Uttalelse

Dispensasjon fra enkelte bestemmelser i bokføringsloven og bokføringsforskriften

  • Publisert:
  • Avgitt 27.01.2025

Bokføringsloven og bokføringsforskriften har flere hjemler for å gjøre unntak fra enkelte bestemmelser ved forskrift eller enkeltvedtak. I denne uttalelsen beskrives noen av disse hjemlene, samt Skatteetatens dispensasjonspraksis på området.

Viktig informasjon
Innhold på denne siden:

Denne uttalelsen erstatter uttalelse 23. mars 2017.

1 Oppbevaringssted og oppbevaringstid - bokføringsloven § 13 femte ledd

1.1 Forskriftsregulerte unntak fra kravet til oppbevaringssted

I bokføringsforskriften § 7-4 er det gitt enkelte unntak fra kravet om at regnskapsmaterialet skal oppbevares i Norge. Oppfyller den bokføringspliktige vilkårene for å følge disse unntakene, kan regnskapsmaterialet oppbevares i utlandet uten ytterligere informasjon eller søknad til skattekontoret.

Etter endring av bokføringsforskriften § 7-5 den 27. januar 2025 er det adgang til å oppbevare elektronisk regnskapsmateriale i EØS-området, Storbritannia og Sveits på nærmere angitte vilkår, herunder et vilkår om at det skal gis skriftlig informasjon (melding) om oppbevaringen til skattekontoret.

Det følger av bokføringsforskriften § 7-2 siste ledd at reglene i bokføringsloven § 13 og § 13b, og i bokføringsforskriften om oppbevaringspliktig regnskapsmateriale, oppbevaringssted, oppbevaringstid, sikring og elektronisk tilgjengelighet gjelder tilsvarende for sikkerhetskopien som for originalen. Meldingen til skattekontoret skal inneholde følgende informasjon:

  • Hvilke deler av det elektroniske regnskapsmaterialet som oppbevares i utlandet, spesifikasjoner, type dokumentasjon osv.
  • Selskapsnavn og adresse til det stedet regnskapsmaterialet, inkludert sikkerhetskopien, skal oppbevares, dvs. stedet der serverne er plassert. Senere endringer i oppbevaringssted må tilsvarende meldes til skattekontoret.

Det er ikke nødvendig å oppgi adresse til serverplassering dersom det bekreftes at det er inngått avtale med leverandør av oppbevaringsløsningen, som regulerer og sikrer norske myndigheters tilgang til regnskapsmaterialet. I slike tilfeller må det opplyses hvem som er leverandør og i hvilket land oppbevaringen finner sted.

  • Hvordan kontrollmyndighetene til enhver tid kan få tilgang til regnskapsmateriale. Dette kan være opplysning om aktuell forretningsadresse i Norge hvor terminal og nødvendige passord befinner seg.

Meldingen sendes til skattekontoret.

1.2 Unntak fra kravet til oppbevaringssted etter søknad

Dersom den bokføringspliktige ikke kan benytte unntakene i bokføringsforskriften §§ 7-4 eller 7-5, men likevel ønsker å oppbevare regnskapsmateriale i utlandet, må det sendes søknad til skattekontoret om dispensasjon fra kravet til oppbevaringssted, jf.  bokføringsloven § 13 siste ledd.

Bokføringsloven forutsetter at regnskapsmaterialet skal oppbevares i Norge, mens det i forskrift er åpnet for at elektronisk regnskapsmateriale kan oppbevares i EØS-området, Storbritannia og Sveits, se nærmere omtale i punkt 1.1. Skattedirektoratet anser det som en forutsetning for at dispensasjon skal innvilges at det medfører problemer for den bokføringspliktige å oppfylle bokføringslovens og -forskriftens krav om oppbevaringssted.

Skattedirektoratet finner i denne sammenheng ikke at kostnadsbesparelser ved utenlandsk oppbevaring gir noe selvstendig grunnlag for dispensasjon. Det legges som den klare hovedregel avgjørende vekt på om oppbevaringen i utlandet skjer som ledd i en felles regnskapsløsning innen et konsern eller lignende sammenslutning, og at lagringen skjer hos et konsernselskap eller lignende i utlandet eller under kontroll av et slikt selskap.

