Viktig informasjon

Delar av dette innhaldet er ikkje tilgjengeleg på nynorsk enno.

Skatteklagenemnda

Klage på fastsatt arbeidsgiveravgift på grunnlag av fordel ved reise og bruk av firmabil. Tilleggsskatt

  • Publisert:
  • Avgitt: 22.08.2019
Saksnummer Stor avdeling 01 NS 102/2019

Saken gjelder ilagt arbeidsgiveravgift og krav på skatt etter summarisk fellesoppgjør på grunnlag av fordel ved reiser og bruk av firmabil i inntektsåret 2014, jf. folketrygdloven § 23-2, skatteforvaltningsloven § 12-4 og skatteloven §§ 5-1, 5-12 og 5-13. Arbeidsgiveravgiftsgrunnlag ble ved summarisk fellesoppgjør økt med totalt kr 685 712. Skatten ble økt med kr 317 962. Det ble også ilagt tilleggsskatt med 20 %, jf. skatteforvaltningsloven § 14-3 følgende.

Saken har vært til behandling i alminnelig avdeling hvor det ble dissens.

Lovhenvisninger:. Folketrygdloven § 23-2, skatteforvaltningsloven § 14-3, skatteloven §§ 5-1, 5-12, 5-13, FSFIN §§ 5-13-1, 5-15-5

Saksforholdet

Skattekontoret har i sin redegjørelse for saken iht. skatteforvaltningslovens § 13-6 fjerde ledd opplyst følgende om saksforholdet:

«[Sted] kemnerkontor foretok kontroll av A AS org.nr. [...] i år 2016 og utarbeidet en bokettersynsrapport av 29.11.2016.

Kontrollen var hovedsakelig begrenset til å gjelde kontroll av pensjon, velferdstiltak og representasjon (kundepleie). Ifølge årsregnskapet for 2014 var det 122 ansatte i selskapet og 12 av de ansatte var kvinner. Arbeidsgiver kom med innsigelser til rapporten fra kemnerkontoret, med hovedvekt på at de ulike tiltakene er skattefrie. Dette fremgår nedenfor. Arbeidsgiver antydet at det ikke var grunnlag for bruk av summarisk fellesoppgjør.

Opplysninger fra kemnerkontorets rapport


Tur til [utland 1]

Arbeidsgiveren arrangerte tur til [utland 1] for kvinnelig ansatte hos arbeidsgiver. Dette var en helgetur med avreise fredag morgen og retur søndag ettermiddag. Formålet med turen er ifølge arbeidsgiveren teambuilding og samhold for kvinnene med sikte på å styrke arbeidsmiljøet for kvinnene i selskapet. Ifølge deltakerlisten deltok 10 personer på turen. Programmet for turen besto av segway tour, spabehandling, sightseeing og shopping, i tillegg til felles lunsjer og middager. Totalkostnaden for oppholdet er ifølge arbeidsgiveren kr 72 817 og beløpet er bokført på konto [...] Annen Personalkostnad.


Arbeidsgiver har i brev datert 30.09.2016 opplyst at de anser alle kvinnene i selskapet som en betydelig gruppe og at det er vanlig i arbeidslivet å tilrettelegge for slike arrangementer.

Arbeidsgiver v/advokatfirmaet B har i brev datert 27.10.2016 anført at kemnerkontoret har foretatt en feil rettsanvendelse i vurderingen av om tiltaket kan anses å være tilbudt "alle eller en betydelig gruppe ansatte i bedriften". Det vises til at tiltaket er i tråd med formålet i FSFIN § 5 - 15 - 6 første ledd at arbeidsgivere skal ha muligheten til å gjennomføre skattefrie arrangementer som kvinneturer, kvinnesamlinger med formål om nettverksbygging mv. for å øke bedriftens lave kvinneandel. Det anføres at dersom kvinneandelen i bedriften til enhver tid skulle være avgjørende for om tiltak rettet mot denne gruppen skulle anses som rimelige velferdstiltak, ville fremstå som en svært tilfeldig anvendelse av bestemmelsen. Det hevdes at kemnerkontorets syn ville føre til at selskapet ville kunne arrangere en tilsvarende reise for sine mannlige ansatte i medhold av § 5 - 15 - 6, men altså ikke for de kvinnelige ansatte siden denne gruppen teller færre medarbeider.

Skattekontoret viser for øvrig til tilsvarene fra arbeidsgiver i sin helhet.

