Delar av dette innhaldet er ikkje tilgjengeleg på nynorsk enno. Innhaldet reviderast no og blir omsett så snart som mogleg. Innhald under Rettskilder blir ikkje omsett.

Klagenemnda for merverdiavgift

KMVA 4899

  • Publisert:
  • Avgitt 25.09.2003
Saksnummer KMVA 4899

Klagenemndas avgjørelse 25. september 2003.

Klagen gjelder fylkesskattekontorets vedtak om tilbakeføring av fradragsført inngående avgift i forbindelse med oppføring av bygning samt ileggelse av tilleggsavgift med 30 %.

Bransje:

Fiskemegling

Stikkord:

Oppføring av bygning til bruk privat eller i næringsvirksomhet.

Mval:

§§ 14, 21, 22, 55, 56, 73

 

KLAGE TIL KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse den 25. september 2003 i klagesak nr. 4899 vedrørende org. nr. xxxx – Klager AS.

Ved fylkesskattekontorets ekspedisjon av 16. desember 2002 fikk Skatte¬direktoratet oversendt klage av 13. september 2002. Med fylkesskattekontorets ekspedisjon fulgte sakens doku¬menter, herunder klagen og fylkesskattekontorets redegjørelse for saken. Tilsvar fra klager vedrørende fylkesskattekontorets redegjørelse er datert 13. februar, 25. april, 26. mai og 18. juli 2003.

Etter å ha gjennomgått sakens dokumenter har Skattedirektoratet med hjemmel i merverdi¬avgifts-loven § 56, besluttet å ville avgjøre saken selv i stedet for å fremme den for klagenemnda.

Til klagen skal bemerkes:

Klagen gjelder fylkesskattekontorets vedtak av 23. august 2002 om tilbakeføring av fradragsført inngående avgift samt ileggelse av tilleggsavgift med 30 prosent.

Selskapet Klager AS driver virksomhet med megling av fisk. Selskapet har vært registrert i avgiftsmanntallet med virkning fra og med 1. termin 1994 for agenturhandel med nærings- og nytelsesmidler.

I 1999 kjøpte selskapet en tomt ved sjøen på E. Selskapet lot oppføre et bygg på eiendommen. Klager hevder at formålet med anskaffelsen var å benytte bygget til kontorlokaler. Selskapet fradragsførte derfor inngående merverdiavgift på anskaffelser gjeldende bygget.

Fylkesskattekontoret avholdt i desember 2000 bokettersyn hos Klager AS. Fylkesskattekontoret var av den oppfatning at formålet med bygget måtte anses å være fritidsbolig, som ikke gir rett til merverdiavgiftsfradrag. Det ble derfor fattet vedtak om etterberegning av fradragsført merverdiavgift, jf. mer¬verdiavgiftsloven § 22 første ledd nr. 3 sammenholdt med § 14 annet ledd nr. 2.

Det ble på denne bakgrunn etterberegnet inngående avgift for 1994, 2000 og 2001 med til sammen kr 393 486, renter med kr 101 978 og tilleggsavgift med kr 102 363.

Tvisten gjelder hvorvidt det aktuelle bygget skal anses som fritidsbolig uten rett til avgiftsfradrag eller som meglerselskapets kontorlokaler med rett til avgiftsfradrag.

Sakens bakgrunn:

Klager AS eies av A (65 %) og B (35 %). A arbeider full stilling i selskapet. Selskapet har for tiden ingen andre ansatte. Det er opplyst at virksomheten omfatter handel med andre land og tidssoner og utøves hovedsakelig ved å kontakte nettverket gjennom telefon, telefaks og e-mail.

Selskapet leide frem til sommeren 2000 kontorlokaler i sentrum. Årlige utgifter til leie av lokaler utgjorde om lag kr 100 000. Selskapet opplyser at de fant ut at det var hensiktsmessig å flytte sine kontorlokaler nærmere As bolig. Dette var begrunnet i ønske om å redusere reisetiden mellom hjem og arbeids¬sted. Fra sommeren 2000 til 2003 har selskapet hatt kontorer i As garasje.

Sommeren 1999 inngikk selskapet forhandlinger om kjøp av den ovenfor omtalte eiendommen på E. Av styreprotokoll av 1. august 1999 går følgende frem:

”Sak 8/99 – kjøp eiendom. A forhandler med C  om kjøp av deres hytte¬eiendom ved sjøen E, for eventuelt å benytte eiendommen til kontorlokale”.

