Viktig informasjon

Delar av dette innhaldet er ikkje tilgjengeleg på nynorsk enno. Innhaldet blir for tida revidert og blir omsett så snart som mogleg. Innhald under Rettskilder blir ikkje omsett.

Klagenemnda for merverdiavgift

KMVA 5158

  • Publisert:
  • Avgitt 24.05.2004
Saksnummer KMVA 5158

Klagenemndas avgjørelse i møte den 24. mai 2004.

I forbindelse med bokettersyn hos årsoppgavepliktig virksomhet, nektet fylkesskattekontoret å innrømme fradrag for utgifter til oppføring av skoghusvære. Begrunnelsen var at det oppsatte bygg ikke oppfylte kravene til et slikt husvære. Det ble lagt vekt på den høye standard, samt at bygget ikke skilte seg fra en alminnelig hytte til privat bruk, og at den derfor egnet seg til dette.

Klagenemnda innrømmet klager fradrag for 25% av den inngående avgiften vedrøende oppføring av hytta.

Klagenemndas leder Dons Heinfjell, samt medlemmene Omdal, Jørgensen og Nordkvist stemte for 25 % fradrag. Nemdsmedlem Langballe stemte for 100% fradrag.   

Bransje: Skog og skogsdrift samt produksjon av tømmer med ved som formål

Stikkord: Skoghusvære

Merverdiavgiftsloven: §§ 21, 37, 55 og 73

Saken ble forelagt Finansdepartementet, jf forskrift nr 17 § 4. Finansdepartementet fant ikke grunnlag for å omgjøre klagenemndas vedtak.

 

Dato for Skattedirektoratets innstilling: 10. mai 2004

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse i møte den 24. mai 2004 i sak nr. 5158 vedrørende org. nr. 000 000 000 Skogen – Aa

Skattedirektoratet har avgitt slik

     i n n s t i l l i n g :

Xxx , org. nr. 000 000 000 MVA (klager), ble registrert i avgiftsmanntallet med oppgaveplikt fra og med året 1999 under bransjen avvirkning av tømmer og ved.

Aa  fylkesskattekontor varslet om avgrenset oppgavekontroll for året 2002 den 10. april 2003. På bakgrunn av  kontrollen ble det besluttet å avholde bokettersyn i virksomheten. Bokettersyn ble avholdt i virksomheten i perioden 27. mai 2003 til 26. august 2003. Kontrollperioden omfattet årene 2000, 2001 og 2002.

Kontrollen var avgrenset til å vurdere virksomhetens rett til å fradragsføre inngående merverdiavgift på de investeringer som var foretatt i tilknytning til skogsdriften i Xxx .

Ved brev av 9. september 2003 ble gjenpart av rapporten oversendt klager, samtidig som det ble varslet om tilbakeføring av fradragsført inngående merverdiavgift, samt ileggelse av renter og tilleggsavgift.

Tilsvar fra klager  innkom i brev datert 15. september 2003.   På bakgrunn av kontrollen fattet Aa  fylkesskattekontor 22. november 2003 vedtak om tilbakeføring av fradragsført inngående merverdiavgift, jf merverdiavgiftsloven § 55 første ledd nr 2, samt ileggelse av renter med kr 57 015 og tilleggsavgift med kr 111 309.

Etter søknad om utsatt klagefrist, innkom klage til Klagenemnda for merverdiavgift i brev datert 12. mars 2004 (feilskrift for 12. januar 2004) fra klager.

Det er ikke inngitt anmeldelse til påtalemyndigheten i saken.

Aa  fylkesskattekontors vedtak  er påklaget for den delen av vedtaket som knytter seg til tilbakeføring av fradragsført inngående merverdiavgift vedrørende oppføring av ”skogshusvære”. Den påklagede tilleggsavgiften er med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 73, ilagt med 30 % av tilbakeført inngående merverdiavgift.

Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen:

Dokument:                        

1.  Bokettersynsrapport       26. august 2003 2.  Varsel om etterberegning av merverdiavgift   9. september 2003 3. Tilsvar til varsel om etterberegning av merverdiavgift  15. september 2003 4. Vedtak om økning av merverdiavgift    26. november 2003 5. Klage på vedtak om etterberegning av merverdiavgift mottatt 14. januar 2004 6.  Kopi av varsel fra Valdres ligningskontor  mottatt   27.februar 2004 7. Klagers kommentarer til fylkesskattekontorets forslag   15. mars 2004 8. Klagenemndas vedtak i sak nr. 2259    30. april 1998 9. Klagenemndas vedtak i sak nr. 4445    23. november 2000

Klagen gjelder: Tilbakeføring av fradragsført inngående merverdiavgift vedrørende oppføring av ”skogshusvære”. Klagen gjelder også ileggelse av renter samt tilleggsavgift.