Kemnerkontoret vurderte i rapporten at turen til [utland 1] ikke kan anses som et velferdstiltak da reisen ikke er tilbudt alle eller en betydelig gruppe ansatte i bedriften. Kemnerkontoret tilbakeviser at det er benyttet feil rettsanvendelse. Kemnerkontoret viser til at det er arrangert to andre velferdsturer hvor alle ansatte har fått tilbud om å delta. Dette er en tur til [sted] den 7.- 9. februar og en tur til [sted] 4.- 6. september 2014. Programmet for disse turene viser en klar hovedvekt av ikke faglige aktiviteter. Det vises i denne sammenheng til regelverket der det fremgår at det må ses på antall tilstelninger i året under ett når en vurderer om fordelen ved slike tilstelninger kan anses å være rimelig velferdstiltak. Flere enn to slike turer i løpet av ett år vil normalt være skattepliktig. Kemnerkontoret konkluderer med at turen til [utland 1], uavhengig av hvilken vurdering som legges til grunn, anses å utgjøre en skattepliktig ytelse for de ansatte.

Kemnerkontoret foreslo i rapporten at kr 72 817 legges til grunn for et summarisk fellesoppgjør.

Kick-off sommer 2014
Det fremkommer av rapporten at arbeidsgiver arrangerte tur til [utland 2] i perioden 26.06.2014 - 30.06.2014. Deltakeroversikten viser at 10 personer deltok på turen. Totalkostnaden for turen er av arbeidsgiver oppgitt å være kr 276 776.

Formålet med turen var å få en felles oversikt over status halvveis i året. Videre en dialog rundt hva man lykkes med og hva som vil være viktig å fokusere på fremover, avdekking av avvik og en grundig gjennomgang/oppfriskning av forhandlingsteknikker. Kemnerkontoret har gjentatte ganger forsøkt å innhente invitasjon, program osv. tilknyttet turen. Dette da den mottatte agendaen synes å være satt opp i forbindelse med kontrollen. Arbeidsgiver har besvart dette med at salgsavdelingen ønsket at invitasjon/agenda skulle være noe fleksibel og åpen og at dette er årsaken til at det ikke ble satt opp noe mer detaljert program og referat.

Kemnerkontoret opplyser i rapporten at det er fremlagt kvitteringer som viser kostnader til sosiale aktiviteter i tidsrommet det er opplyst å ha vært faglige aktiviteter.

I tilsvar fra arbeidsgiver v/Advokatfirmaet B datert 27.10.2016 er det uttalt at arbeidsgiver ikke har klart å fremskaffe tilstrekkelig dokumentasjon og opplysninger om det faglige innholdet. Årsaken til dette oppgis å være at de faglige diskusjonene har skjedd i uformelle fora og i stor grad kombinert med andre fritidspregede aktiviteter. Arbeidsgiver uttaler at de ikke vil motsette seg at denne reisen anses som en skattepliktig fordel for deltakerne. De ber om at inntekten tillegges de enkelte ansatte og at det ikke foretas et summarisk fellesoppgjør.

Kemnerkontoret betviler ikke at det har pågått faglige aktiviteter/diskusjoner, men at hovedformålet synes klart ikke å være faglig. Kemnerkontoret antar at det er overveiende sannsynlig at den største delen av tiden har vært benyttet til golf og andre sosiale aktiviteter. Det vurderes at turen er en skattepliktig ytelse. Kemnerkontoret kan ikke se at det foreligger en særskilt grunn til at ikke et summarisk fellesoppgjør kan benyttes. Kemnerkontoret foreslår at kr 276 776 legges til grunn for et summarisk fellesoppgjør.

Kick-off vinter 2014
Arbeidsgiver arrangerte tur til [utland 3] i perioden 01.01.2014 - 05.01.2014. Formålet med turen er oppgitt å være forberedelse til året 2014 og spesielt mot sommeren for å få et best mulig godt første halvår. I tillegg å komme frem til fokusområder i 2014 og avdekke avvik i henhold til budsjett, samt ny fordeling av kunder. Deltakerlisten viser at 11 personer deltok på arrangementet. Kostnadene for turen er ifølge arbeidsgiveren kr 157 212 og er bokført fordelt på flere kontoer i regnskapet.