Høsten 1999 kjøpte Klager AS den aktuelle eiendommen med på¬stående bygninger og naust – gnr. 2/bnr. 39. Kjøpesummen opplyses å være kr 1 000 000 med tillegg av avgifter. I denne forbindelse bokførte Klager AS i sitt regnskap kr 200 000 som tomt og det resterende som forretningsbygg. I forbindelse med kjøpet ble selskapets eiendom forsikret i Forsikring AS. Eiendommen ble forsikret som kontorbygning, jf. erklæring fra Forsikring AS.

Klager AS tok kontakt med Bygg AS og senere Hus AS for å få bistand knyttet til det byggetekniske arbeidet med de nye kontorlokalene.

Etter overtakelsen av bygget avdekket undersøkelser mangelfullt vedlikehold. Riving og nyoppføring var eneste alternativ.

I styremøte 20. oktober 2000 ble dette forholdet omtalt:

”sak 9/00 – Kontorlokale. A orienterte om eiendommen som ble kjøpt av C. Fagfolk har besiktet bygningen og anbefalt rivning!!. Kommunen har gitt positive signal til ombygging. Hus vil fremlegge tegninger og pristilbud om kort tid.”

Selskapet opplyser at de gjennom samtaler med byggfaglig rådgiver i Bygg AS fikk inntrykk av at det kunne være problematisk å få tillatelse fra de kommunale bygnings¬myndigheter til å oppføre næringslokaler på eiendommen, ettersom denne lå innen¬for 100 metersonen. Det opplyses at eiendommen derfor er benevnt som ”fritidsbolig”, i korre¬spondanse med den kommunale bygningsmyndighet.

I brev av 27. april 2000 til den kommunale bygningsmyndigheten søkes det om dispensasjon for bygging innenfor 100-meterssonen. Søknaden begrunnes med at det er behov for å heve standarden på eiendommen. Det oppgis at hytten skal benyttes som gjestebolig, og at den ikke skal leies ut til turister. Søknaden ble avslått med henvisning til at bygget lå innenfor 100-meters beltet mot sjøen, og at tiltaket ikke tok tilstrekkelig hensyn til omgivelsene.

Ny søknad om byggetillatelse ble sendt 4. september 2000. Tiltaket var nå redusert og beskrevet som påbygg til fritidseiendom. Formålet med utvidelsen var å få plass til flere soverom. I kommunens vedtak av 25. oktober 2000 ble søknad om byggetillatelse til fritidsbolig godkjent. Tegningene som ble utarbeidet viser bl.a. tre soverom, bad samt stue med kjøkken.

Den 17. desember 2000 inngikk A en intensjonsavtale med Hus AS om planlegging av fritidsbolig på E.

Den 6. mars 2001 fikk kommunen tilsendt korrigerte tegninger. Det var foretatt noen forandringer siden det opprinnelige utkastet. Antall soverom i 1. etasje var redusert til to (ett), mens det i stedet var inntegnet en garderobe. Det er i tillegg inntegnet trapp til loft med to rom.

I vedtak av 14. mars 2001 godkjente kommunen de nye tegningene.

Den 21. mai 2001 inngikk Klager AS kontrakt med Hus AS om levering og oppføring av hytten. Kontrakten er en standard-/forbrukerkontrakt utformet i henhold til bustadoppføringslova.

I brev av 7. juli 2001 bekreftes det at det er inngått en ”Kombinert byggeforsikring – fritidsbolig” hos Skadeforsikring. Det fremgår at forsikringen skal konverteres til en fullverdi fritidsboligforsikring etter innflyttingen. Forsikrings¬attesten er innhentet av Hus AS.

13. juli 2001 gir Hus AS kommunen melding om byggestart for ombygging/påbygging av eiendommen.

I brev av 8. oktober 2001 fra kommunen tilskrives A, da det ikke er søkt om dispensasjon for veien han har anlagt ned mot hytten. I brev av 15. oktober 2001 sender A inn en etterfølgende dispensasjonssøknad. Det presiseres i søknaden at veien kun skal brukes som gangvei.

Endringsavtale av 7. januar 2002 mellom Hus AS og Klager AS viser at kjøkken¬innredningen trekkes ut av leveransen. Kjøkkenet har en verdi på ca. kr 40 000. A hadde i forkant innhentet tilbud på et annet kjøkken fra Byggsenter AS. Veiledende pris er kr 113 733. Avtale om kjøp ble inngått. Kjøpesummen var kr 80 950.