Sakens faktum: Klager er bosatt i Aa ,  og eier en skogbrukseiendom i Xxx  kommune i Xxx. Eiendommen er i følge opplysninger fra møtebok Plan og næring i Xxx  på ca. 3 068 mål, hvorav 2 633 mål er produktiv skog. Restarealet på 430 mål består av uproduktiv mark (myr, fjell i dagen, vann). For årene 2000, 2001 og 2002 er det  avvirket tømmer med hhv. 169m3, 423m3 og 185m3. Arbeidet med avvirkningen er satt bort til innleid tømmerselskap. Avvirkningen ble tidligere foretatt av Xxx skogeierforening, men foretas nå av Tømmer  AS. Det foreligger ingen avtale med Tømmer  AS, og planting, tynning og hogst foretas på forespørsel fra klager. Klager administrerer driften, og er etter det opplyste ofte i skogen for å ha oppsyn. Også tilrettelegging og pleie av skog og skogsdrift, samt vurdering av annen økonomisk rettet drift av eiendommen, utføres av klager. For 2002 er det innberettet lønn på kr 5 000 til «skogsarbeider» som er opplyst å ha en funksjon som oppsynsmann i skogen.

I løpet av 2001 og 2002 har klager  bokført investeringer vedrørende oppføringen av ”skogshusværet” på henholdsvis kr 517 302 og kr 713 917 eksklusiv merverdiavgift. Fradragsført merverdiavgift utgjør kr 124 152 og kr 167 647. En nærmere spesifisering av utgiftene fremgår av vedlegg nr 2 til bokettersynsrapporten.

Det er opplyst fra virksomheten at husværet benyttes av klager når han er tilstede i skogen og av andre som jobber der. Den ble bl a benyttet som arbeidsbrakke når de holdt på med skogsveien. Etter det opplyste har klager anslått at han har ca 20 turer per år til eiendommen.

Det aktuelle ”skogshusværet” omfatter en håndlaftet hytte og et håndlaftet uthus samt en utedo. Grunnflaten på uthuset er 10 kvm, og det er innredet badstue i uthuset. Grunnflaten på hytten er på ca 65 kvm, og består i følge tegninger klager har innsendt til Xxx  kommune av gang, stue med kjøkkenkrok, bad, to soverom samt hems. Det vises i den forbindelse til bokettersynsrapportens vedlegg 3. Hytten har dieselaggregat, og det er innlagt vann fra boret brønn. I tillegg er det installert solcelleanlegg som genererer 12 volt strøm.

Under den forberedende behandlingen av klagen har fylkesskattekontoret vært i telefonisk kontakt med Valdres ligningskontor, for å få avklart hvordan “skogshusværet” er lignet skattemessig. Valdres ligningskontor opplyste at klager ved brev av 24. februar 2004 ble varslet om endring av ligningen for inntektsåret 2003. Kopi av varslet er oversendt fylkesskattekontoret , og fra varslet hitsettes: “Vi kan vise til næringsoppgave for skogbruk for Skogen for 2002. Denne viste at det var et bygg under arbeid med kostpris pr. 31.12.2002 på kr 1.231.220,-. Vi regner med at dette gjelder hytte.

Tidligere var det vanlig at det ble bygd skogskoier som ble brukt av skogsarbeiderne ved arbeid i skogen. Dette var enkle bygg. I den senere tid har det ikke vært behov for skogskoier ved utførsel av arbeid i skogen. Etter at det ble bygd skogsbilveger reiser arbeiderne hjem når arbeidsdagen er slutt. Hytter i skogen blir i dag normalt benyttett til ferie- og fritidsformål. Det er nå bare i unntakstilfeller at nye eller moderne hytter kan anses som skogskoier. Da vi går ut fra at det som er ført i næringsoppgaven for skogen i Xxx  for 2002 gjelder hytte vil vi foreslå at denne blir tatt ut av næringsoppgaven for skogbruk fra og med 2003 og regnet som privat fritidshytte. Ved fastsetting av ligningsverdi for fritidseiendommer er det vanlig å bruke 30% av kostpris. Ut fra at kostpris for denne var kr. 1.231.220,- pr. 31.12.2002 vil dette bli en ligningsverdi på kr. 360.000. Det vil bli regnet 2,5% nettoinntekt fra den tid hytta var ferdig til bruk.”

Fylkesskattekontorets vedtak og begrunnelse Fra vedtaket hitsettes følgende: “Det er under ettersynet avdekket at avgiftspliktige har ført fradrag for inngående avgift ved kjøp av bil og oppføring av bygning i Xxx . Fylkesskattekontoret varslet avgiftspliktige om at det ville bli vurdert tilbakeføring av fradragsført inngående avgift for disse forholdene.” Det hitsettes videre fra vedtaket:

”Avgiftspliktige har i det vesentlige anført:

Avgiftspliktige har ikke innvendinger til fylkesskattekontorets fordeling vedrørende bil.

Skoghusvære ble søkt oppsatt for administrasjon og drift av eiendommen, ikke som bolig for tømmerhuggere, og det var på dette grunnlaget byggetillatelse ble gitt.

Avgiftspliktige mener videre det ikke er realistisk  å administrere skogen ved å kjøre opp og ned til Aa  hver dag.

Eiendommen var på overtakelsestidspunktet i relativt dårlig forfatning med mye forfallent arbeid i skogen, det vil ta mange år å få en riktig forvaltet eiendom når det gjelder skogsskjøtsel og eventuelle jaktmuligheter, det er store områder som må avstandsreguleres og tynnes. Det har de siste årene vært en del vindfallsskader som er vanskelig å administerere, da dette medfører inngrep i bestand på feil tidspunkt for livssyklusen i skogen. Det gjenstår også mye arbeid med å rense og vedlikeholde traktorveiene. Dette arbeidet har vært gjort av avgiftspliktige og hans barn.