Dersom en tredjepart ivaretar oppbevaringen, forutsettes det at avtalen konsernet har med tredjeparten inneholder spesifikke bestemmelser som sikrer de norske myndighetenes tilgang til regnskapsmaterialet inkludert sikkerhetskopien. Dette kravet gjelder for søknader som fremsettes etter endringen i bokføringsforskriften § 7-5 den 27. januar 2025. Det er ikke et vilkår at konsernet er etablert i samme land som tredjepart.

Det er også en forutsetning at lagringen skjer i et land som har skatte- og bistandsavtale med Norge. Det er videre stilt krav om at regnskapsmaterialet som lagres i utlandet skal være tilgjengelig i lesbar form i Norge og at det skal kunne skrives ut på papir i hele oppbevaringsperioden fra terminal eller lignende i Norge. Skattedirektoratet legger til grunn at når regnskapsmaterialet kan overføres elektronisk til Skatteetaten, jf. kravet i bokføringsforskriften § 7-8 om å kunne gjengi bokførte opplysninger i standardisert form (SAF-T Regnskap), er dette likestilt med utskrift på papir. Dette under forutsetning av at SAF-T-filen kan produsere alle spesifikasjoner av pliktig regnskapsrapportering. Det er videre en forutsetning at kontrollmyndighetene ikke kan hindres adgang til regnskapsmaterialet. Det presiseres at spesifikasjoner av pliktig regnskapsrapportering, jf. bokføringsloven § 5, og dokumentasjon av kontrollsporet skal være på norsk, svensk, dansk eller engelsk også ved regnskapsføring og oppbevaring i utlandet, jf. bokføringsloven § 12.

Det er ikke gitt dispensasjon for å oppbevare regnskapsmateriale som kun er på papir i utlandet.

En søknad om dispensasjon skal inneholde følgende opplysninger:

  • Den bokføringspliktiges navn og organisasjonsnummer.
  • En begrunnelse for søknaden.
  • Kort om hvilket regnskapsmateriale det søkes dispensasjon for. 
  • Opplysninger om eventuell konserntilknytning eller lignende til selskap som er involvert i oppbevaringen av regnskapsmaterialet i utlandet. 
  • Selskapsnavn og adresse til det stedet regnskapsmaterialet, inkludert sikkerhetskopien, skal oppbevares (serverplassering). Hvis dette selskapet ikke er et konsernselskap eller lignende, må det gis opplysninger om avtalen med tredjepart regulerer og sikrer norske myndigheters tilgang til regnskapsmaterialet.
  • Bekreftelse på at alt materiale som lagres i utlandet kan leses og skrives ut på papir fra terminal i Norge, samt opplysninger om navn og adresse til dette stedet. 
  • Opplysning om hvilket språk som benyttes i spesifikasjoner av pliktig regnskapsrapportering og dokumentasjon av kontrollsporet.

Det presiseres at serveradresse(r) må oppgis for at en dispensasjonssøknad om unntak fra kravet til oppbevaringssted skal kunne innvilges. Adressen kan imidlertid opplyses direkte til skattekontoret, og opplysningene vil behandles konfidensielt.

Søknaden sendes til skattekontoret.

Når det gjelder søknad om dispensasjon fra bokføringspliktige avgiftssubjekt uten forretningssted eller hjemsted i merverdiavgiftsområdet og som heller ikke har merverdiavgiftsrepresentant, vises det til artikkel 23. mars 2017.

1.3 Redusert oppbevaringstid

En god del av søknadene om redusert oppbevaringstid er fra foretak med opphørt virksomhet. Skattedirektoratet legger til grunn at opphør av virksomhet i seg selv ikke er et selvstendig grunnlag for dispensasjon. Kravet til å oppbevare regnskapsmateriale en bestemt periode er et av de kravene som følger med å drive en bokføringspliktig virksomhet, og som også annen lovgivning tar hensyn til. Som eksempel kan nevnes at aksjelovgivningen pålegger avviklingsstyret ansvaret for å påse at det avsettes midler slik at en betryggende lagring kan foretas. Det finnes egne regler i konkursloven § 122 b for bobestyrers adgang til makulering av regnskapsmateriale for rettssubjekt som slutter å eksistere etter at det har gått konkurs.