I brev av 15. november 2002 søkte Klager AS om bruksendring for fritids¬eien¬dommen til kontor/næringsbygg. I begrunnelsen heter det at selskapet står uten forretningslokaler da likningskontoret etter befaring konkluderte med at lokalene på garasjeloftet ikke var utleibare. Vedlagt søknaden følger tegningene over hytten slik den endelig er blitt. Tegningen svarer stort sett til de som er fremlagt tidligere. Antall soverom er imidlertid redusert til ett fordi det som tidligere ble benevnt som stue nå er utvidet. For øvrig er navnene på rommene korrigert slik at stue/kjøkken er benevnt som kontor, sove¬rom og garderobe er endret til arkiv. Videre er badet nå benevnt som WC.

Klager ble kontaktet av fylkesskattekontoret 22. november 2002 med forespørsel om saksbehandler og kontroll¬revisor kunne få se eiendommen. Fylkesskattekontoret opplyser at ønsket om at bokettersyns¬revisor skulle delta på omvisningen ble avslått, men etter et par samtaler på telefon med selskapets advokat ble det avtalt at begge kunne delta. Det ble videre avtalt at selskapets revisor, skulle være tilstede og forestå omvisningen.

Fylkesskattekontoret opplyser at A var tilstede, men som avtalt var det revisor som viste fylkesskatte¬kontoret rundt i bygningen. Han skal ha opplyste at han selv ikke hadde vært der tidligere. Det er opplyst at det ikke ble gitt noen orientering utover det fylkesskatte¬kontoret kunne konstatere ved selvsyn. Bygningen var så langt fylkesskattekontoret kunne se utformet i samsvar med tegninger som er innsendt til bygningsmyndighetene, bortsett fra at opp¬murt peis i naturstein opptok hele veggen mens denne på tegningen er angitt i en mer beskjeden utførelse. Fylkesskattekontoret fant for øvrig at bygningen hadde innredning av god standard; kjøkken med innebygde hvitevarer, flislagte gulv på kjøkken, oppholdsrom og entre, flislagt bad med toalett, dusj og servant. Loftet var umøblert, men ferdig innredet med trehvit panel og gulvbord. Kjøkkenet hadde åpen løsning mot oppholdsrom, og var møblert med spisebord og stoler. Stuen var møblert med en kontorarbeidsplass med PC, salonggruppe og TV. På de små tilstøtende rommene var det langs den ene veggen  bokhyller med bilagspermer samt en skriver/faksmaskin. I det som tidligere er omtalt som garderobe stod et arkivskap samt noe eldre kontorutstyr. I bod/vaskerom var det plassert en fryseboks i tillegg til fast¬montert utstyr som vask, varmtvannsbereder, sentralstøvsuger og ventilasjonsanlegg .

Fylkesskattekontoret viser til at det vest for selve bygningen var en betongplate med betongvegger på to kanter. (Størrelsen kan, etter fylkesskattekontorets mening, angis ved at det på veggene så ut til å være benyttet henholdsvis 7 og 9 forskalingsflaker, dvs rundt 4 og 5 meter dersom hver flake er 60 cm bred.) På spørsmål om hva dette var, svarte A, etter hva fylkesskattekontoret opplyser, at det var et nedrevet uthus. Fylkes¬skattekontorets representant mente at betongen så ny ut. Til det svarte A at dette var oppført for å erstatte et revet uthus. Tegningene som er innhentet i ettertid viser at uthuset er inntegnet med soverom, garderobe, bod samt WC/dusj.

Utenfor var det for øvrig i flukt med bygningen oppmurte terrasser i naturstein og med rekkverk i tre. Eiendommen består vesentlig av naturtomt som avsluttes mot sjøen med svaberg og strand. På eiendommen står et naust.

Frem til eiendommen var det anlagt ny vei forbi As private boligeiendom. Veien anslås å være rundt 200 meter lang, og etter fylkesskattekontorets mening så bratt at den ikke kan benyttes til helårs kjørevei.

Fylkesskattekontor besøkte etter dette Hus AS. Fylkesskattekontoret gjengir følgende fra dette besøket:

”Hus AS var leverandør av det nyoppførte bygget til Klager AS. I brev av 29. april 2002 fra advokatfirmaet sies det følgende om bakgrunnen for at det i korrespondanse med bygningsmyndighetene er opplyst at huset skal brukes til fritidshus:

”Bakgrunnen for at denne  fremgangsmåten ble valgt, var utelukkende at A ble rådet til det av Hus AS, som er ansvarlig for ombyggingen. Dette var begrunnet i at en på den måten lettere ville få tillatelse til ombyggingen.””

