Privatpersoner – ekomtjenesterElektroniske kommunikasjonstjenester (ekomtjenester) er fjernleverbare tjenester, jf. definisjonen i mval. § 1-3 første ledd bokstav i, og er fra 1. juli 2011 definert inn under begrepet elektroniske tjenester, se mval. §1-3 første ledd bokstav j. Se også Prop. 1 LS (2010–2011) og Prop. 117 L (2010–2011). Av mval. § 3-30 fjerde ledd første punktum følger at for ekomtjenester oppstår avgiftsplikt også når tjenesten leveres til andre mottakere hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet enn de som er nevnt i annet ledd, dvs. privatpersoner og andre som ikke er næringsdrivende eller tilhører offentlig sektor. Dette innebærer at man i Norge har innført regler som tidligere er innført innen EU. Hensikten med reglene er å sikre et nøytralt regelverk for merverdiavgift for internasjonale ekomtjenester ved leveranser også til andre enn næringsdrivende eller offentlig sektor. Prinsippet som er valgt innen EU er at slike tjenester skal søkes avgiftsbelagt i det land disse forbrukes. Etter fjerde ledd annet punktum gjelder samme regel for andre tjenester når tjenesten omsettes eller formidles av en tilbyder av elektroniske kommunikasjonstjenester ved bruk av elektronisk kommunikasjon, og vederlaget oppkreves av denne tilbyderen, dvs. såkalte teletorgtjenester.

Avgiftsplikten for elektroniske kommunikasjonstjenester gjelder selv om tjenesten helt ut er til bruk utenfor merverdiavgiftsområdet, med mindre den leveres der gjennom fast terminal, jf. nedenfor.

Ved lovendring av 10. desember 2010 med ikrafttredelse 1. juli 2011, er fjerde ledd utvidet fra kun å gjelde elektroniske kommunikasjonstjenester til å omfatte elektroniske tjenester generelt. I Prop. 1 LS (2010–2011) vises det under pkt. 17.4.1 til at privatpersoners kjøp av elektroniske tjenester både innenlands og fra utlandet er økende. Dette skyldes ikke minst utviklingen av ny teknologi som gjør at e-handel med for eksempel musikk, film, spill, programvare og bøker/tidsskrifter vokser. Når slike tjenester kjøpes fra tilbyder i Norge foreligger avgiftsplikt, mens tilsvarende tjenester kjøpt fra utlandet etter gjeldende bestemmelser, kan kjøpes uten merverdiavgift. Dette medfører konkurransevridning i de norske selgeres disfavør. Videre pekes det på at digitalisering av varer, kombinert med større tilbud og tilgjengelighet i utlandet, har ført til et økende forbruk som ikke ilegges merverdiavgift, hvilket reduserer statens proveny.

Ved samme lovendring er det også gjort en endring i mval. § 1-3 første ledd ved at det i bokstav j er tatt inn en definisjon av «elektroniske tjenester». Elektroniske tjenester er fjernleverbare tjenester som leveres over Internett eller annet elektronisk nett og som ikke kan anskaffes uten informasjonsteknologi og hvor leveringen av tjenestene hovedsakelig er automatisert. Det er en forutsetning for avgiftsplikt at tjenesten er merverdiavgiftspliktig ved omsetning i merverdiavgiftsområdet.

Samtidig utvides avgiftsfritaket i mval. § 6-22 tredje ledd for levering av elektroniske kommunikasjonstjenester til mottakere hjemmehørende utenfor merverdiavgiftsområdet til å gjelde elektroniske tjenester generelt. Lovendringene i mval. § 3-30 fjerde ledd og 6-22 tredje ledd må ses i sammenheng, da de opprettholder symmetrien mellom avgiftsreglene for innførsel og utførsel av elektroniske tjenester, jf. § 3-30 fjerde og femte ledd.

En forenklet registrerings- og rapporteringsordning for utenlandske leverandører av elektroniske tjenester til kjøpere i Norge er etablert fra 1. juli 2011. Se kap. 14-4 flg.