I Ot.prp. nr. 46 (2003-2004) Om lov om bokføring, pkt. 12.3.3, nevnes store mengder papirbilag som en mulig grunn for å gi dispensasjon. Skattedirektoratet antar at den digitale utviklingen har gjort det mindre aktuelt å søke om dispensasjon på dette grunnlaget. Skattedirektoratet legger for øvrig til grunn at mengden papirbilag må ses i forhold til hva som kan påregnes i den aktuelle bransjen og i forhold til virksomhetens størrelse. Full lagringstid må også fremstå som vanskelig å oppfylle for søker. Skattedirektoratet har i sin dispensasjonspraksis lagt til grunn at det må foreligge forhold som gjør det spesielt vanskelig å oppfylle oppbevaringskravet samt at det ikke er sannsynlig at det er uavklarte forhold rundt regnskapet. Det vil derfor være ytterst sjeldent at det gis redusert oppbevaringstid til under 3,5 år. Ett eksempel på saker hvor dispensasjon er innvilget er hvor den bokføringspliktige har avgått ved døden, og hvor de etterlatte har godtgjort at det er problematisk å fortsette oppbevaringen av regnskapsmaterialet.

Den bokføringspliktige må sørge for at regnskapsmaterialet oppbevares på en måte som opprettholder lesekvaliteten i hele oppbevaringsperioden jf. bokføringsforskriften § 7-1.

Det forekommer likevel en del søknader om nedsatt oppbevaringstid som skyldes skade på regnskapsmaterialet slik at materialet har nedsatt lesbarhet, og hvor det eventuelt er påkrevd med kostbare prosesser for å reparere materialet. Det er gitt enkelte dispensasjoner i slike tilfeller, hvor alder på materialet og behov for etterkontroll er vurdert opp mot kostnaden ved restaureringen.

Søknader om nedsatt oppbevaringstid bør minimum inneholde:

  • Den bokføringspliktiges navn og organisasjonsnummer
  • Hvilket regnskapsmateriale det søkes for (type og år)
  • Årsaken til at oppbevaring anses vanskelig
  • Eventuelle relevante opplysninger om gjennomførte offentlige kontroller

Søknaden sendes til skattekontoret.

2 Salgsdokumentets innhold – Bokføringsforskriften § 5-1-8

2.1 Generelt

Bokføringsforskriften delkapittel 5-1 fastsetter krav til dokumentasjon av salg av varer og tjenester. Krav til salgsdokumentets innhold fremgår av § 5-1-1, som er utdypet i de etterfølgende bestemmelsene og det er gitt enkelte unntak. Etter bokføringsforskriften § 5-1-8 kan det gis ytterligere unntak fra § 5-1-1 i særlige tilfeller.

En søknad om dispensasjon bør minimum inneholde følgende opplysninger:

  • Den bokføringspliktiges navn og organisasjonsnummer
  • En begrunnelse for søknaden. Hvorfor kan ikke forskriftens regler følges?
  • Det er ønskelig at et eksempel på dokumentasjon (faktura) vedlegges søknaden.

Søknaden sendes til skattekontoret.

2.2 Salgsdokumentets innhold

Det har vært relativt få søknader om dispensasjon fra kravet til salgsdokumentets innhold.

De fleste søknadene om dispensasjon gjelder kravet til nummerering av salgsdokument, jf. bokføringsforskriften § 5-1-1 første ledd nr. 1, hvorav flere søknader gjelder utenlandske foretak uten forretningssted i Norge eller datterselskap av utenlandske foretak. Felles for disse søknadene er et ønske om å utstede salgsdokument i samme fakturasystem som «morselskapet». Skatteetaten har avslått slike søknader under henvisning til at det er bruk av felles fakturasystem som gjør det vanskelig med individuell nummerering, og at det er en problemstilling som vil gjelde mange som benytter en slik løsning. Skattedirektoratet mener at dette ikke utgjør et «særlig tilfelle» som gir grunnlag for dispensasjon.

Det er innvilget noen dispensasjoner fra kravet til å angi selgers navn og org.nr, jf. bokføringsforskriften § 5-1-1 nr. 3. De fleste av disse søknadene gjelder persontransport, bl.a. ved salg av periodekort/månedskort.