I brev av 6. januar 2003 viser Hus AS til at det på det tidspunkt Hus AS ble kontaktet av A i samband med byggeplanene, forelå det allerede en godkjenning av planer om tilbygg på gnr. 2 bnr. 39 som var innsendt av et annet firma. Skattedirektoratet antar at klagers advokat i brev av 29. april 2002 her mener Bygg AS og ikke Hus AS.

Videre uttales det:

”…D  var den som på vegne av Hus AS inngikk kontrakt med Klager AS. Han har opplyst til fylkesskattekontoret at hvilken betegnelse bygget skulle ha i kontakten med bygningsmyndighetene ikke hadde vært tema. Han presiserte at firmaet i ethvert henseende bestreber seg på å opptre korrekt. De opp¬lysninger som var gitt til bygningsmyndighetene var også korrekt i forhold til de signaler kjøperen hadde gitt.

E i Hus AS hadde etter det fylkesskattekontoret forsto, ansvaret for selve byggeprosessen. Han opplyste at A hadde fortalt at han skulle ha kontor i bygget. Det ble også opplyst at A hadde gitt beskjed om at teksten på tegningen skulle forandres. Det er uklart når denne beskjeden ble gitt. I saksmappen hos Hus AS fantes begge utgavene av tegningen. I forhold til den tegning fylkesskatte¬kontoret fikk tilsendt etter henvendelse til Hus 21. februar 2002 er det gjort slike endringer: ”Stue/kjøkken” er forandret til ”kontor”, ”soverom” og  ”garderobe” til ”arkiv”, ”bad” til ”WC” og ”bod/vask” til bod.”

 Dette bekreftes i brev fra Hus AS av 6. januar 2003. Videre uttales det:

”…Ved gjennomgang av Hus AS sin saksmappe på prosjektet, var nevnte tegning for øvrig det eneste dokumentet hvor begrepet ”kontor” er nevnt. I all annen dokumentasjon omtales bygget som fritidsbolig/hytte og de enkelte rom som stue og soverom.

I saksmappen hos Hus AS var det en tegning benevnt ”Skisseforslag gjestehus” se kopi. Tegningen synes å samsvare med de betongmurene til uthus som er beskrevet over. Skissen viser et bygg på ca 5 x 4 meter med vindfang/garderobe, wc/dusj, soverom og bod.”

I brev fra Hus AS av 6. januar 2003 forklares dette med at dette kun var et skisse¬forslag og at benevnelsen var tilfeldig. De viser også til at klager ga deres represen¬tant J beskjed om at dette var feil benevnelse.

I brev av 27. november 2002 fra kommunen til Hus AS innvilges midlertidig brukstillatelse for fritidsbolig.

I vedtak av 15. mai 2003 ga hovedutvalget for plansaker Klager AS tillatelse til å bruke bygget som kontor.

Fylkesskattekontoret vil bemerke at klager ikke synes å bestride at fradragsretten er avskåret dersom eiendommen er anskaffet for fritidsbruk. Avskjæring av fradrags¬retten følger i så fall av merverdiavgiftsloven § 22 første ledd nr. 3, jf. § 14 annet ledd nr. 2. Uenigheten relaterer seg til bevisbedømmelsen. Klager fastholder at hytten er anskaffet som kontorlokaler, og dermed til bruk i avgiftspliktig virksomhet.

Gjenomgangen av saken som er foretatt over viser at A overfor bygnings¬myndighetene og forsikringsselskap konsekvent har fremstilt prosjektet som et fritidshus. Hvilke opplysninger Hus AS satt med angående formålet med hytten, fremstår som noe uklart. Fylkesskattekontoret konstaterer imidlertid at klagers anførsel om at Hus AS skal ha rådet A til å utforme søknaden proforma, ikke støttes av opp¬lysningene gitt av E som var den som inngikk kontrakten med A. E uttaler tvert imot at  opplysningene som var gitt til bygningsmyndighetene var i tråd med de signaler A hadde gitt.

Opplysningen fra D om at han skal ha visst at hytten skulle brukes som kontor må etter fylkesskattekontorets oppfatning tillegges mindre betydning i og med at det er uklart når A har gitt beskjed om dette. Når det gjelder endringene i tegningen mht. benevnelser, antar fylkesskattekontoret at de er blitt gjort etter 21. februar 2002. De tegningene fylkesskattekontoret mottok inneholdt de opprinnelige benevnelser. Det kan således ikke utelukkes at forandringene er situasjonsbestemt, noe som svekker tegningenes bevisverdi. De nye tegningene er som nevnt fremlagt i forbindelse med søknaden om bruksendring.

