(HR-2009-00284-A)

Saken gjaldt i hvilken utstrekning utbetalinger fra et indre selskap skulle anses som personinntekt for stille deltakeres arbeidsinnsats for selskapet, jf. skatteloven § 12-2 bokstav f. Høyesterett opprettholdt ligningen. Utbetalinger som oversteg 15 % av innskutt kapital var godtgjørelse for arbeidsinnsats, som skulle beskattes som personinntekt med trygdeavgift og toppskatt. Saken gjaldt inntektsårene 2002 og 2003.

Faktum i saken:

Hovedmannen i det indre selskap var SEB Enskilda AS, og det var 54 stille deltakere de aktuelle inntektsårene.  Samlet eierandel for de stille deltakerne var da rundt 34 %. Deres kapitalinnskudd beløp seg til kr 7,1 millioner, virksomhetens kapitalbehov i perioden var i størrelsesorden kr 700 millioner.

Fra det indre selskapet mottok de stille deltakerne en på forhånd fastsatt arbeidsgodtgjørelse og eventuelt bonus som ble beskattet som personinntekt. I tillegg mottok de en avkastning på andel fra det indre selskapet, denne ble beskattet som kapitalinntekt.  De stille interessentene mottok forholdsmessig samme avkastning som hovedmannen på sine andeler.

Deltakerne var ikke ansatt i selskapet, men var selvstendig næringsdrivende. Et vilkår for å bli stille deltaker var at deltakeren arbeidet full stilling i det indre selskapet. Eierandelen var en funksjon av hvor viktig vedkommendes innsats for selskapet ble ansett å være ved inntreden. Videre deltakelse var betinget av at arbeidsforholdet ble opprettholdt. Ved uttreden fikk ikke vedkommende andel av selskapets reelle verdi, bare andel av innskutt kapital. De stille deltakerne hadde ikke formell medbestemmelsesrett. De kunne ikke selge sine andeler, slik eierne av hovedmannen kunne.

Hjemler: 

Høyesterett slo fast at både ligningsloven § 8-1 og de konkrete skattebestemmelser gir hjemmelsgrunnlag for å korrigere uriktige selvangivelser.

Det var korrekt bruk av skatteloven § 12-2 bokstav f når ligningsmyndighetene hadde vurdert om den klassifisering av overskuddet som lå til grunn for selvangivelsene, samsvarte med det som reelt var ”godtgjørelse for arbeid”. Både etablert praksis om at det er det reelle forhold som skal legges til grunn og forarbeider til bestemmelsen i § 12-2 bokstav f støttet dette.

Bevisbedømmelsen og subsumsjonen:

Partene hadde sammenfallende interesse i at størst mulig andel av overskuddet skulle klassifiseres som inntekt fra virksomhet.

Høyesterett mente at kapitalavkastningen var blitt kunstig høy fordi hovedmannen tilførte det meste av kapitalen i form av ansvarlig lån, garantier og lånefasiliteter. Videre viste Høyesterett til at det var uforholdsmessighet mellom størrelsen på de stille deltakernes kapitalinnskudd og virksomhetens kapitalbehov. De vesentligste av ”systemverdiene”, som konsesjonen, kapital, lånekapasitet, merkenavn og goodwill og de forretningsmuligheter som følger av det å inngå i et internasjonalt konsern var direkte knyttet til hovedmannen. I denne saken hadde det også foregått en systematisk omfordeling av eierandeler for å påse at ”innskuddsavkastningen” best mulig reflekterte den godtgjørelse som alternativt ville vært aktuelt å tildele som bonus.

Fastsettelsen av arbeidsgodtgjørelsen:

Det var uproblematisk at ligningsmyndighetene tok utgangspunkt i hva som kunne anses som avkastning på innskutt kapital, her konkret fastsatt til 15 %.

Høyesterett mente at den meget høye avkastningen som deltakerne fikk på sine kapitalinnskudd, ikke stod i noe rimelig forhold til den betydning som disse kapitalinnskuddene hadde hatt for opparbeiding av selskapets overskudd.

Høyesterett fant at fastsatt arbeidsgodtgjørelse var markedsmessig og samsvarte med hva som var normen i tilsvarende selskaper i meglerbransjen, og at det ikke var nødvendig med en skjønnsmessig fastsettelse for hver skattyter.

Skattedirektoratets avsluttende kommentarer:

Dommen viser klart at ligningsmyndighetene ikke er bundet av skattyternes klassifisering av inntektene. Det er det reelle forhold som må legges til grunn ved fastsetting av personinntekt. Det åpnes også for at det under gitte omstendigheter kan tas utgangspunkt i en beregnet kapitalavkastning, som hjelpemiddel for å fastsette personinntekten.

Saken gjelder inntektsårene 2002 og 2003. Etter innføring av skjermingsmetoden har stille deltagere i en rekke indre selskap stiftet holdingselskap, og overført andelene i de indre selskapene til holdingselskapet etter overgangsregel e til skatteloven § 2-38. Avkastningen som tidligere tilfalt de stille deltagerne er så overført til holdingselskapet, som avkastning på andelen i det indre selskap. De personlige deltagerne har fortsatt arbeidsplikt i virksomheten. Skattlegging av stille deltakere på bakgrunn av slike tilpasninger i indre selskaper etter skattereformen må vurderes konkret i hver enkelt sak. Fortsatt gjelder prinsippet om at inntekt skal tilordnes riktig skattesubjekt, og klassifiseres på grunnlag av de underliggende realiteter.