Bygget har per dags dato aldri blitt benyttet som en ren fritidshytte, men alltid i forbindelse med forefallende arbeid eller planlegging i skogen.

Avgiftspliktige anfører videre at det ikke er sannsynlig at nåværende eier av eiendommen vil bruke bygget til andre aktiviteter, da han allerede disponerer sommersteder andre steder, som har en helt annen bomessig standard, tilgjengelighet, samt omkringliggende fasiliteter for friluftsaktiviteter.

Den høye prisen for bygget må etter det den avgiftspliktige opplyser tilskrives vanskelig og dyr tilgjengelighet, samt bruk av lokal arbeidskraft og byggeskikk.

Den anlagte veien kan etter avgiftspliktiges oppfatning bare brukes av høye firehjulstrekkere under særlig gunstige forhold, og er etter det fylkesskattekontoret forstår av tilsvaret, kun til hjelp for forflytning av tunge skogsmaskiner.

Bygget har verken strøm eller innlagt vann, og det er utedo.

Bygget ble oppført i samsvar med kommunens tekniske etat og skogssjefens tillatelser for å benyttes til forvaltning og høsting av skogen.”

Fylkesskattekontorets bemerkninger, det hitsettes fra vedtaket: … “Vilkåret for fradragsrett er at bygningen kan anses som et skoghusvære. Det er i avgiftspraksis lagt til grunn en streng fortolkning av hva som kan anses som skoghusvære, jf klagesak nr 4445, 2000 side 6 (vedlagt). For å kunne anse en bygning som skoghusvære må det i utgangspunktet kreves at bygget er oppført til bruk i skogdriften, at det brukes i skogdriften og at det er av betydning for næringsinntekten fra skogdriften. Avgiftspliktige har her anført at bygget i første rekke er satt opp med tanke på administrasjon og drift av eiendommen. Dette begrunnes ytterligere i tredje avsnitt under avgiftspliktiges anførsler. Fylkesskattekontoret kan ikke se at begrunnelsen for oppføring av bygget har avgjørende betydning for bedømmelsen av avgiftsmessig status. Bygget må også bedømmes etter den faktiske bruk og den standard bygget har, i forhold til det som er akseptabel standard etter avgiftspraksis. Anførselen om kommunens restriktive holdning til bygging av fritidshytter, og tillatelser fra teknisk etat og skogssjefen antas ikke å ha betydning, siden avgiftsmyndighetene ikke er bundet av andre myndigheters vurderinger i avgiftsspørsmål. Det er av avgiftspliktige anført at den høye prisen for bygningen skyldes vanskelig og dyr tilgjengelighet, samt bruk av lokal arbeidskraft og byggeskikk. Fylkesskattekontoret vil her bemerke at høy pris vedrørende dette bygget, antakelig også skyldes byggets størrelse og standard. Fylkesskattekontoret vurderer avgiftspliktiges merknader vedrørende skogeiendommens beskaffenhet, herunder avstand til Aa  og behovet for skjøtsel, for å være av mindre betydning i denne saken. Dette begrunnes hovedsakelig med bedrede kommunikasjonsmidler og at behovet for overnattingssted i skogen også kunne vært ivaretatt med transportable overnattingsløsninger, jf klagesak nr 2259 (vedlagt). Etter fylkesskattekontorets oppfatning må det legges stor vekt på den aktuelle bygningens standard i forhold til hva avgiftspraksis har godtatt som skoghusvære, jf klagesak nr 4445, samt byggets gunstige beliggenhet i forhold til annen bruk. Ved vurdering av bygning med tanke på godkjennelse som skoghusvære, legges det således vekt på bygningens standard, hvorvidt bygningen kan nyttiggjøres utenfor skogdriften samt beliggenhet. Det vil også være av betydning å se på det generelle behovet for skoghusvære på bakgrunn av bedrede kommunikasjonsmidler for skogsarbeidere, eller eventuelt avgiftspliktiges administrasjon av eiendommen. Bare unntaksvis vil nye eller moderniserte bygninger kunne anses som skoghusvære. Ovennevnte tolkninger av begrepet ”skoghusvære” er gjort på bakgrunn av den klagenemndspraksis som er nevnt over. Fylkesskattekontoret finner spesielt å vektlegge følgende: I bokettersynsrapporten fremgår det at bygningen er nyoppført og av relativt god standard. Mottatt tegning av hovedbygning viser at den består av stue, kjøkken, bad, to soverom, gang og hems. Det er også innredet en badstu i uthuset. Avgiftspliktige anfører i sitt tilsvar at det ikke er innlagt strøm eller vann, samt at det er utedo. I bokettersynsrapporten fremgår det derimot at det finnes et dieselaggregat, innlagt vann fra boret brønn og et solcelleanlegg som generer 12 volt strøm. Etter fylkesskattekontorets vurdering har dette betydning for bedømmelsen av standarden på bygget. Dens beliggenhet, herunder nær vei og dens standard, taler etter fylkesskattekontoret for å anse bygningen i hovedsak for å være av privat karakter, og ikke fradragsberettiget etter merverdiavgiftsloven § 21 første ledd. Anførselen om flere hytter i familien, finner fylkesskattekontoret ikke grunn til å vektlegge, siden muligheten til å oppføre hytter andre steder ikke kan ses å ha konkret betydning for bedømmelsen av det angjeldende bygget. Beliggenheten gjør den også anvendelig for bruk til andre formål. I tillegg reises det spørsmål om nødvendigheten av overnattingssted for arbeiderne (eventuelt avgiftspliktige selv), siden skogens beliggenhet sannsynligvis ikke medfører behov for dette. Fylkesskattekontoret antar dermed at bygget må anses oppført til privat formål Etter fylkesskattekontorets vurdering oppfyller ikke bygningen vilkårene for å kunne anses som skoghusvære, jf merverdiavgiftsloven § 21, jf § 22 nr 3, jf § 14 annet ledd nr 2. Den fradragsførte inngående avgift blir dermed å tilbakeføre.” … Tilleggsavgift, det hitsettes fra vedtaket: ”Lov om merverdiavgift § 73 hjemler ileggelse av tilleggsavgift for den som forsettlig eller uaktsomt overtrer merverdiavgiftsloven på en slik måte at avgift er eller kunne vært unndratt statskassen. Tilleggsavgift kan settes opptil 100% av etterberegnet avgift.