Kemnerkontoret har ved flere anledninger forsøkt å innhente invitasjon, program osv., da mottatt agenda synes å være satt opp i forbindelse med kontrollen. Arbeidsgiver v/økonomisjefen har i denne sammenheng uttalt at ettersom salgsturen er et internt arrangement så har hun oppfattet at salgsavdelingen ønsket at invitasjon/agenda skulle være noe fleksibel og åpen. Dette er bakgrunnen for at det ikke er satt opp et mer detaljert program og referat. Det oppgis videre av økonomisjefen at det nok har vært tenkt at "den gode samtalen" ved å være samlet sammen, er den aller største verdien ved disse turene.

Det fremkommer av rapporten at innhentede underbilag fra oppholdet i [utland 3] og kvitteringer viser kostnader til sosiale aktiviteter i tidsrommet det er opplyst å ha vært faglige aktiviteter. Kemnerkontoret har ikke funnet bilag med kostnader til leie av møterom. Arbeidsgiver har opplyst at møtene er avholdt på golfklubben i tilknytning til hotellet de bodde på og at dette var forhandlet til å inngå i prisen. Det er ikke mottatt dokumentasjon på dette.

Arbeidsgiver har uttalt at årsaken til at seminaret ble lagt til [utland 3] var for at konsulentene faktisk skulle delta på seminaret og ikke gå i andre møter eller fortsette dagen på kontoret. Aktiviteter som golf ble tilbudt som et lokkemiddel for å få flest mulig konsulenter til å delta på seminarene, men det er presisert at hovedformålet med seminaret var å styrke salgsavdelingen.

I tilsvar datert 27.10.2016 fra arbeidsgiver v/advokatfirmaet B er det opplyst at to av arbeidsgivers leverandører, C og D, deltok på turen. Det oppgis i uttalelsen at begge leverandørene har vært sterkt deltakende i det faglige opplegget på turen. Det oppgis videre at kunnskap om produktene selvsagt er avgjørende for opplæring og trening av selskapets salgsmedarbeidere, noe som var et viktig forhold med seminaret. Vedlagt tilsvaret fulgte en beskrivelse av programmet for turen utarbeidet av en av deltakerne på seminaret.
Det fremkommer videre av tilsvaret at leverandørene har dekket selskapets kostnader knyttet til arrangementet i [utland 3]. Kemnerkontoret har forespurt arbeidsgiver om dokumentasjon på dette. I e-post fra arbeidsgiver datert 08.11.2016 opplyses det at arbeidsgiver har avdekket at det er oppgitt feil leverandør for turen til [utland 3]. Det oppgis at disse leverandørene har deltatt på selskapets seminarer i utlandet både før og etter 2014. Det oppgis at leverandøren E AS var den leverandøren som deltok på seminaret i [utland 3] i 2014. Det oppgis at de er leverandør av programvare innenfor datasikkerhet og at de er en av selskapets viktigste rådgivere når det gjelder kjøp av nødvendig programvare. Det opplyses videre at det var F fra E som deltok på seminaret og at han hadde faglige innlegg både fredag og lørdag. Det er fremlagt dokumentasjon på at selskapet har fakturert et beløp på kr 12 000 til E. Beløpet er inntektsført på konto [...] salgsinntekter innl.

Kemnerkontoret viser i sin vurdering til at det ikke er noen faglig begrunnelse for å reise til [utland 3] for å avholde seminaret. Videre at den mottatte agendaen synes å være produsert i forbindelse med kontrollen. Det foreligger ikke noe detaljert program eller referat fra de faglige aktivitetene. Kemnerkontoret viser til at det er mottatt bilag for kostnader til møterom for torsdag 2. januar. Underbilag viser kostnader til private aktiviteter i angitt tidsrom for de faglige aktivitetene. Dette er av arbeidsgiver forklart med at de hadde en fleksibel agenda og tidsplan, der de ulike teamene hadde ulikt tidspunkt for sitt faglige innhold. Kemnerkontoret viser til at disse opplysningene er motstridende til agendaen som er laget i forbindelse med kontrollen. Kemnerkontoret viser videre i sin vurdering til at arbeidsgivers tillitt er svekket ved at de først opplyser at det er to leverandører som har deltatt på seminaret og fremlegger et program for seminaret, mens dette senere blir avkreftet da det viser seg at det var en annen leverandør som deltok.