For fylkesskattekontoret fremstår det utad som om Hus AS hele veien har forholdt seg til at de leverte og bestilte et fritidshus. Dette støttes også av at det ble søkt og inn¬vilget midlertidig brukstillatelse for fritidshus.

Ovennevnte, og gjennomgangen av saken for øvrig, viser at prosjektet utad hele veien har fremstått som et fritidshus. Selve utformingen indikerer også i sterk grad at hytten er ment brukt som fritidsbolig. Det vises til det som er gjengitt ovenfor fra befaringen.

Fylkesskattekontoret er enig med klager i at avgiftsbedømmelsen skal skje ut fra det som fremstår som realiteten. Fylkesskattekontoret er imidlertid av den oppfattelse at realiteten her er lik formen, altså hvordan prosjektet er fremstilt overfor kommunen, forsikringsselskap og leverandør. Det er ikke et avgjørende moment at A i dag faktisk bruker det som tidligere var benevnt som stue, soverom og garderobe, til kontor. Det er etter fylkesskattekontoret opp¬fatning stor sannsynlighet for at  denne måten å innrette seg på er situasjonsbestemt. Fylkesskattekontoret vil i den sammenheng peke på at det fremstår som underlig å flytte kontorlokalene ut fra garasjeloftet og ned til sjøen all den tid de opprinnelige lokalene var fullt anvendelige til formålet. Adkomsten til hytten er, som nevnt over, relativt ulendt. Dette gjør det, i allfall om vinteren, lite praktisk å bruke hytten til kontor. Fylkesskattekontoret vil for øvrig bemerke at klagers opplysninger til kommunen i forbindelse med søknaden om bruks¬endring, ikke er riktige. Selv om likningsmyndighetene konkluderer med at lokalene på garasjeloftet ikke er utleibare, betyr ikke det at de ikke kan brukes til kontor. Liknings¬kontorets konklusjon har utelukkende skatterettslige konsekvenser.

Det er lagt til grunn i vedtaket at avgiftspliktige må ha bevisbyrden for riktigheten av en påstand om at realiteten er annerledes enn slik den fremstår og er presentert overfor andre. Fylkesskattekontoret fastholder dette synspunktet. For øvrig vises til begrun¬nelsen i varsel og vedtak.

Fylkesskattekontoret kan ikke se at A har godtgjort at anskaffelsen av eiendommen i realiteten var motivert ut fra et behov for forretningslokaler. At hytten i dag faktisk brukes slik, er et bevismoment i As favør, men etter fylkesskattekontorets mening ikke tilstrekkelig til å godtgjøre klagers påstand.

Fylkesskattekontoret fastholder etter dette konklusjonen om at hytten faktisk er anskaffet til bruk som fritidshus. Fradragsretten er dermed avskåret jf. merverdi¬avgiftsloven § 22 første ledd nr. 3, jf. § 14 annet ledd nr. 2.

Klager viser til at hovedregelen om fradragsrett for merverdiavgift finnes i merverdi¬avgifts¬¬loven § 21. Bestemmelsen fastsetter at det er fradragsrett for inngående avgift på anskaffelser til bruk i avgiftsregistrert virksomhet. Dette innebærer at selskapet i utgangs¬punktet har fradragsrett for all inngående merverdiavgift på anskaffelser som er relatert til bruk ved riving, oppføring og drift av næringslokaler til bruk innenfor avgifts¬registrert fiskemeglingsvirksomhet.

Det er hensikten med anskaffelsen på anskaffelsestidspunktet som er avgjørende ved vurdering av fradragsretten.

Selv om konkrete anskaffelser anses relevant til bruk i avgiftsregistrert virksomhet og således fradragsberettiget, kan retten til fradrag likevel være avskåret etter særskilte bestemmelser. Det følger av merverdiavgiftsloven § 22 nr. 3, jf. § 14 annet ledd nr. 2 at retten til fradrag er avskåret dersom anskaffelsen utelukkende skal dekke bolig/fritidsbehov for ansatte.

Klager viser til at det forvaltningsrettslige spesialitetsprinsipp innebærer at et for¬valtnings¬organ ikke uten videre kan benytte sin skjønnsmessige myndighet til å ivareta hensyn som er lagt til andre forvaltningsorganer. Prinsippet innebærer blant annet at avgifts¬myndighetene ikke kan nekte fradragsrett for næringslokaler med den begrunnelse at det er oppført uten tillatelse.