Hvorvidt Skogen har oppfylt de objektive og subjektive vilkår for ileggelse av tilleggsavgift i merverdiavgiftsloven § 73, vurderes utfra om virksomhetens opptreden er i strid med bestemmelsens gjerningsbeskrivelse og at den forsto eller burde ha forstått at ovennevnte fradragsføringer var i strid med lov om merverdiavgift.

I dette tilfellet er det gjort fullt fradrag for inngående avgift på bil som bare brukes 50 %  innen avgiftspliktig virksomhet. Det er også gjort fradrag for inngående avgift på bygg som brukes til boligformål. Det er således i begge tilfeller gjort fradrag for inngående avgift der det ikke var anledning til å gjøre slikt fradrag. De objektive vilkår i § 73 er dermed oppfylt.

Deretter blir det spørsmål om Skogen forsto eller burde ha forstått at slik fradragsføring ikke var i henhold til merverdiavgiftsloven § 22 første ledd nr 3, § 14 annet ledd nr 5 og § 21.

Som regnskapspliktig er virksomheten ansvarlig for at fradrag føres i henhold til gjeldende regelverk. Kontrollen har avdekket feil og mangler. Etter fylkesskattekontorets vurdering og tidligere praksis i liknende tilfeller, kan virksomheten bebreides for ikke å ha skaffet seg kjennskap til reglene om fradragsføring av merverdiavgift.

Etter fylkesskattekontorets vurdering er Deres handlemåte under enhver omstendighet uaktsom, jfr § 73

Tilleggsavgiften er fastsatt etter en helhetsvurdering og med henblikk på praksis i liknende tilfeller.” … ”Tilleggsavgift for feil fradragsføring vedrørende bygg til boligformål er satt til 30% vurdert etter forholdets karakter og tidligere praksis, jf blant annet klagesak nr 3755 (vedlagt).

Etter fylkesskattekontorets vurdering kan den avgiftsmessige behandlingen av et bygg, tilsynelatende oppsatt i forbindelse med skogdrift, fremstå som mer tvilsom for avgiftspliktige. På den annen side burde avgiftspliktige tatt kontakt med fylkesskattekontoret før oppføring av bygget for å avklare den avgiftsmessige statusen for denne type bygg.

Fylkesskattekontoret finner i foreliggende sak også grunn til å legge vekt på at beløpet fradraget gjelder er forholdsvis høyt.

Tilleggsavgift 30 %:              87.540”

Klagers innsigelser

I klagen viser klager til at han har oppført et skogshusvære som er bygget for bruk i skogsnæringen for arbeidere og eier for nødvendig administrasjon og arbeid i skogen, og har betydning for dette. Videre forklarer klager at skogshusværet  er planlagt og oppsatt i samsvar med Xxx s kommunes tillatelse til omdisponering av areal for oppføring av skogshusvære, samt Xxx s tekniske etat og skogsjefens anbefaling.

Basert på ovennevnte og før byggingen av skogshusværet ble startet, ble fylkesskattekontoret i henholdsvis Aa , xxx og Xxx samt ligningskontoret i Aa  og Xxx  kontaktet for å avklare regelverket. Det er i den forbindelse opplyst av klager at også standard på skogshusværet ble diskutert. Klager viser i den forbindelse til at fylkesskattekontoret i xxx presiserte at de tidligere hadde godkjent et skogshusvære på 80 kvm. Basert på dette mener klager at han hadde ryggdekning for bygging av eksisterende skogshusvære.

Videre anfører klager at det er helt klart at et skogshusvære som hovedsakelig skal nyttes i skogsdriften er en driftsbygning som anses som et driftsmiddel som skal avskrives på egen saldo i regnskapet.

Klager  anfører at skogshusværet ikke er bygget med hensikt på fritidsformål, da klager ikke har ytterligere behov for fritidseiendommer. Klager viser i den forbindelse til at Xxx  kommune har en restriktiv holdning til hyttebygging og gir ikke tillatelse til oppsetting av hytter til slikt formål i det området skogshusværet er satt opp.