I sin konklusjon opplyser kemnerkontoret at de ikke betviler at det har pågått faglige aktiviteter, men at dette ikke synes å ha vært hovedformålet med turen. Kemnerkontoret finner det overveiende sannsynlig at den største delen av tiden har vært benyttet til golf og andre aktiviteter. Kostnadene vedrørende F som er bekreftet fakturert og innbetalt fra leverandørene reduserer totalkostnadene. Kemnerkontoret anser turen til [utland 3] som en skattepliktig ytelse og de foreslår at kr 145 212 legges til grunn for et summarisk fellesoppgjør.

Fri bil
Det fremkommer av rapporten at arbeidsgiveren i 2014 sto som eier av en [..…] med reg.nr. [...] og en [...] med reg.nr. [...]. Ifølge opplysninger innhentet fra G AS hadde bilen en listepris som ny i 2011 på kr [...]. Det foreligger ingen listepris for [...], men kjøpesummen var på kr [...].

Arbeidsgiver har opplyst at alle ansatte kan benytte bilene og at bilene kan bookes via en egen kalender. Begge bilene er tilgjengelig for alle, men [...] er i mindre bruk da dette er en [...]. [...] har egen parkeringsplass i bakgården på kontoradressen og det er opplyst at det varierer om bilen kommer tilbake til kontoradressen på kvelden eller tidlig neste morgen. For den andre bilen, [...], er det leid parkeringsplass fordi den ikke er egnet til parkering ute eller kan brukes på vinteren. Det er videre opplyst at de ansatte dekker drivstoffutgifter for [...] selv, men at bompenger dekkes av arbeidsgiver.

Kalenderoversikten for bilene viser at [...] er brukt noe i jobbsammenheng, men hovedsakelig på ettermiddager og helger. [...] er nesten utelukkende benyttet til privat bruk for uten et par tilfeller. Kalenderoversiktene viser at 41 personer har benyttet [...] og 24 personer har benyttet [...]. I perioden 18.07.2014 - 18.10.2014 har [...] vært hos arbeidsgivers avdeling i [sted] og det har ikke latt seg gjøre å fremskaffe opplysninger om hvilke personer som har benyttet bilen i denne perioden.

I tilsvar fra arbeidsgiver og fra arbeidsgiver v/Advokatkontoret B anføres det primært at den enkelte ansattes private bruk av arbeidsgivers [...] må anses å være sporadisk. Det vises i denne sammenheng til at samtlige av ansatte som har benyttet bilen har en privat kjørelengde som er mindre enn 1000 kilometer per år. Det samme oppgis å gjelde for arbeidsgivers [...]. Dette er også en [...] med begrenset bagasjeplass. Hver enkelt ansatt har brukt bilen mindre enn 1000 kilometer i 2014. Det tillegges videre at ingen av bilene anses å være ordinære transportmidler og er kun egnet til småkjøring på solrike ettermiddager.

Arbeidsgiver v/Advokatfirmaet B anfører subsidiært at kemnerkontorets vurdering er basert på feil rettsanvendelse. Det anføres at bruken av bilene skal vurderes etter reglene om velferdstiltak. Det vises i denne sammenheng til at bilene er anskaffet med det formål å gi samtlige ansatte et fritidstilbud. Bilene oppgis å være et sosialt tiltak som har til hensikt å skape trivsel på og tilknyttet arbeidsplassen. Det anføres at ansattes bruk av sportsbilene må likestilles med ansattes bruk av en bedriftshytte. Da bilene har begrenset anvendelighet, liten plass og begrenset rekkevidde, oppgis det at bilene mer er ment som et morsomt og annerledes fritidstilbud. Bilene er ikke stilt til disposisjon for å dekke ansattes behov for et transportmiddel, men er ment for å skape et godt arbeidsmiljø og samhørighet på arbeidsplassen.

Kemnerkontoret viser i sin vurdering til at det i skatteloven er særregler for behandling av skattepliktiges bruk av arbeidsgivers bil og at dette regelverket kommer til anvendelse. Kemnerkontoret har videre ved kontrollen kommet frem til de ansatte der bruken av arbeidsgivers bil overskrider sporadisk bruk av bilene. Det er ved denne vurderingen tatt hensyn til kjøring i arbeidstiden og ved tvilstilfeller har dette kommet arbeidsgiveren til gode. Kemnerkontoret har ved vurderingen lagt til grunn den totale benyttelse av begge bilene. Da arbeidsgiver ikke har kunnet dokumentere hvilke personer som har benyttet arbeidsgivers [...] når denne har vært i [sted], foreslås det også innberetning for uidentifisert ansatt.