Videre viser klager til at denne saken dreier seg om bevisbedømmelsen. Imidlertid må det forvaltnings¬rettslige spesialitetsprinsipp innebære at avgiftsmyndigheten, i avgiftssaker, må være tilbakeholdne med ukritisk å legge til grunn det annet faktum gitt til bygnings¬myndighetene. Dette er et helt annet forhold der andre motiver er av¬gjørende for hvilken opplysninger som gis. Selskapet har som nevnt innrømmet at det gitt misvisende opplysninger til bygningsmyndighetene.

Klager er enig i at det er de reelle forhold som skal legges til grunn ved vurderingen av de avgiftsrettslige reglene. Dersom det ikke er samsvar mellom de formelle forhold og de reelle forhold innebærer dette at det er de reelle forhold som er avgjørende.

Etter klagers oppfatning er det samsvar mellom de formelle og det reelle forholdet gitt overfor avgiftsmyndighetene.

Fylkesskattekontoret hevder at det må stilles strengere krav til bevis når den avgifts¬pliktige påstår ett annet faktum overfor avgiftsmyndigheten enn det som er oppgitt overfor bygningsmyndighetene.

Klager kan ikke se at det stilles særlige og strengere beviskrav for den avgiftspliktige på dette området. Skulle man lagt til grunn avgiftsmyndighetenes synsvinkel ville selskapet fått avslag på sin søknad om byggetillatelse fordi selskapet har oppgitt ett annet faktum til avgiftsmyndighetene og samtidig blitt nektet fradrag for merverdi¬avgift. Dette illustrerer at spørsmålet må løses etter en alminnelig vurdering av prinsippet om fri bevis¬bedømmelse.

Klager peker på at det imidlertid ville kunne stille seg annerledes dersom selskapet ved avgifts-beregningen hadde krevd lagt til grunn et annet faktum enn det som tidligere er oppgitt i omsetnings¬oppgaver og selvangivelse til den aktuelle skatte- og avgifts¬myndighet, jf. Rt. 1995 side 1768 ”Butt-dommen” som gjaldt spørsmålet om ikke regnskapsført omsetning, og bruttofortjeneste. I slike spesielle tilfeller må det stilles strengere beviskrav. Dette er imidlertid ikke tilfellet i denne sak.

Klager viser i denne sammenheng også til Rt. 2000 side 402 ”Vest Kontorutvikling AS”, hvor Staten anførte at kopimaskiner var solgt som ledd i innbytte og viste til faktura¬teksten. Den avgiftspliktige anførte på sin side at kopimaskinene reelt sett var solgt med rabatt, og at det ikke var betalt for innbyttemaskinene. Høyesterett slo fast at det var uriktig av avgiftsmyndighetene ensidig å legge vekt på de formelle forhold til ugunst for avgiftspliktige. Det var uriktig av avgiftsmyndighetene å bare legge vekt på uttrykks¬måten i fakturaene. På samme måte er det i denne saken uriktig av avgiftsmyndigheten å bare legge vekt på formuleringer benyttet overfor plan- og bygningsmyndigheten.

Fylkesskattekontorets vedtak av 23. august 2002 om å nekte fradrag for inngående avgift relatert til bygget, er etter klagers mening ugyldig grunnet uriktig bevisbedømmelse og vedtaket må oppheves på dette punkt.

Etter klagers mening er det uriktig bevisbedømmelse når fylkesskattekontoret ser bort i fra selskapets dokumenterte behov for kontorlokaler. Fylkesskattekontoret neglisjerer selskapets styrevedtak om anskaffelse av eiendommen til bruk for kontorlokaler. Videre ignoreres selskapets dokumenterte behov for at lokalene bør ligge nært den ansattes bopel. Fylkesskattekontoret ser videre bort i fra at eiendommen dokumentert er forsikret som kontorlokaler, ikke fritidsbolig. Videre ser fylkesskattekontoret bort i fra det faktum at seksapet ikke hadde behov for fritidsbolig på det aktuelle stedet. Det vises til at de faktiske forhold klart viser at formålet hele tiden har vært å benyttet eiendommen i den avgiftregistrerte virksomheten og at den de facto hele tiden har vært benyttet som kontorlokaler.