Videre anfører klager at fylkesskattekontoret på side 5 i sitt vedtak uttaler at det ikke er behov for skjøtsel i slik grad eier har basert sin skogsdrift på og at avstanden fra Aa  har mindre betydning for saken. Klager er i den forbindelse av den oppfatning at det ikke er fylkesskattekontorets oppgave å vurdere hvordan skogen skal drives. Dette avgjøres av eier, som har den nødvendige kompetanse og avgjørende rådighet over drift av skogen. Det er han som kjenner skogen og som til en hver tid avgjør hvordan, hva og hvilke tiltak som skal settes inn i driftssammenheng.

Klager anfører videre vedrørende standard at det har vært nytteløst å finne en forskrift som beskriver standard på et skogshusvære eller skogshusvære generelt. Klager anfører videre at vi nå er i 2004 og skogshusvære er bygget etter en standard som tilfredsstiller et moderne menneske. Videre er klager av den mening at standarden på et skogshusvære er gitt av Xxx  kommune igjennom deres godkjennelse av bygget.

Vedrørende fylkesskattekontorets oppfatning av at skogshusværet har for høy standard spør klager om hva som er standarden for et skogshusvære og hvem som avgjør dette. Etter klagers mening og i henhold til det materiale han har kommet over er det bruken og ikke standarden som er avgjørende for om det foreligger fradragsrett for oppføring av skogshusvære.

Klager viser til at fylkesskattekontoret påstår at bygningen er anvendelig til andre formål. Etter klagers mening er dette en generell påstand, og det vil finnes alternative bruksområder for alt. Klager påpeker at det er hensikten med byggingen som er avgjørende. I dette tilfellet er skogshusværet bygget for skogsdrift. Klager tilbakeviser således fylkesskattekontorets antagelse om at bygget er oppført til privat formål, og ber om en ordentlig begrunnelse for dette og hvordan fylkesskattekontoret er kommet frem til en slik påstand.

Klager anfører avslutningsvis at han har rett til fradrag for inngående merverdiavgift på oppføring av skogshusvære, og at begrunnelsen for tillegg av både renter og tilleggsavgift er feil. Når det gjelder renteberegningen anfører klager at den beregningen som er foretatt av fylkesskattekontoret inneholder en betydelig feil, og ber om en forklaring på dette.

Fylkesskattekontorets vurdering av klagen

Ad skogshusværet Klager har fradragsført inngående merverdiavgift med henholdsvis kr 124 152 i 2001 og kr 167 647 i 2002 knyttet til oppføring av en bygning på sin skogseiendom. Oppføringskostnader inklusiv merverdiavgift utgjør i alt kr 1 577 018.

Spørsmålet er om omhandlede bygg kan anses som ”skogshusvære”, slik at klager har fradrag for inngående merverdiavgift ved oppføring av bygningen etter de alminnelige regler om fradragsrett, jf merverdiavgiftsloven § 21.

Det fremgår av merverdiavgiftsloven § 21 at registrert næringsdrivende i sitt avgiftsoppgjør kan gjøre fradrag for inngående merverdiavgift på varer og tjenester til bruk i avgiftspliktig virksomhet når ikke annet følger av bestemmelsene i dette kapittel.

I følge tidligere forskrift nr 113 om avgrensning av fritaket for investeringsavgift på driftsmidler mv til bruk i jordbruk, husdyrhold, hagebruk, gartneri og skogbruk (opphevet 01.10.2002) § 7 sammenholdt med § 2 er det forutsatt at inngående merverdiavgift skal være fradragsberettiget ved oppføring av ”skogshusvære”. Denne bestemmelsen innskrenkes imidlertid av merverdiavgiftsloven § 22 første ledd nr 3, jf merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd nr 2. Betingelsen for fradragsrett  er dermed at det aktuelle ”skogshusvære” faktisk brukes i den avgiftspliktige virksomheten, og ikke brukes til bolig- eller fritidsformål.

Vilkåret for å anse et skogshusvære som driftsmiddel i skogbruket er at investeringer er av betydning for inntekten og at husværet faktisk blir brukt i betydelig grad i virksomheten.

Klager har i den perioden bokettersynet omfatter innberettet følgende omsetning og merverdiavgift:

Når det gjelder klagers anførsel om at standard på skogshusværet er gitt av Xxx  kommune  ved deres godkjennelse av bygget, bemerker fylkesskattekontoret at godkjennelsen fra Xxx  kommune er uten betydning for den avgiftsmessige vurderingen av saken.

Fylkesskattekontoret er enig med klager i at det i første rekke må være den faktiske bruken av hytten som er utgangspunktet for vurderingen av om nevnte eiendom kan anses som et skogshusvære.

Fylkesskattekontoret anfører at for å hindre omgåelse av regelverket er det nødvendig å stille strenge krav i tilfeller som det foreliggende. Ved vurderingen av hvorvidt hytten kan anses som et ”skogshusvære” må også byggets karakter/standard vurderes.   Det foreligger ikke forskrifter som angir den standard et ”skogshusvære” skal ha, for at det  skal foreligge fradragsrett for inngående merverdiavgift. I følge forvaltningspraksis (bl a avgjørelser fra Klagenemnda for merverdiavgift) på området er det kun i unntakstilfeller at nye hytter blir ansett som ”skogshusvære” med fradragsrett.