2.3 Felles salgsdokument (samfakturering)

Bokføringslovgivningen forutsetter at det skal være et én-til-én-forhold mellom kjøper og selger, jf. bokføringsforskriften § 5-1-1 jf. §§ 5-1-2 og 5-1-3. Det vises også til kravene til kunde- og leverandørspesifikasjonen i bokføringsforskriften § 3-1 første ledd nr. 3 og 4, der alle transaksjoner skal fremgå i ordnet rekkefølge, med blant annet kundenes og leverandørenes kode og navn. Lovgivningen skal muliggjøre kontroller, der bokførte opplysninger skal kunne følges fra dokumentasjonen via spesifikasjoner frem til pliktig regnskapsrapportering og den omvendte vei, jf. bokføringsloven § 6. Der samfakturering er regulert i forskrift, jf. unntaket for samfakturering av strøm og nettleie i § 8-15-1, er det også unntak fra kravet til kunde- og leverandørspesifikasjon, slik at transaksjonene kan registreres i spesifikasjonene over fakturautsteders konto, jf. bokføringsforskriften § 3-1 fjerde ledd og § 8-15-2.

Skattekontoret kan gi tillatelse til samfakturering ved enkeltvedtak, jf. bokføringsforskriften § 5-1-8. Det er imidlertid ikke hjemmel for å dispensere fra kravet til kunde- og leverandørspesifikasjon, noe som taler mot å gi tillatelse til samfakturering. Etter at det ble innført et forskriftsregulert unntak som tillater samfakturering for kraftbransjen (leverandører av nettjenester og elektrisk energi) i 2018, har det vært få søknader om å få utstede felles salgsdokument.

En søknad om samfakturering fra 2018 ble avslått av Skattedirektoratet i 2019. Avgjørelsen ble påklaget til Finansdepartementet. Klagen ble ikke tatt til følge. Saken gjaldt to konsernselskap som ønsket å inngå flerpartsavtale med kundene for salg av selskapenes tjenester. I søknaden ble det vist til at det var kommersielt viktig for konsernet at tjenesteleveransene kunne skje så sømløst som mulig ovenfor kunden, og at tjenestene fremstod som levert fra ett selskap. Den ene tjenesten var en merverdiavgiftspliktig tjeneste, mens den andre tjenesten var unntatt fra merverdiavgift. I Finansdepartementets vedtak ble det blant annet vist til at samfakturering innebærer en risiko for feilaktig fradragsføring og bokføring, «da dette for kjøper gjerne vil være et uvant unntak fra utgangspunktet om én-til-én-forhold mellom selger og kjøper». Det ble videre uttalt at dette vil påvirke overholdelsen av kravet i § 3-1 første ledd nr. 4 om leverandørspesifikasjon, noe som også vil gjøre det vanskeligere for kontrollmyndighetene å følge transaksjoner, samt å kontrollere regnskap og avgiftsbehandling. Finansdepartementet kom til at hensynene som begrunnet avslag på søknaden, veide tyngre enn de kommersielle hensynene i saken.

 

3 Egenfakturering - Bokføringsforskriften § 5-2-8 første ledd

På tidspunktet for ikrafttredelse av bokføringsforskriften var det etablert en rekke ordninger hvor kjøper utstedte salgsdokumentet på vegne av selger (egenfakturering). Ved ikrafttredelsen av bokføringsforskriften var ikke dette lenger tillatt, med unntak av enkelte tilfeller omhandlet i bokføringsforskriften § 5-2-1 tredje ledd bokstavene a til d.

Bokføringsforskriften ble endret den 20. desember 2006, hvor det ble tilføyd et nytt unntak fra kravet om at selger skal utstede salgsdokumentet, jf. forskriften § 5-2-1 tredje ledd bokstav e. Endringen gjelder kjøpere som helt eller delvis beregner omfang, vekt, kvalitet eller lignede som grunnlag for utbetaling av provisjon eller annet vederlag til selgeren. Samtidig ble det tilføyd et nytt annet ledd i forskriften § 5-1-3. Denne endringen innebærer at bokføringspliktige kjøpere som med hjemmel i § 5-2-1 tredje ledd kan utstede salgsdokument på vegne av selger, i stedet for fortløpende nummerering av hver enkelt selgers salgsdokument, kan anføre hvor mye som er avregnet overfor vedkommende selger hittil i regnskapsåret. De nye bestemmelsene var en forskriftsfastsetting av den dispensasjonspraksisen som var etablert av Skattedirektoratet.