Videre påpekes at verken selskapet eller A har behov for gjestehus/fritidsbolig i umiddelbar nærhet til As bolig, en større bolig som for øvrig har 6 soverom.

Fylkesskattekontoret tar utelukkende utgangspunkt i selskapets valg av formu¬leringer i sin korrespondanse med den kommunale bygningsmyndighet. Selskapet har forklart at begrepsbruken skyldes ønsket om å få ta i bruk nærings¬lokalene så snart som mulig – uten hinder av bygningslovens regler om begrensing av bygging i 100 meters sonen. Dette innebærer etter klagers mening at det er gitt misvisende opplysninger  til bygnings¬myndighetene, men korrekte opplysninger til avgiftsmyndighetene. Til tross for selskapets forklaring legger fylkesskattekontoret likevel ukritisk til grunn de opplysninger som er gitt bygningsmyndigheten, og som ikke samsvarer med de reelle forhold.

Det forhold at selskapet har valgt en mer kostbar kantineinnredning enn opp¬rinnelig budsjettert er etter klagers mening ikke ensbetydende med at lokalet ikke er fradrags¬berettiget. Selskapets valg av innredning er blant annet motivert ut ifra hensynet til arbeids¬miljø mv. Det er et grunnleggende prinsipp at valget mellom ”respatex og palisander” er den næringsdrivendes eget valg og påvirker ikke retten til fradrag for inngående merverdiavgift. Det vises til Klagenemndas avgjørelse av 6. mai 2002 nr. 4759 hvor et tekstilfirma fikk aksept for fradragsføring av inngående avgift på kjøp av Audi TT sportsbil til bruk som varebil i virksomheten. Videre viser klager til Klage¬nemndas avgjørelse av 8. juni 1993 nr. 2593 B hvor et malerfirma fikk aksept for fradragsføring av inngående avgift på kjøp av Porsche sportsbil til bruk i virk¬somheten.

Klager viser videre til erklæring fra F som på det aktuelle tidspunktet også var interessert i å kjøpe eiendommen. F gir klart uttrykk for at A, overfor F, på dette tidspunkt ga uttrykk for at eiendommen skulle benyttes som kontorlokaler i Klager AS.

Klager viser så til at fylkesskattekontor synes å vektlegge hvordan bygget ”ser ut” ved vurderingen av fradragsrett for inngående avgift etter merverdiavgiftsloven § 21. Momentet synes å være benyttet som støtte for anførselen om privat anskaffelse.

Etter klagers oppfatning foretas vurderingen av relevanskriteriet i merverdiavgiftsloven § 21 etter mer objektive normer. Klager antar at anskaffelsens utforming er en mer subjektiv preferanse som faller utenfor vurderingstemaet ”relevant til bruk”. Det er anskaf¬felsens faktiske bruk som må være avgjørende. Vurderingstidspunktet er anskaf¬felsens formål på anskaffelses¬tidspunktet.

I den sammenheng viser klager til klagenemndsavgjørelse nr. 1652. I denne saken fremkommer det etter klagers mening klart at det er anskaffelsens faktiske bruk som er avgjørende, ikke hvordan anskaffelsen ”ser ut”. Lokalet fremstod som kjelleretasje i et våningshus, mens den faktiske bruk var lager i avgiftspliktig virksomhet.

Det er overfor plan- og bygningsmyndighetene oppgitt at eiendommen skal benyttes til andre formål enn i næringen. Overfor avgiftsmyndighetene har imidlertid Klager AS oppgitt at bygget skal benyttes, noe det faktisk også gjør, som kontolokaler i avgiftsregistrert virksomhet. Ettersom bygget faktiske formål var kontorlokaler må derfor avgiftsmyndighetene legge til grunn at bygget er til bruk i avgiftsregistrert virksomhet.

Til tross for dette velger fylkesskattekontoret å legge til grunn at den pådratte merverdiavgiften ikke er fradragsberettiget fordi det ikke foreligger tillatelse fra plan- og bygningsmyndighetene for kontorlokaler.

Klager uttrykker at han vanskelig kan se at det er rettslig grunnlag for avgifts¬myndighetenes fortolkning av merverdiavgiftsloven § 21 på dette punktet.

I den sammenheng viser klager til den ovennevnte klagesak. Det var her ikke gitt nødvendig tillatelse til oppføring av landbruksbygg. I forhold til spørsmålet om fradrag for inngående merverdiavgift var dette forholdet irrelevant. Det avgjørende var den faktiske bruken.