Når det gjelder klagers anførsel om at han, før han startet byggingen av skogshusværet, var i kontakt med både fylkesskattekontorene i Aa , xxx og Xxx samt ligningskontoret i Aa  og Xxx  for å få avklart regelverket, bemerker fylkesskattekontoret følgende:

En uttalelse om lovforståelse pr telefon fra saksbehandlere i skatteetaten med hensyn til fradragsretten ved oppføring av ”skogshusvære” kan ikke tilleggs avgjørende vekt. Klager har ikke fremlagt noe skriftlig som kan avklare spørsmålsstillingen fra klagers side eller svaret fra vedkommende saksbehandlere i skatteetaten.

Fylkesskattekontoret viser i den forbindelse til en byrettsdom av 15. september 1994, hvor det ble uttalt at en telefonsamtale med en saksbehandler ved et fylkesskattekontor ikke kan anses som en rettskilde som får avgjørende betydning for resultatet i saken.

Når det gjelder klagers anførsel om at bygget ikke er bygget med hensikt på fritidsformål, fordi klager ikke har ytterligere behov for fritidseiendommer, bemerker fylkesskattekontoret følgende:

Det som skal vurderes er nødvendigheten av bygningen for skogsdriften og at den faktisk brukes i skogsvirksomheten. Det skal i den forbindelse bemerkes at bruken av bygningen i forbindelse med skogsvirksomheten  er vanskelig å kontrollere.

Det forhold at klager ikke har behov for flere fritidseiendommer har således ingen relevans for den vurdering som skal foretas.

At Xxx  kommune har en restriktiv holdning til hyttebygging og ikke gir tillatelse til oppsetting av hytter til fritidsformål i det området bygningen er satt opp, er heller ikke av avgjørende betydning for den avgiftsmessige vurderingen så lenge husværet er nødvendig og faktisk brukes i betydelig grad i skogsdriften.

Til klagers anførsel om at det ikke er Aa  fylkesskattekontors oppgave å vurdere hvordan skogen skal drives og at det er eier som har den nødvendige kompetanse vedrørende driften av skogen, bemerker fylkesskattekontoret følgende:

Fylkesskattekontoret har i sitt vedtak vurdert klagers merknader vedrørende skogeiendommens beskaffenhet, herunder avstand til Aa  og behovet for skjøtsel, for å være av mindre betydning i denne saken, og har i den forbindelse vist til det som er uttalt klagesak nr 2259.

I klagesak nr 2259 av 30. april 1988 ble følgende uttalt:

”..Videre vil Skattedirektoratet bemerke at behovet for permanente skogshusvære har vært sterkt synkende, idet de avløses av transportable hvilebrakker. Skogsarbeiderne vender i dag normalt hjem etter endt arbeidsdag. En minner i den forbindelse om at det er skogsbilveier i området. En er enig med fylkesskattekontoret i at det i tilfeller som dette må stilles strenge krav for å hindre omgåelse av reglene.

I Eidsivating lagmannsretts enstemmige dom av 6. april 1987, jf vedlegg til innstillingen, er det bl a uttalt følgende:

”Lagmannsretten legger til grunn kommunens opplysninger om at skogshusvære med overnattingsmuligheter for skogsarbeidere har en langt mindre plass i skogsdrift nå enn tidligere. Dette gjelder også i Ringerikedistriktet, og spesielt hva angår mindre skoger med sentral beliggenhet som i dette tilfelle. Skogen det her gjelder ligger til fylkesvei, ca. 1 ½ mils vei fra Hønefoss. Det går skogsbilvei innover i skogen. Forklaringen på den endrede situasjon er foruten kortere arbeidstid, de bedrede kommunikasjoner som gjør det unødvendig og uaktuelt for skogsarbeidere å overnatte på arbeidsstedet.”

Skogen det gjaldt i dommen er på 1 030 dekar. Dommen ble etter det opplyste påanket, men nektet fremmet for Høyesterett ved kjæremålsutvalgets avgjørelse av 27. oktober 1987.

Også i foreliggende sak har en å gjøre med en sentralt beliggende skog (ca 1 800 dekar) der det går skogsbilvei innover i skogen og hvor kommunikasjonene for øvrig synes å være de beste. Forholdet i denne saken og i den saken som ble avgjort av Eidsivating lagmannsrett synes temmelig like.”

Det er faren for omgåelse av regelverket som gjør at avgiftsmyndighetene har vært restriktive når det gjelder fradragsrett for skogshusvære.  At praksis er streng har også sammenheng med ovennevnte Lagmannsrettsavgjørelse fra 1987, hvor det fremgår at behovet for skogshusvære er synkende, idet de avløses av transportable hvilebrakker eller fordi de som arbeider i skogen reiser hjem  etter endt arbeidsdag.

De momenter som begrunner den restriktive praksisen på området, er også tilstede i dette tilfellet. Dette tilsier at det bør stilles skjerpede krav til fradragsretten.

Klager har opplyst at han og andre som jobber i skogen har brukt husværet som arbeidsbrakke i forbindelse med vedlikehold av skogsveiene på eiendommen og vanlig skjøtsel og administrasjon av skogen. Under tilsvarsrunden  ble det forklart at husværet ikke skulle benyttes til overnatting mellom arbeidsdagene av tømmerhoggerne.

Denne bruken av husværet, som en arbeidsbrakke, nødvendiggjør ikke en hytte av den størrelse og standard som foreligger i nærværende sak.

