Informasjon til personer som har kundeforhold hos norske finansinstitusjoner

Norske finansinstitusjoner er pålagt å registrere opplysninger om hvor personkunder er skattemessig bosatt og om de er amerikanske statsborgere. Finansinstitusjonene rapporterer disse opplysningene sammen med opplysningene om kontoforholdet til Skatteetaten årlig, på samme måte som opplysninger som skal forhåndsutfylles på den norske selvangivelsen.

Hensikten med reglene er å sikre at finansielle forhold og forsikringer utenlandske kunder har hos norske finansinstitusjoner blir riktig beskattet i kundenes hjemland. For å oppnå dette sender Skatteetaten de innrapporterte kontoopplysningene til skattemyndighetene i kundenes hjemland.

Reglene er vedtatt på bakgrunn av internasjonale avtaler Norge har inngått med andre land.

Norske finansinstitusjoner plikter å registrere opplysninger om kunder som er skattemessig bosatt i utlandet ved opprettelse av nye kontoforhold. Dette skal de gjøre ved å innhente lovbestemte opplysninger fra deg som kunde.

Finansinstitusjonene må også gjennomgå opplysninger om eksisterende kunder for å finne frem til opplysninger som kan tyde på at kunden er skattepliktig til et annet land. Dersom en finansinstitusjon finner slik informasjon, må den i utgangspunktet behandle dine konti som tilhørende en utenlandsk kunde ved årlig rapportering til Skatteetaten. Finansinstitusjonen må ta kontakt med deg for å be om at du oppgir utenlandsk identifikasjonsnummer, hvis du har tilknytning til et land som utsteder relevante identifikasjonsnumre. Finansinstitusjonen skal ikke behandle dine konti på denne måten om du gir informasjon/dokumentasjon som viser at du ikke er skattemessig bosatt i det aktuelle landet.

Om du er skattemessig bosatt i et land avgjøres av dette landets regler. Det faktum at opplysninger sendes til utlandet påvirker ikke dette, men opplysningene gjør at utenlandske skattemyndigheter får kjennskap til dine kontoforhold i Norge.

Vi har publisert en rettledning som beskriver finansinstitusjonenes plikter.

Finansinstitusjonenes plikter til å registrere og rapportere kontoopplysninger om utenlandske kunder er hjemlet i lov av 27. mai 2016 nr. 14 (skatteforvaltningsloven) kapittel 7. Det er gitt forskriftsbestemmelser i forskrift av 23. november 2016 nr 1360 (skatteforvaltningsforskriften). Skatteforvaltningsloven og skatteforvaltningsforskriften trer i kraft 1. januar 2017 og erstatter dermed ligningsloven av 1980 og samleforskrift om tredjeparters opplysningsplikt.

Hvilke finansinstitusjoner som omfattes av pliktene og hvilke kundeopplysninger de skal registrere og rapportere er utdypet i skatteforvaltningsloven § 7-3 og skatteforvaltningsforskriften § 7-3.

Du regnes som skattemessig bosatt i et land om du har fast og sterk tilknytning til landet og er skattepliktig dit. Du vil vanligvis ha selvangivelsesplikt og være skattepliktig for alle dine inntekter der. Er du skattemessig bosatt i flere land, må du oppgi alle disse landene til finansinstitusjonen.

Har du alltid bodd i Norge og bare vært på kortere ferieturer i utlandet er du selvfølgelig bare skattemessig bosatt i Norge. Har du en fritidseiendom i utlandet hvor du oppholder deg i kortere perioder, vil du typisk ikke ha sterk nok tilknytning til landet for å etablere skattemessig bosted der. Har du lengre opphold i et annet land, kan du regnes som skattemessig bosatt der.

Bor du i utlandet, vil du vanligvis være skattemessig bosatt i det landet du bor i. Har du flyttet fra et land til et annet, eller du oppholder deg mye i flere land, vil du kunne være skattemessig bosatt både i landet du flytter fra og i landet du flytter til. I Norge vil du anses skattemessig bosatt hvis du har oppholdt deg i landet i mer enn 183 dager i løpet av en 12-månedersperiode, eller i mer enn 270 dager i Norge i løpet av en 36-månedersperiode.

Er du i tvil om du er skattemessig bosatt i et land, må du ta kontakt med skattemyndighetene i det aktuelle landet for å få avklart dette.

For mer informasjon om skattemessig bosted i Norge kan du se her. OECD har samlet noe informasjon om reglene for skattemessig bosted i enkelte land som du kan finne her.

Myndighetene i de fleste land benytter i dag ulike identifikasjonsnumre for å identifisere den enkelte person. I Norge benyttes fødselsnummer for å identifisere personer. Utlendinger som ikke bor i Norge tildeles i stedet et eget D-nummer. På samme måte bruker skattemyndighetene i andre land identifikasjonsnumre for å identifisere personer. Du må oppgi ditt utenlandske identifikasjonsnummer, slik at skattemyndighetene der du er skattemessig bosatt kan knytte kontoopplysningene til deg.

Identifikasjonsnumre kan enten bare benyttes av skattemyndighetene, eller også av andre etater og institusjoner i det aktuelle landet, slik det er i Norge. Du vil typisk kunne finne identifikasjonsnummeret ditt på dokumenter du har fått tilsendt av skattemyndighetene i ditt bostedsland, men nummeret kan også stå i pass, nasjonale identitetskort, førerkort og på andre offisielle dokumenter.

For eksempel benytter skattemyndighetene i Sverige personnummer, Danmark CPR-nummer og Polen PESEL-nummer som identifikasjonsnummer.