Fordel fri bil beregnes som følger:

2014    
Standardfordel: kr 280 100 x 30 % = kr 84 030
Overskytende del: kr 162 354 x 20 % = kr 32 471
Skattepliktig fordel:   = kr 116 501

Fordel fri bil beregnes som følger for [...] reg.nr. [...]:

2014    
Standardfordel: kr 221 250 x 30 % = kr 66 375
Overskytende del: kr - x 20 % = kr -
Skattepliktig fordel:   = kr 66 375

 

Skattekontorets varsel

Arbeidsgiver ble i skattekontorets varsel datert 03.01.2018 varslet om endring av grunnlaget for arbeidsgiveravgift for 2014.

Arbeidsgivers merknader til skattekontorets varsel

Arbeidsgiver v/ B ga i brev av 24.01.2018 tilsvar til skattekontorets varsel. Det anføres at varselet delvis bygger på uriktig faktum og feil rettsanvendelse. I tillegg til at det er inngitt merknader til varselet, vises det i tilsvaret til arbeidsgivers tidligere uttalelse datert 27.10.2016 i sin helhet, samt advokatkontorets brev til skattekontoret av 13.12.2016.

Tur til [utland 1]

Det fremkommer av tilsvaret at FSFIN § 5-15-6 første ledd må forstås slik at det oppstilles to vilkår for skattefrihet. For det første at det anses som et rimelig velferdstiltak og for det andre at det gjelder "alle eller en betydelig gruppe ansatte i bedriften".

Betydelig gruppe ansatte i bedriften
Arbeidsgiver presiserer at det er feil rettsanvendelse når skattekontoret har lagt til grunn at tiltaket ikke er tilbudt alle eller en betydelig gruppe ansatte i bedriften. Det vises til at det i henhold til likningspraksis ikke er nødvendig at samtlige ansatte må delta for at en tur i arbeidsgivers regi skal kunne anses som et skattefritt velferdstiltak. Det bemerkes at hensikten med avgrensningen fra alle ansatte til en betydelig gruppe ansatte, er arbeidsgivers behov for å kunne rette konkrete tiltak mot en gruppe ansatte som trenger samme type oppfølging eller tilrettelegging uten at tiltaket skal bli ansett som skattepliktig. I tillegg skal det hindre at avlønning av enkeltpersoner fordekkes som velferdstiltak.

Det vises videre til at bedriftens kvinneandel kan avgrenses og identifiseres, samt at de har en naturlig tilknytning i form av arbeidsrelaterte interesser, forventninger og utfordringer. I tillegg oppgis det at det er vanlig i arbeidslivet at arbeidsgiver retter bestemte tiltak mot en slik gruppe. Det presiseres at det er i tråd med formålet i FSFIN § 5-15-6 første ledd at arbeidsgivere skal ha muligheten til å gjennomføre skattefrie arrangementer som kvinneturer, kvinnesamlinger med formål om nettverksbygging blant annet for å øke bedriftens lave kvinneandel. Dette forutsatt at alle kvinnene i bedriften inviteres til å delta. Det bemerkes at det ikke er kvinneandelen i bedriften, men det at kvinner utgjør omtrent halvparten av aktørene på arbeidsmarkedet som må være avgjørende. Det uttales at kvinner ansatt i bedriften må kunne anses som en kvalifiserende gruppe uavhengig av antall kvinner på arbeidsplassen er lavere enn antall menn.

Det uttales videre at det er i selskapets interesse at det arrangeres kvinnetur til [utland 1], da selskapet har et sterkt behov for å øke kvinneandelen i bedriften. Det er derfor viktig for bedriften å iverksette tiltak som styrker samholdet og miljøet blant kvinnelige ansatte. Dette både for å kunne rekruttere kvinner inn i bedriften og beholde de allerede ansatte.

Rimelig velferdstiltak
Det vises til skattekontorets varsel der det er lagt til grunn at alle ansatte i 2014 er tilbudt to andre velferdsturer. Det uttales at dette ikke medfører riktighet. Det oppgis at selskapet i tillegg til turen til [utland 1] kun har arrangert en velferdstur for de ansatte i 2014, nemlig tur til [sted]. Det oppgis at turene til [utland 3] og [utland 2] i 2014 ikke var skattepliktige velferdstiltak, men rene salgsseminarer.