Fylkesskattekontoret er av den oppfatning at omhandlede bygg, slik det fremtrer i størrelse, standard og utforming, synes å gå betydelig utover det som kan anses nødvendig for et ”skogshusvære” for klagerens behov. Så vidt fylkesskattekontoret kan se, skiller ikke bygget seg fra en hytte av vanlig standard for privat bruk.

Spørsmålet om fradragsretten for ”skogshusvære” har også en skattemessig side. I skatteretten er spørsmålet om ”skogshusvære” skal anses som avskrivbart driftsmiddel i skogbruksvirkosmhet. I denne saken har Valdres ligningskontor varslet klager om endring av ligningen for inntektsåret 2003. Klager er varslet om at skogshusværet ikke kan anses om et driftsmiddel som kan avskrives etter reglene i skatteloven, men må anses som en hytte som skal prosentlignes.

Omhandlede bygg kan etter fylkesskattekontorets oppfatning ikke anses som ”skogshusvær”. Fylkesskattekontoret legger etter det foreliggende til grunn at bygget skal dekke bolig- eller fritidsformål. Fradragsretten for inngående merverdiavgift er etter dette under enhver omstendighet avskåret i henhold til merverdiavgiftsloven § 22 først ledd nr 3 sammenholdt med merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd nr 2.

Ad renter Fylkesskattekontoret bemerker at renter ilagt med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 37 første ledd er et lovbestemt påbud som pliktes gjort i alle etterberegningssaker. Det forhold at renter er ilagt kan ikke påklages til klagenemnda. Derimot kan eventuell påstand om uriktig beregning av renter påklages.

Klager har bestridt fylkesskattekontorets renteberegning og har anført at det foreligger en betydelig feil ved fylkesskattekontorets renteberegning. Fylkesskattekontoret bemerker følgende til dette:

Etter merverdiavgiftsloven § 37 første ledd skal det beregnes rente fra den tid avgift skulle vært betalt og til 10. dag etter utløpet av den måned melding om vedtaket postlegges. Avgiften skulle vært betalt henholdsvis  den 10. april 2001, 2002 og 2003, se merverdiavgiftsloven § 34 første ledd jf § 33 første ledd. Renter skal i dette tilfellet beregnes frem til 10. desember 2003. Dette medfører at det skal beregnes renter for henholdsvis 32, 20 og 8  måneder. Rentesatsen er 15 % p a, og det beregnes derfor 1,25 % rente pr måned, jf forskrift nr 65 § 5. Det skal altså beregnes henholdsvis  40 %, 25 % og 10 % rente (1,25x32, 1,25x20 og 1,25x8). Beregningsgrunnlaget er henholdsvis kr 18 800, kr 128 100 og kr 174 700, jf forskrift nr 65 § 7, og henholdsvis  40 %, 25% og 10 %.  Rente av de enkelte grunnlag blir henholdsvis kr 7 520, kr 32 025 og kr 17 470 (totalt beregnede renter blir dermed kr 57 015). Etter dette kan fylkesskattekontoret ikke se at renteberegningen er uriktig i denne saken.

Fylkesskattekontoret bemerker videre følgende: Årsoppgaven for 2002 innkom til fylkesskattekontoret den 3. april 2003, og viste avgift til gode med kr 256 299. Klager ble varslet om avgrenset oppgave- kontroll for året 2002 den 10. april 2003. På bakgrunn av denne kontrollen ble det besluttet  å avholde bokettersyn i virksomheten, og årsoppgaven for 2002 ble stoppet.

Fristen for utbetaling av tilgodebeløp er satt til tre uker etter at omsetningsoppgaven ble mottatt av fylkesskattekontoret. Dersom ikke tilgodebeløp er utbetalt innen fristen, påløper renter etter merverdiavgiftsloven § 36 annet ledd. Det skal ytes rentegodtgjørelse ved oversittelse av 3-ukersfristen, jf merverdiavgiftsloven § 36 annet ledd. I henhold til forskrift nr 65 § 4 annet ledd kan det ikke gjøres krav på rentegodtgjørelse dersom overskridelsen av 3-ukersfristen i merverdiavgiftsloven § 24 tredje ledd skyldes forhold som kan legges den næringsdrivende til last, eller som han er nærmest å bære ansvaret for. Hvis det ved undersøkelser hos den næringsdrivende viser seg at omsetningsoppgaven har feil som leder til endring når det gjelder tilbakebetaling, vil utgangspunktet for beregning av 3-ukersfristen i alminnelighet først løpe fra den dag da vedtak om endringen (øking eller minking) sendes avgiftspliktige. I nærværende tilfelle ble det påvist feil i årsoppgaven, og vedtak om endring ble fattet den 26. november 2003. Årsoppgaven for 2002 ble anvist til utbetaling (motregning) med rentedato den 26. november 2003.

Ad tilleggsavgift Tilleggsavgift er i medhold av merverdiavgiftsloven § 73 ilagt med 30%. Klager har ikke kommentert tilleggsavgiften særskilt.

Fylkesskattekontoret bemerker at spørsmål om å ilegge tilleggsavgift og størrelsen på denne vurderes på grunnlag av den enkelte forsømmelse. Det er tilstrekkelig for å ilegge tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven § 73 at det foreligger uaktsom overtredelse av merverdiavgiftsloven eller forskrifter gitt i medhold av loven, og statskassen derved er eller kunne ha vært unndratt avgift.