Slike identifikasjonsnumre blir ofte omtalt som TIN ("Taxpayer Identification Number"). Det er ikke alle land som benytter slike identifikasjonsnumre. Mer informasjon om hvilke identifikasjonsnumre som benyttes i forskjellige land finner du her.

Skattemessig bosted i Norge og de fleste andre land avgjøres etter regler som har kriterier knyttet til opphold og/eller bosted.

I USA er skattesystemet basert på både skattemessig bosted og statsborgerskap. Amerikanske statsborgere er altså skattepliktige til USA på grunnlag av statsborgerskapet, og det er bakgrunnen for at norske finansinstitusjoner må registrere opplysninger om kundene er amerikanske statsborgere.

Har en finansinstitusjon hvor du er kunde informasjon om at du er eller kan være amerikansk statsborger, kan du bli bedt om å bekrefte eller avkrefte dette.

Finansinstitusjonene må innhente opplysninger om ditt skattemessige bosted og om du er amerikansk statsborger før den oppretter nye kontoforhold for deg. Det innebærer at om du ikke fyller ut de skjemaene finansinstitusjonen ber om, vil du ikke kunne opprette nye konti. Har du gitt uriktige eller mangelfulle opplysninger, må finansinstitusjonen avslutte kontoforholdet om du ikke gir korrekte opplysninger når den ber om det.

Har du allerede et kontoforhold eller en forsikring hos finansinstitusjonen, må den søke etter opplysninger som tyder på at du har en tilknytning til utlandet. Dersom finansinsitusjonen finner slike opplysninger, må den enten rapportere dine konti som tilhørende en utenlandsk kunde, eller ta kontakt med deg og be om informasjon/dokumentasjon som viser hvor du er skattemessig bosatt. Gir du ikke opplysninger til finansinsitusjonen når den ber om det vil kontoforholdet bli behandlet som tilhørende en utenlandsk kunde ved rapportering til Skatteetaten. Kontoopplysningene kan da bli utvekslet til skattemyndighetene i det aktuelle landet.

Det er skattereglene der du er skattemessig bosatt som avgjør hvilke opplysninger du må oppgi til skattemyndighetene, og hvordan du skal gi opplysningene. Vanligvis kreves det at du oppgir opplysninger om dine finansielle forhold og forsikringer i en årlig selvangivelse. Er du amerikansk statsborger plikter du etter amerikanske skatteregler å levere selvangivelse til amerikanske skattemyndigheter (IRS) hvert år.

Du unngår ikke dine opplysningsplikter i utlandet selv om opplysninger om dine finansielle forhold og forsikringer i Norge sendes til skattemyndighetene i ditt bostedsland (og USA om du er amerikansk statsborger). Er du i tvil om hvordan du skal oppgi opplysningene til skattemyndighetene i et land, må du ta kontakt med skattemyndighetene i det aktuelle landet.

Er inntekt og formue skattepliktig i flere land, kan beskatningen være regulert i en skatteavtale. Skatteavtalene Norge har inngått med andre land finner du her.

Finansinstitusjonene plikter etter skatteforvaltningsloven å gi deg som kunde kopi av de opplysningene de årlig rapporterer til norske skattemyndigheter. Opplysningene får du tilsendt i en årsoppgave i januar/februar og gjelder for forrige kalenderår. I årsoppgaven står det hvilke opplysninger som er sendt til norske skattemyndigheter.

Har finansinstitusjonen registrert at du er skattemessig bosatt i et annet land og/eller er amerikansk statsborger, skal du få informasjon om dette i årsoppgaven. Det vil også stå i årsoppgaven hvilke utenlandske identifikasjonsnumre som er rapportert, og at norske skattemyndigheter kan sende opplysningene til utenlandske skattemyndigheter.

Norske skattemyndigheter kan ikke gi deg innsyn i hvilke opplysninger rapportert fra norske finansinstitusjoner, som er sendt til utenlandske skattemyndigheter. Utveksling av opplysninger med andre land er korrespondanse mellom skattemyndighetene i to land. Selv om opplysningene gjelder deg, er du ikke part i utvekslingssaken og du kan derfor ikke gis innsyn i opplysningene som er sendt etter reglene om partsinnsyn.

Er det feil i opplysningene som en finansinstitusjon har rapportert om deg til norske skattemyndigheter, må du ta kontakt med finansinstitusjonen og opplyse om hva som er feil.

Skatteetaten sender kontoopplysninger til utenlandske skattemyndigheter på bakgrunn av internasjonale avtaler Norge har inngått med andre land.

Norge og en rekke andre land har tiltrådt en multilateral avtale av 29. oktober 2014 om automatisk informasjonsutveksling. Denne avtalen er et rammeverk for den internasjonale standarden for automatisk utveksling av finansielle opplysninger, også kjent som «common reporting standard» eller «CRS». Du kan finne mer informasjon om denne avtalen på OECDs portal om automatisk informasjonsutveksling

Norge og USA signerte 15. april 2013 en avtale om forbedret internasjonal overholdelse av skattelovgivningen og gjennomføring av FATCA. Avtalen bygger på den amerikanske FATCA-lovgivningen (Foreign Account Tax Compliance Act). Avtalen er fremlagt for Stortinget i Prop. 138 S (2012-13).

Opplysningene som blir sendt til andre lands skattemyndigheter er underlagt taushetsplikt. Det blir vurdert om landene har tilstrekkelig lovgivning, systemer og rutiner for å sikre at opplysningene ikke kommer på avveie.