet EU-retten slik at hovedpoenget her er at formidleren ikke må tilgodeses i selve avtalen ved å være eller gjøres til part i avtalen. Indirekte vil en formidler derfor også kunne ha interesse i avtalens innhold, ettersom avtalevilkårene kan påvirke hvorvidt det faktisk inngås (mange) avtaler eller ikke. Men formidleren må altså ikke ha en selvstendig interesse i avtalens innhold ved at vedkommende tilgodeses i avtalen/blir en part i denne.

Et spørsmål som ble stilt i Volker Ludwig var videre om det må foreligge et kontraktsforhold mellom formidleren og en av de to partene i låneavtalen. EF-domstolen mente at dette ikke var noe vilkår for at det skulle foreligge låneformidling.   I Volker Ludwig ble domstolen dessuten spurt om nødvendigheten av at formidleren har direkte kontakt med de to partene i avtalen, og domstolen mente at dette ikke var en forutsetning. Dette innebærer etter departementets syn at unntatt formidling ikke bare omfatter den mer vanlige formidlingssituasjon der formidleren har den direkte kontakt mellom partene i låneavtalen, men at det også omfatter tilfeller hvor formidleren inngår i en formidlingskjede og ikke nødvendigvis har den direkte kontakten med begge parter.

3.  Oppsummering

Ut fra ovennevnte rettskilder legger departementet til grunn at ved vurderingen av hva som skal anses som unntatt låneformidling må det tas utgangspunkt i tjenestens art, og ikke hvem som yter eller mottar låneformidlingen. Formidling kan utgjøre mellommannsvirksomhet av forskjellig art, og kjernen i slik virksomhet vil være at formidleren aktivt bringer partene sammen og gjerne blir betalt per kunde/låneavtale. Denne tjenesten må imidlertid avgrenses mot avgiftspliktige tjenester slik som rådgivning, administrasjon og markedsføring.

Dersom det er tale om en sammensatt tjeneste som ses på som en enhet, må det vurderes hva som utgjør hovedytelsen eller det dominerende elementet i tjenesten. Dette innebærer at dersom formidlingselementet utgjør hovedytelsen, vil hele tjenesten være unntatt avgiftsplikt. Dersom formidlingselementet er underordnet (avgiftspliktige) elementer, slik som rådgivning, administrasjon og markedsføring, vil hele tjenesten være avgiftspliktig. Det avgjørende for avgiftsplikten ved en sammensatt tjeneste er dermed hvilke elementer som anses å utgjøre hovedytelsen. Dette følger også av praksis fra EF-domstolen, jf. Volker Ludwig avgjørelsen nevnt ovenfor.

Den forståelsen av låneformidling som departementet legger til grunn, jf. ovenfor, antas også å kunne få betydning for forståelse av hva som menes med formidling av forsikring, jf. merverdiavgiftsloven § 5b første ledd bokstav a. Bakgrunnen for dette er at formidling av forsikring gjerne skjer på samme måte som ved formidling av lån

……”

Departementet kommenterer også forholdet til den såkalte Redcats-saken:

”……

Når det gjelder forholdet til Borgarting lagmannsretts dom i Redcats-saken (LB-2007-66694 Utv. 2008 s. 975) anser departementet at den saken skiller seg fra Expert-/Elkjøp-saken. Departementet tar som utgangspunkt at der det er tale om en sammensatt tjeneste (som består av flere elementer) og formidlingselementet er underordnet andre avgiftspliktige elementer i tjenesten (eksempelvis administrasjon, rådgivning og markedsføring), vil hele tjenesten være avgiftspliktig. Redcats utførte en rekke oppgaver for långiver, hvor formidlingselementet utgjorde en underordnet del sammenlignet med de avgiftspliktige elementene. Samlet sett var det derfor riktig når lagmannsretten konkluderte med at tjenesten som Redcats leverte måtte anses som én avgiftspliktig tjeneste.

Det vises også til lagmannsrettens uttalelse i Redcats-saken om at det helt sentrale i avtaleforholdet mellom Redcats og långiveren var at sistnevnte skulle få tilgang til Redcats kundelister. Etter departementets oppfatning reduserer dette Redcats sin mellommannsfunksjon, som altså etter en konkret vurdering ble ansett å være underordnet.

……”