Det må legges til grunn at klager plikter å kjenne reglene på angjeldende område og at unnlatelse av å søke opplysninger om regelverket i seg selv må anses som uaktsomt.

Klager har i det foreliggende tilfelle fradragsført inngående avgift ved oppføring av bygg hvor fradragsrett ikke foreligger. Vilkårene for å ilegge tilleggsavgift er etter merverdiavgiftsloven § 73 til stede. Den anvendte sats anses ikke for høy.

Klager har i  brev av 15. mars 2004, mottatt 17. mars  2004, kommentert fylkesskattekontorets forslag til innstilling.

Fylkesskattekontoret har ikke funnet det nødvendig å kommentere brevets merknader, da fylkesskattekontoret ikke kan se at brevet tar opp nye spørsmål utover det som er kommentert overfor

 Skattedirektoratets innstilling til vedtak Skattedirektoratet slutter seg til fylkesskattekontorets begrunnelse og vedtak, og

foreslår at det fattes slikt

    v e d t a k :

Den påklagede etterberegning stadfestes.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Klagenemndas leder Dons Heinfjell, har votert slik: ”Det kan være et vanskelig vurderingstema om bygningen er til bruk i virksomheten. Jeg er enig i innstillingen at det i dette tilfellet er et misforhold mellom byggets standard og det påberopte behov og at bygningen objektivt ikke kan anses som skoshusvære. Ut fra dette er jeg enig i at utgiftene ikke fradras i sin helhet. Jeg legger til grunn at klager vil bruke hytten også når han er på eiendommen for å se til skogen og at det er noe behov for et overnattingsvære i skogsdriften, jf. klagers argumentasjon. Etter en totalvurdering, hvor jeg blant annet ser hen til omfanget av skogsdriften, finner jeg at klager kan fradra ¼ av kostnadene som kostnad til bruk i avgiftspliktig virksomhet.

Tilleggavgiften reduseres til 10%. ”

Klagenemndas medlemer  Omdal, Nordkvist og Jørgensen har sluttet seg til Heinfjells votum.

Klagenemndas medlem Langballe har votert slik: ”Uenig Det dreier seg om et skoghusvære i Xxx  på en eiendom på vel 3000 mål. Eier bor i Aa  og benytter skogshusværet vil skogsadministrasjon, vedlikehold av vei og generell skogsskjøtsel. Selve huggingen er satt bort til andre.

Fylkesskattekontoret har ikke påvist at husværet er benyttet til noe annet enn hva klager hevder, men baserer sin avgjørelse på synsing. De ser bort fra andre myndigheters ( teknisk etat og skogsjef) vurderinger når disse går imot fylkesskattekontorets syn, men støtter seg til slike vurderinger når disse sammenfaller med fylkesskattekontorets syn. Klagers anførsler om lang vei mellom bopel og skog og tilgang til andre fritidseiendommer avfeies da de hevdes å ikke ha konkret betydning for denne sak.

Inngående merverdiavgift på skogshusvære er fradragsberettiget etter lovens § 21, men avskjæres etter § 22 hvis driftsmiddelet benyttes privat. Det er på ingen måte påvist at husværet benyttes privat og jeg kan derfor ikke se at myndighetene har hjemmel til å avskjære fradragsretten.

Mye av fylkesskattekontorets argumentasjon går på standarden av husværet. Jeg kan ikke se at avgiftsmyndighetene har hjemmel til å overprøve en avgiftspliktiges bedriftsøkonomiske avgjørelser når et driftsmiddel benyttes i næring. Det ligger utenfor avgiftsmyndighetenes kompetanse å skjønnsmessig nekte fradrag basert på om man kjøper Lada eller Mercedes, kjøper kontor inventar på IKEA eller i designbutikk, eller bygger skogshusvære i brakkekvalitet eller i håndlaft. Det er bruken og ikke beskaffenheten av driftsmiddelet som er avgjørende.

Tilleggsavgift: Jeg stemmer uansett mot tilleggsavgift. Klager har fått tillatelse av offentlig myndighet til å sette opp et skogshusvære for benyttelse i næring. Jeg kan ikke se at det var uaktsomt å trekke fra inngående merverdiavgift sel om man i ettertid skulle komme til et annet resultat basert på skjønn.”

Vedtak:

Etterberegningen reduseres slik at ¼ av kostnadene fradragsføres. Tilleggsavgiften settes til 10%.

Saken ble forelagt Finansdepartementet, jf forskrift nr 17 § 4. Finansdepartementet fant ikke grunnlag for å omgjøre klagenemndas vedtak.

Finansdepartementet uttalte bl.a. :

”Finansdepartementet er av den oppfatning at det ikke bør aksepteres fradragsrett for inngående merverdiavgift knyttet til oppføringskostnadene ved skoghusværet. Vi viser her til direktoratets begrunnelse i brev av 2. juli 2004, som er referert i vårt brev av 30. juli 2004. På bakgrunn av at det nå er gått nesten to år siden klagenemnda traff sitt vedtak, anser departementet imidlertid at det i dette tilfellet under enhver hver omstendighet vil være urimelig å benytte vår omgjøringsadgang.

Klagenemndas avgjørelse av 24. mai 2004 i sak nr 5158 blir dermed ikke omgjort av departementet.”