Det opplyses at det heller ikke er riktig at alle ansatte i 2014 er tilbudt to andre velferdsturer. Turen til [utland 1] ble kun tilbudt til selskapets kvinnelige ansatte. Dersom alle ansatte hadde deltatt på tre utenlandsturer med overnatting i løpet av 2014, er skattepliktig enig med skattekontoret at de totale kostnadene til velferdstiltakene er urimelige. Arbeidsgiver v/fullmektig vurderer at kvinneturen til [utland 1] må anses som et skattefritt velferdstiltak.

Salgsseminar [utland 2]
Selskapet har hatt en grundig gjennomgang med daværende salgsansvarlig og arrangementsansvarlig for turene for å få opplysninger om det faglige opplegget, dokumentasjon samt nærmere agenda og tidsskjema for oppholdene. Når det gjelder turen til [utland 2] har ikke selskapet klart å fremskaffe tilstrekkelig dokumentasjon, selv om formålet med turen har vært faglig. Bakgrunnen for dette er oppgitt å være at de faglige diskusjonene har skjedd i uformelle fora og i kombinasjon med fritidspregede aktiviteter. Selskapet motsetter seg derfor ikke skatteplikt, men ber om at det ikke foretas et summarisk fellesoppgjør for denne turen. De ønsker at den enkelte deltaker skattlegges og vedlagt tilsvaret fulgte en deltakerliste og kostnadsoversikt per deltaker.

Salgsseminar [utland 3]
Det vises til skattekontorets varsel. Det anføres at vurderingen i varselet er basert på feil faktum da det ikke er tilstrekkelig tatt hensyn til det faglige hovedformålet med turen, samt at det ikke er tatt hensyn til opplysninger om at selskapets leverandør E har deltatt på seminaret. Det oppgis videre at leverandøren har dekket selskapets kostnader til turen.

Det vises til at selskapet på forespørsel fra kemnerkontoret opplyste at det ikke var utarbeidet et detaljert program for turen. Dette da selskapet ønsket en åpen og fleksibel agenda. Etter oppfordring fra kemnerkontoret utarbeidet selskapet en agenda og tidsplan.

Arbeidsgiver v/fullmektig viser til varselet der skattekontoret oppgir at dokumentasjonen synes å være produsert i forbindelse med kontrollen. Det uttales at det er merkverdig at både kemnerkontoret og skattekontoret gir uttrykk for fabrikkering av dokumentasjon, når det ble oppfordret av kemnerkontoret å utarbeide en faglig agenda. Det uttales at fokus på dette har medført at det faglige formålet med turen ikke er tilstrekkelig vurdert. Videre at det ikke er tatt hensyn til det vesentlige, at leverandøren E deltok på seminaret og i tillegg betalte selskapets kostnader til turen.

Bruk av selskapets biler
Det anføres at skattekontorets vurdering er basert på feil rettsanvendelse, da skattekontoret har lagt avgjørende vekt på at ansattes bruk av arbeidsgivers biler må følge særreglene i skatteloven § 5-13.

Det anføres at skattekontoret ikke i tilstrekkelig grad har vurdert hva slags type biler som er stilt til ansatte disposisjon. Det oppgis at ikke enhver bil som er stilt til disposisjon kan anses som en firmabil som er til nytte for den ansatte i arbeidshverdagen. Det vises til at det ikke er enhver bil som har til formål å dekke et transportbehov og det medfører derfor at de ansatte ikke får en fordel fremfor å bruke egen bil. Det presiseres at det er feil rettsanvendelse av skattekontoret da det ikke er foretatt en konkret vurdering av egenskapene og bruksområdene til bilene, samt at det ikke er tatt hensyn til selskapets formål med å stille slike biler til disposisjon til de ansatte. Det opplyses at selskapets formål med å anskaffe bilene er å gi de ansatte et fritidstilbud. Det oppgis at bilen er et type sosialt tiltak som har til hensikt å skape trivsel på og tilknyttet arbeidsplassen, samt at slike tiltak er skattefrie, så sant de er rimelige ut i fra hva som er vanlig i arbeidslivet eller bransjen. Det vises i denne sammenheng til FSFIN § 5-15-6 og Ot.prp. nr. 86 (1997-1998). Det anføres at ansattes bruk av sportsbilene må likestilles med ansattes bruk av en bedriftshytte

Det presiseres at bilene ikke er stilt til disposisjon til å dekke et transportbehov og at de ikke har noe nytteverdi for de ansatte. Bilene har kun til hensikt å skape et godt arbeidsmiljø og samhørighet på arbeidsplassen. Bilene vurderes av selskapet å være et skattefritt velferdstiltak.