Ved bestemmelsen av hva som anses som elektronisk kommunikasjonstjeneste må det ses hen til lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven). Elektronisk kommunikasjonstjeneste er definert i lovens § 1-5 nr. 4 som «tjeneste som helt eller i det vesentligste omfatter formidling av elektronisk kommunikasjon og som normalt ytes mot vederlag».

Avgrensning mot leveranser av «innhold»Ytelse av elektroniske kommunikasjonstjenester må avgrenses mot leveranser av «innhold». Avgiftsplikt for leveransen av innholdet må vurderes på selvstendig grunnlag. Det er selve transporttjenesten (transporteringen av innholdet) eller bruken av nettet som omfattes av avgiftsplikten for elektroniske kommunikasjonstjenester.

TeletorgtjenesterInnholdet skal likevel avgiftsbelegges (som ved innenlands omsetning) når tjenesten omsettes eller formidles av tilbyder av elektronisk kommunikasjonstjeneste ved bruk av elektronisk kommunikasjon (såkalte teletorgtjenester), jf. § 3-30 fjerde ledd annet punktum. Forutsetningen er at vederlaget for tjenesten oppkreves av den som yter kommunikasjonstjenesten.

Borgarting lagmannsretts dom av 4. mai 2020 (Ligi Tecnologie Medicali S.r.l og iVis Technologies S.r.l) gjaldt behandlingsplattform for undersøkelse og behandling av øyelegers pasienter. Behandlingsplattformen bestod av software (elektronisk tjeneste) levert fra Italia, samt medisinske apparater fysisk plassert i Norge. Lagmannsretten kom til at hele behandlingsplattformen – både software og utleie av apparater – måtte anses som stedbundne ytelser levert i Norge. Det ble bla. lagt vekt på apparatenes store verdi i forhold til software. Det var ikke naturlig med ulik avgiftsbehandling av software og apparatleie siden software var sterkt knyttet til apparatleie.

CallsenterI BFU 30/06 ble aktuelle underholdningstjenester (spåtjenester, kontaktformidling etc.) fra et selskap som var tenkt etablert som et callsenter på Svalbard, ikke formidlet av noen teleoperatør. Tidligere forskrift nr. 121 § 1 tredje og fjerde ledd for tjenester som omsettes eller formidles av tilbyder av elektroniske kommunikasjonstjenester kom derfor ikke til anvendelse. Skattedirektoratet la til grunn at selskapet ikke kunne anses å drive virksomhet i Norge. Tjenester som leveres på telefonlinje eller online på Internett er fjernleverbare tjenester. Selskapet ble ansett å levere fjernleverbare tjenester fra Svalbard til Norge. Avgiftsplikten påhvilte dermed eventuelle kjøpere, jf. tidligere lov § 65 a og forskrift nr. 121. Se om dette pkt 3-30.3 om Borgarting lagmannsretts dom av 29. november 2017 (Teleworld AS).

I tidligere forskrift nr. 121 § 1 tredje ledd tredje punktum fantes en bestemmelse om at avgiftsplikten likevel ikke omfattet ekomtjenester kjøpt av private mv. som helt ut var til bruk i utlandet, på Svalbard eller Jan Mayen. Denne bestemmelsen ble opphevet med virkning fra 1. januar 2006. Ekomtjenester kjøpt utenfor merverdiavgiftsområdet av private skal avgiftsbelegges i Norge uten hensyn til hvor tjenesten er til bruk. Dette gjelder likevel ikke hvis leveringen skjer gjennom fast terminal, se nedenfor.

Fast terminalSkjer leveringen av elektroniske kommunikasjonstjenester gjennom en fast terminal i merverdiavgiftsområdet, følger det av mval. § 3-30 femte ledd første punktum at det skal beregnes avgift også når mottakeren ikke er hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet. Etter samme bestemmelse annet punktum skal det motsatt ikke beregnes avgift hvis leveringen skjer gjennom fast terminal utenfor merverdiavgiftsområdet, selv om mottakeren er hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet.