Viktig informasjon

Delar av dette innhaldet er ikkje tilgjengeleg på nynorsk enno. Innhaldet blir for tida revidert og blir omsett så snart som mogleg. Innhald under Rettskilder blir ikkje omsett.

Prinsipputtalelse

Kompensasjonsloven § 2 - spørsmål om rett til kompensasjon ved oppkreving av bompenger på fylkesveg

  • Publisert:

Vi viser til Finansdepartementets brev av av 29. september 2010, hvor des bes om Skattedirektoratets vurdering av spørsmålet om retten til kompensasjon ved oppkreving av bompenger på fylkesveg.

Vår vurdering nedenfor bygger på faktum i følge telefonsamtaler og brev av 23. mars 2010 fra Statens vegvesen.

Bygging, utbedringer, vedlikehold og drift av fylkesveiene skjer for fylkeskommunenes regning og risiko, jf vegloven § 20. Imidlertid er det Statens vegvesen som rent faktisk gjennomfører dette på vegne av fylkeskommunene, hvilket igjen medfører at det er Statens vegvesen som også inngår kontrakter med entreprenører og andre for å gjennomføre de nødvendige tiltak.

Entreprenørene fakturerer til Statens vegvesen som kontraktsmotpart. Statens vegvesen betaler fortløpende utgiftene og fører disse som en belastning i fylkesvegregnskapet som føres av Statens vegvesen. Fylkesvegregnskapet føres inn i fylkeskommunens regnskap.

For å dekke de kostnader dette belaster statskassen, rekvirerer Statens vegvesen fortløpende midler fra den enkelte fylkeskommune slik at staten ikke forskutterer utgifter for fylkeskommunene. Dette skjer månedlig ut fra dels pådratte, dels forventede kostnader. Ved betalingene fra fylkeskommunen, krediteres beløpene tilsvarende i fylkesvegrenskapene.

Så vidt vi forstår, er bakgrunnen for denne gjennomføringsmåten vegloven § 19 hvor det heter at staten bærer utgiftene til felles veiadministrasjon i fylkene.

Selv om det er Statens vegvesen som inngår kontraktene og utbetaler til kontraktsmotpart, faller således utgiftene i realiteten på fylkeskommunene, og det har derfor vært lagt til grunn at fylkeskommunene har hatt rett til kompensasjon for merverdiavgiften på grunnlag av fakturaene til Statens vegvesen sammenholdt med fylkesvegregnskapet. Det kan vises til Skattedirektoratets brever av 6. oktober 2008 og 7. november 2008.

Så er spørsmålet om det kan kreves kompensasjon også i de tilfeller hvor prosjekter finansieres helt eller delvis gjennom bompenger.

Fremgangsmåten ved oppkreving av bompenger er at fylkeskommunen, alene eller sammen med kommuner i fylkeskommunen og eventuelt en bank i tillegg, først stifter et bomveiselskap i form av et aksjeselskap med det formål å kunne kreve bompenger for å dekke inn kostnader til veiprosjektet som en ønsker å få gjennomført. Deretter er det Stortinget som vedtar at selskapet skal kunne innfordre bompengene på vegne av fylkeskommunen. Til slutt inngås så en nærmere avtale med Samferdselsdepartementet v/Veidirektoratet, som vil gå ut på at selskapet skal inndrive bompenger på vegne av fylkeskommunen (med fradrag for inndrivelseskostnader som eksempelvis veikantutstyr, brikke på biler og andre administrasjonskostnader) og innbetale de til Statens vegvesen.

Hjemmelen for ordningen er vegloven § 27 hvor det fremkommer at med samtykke fra Stortinget kan departementet fastsette at det skal kreves bompenger på offentlig vei, fastsette størrelsen på avgiftene og sette vilkår om bestemt bruk av avgiftsmidlene.

Imidlertid vil selve bompengeselskapet ikke være opprettet i medhold av vegloven, men være et selvstendig privatrettslig subjekt opprettet i medhold av aksjeloven.

Et slikt selskap vil derfor ikke kunne omfattes av kompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav a, som bare omfatter kommuner og fylkeskommuner med kommunal og fylkeskommunal virksomhet der øverste myndighet er komunestyret, fylkestinget eller annet styre eller råd i henhold til kommuneloven eller kommunal særlovgivning.

Om bompengeselskapet kunne omfattes av kompensasjonsordningen, ville det uansett bare hatt betydning for utgiftene til selve driften der og ikke utgiftene til selve veiprosjektet. Som vi har vært inne på ovenfor, er nemlig formålet begrenset til først og fremst å inndrive bompengene på vegne av fylkeskommunen, som er samsvarende med det at utgiftene til selve veiprosjektet ikke belastes bompengeselskapet.

Også her er det nemlig slik som ellers at det er Statens vegvesen som forestår all utbyggingen på vegne av fylkeskommunen som skal bære kostnadene, jf veglova §§ 10, 19 og 20 som angir denne modellen. Og på tilsvarende måte som ellers blir utgiftene ført som en belastning i fylkesvegregnskapet mens beløpene (bompengene) som Statens vegvesen mottar fra bomselskapet blir kreditert i fylkesvegregnskapet, d v s at de bokføres som inntekter for fylkeskommunen.

Etter bokføringen er altså bomselskapets rolle begrenset til å være inndring av bompengene, mens utgiftene og inntektene (bompengene) hører under fylkeskommunen.

Videre er det tilstrekkelig for å konstatere rett til kompensasjon for en fylkeskommune at utgiftene er pådratt til bruk i den kompensasjonsberettigede virksomheten, og ikke er av en slik art som nevnt i kompensasjonsloven § 4. Det er fylkeskommunen som i henhold til veglovens § 20 skal bære utgiftene til planlegging, bygging og drift av fylkesvei. Således er det ikke relevant om fylkeskommunen kan finansiere fylkeveiprosjektet ved inntekter gjennom brukerbetaling, selv om disse har en sammenheng med utgiftene. Slik brukerbetaling er fylkeskommunen gitt rett til å innkreve gjennom vedtak i Stortinget. Prinsipielt er det ikke noe skille mellom kompensasjonsberettige utgifter finansiert gjennom ordinære skatte- og avgiftsvedtak i Stortinget og beskatning gjennom Stortingets samtykke til å inndrive bompenger.

Etter dette konluderer vi med at fylkeskommunene har rett til kompensasjon for de beløpene fra veiprosjektene som belastes i fylkesvegregnskapet etter modellen ovenfor.