Skattekontorets vedtak

Skattekontoret fattet vedtak i saken den 10.07.2018. Vedtaket er i tråd med varselet. Det vises til vedtaket i sin helhet.

Vedtaket innebar følgende endring for 2014:

Arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget økte med til sammen kr 276 776

Arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget beregnet etter et summarisk fellesoppgjør økte med kr 685 712».

Skattekontoret sendte sin redegjørelse for saken til sekretariatet den 14. desember 2018. Sekretariatet sendte utkast til innstilling til skattepliktige for innsyn den 11. april 2019. Skattepliktige kom med merknader til utkastet den 30. april 2019.

Saken ble behandlet i alminnelig avdeling hvor det ble dissens.

Skattepliktiges anførsler

Skattekontoret har gjengitt den skattepliktiges anførsler slik:

«Skattepliktig v/fullmektig har påklaget skattekontorets vedtak i klage mottatt skattekontoret 21.08.2018. De viser til vedtaket og oppgir at de er uenig i skattekontorets konklusjon. Dette da de hevder at vurderingen delvis er basert på feil faktum og feil rettsanvendelse. Skattepliktig v/fullmektig viser i klagen til tidligere korrespondanse i saken, senest selskapets merknader til skattekontorets varsel om endring i brev av 24.01.2018.

Tur til [utland 1]

Betydelig gruppe ansatte i bedriften

Skattepliktig er uenig i skattekontorets vurdering av hvordan vilkåret betydelig gruppe ansatte i bedriften skal forstås, jf. FSFIN § 5-15-6 første ledd. De anfører at skattekontorets konklusjon er basert på feil rettsanvendelse. De hevder at skattekontorets uttalelse om hvordan en betydelig gruppe ansatte skal forstås er i strid med bestemmelsens ordlyd. Skattepliktig viser til at det i henhold til ligningspraksis ikke er nødvendig at nærmest alle ansatte må delta for at en tur i arbeidsgivers regi skal kunne anses som et skattefritt velferdstiltak. De viser til at hensikten med å avgrense anvendelsesområdet fra alle ansatte til en betydelig gruppe ansatte, er at arbeidsgiver skal ha muligheten til å gjennomføre skattefrie arrangementer for en kvalifisert gruppe ansatte som kan avgrenses og identifiseres på bakgrunn av sine felles behov og interesser, forventninger og utfordringer på arbeidsplassen. Det oppgis videre at formålet også er å hindre at avlønning av enkeltpersoner fordekkes som velferdstiltak.

Skattepliktig viser til at kvinner utgjør omtrent halvparten av aktørene på arbeidsmarkedet og at de helt klart må anses som en kvalifiserende gruppe, uavhengig av antall kvinner i bedriften.

Arbeidsgiver har en målsetting om en noenlunde lik andel av begge kjønn og at det derfor er i selskapets interesse at det ble arrangert kvinnetur til [utland 1]. Da selskapet oppgis å ha et sterkt behov for å øke kvinneandelen i bedriften, iverksetter de derfor tiltak som styrker samholdet og miljøet blant kvinnelige ansatte som allerede er ansatt. Da kvinneandelen i selskapet utgjør en relativt liten gruppe i en nokså mannsdominerende bransje, anser de behovet for tiltak til å være større sammenlignet med selskaper med en jevnere kjønnsfordeling.

Antall velferdsturer i 2014

Skattepliktig viser til skattekontorets vedtak der det er lagt til grunn at selskapet har arrangert to andre velferdsturer i 2014, og at en tredje velferdstur normalt vil anses skattepliktig. Det oppgis i denne sammenheng at selskapet i tillegg til turen til [utland 1] kun har arrangert én velferdstur for de ansatte i 2014. Det var en tur til [sted]. Det er videre kommentert at det må være en skrivefeil i skattekontorets vedtak, da det er oppgitt at det ble arrangert tur til [sted].

Skattepliktig opplyser videre at turen til [sted] i [utland 4] var et fagseminar. Det vises til dokumentasjon innsendt til kemnerkontoret hvor det fremgår at turens formål i hovedsak var å diskutere salgsresultater og strategier for mersalg.