Skattedirektoratet understreker at det er en forutsetning for at kjøper skal kunne utstede salgsdokument etter bokføringsforskriften § 5-2-1 tredje ledd bokstav e, at ikke selgeren selv kjenner til grunnlaget det skal faktureres etter. Dette betyr at dersom både kjøper og selger sitter inne med hele fakturagrunnlaget, så er det fortsatt selger som skal utstede salgsdokument iht. hovedregelen i forskriften § 5-2-1 første ledd. Dersom det derimot er slik at selgeren må innhente hele eller deler av fakturagrunnlaget fra kjøperen, kan unntaksbestemmelsen i § 5-2-1 annet ledd bokstav e benyttes.

Antall søknader på dette området ble vesentlig redusert etter den nevnte forskriftsendringen. De fleste søknadene som er innvilget gjelder søknader hvor et sentralledd mottar faktura fra en rekke likeartede forhandlere/detaljister for å avregne provisjon eller annet honorar. Et felles trekk for mange av søknadene er at opplysningene som danner grunnlaget for utstedelse av salsdokumentasjonen registreres i sentralleddets system som begge partene har tilgang til.

En søknad om dispensasjon bør minimum inneholde følgende opplysninger:

  • Den bokføringspliktiges navn og organisasjonsnummer 
  • Tilsvarende opplysninger for den (de) andre parten(e) i transaksjonene 
  • En begrunnelse for søknaden.
  • Opplysninger om omsetning, omfang av transaksjoner, merverdiavgiftsplikt, osv.
  • En beskrivelse av aktuelle rutiner og dokumentasjon hos kjøperen som bidrar til å redusere den økte eksistensrisikoen som oppstår som følge av at kjøperen utsteder salgsdokumentet (sitt eget kostnadsbilag).
  • Det må dessuten fremgå om det er behov for unntak fra kravet til fortløpende nummerering (tett nummerserie) hos selger, jf. bokføringsforskriften § 5-1-3. I denne forbindelse bør det opplyses om virksomheten, som et alternativ til fortløpende nummerering, kan påføre salgsdokumentet andre opplysninger som er egnet til å kontrollere fullstendighet hos selger, for eksempel akkumulert omsetning mellom partene hittil i regnskapsåret.
  • Dersom søknaden gjelder en eksisterende ordning må det også vedlegges et eksempel på salgsdokument (avregning) og eventuell underdokumentasjon hos kjøper.

Søknaden sendes til skattekontoret.

4 Forskuddsfakturering - Bokføringsforskriften § 5-2-8 andre ledd

Etter bokføringsforskriften § 5-2-6 første ledd kan det utstedes salgsdokument for merverdiavgiftspliktige varer og tjenester før levering for nærmere angitte ytelser. (forskuddsfakturering).

Etter bokføringsforskriften § 5-2-8 annet ledd kan det søkes om tillatelse til å utstede salgsdokument, inkludert merverdiavgift, også for andre ytelser. Slik tillatelse kan gis i særlige tilfeller. Et eksempel på dette er tillatelser som er gitt til flere begravelsesbyråer. Utsetting av gravmonument vil bl.a. av klimatiske årsaker ofte finne sted mange måneder etter gravferden. Hensynet til bl.a. behandlingen av dødsboene tilsier imidlertid et særskilt behov for at alle kostnadene er på plass og dokumentert i umiddelbar tilknytning til gravferden.