Klager viser avslutningsvis til at det i norsk skatterett gjelder det prinsipp at fradrags¬retten er i behold selv om skatteyter har pådratt seg ulovlige og straffesanksjonerte utgifter.

For å bringe den formelle tillatelsen fra den kommunale plan- og bygnings¬myndighet i samsvar med den faktiske/reelle bruk av lokalene, søkte Klager AS om formell tillatelse til bruksendring. Ved vedtak av 15. mai 2003 i Hovedutvalget for plansaker ble Klager AS gitt formell tillatelse til bruksendring fra fritidsbolig til kontor/næringslokaler.

På side 7 i fylkesskattekontorets redegjørelse av 16. desember 2002 til Klagenemnda for merverdiavgift uttaler fylkesskattekontoret at den om lag 200 meter lange veien til kontorlokalene ikke er kjørbar på vinterstid.

Klager har funnet det nødvendig å dokumentere veiens beskaffenhet. Det vises til vedlagte fotografier som viser veien. Som det fremgår er veien gruslagt og har en standard som ikke medfører problemer for adkomst til kontorlokalene med bil.

For øvrig kan klager vanskelig se at adkomsten til kontorlokalene har relevans over hode. Det er bruken av lokalene, ikke veien som skal vurderes. For fullstendighetens skyld minner klager om at virksomhetens art ikke innebærer fysiske møter med kunder i lokalene. Aktiviteten med megling av fisk utføres utelukkende via telefon, telefaks og e-post. Det må i utgangspunktet være opp til den avgiftspliktige selv å velge kvalitet på adkomst til lokalen. Dette vil i tillegg avhenge av behov, et kjøpesenter har nat¬urligvis andre behov enn en som driver megling av fisk via telefon, telefaks og e-post.

Klager ber på denne bakgrunn at etterberegningen frafalles da anskaffelsen er til bruk i avgiftspliktig virksomhet.

Skattedirektoratet vil bemerke at retten til fradrag forutsetter at det dreier seg om kostnader som er fradragsberettiget jf. merverdiavgiftsloven § 21 jf. § 22 første ledd nr. 3 jf. § 14 andre ledd.

Det er ikke bestridt at fradragsretten er avskåret dersom eiendommen er anskaffet for fritidsbruk. Avskjæring av fradragsretten følger i så fall av merverdiavgifts¬loven § 22 første ledd nr. 3, jf. § 14 annet ledd nr. 2.

For at fradragsretten skal foreligge gjelder det generelt at det må kunne dokumenteres eller sannsynliggjøres at anskaffelsen er skjedd til bruk i den avgiftspliktige virksomheten.

Spørsmålet i denne saken er om klager har anskaffet en eiendom til bruk i avgifts¬pliktig virksomhet eller om eiendommen er anskaffet til privat bruk. Vilkårene for fradragsrett må vurderes opp mot den avgiftspliktiges forhold på leveringstidspunktet.

Klager anfører at det hele tiden har vært meningen at bygget skulle benyttes som kontor i hans virksomhet. Han ga videre uriktige opplysninger til bygningsmyndighetene for å oppnå å få bygge på eiendommen uten forsinkelser, mens det hele tiden er gitt korrekte opplysninger til avgiftsmyndighetene og at disse gjenspeiler det reelle forholdet.

Klager har i styreprotokoll 8/99 og 9/00 behandlet tiltak i forbindelse med eiendommen og hensikten med kjøpet. Det går frem at klager ønsker å benytte eiendommen som kontorlokaler. Eiendommen har vært forsikret som kontorbygning jf. erklæring fra Forsikring AS. Det er dokumentert at klager overfor Hus AS har fortalt at han ønsker å benytte eiendommen som kontorlokaler. Klagers revisor bekrefter at klager har anskaffet eiendommen til bruk som kontorlokaler. Videre er det dokumentert at klager overfor andre interessenter av eiendommen klart signaliserte at han ønsket å kjøpe eiendommen for å benytte denne som kontorlokaler. Skattedirektoratet legger til grunn opplysninger fra klagers fullmektig om at bygget benyttes til kontorlokaler i klagers næringsvirksomhet i dag, samt at det er gitt bruks¬endring slik at lokalene kan benyttes som kontorlokaler.

Skattedirektoratet finner etter dette at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at eiendommen ble anskaffet og faktisk tatt i bruk i den avgiftspliktige næringsvirksomheten. Det foreligger således fradragsrett for inngående merverdiavgift.

Skattedirektoratet har etter dette truffet slikt vedtak:

Etterberegningen oppheves.