Elektroniske tjenester er fjernleverbare tjenester som leveres over Internett eller annet elektronisk nett og som ikke kan anskaffes uten informasjonsteknologi og hvor leveringen av tjenestene hovedsakelig er automatisert, jf. definisjonen i mval. § 1-3 bokstav j. Fjernleverbare tjenester kan som hovedregel omsettes uten beregning av avgift når mottaker av tjenesten er næringsdrivende eller offentlig virksomhet hjemmehørende utenfor merverdiavgiftsområdet. Elektroniske kommunikasjonstjenesterElektroniske kommunikasjonstjenester kan etter § 6-22 tredje ledd første punktum omsettes uten avgiftsberegning også når de leveres til andre mottakere hjemmehørende utenfor merverdiavgiftsområdet, for eksempel privatpersoner. Fritaket er imidlertid betinget av at levering ikke skjer gjennom fast terminal i merverdiavgiftsområdet, se nedenfor. Med virkning fra 1. juli 2011 er fritaket i § 6-22 tredje ledd utvidet fra kun å omfatte elektroniske kommunikasjonstjenester til å gjelde alle elektroniske tjenester. Denne lovendring må ses i sammenheng med innføringen av avgiftsplikt ved kjøp av elektroniske tjenester fra selger hjemmehørende utenfor merverdiavgiftsområdet som er foretatt av andre enn næringsdrivende eller offentlig virksomhet hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet, jf. § 3-30.

Fast terminalFor elektroniske kommunikasjonstjenester er regelen at fritaket ikke omfatter de tilfeller der tjenesten leveres gjennom fast terminal i Norge. I disse tilfeller skal tjenesten avgiftsbelegges i Norge selv om mottaker av tjenesten er hjemmehørende utenfor merverdiavgiftsområdet. Hvis leveringen skjer gjennom fast terminal utenfor merverdiavgiftsområdet, er tjenesten avgiftsfri selv om mottaker er hjemmehørende i Norge, se lovens § 6-22 tredje ledd tredje og fjerde punktum.

I sistnevnte punktum slås det fast at bestemmelsens første ledd om å legge avgjørende vekt på hvor en tjeneste kan sies å være helt ut til bruk (ved salg av tjenester til privatpersoner mv.), ikke gjelder for elektroniske kommunikasjonstjenester. Eksportfritaket for slike tjenester reguleres uttømmende gjennom ovennevnte bestemmelser. Dette innebærer eksempelvis at elektroniske kommunikasjonstjenester blir avgiftspliktige i Norge uten hensyn til hvor de benyttes når tjenestene leveres gjennom mobile terminaler (for eksempel mobiltelefoner) og abonnenten er hjemmehørende i Norge. Likeledes blir det avgiftsplikt i Norge når tjenestene leveres gjennom faste terminaler (bl.a. fasttelefoni) i Norge uavhengig av hvor abonnent eller bruker er hjemmehørende. Motsatt blir det ikke avgift i Norge hvis tjenesten leveres gjennom mobile terminaler og mottaker ikke er hjemmehørende i Norge, eller hvis tjenesten leveres gjennom fast terminal utenfor merverdiavgiftsområdet selv om mottaker er hjemmehørende i Norge.