Skattedirektoratet har også behandlet flere søknader hvor det har vært ønskelig å utstede salgsdokument for ytelser som er nevnt i § 5-2-6 på forskudd, men for en lengre periode enn ett år. I den forbindelse har Skattedirektoratet vurdert om hjemmelen i § 5-2-8 annet ledd kun gir tillatelse til forskuddsfakturering for en periode på inntil ett år for tilfeller som ikke er regulert i § 5-2-6, eller om det også kan gis tillatelse til å forskuddsfakturere ytelser som nevnt i § 5-2-6 for en lengre periode enn ett år. Skattedirektoratet har lagt til grunn at forskriften skal forstås slik at den ikke er til hinder for at det gis tillatelse til utvidet periode for forskuddsfakturering, dersom man står overfor et særlig tilfelle hvor slik fakturering bør kunne finne sted. I en sak er det gitt tillatelse til å forskuddsfakturere abonnementer på blader for en periode på to år. Ved avgjørelsen ble det lagt avgjørende vekt på at kundene alt overveiende var privatpersoner, som ikke har fradragsrett for merverdiavgift. Det ble også bl.a. lagt vekt på at ordningen hadde eksistert over lang tid. Et annet eksempel på søknader som har blitt innvilget gjelder serviceavtaler som inngås i tilknytning til bilsalg. Her er det gitt tillatelse til forskuddsfakturering av serviceavtaler for inntil fem år, under forutsetning om at forhandler fakturerer serviceavtalen i samme salgsdokument som bilen, og kontraktsmotparten er en privatperson eller et mellomliggende leasingselskap.

Et eksempel på søknad som er avslått kan være søknad fra et eiendomsselskap som av praktiske grunner ønsket å fakturere leien for hele perioden (20 år) på forskudd, i stedet for å fordele dette over 20 fakturaer. Skattedirektoratet kom til at slike praktiske hensyn ikke kunne anses som et særlig tilfelle som gir grunnlag for dispensasjon.

En søknad om dispensasjon bør minimum inneholde følgende opplysninger:

  • Den bokføringspliktiges navn og organisasjonsnummer
  • En begrunnelse for søknaden. Hvorfor kan ikke forskriftens regler følges?
  • Opplysninger om omsetning, omfang av transaksjoner, osv.
  • Beskrivelse av hvilken kategori kjøpere (bokføringspliktige eller private forbrukere) som vil bli fakturert på forskudd og eventuelt i hvilken utstrekning kjøperne vil ha fradrag for merverdiavgift.
  • Eksempel på salgsdokument som benyttes.

Søknaden sendes til skattekontoret.

5 Kassasystem - Bokføringsforskriften § 5-4-7

Kravet til å registrere og dokumentere kontantsalg ved bruk av kassasystem med produkterklæring som tilfredsstiller kravene i kassasystemloven og kassasystemforskriften trådte i kraft 1. januar 2019. Bokføringsforskriften § 5-4-7 gir hjemmel for å dispensere fra kravet til kassasystem i delkapittel 5-3 i ”særlige tilfeller”. Dette i likhet med tidligere lovgivning hvor kontantsalg skulle registreres ved bruk av «kassaapparat, terminal eller annet lignende system».

Utgangspunktet for behandlingen av søknadene er en vurdering av hvorvidt det er mulig å benytte kassasystem, slik lov og forskrift krever. Hvorvidt andre dokumentasjonsformer gir like god sikkerhet, slik enkelte søknader etter tidligere lovgivning ga uttrykk for, er ikke et vurderingstema isolert sett, siden det på dette området er lovregulert hvilket system som skal benyttes. Dersom Skattedirektoratet mener at det er grunnlag for å gi dispensasjon, er imidlertid hensiktsmessige alternative dokumentasjonsformer en forutsetning.

Etter tidligere lovgivning var det en rekke henvendelser og søknader fra bokføringspliktige som driver ambulerende salg og fra virksomheter som har lavt kontantsalg målt i antall kroner. Bokføringsforskriften § 5-4-1 første ledd har et særskilt unntak for ambulerende eller sporadisk kontantsalg som ikke overstiger 3 ganger folketrygdens grunnbeløp (3 G) i løpet av et regnskapsår (pr. mai 2024 kr 372 084 ekskl. merverdiavgift). Fra 1. januar 2019 ble det tilføyd et ytterligere unntak i bokføringsforskriften § 5-4-1 første ledd, for bokføringspliktige med kontantsalg som ikke overstiger kr 50 000 eksklusive merverdiavgift i løpet av et regnskapsår. Om begrepene ”ambulerende og sporadisk kontantsalg”, se uttalelsene ”Unntak fra kravene om kassaapparat” (10. januar 2006) og "Ambulerende virksomhet, felles kassaapparat» (4. januar 2006).

Som nevnt i uttalelsen om unntak fra kravene til kassaapparat er det to vilkår som må være oppfylt. Kontantsalget må enten være ambulerende eller sporadisk, og det må ikke overstige 3 G. Dersom en virksomhet har kontantsalg som ikke overstiger 3 G er dette i seg selv ikke nok for å komme inn under unntaket. For eksempel vil en fotpleier som holder oppe en dag i uken og som regelmessig mottar kontantbetaling ikke kunne sies å drive sporadisk kontantsalg, selv om kontantsalget ikke overstiger 3 G. Dersom antall kontanttransaksjoner er svært få sett i forhold til totalt antall salgstransaksjoner, vil kontantsalget kunne anses som sporadisk. Det samme gjelder dersom antall kontantsalgstransaksjoner i seg selv er så få at det er naturlig å betegne salget som sporadisk. Et eksempel på dette kan være en spesialist innen psykologi som i gjennomsnitt hadde 4 kontanttransaksjoner pr. måned og hvor kontantsalget utgjorde en liten andel av det totale salget.

Når det gjelder søknader fra bokføringspliktige som driver ambulerende kontantsalg, var det mange som begrunnet søknaden med vanskeligheter med strømtilførsel eller at det er vanskelig å benytte kassaapparat [nå kassasystem] med strøm på grunn av klimatiske forhold. Skattedirektoratet har ikke gitt dispensasjon i slike tilfeller. Det vises til at dette spørsmålet har vært reist i Stortinget, og til det svar som der er gitt i brev av 7. februar 2006, jf. artikkelen ”Krav til kassaapparat”.

I forbindelse med innføring av krav til å bruke produkterklært kassasystem fra 1. januar 2019, ble det gitt enkelte tidsbegrensede dispensasjoner. Etter ikrafttredelsen av bestemmelsen har det vært få søknader. De fleste av søknadene er begrunnet i et ønske om å benytte «kontantfaktura» som alternativ til kassasystem for omsetning som faller utenfor unntaket i bokføringsforskriften § 5-4-1 tredje ledd, jf. Skattedirektoratets uttalelse 7. januar 2019 om bruk av kontantfaktura som alternativ til kassasystem. I uttalelsen pekes det på at virksomheter som normalt benytter fakturaløsninger hvor identifisering av kunden er en nødvendig del av prosessen for å kunne levere en vare eller yte en tjeneste kan benytte kontantfaktura og det gis eksempler på aktuelle bransjer hvor dette er tilfelle. I tillegg har Skatteetaten i sin saksbehandling lagt til grunn at det kan benyttes kontantfaktura ved salg av biler. Også her er identifisering av kundene en nødvendig del av prosessen for å kunne gjennomføre salget. Hvis den bokføringspliktige også har kontantsalg hvor unntaket ikke kommer til anvendelse, må dette kontantsalget registreres i et kassasystem, med mindre det søkes og innvilges dispensasjon. Skatteetaten har etter en konkret vurdering innvilget flere søknader fra bilforhandlere, slik at også omsetning av verkstedtjenester, rekvisita mv. kan dokumenteres ved bruk av samme system (kontantfaktura) som benyttes ved salg av biler. Det er lagt vekt på at dette kontantsalget er lavt sammenlignet med det øvrige salget.

Den enkelte bokføringspliktige må selv vurdere om virksomheten faller inn under noen av unntakene i bokføringsforskriften delkapittel 5-4. Dersom den bokføringspliktige mener virksomheten ikke kommer inn under unntakene i forskriften og at kravet til kassasystem vanskelig kan oppfylles, må det søkes om dispensasjon.

En søknad om dispensasjon bør inneholde følgende opplysninger:

  • Den bokføringspliktiges navn og organisasjonsnummer
  • En begrunnelse for søknaden, herunder opplysninger om hvorfor kravene i bokføringsforskriften ikke kan følges.
  • Beskrivelse av salgsvaren eller tjenesten. Omfanget av kontantsalget, antall transaksjoner etc.
  • Beskrivelse av rutiner, herunder hvordan kontantsalget alternativt kan dokumenteres. Det er ønskelig at et eksempel på dokumentasjon vedlegges søknaden.

Søknaden sendes til skattekontoret.