Kick-off vinter – tur til [utland 3]

Det vises til skattekontorets vurdering om at hovedformålet med turen ut i fra den dokumentasjonen og de opplysningene som er gitt ikke synes å være faglig. Dette da skattekontoret er av den oppfatning at tiden i all hovedsak har vært benyttet til golf og andre aktiviteter. Skattepliktig opplyser at skattekontorets vurdering er basert på feil faktum og det anføres at selskapets dokumentasjon og opplysninger om turens formål ikke er tilstrekkelig hensyntatt.

Det presiseres at formålet med turen var å styrke salgsavdelingen. Det forklares i klagen at salgsavdelingen under seminaret ble delt inn i ulike team. Innenfor den angitte tidsplanen har de ulike teamene stått fritt til å velge om det faglige opplegget skulle skje før, mellom eller etter de sosiale aktivitetene. På bakgrunn av dette oppgis det at det ikke ble utarbeidet et detaljert program for turen. Det vises til opplysninger og dokumentasjon som er fremskaffet under kontrollen for å vise programmet og innholdet fra turen. Det vises i tillegg til dokumentasjon som viser at selskapets leverandør, E, deltok på seminaret og at de fikk anledning til å presentere og markedsføre sine produkter til salgsavdelingen. Det oppgis i denne sammenheng at det er tvilsomt om denne leverandøren hadde betalt selskapets kostnader dersom turen i all hovedsak ble brukt til å spille golf. Da salgsavdelingens tur til [utland 3] i hovedsak var forretningsmessig motivert, vurderer skattepliktig at vilkårene for skattefrihet er oppfylt.

Ansattes bruk av selskapets sportsbiler

Det anføres at skattekontoret har foretatt en uriktig rettsanvendelse ved å legge til grunn at reglene om fri bil i skatteloven § 5-13 er en særbestemmelse som i alle tilfeller går foran bestemmelsen om skattefrie velferdstiltak.

Skattepliktig oppgir at det har formodningen mot seg at enhver bil som ansatte har rett til å disponere aldri kan være skattefri fordi det er tale om en bil. Det vises i denne sammenheng til at ikke enhver bil kan anses som en firmabil, eller at enhver bil benyttes til å dekke de ansattes transportbehov som medfører at den ansatte får en fordel fremfor å bruke egen bil.

Det presiseres at selskapets sportsbiler utelukkende er anskaffet med det formål å gi samtlige ansatte i bedriften et fritidstilbud som har til hensikt å skape trivsel på og tilknyttet arbeidsplassen. Skattepliktig vurderer at dette tiltaket faller innenfor reglene om skattefrie velferdstiltak. Skattepliktig er av den oppfatning at ansattes bruk av sportsbilene på fritiden er et velferdstiltak som må likestilles med ansattes bruk av en bedriftshytte og det bemerkes at sportsbilene sammenlignet med en bedriftshytte har vesentlig lavere verdi. I tillegg at bruksverdien på en hytte er vesentlig høyere enn sporadisk og kortvarig bruk av sportsbiler som på bakgrunn av sin beskaffenhet bare kan brukes på korte turer i godt vær. Det presiseres videre at bilene i likhet med en bedriftshytte, har til hensikt å skape et godt arbeidsmiljø og samhørighet på arbeidsplassen, jf. Finansdepartementets kommentarer til forskriften (Utv. 1977 s. 625).»

Skattepliktige har som nevnt kommet med merknader til utkast til innstilling i sitt brev datert 30. april 2019. Skattepliktige viderefører her sin tidligere argumentasjon. Brevet er vedlagt innstillingen som vedlegg 14.

Skattekontorets vurderinger

Skattekontoret har vurdert klagen slik:

«Skattekontorets vedtak ble sendt til den skattepliktige 10.07.2018. Klagen fra skattepliktig ble mottatt 21.08.2018. Klagefristen er seks uker og klagen er således innkommet innen fristen.

Alle forhold i vedtaket er ikke påklaget. Dette gjelder endret arbeidsgiveravgift knyttet til kick-off sommer 2014. Det er heller ikke bestridt at det er foretatt et summarisk fellesoppgjør. Ilagt tilleggsskatt anses ikke påklaget. Skattekontoret vil således ikke drøfte disse forholdene.

Problemstillingen i det følgende er hvorvidt vilkårene for endring av arbeidsgiveravgiften er oppfylt knyttet til ytelsene velferdstiltak (tur til [utland 1]), studiereise/seminar (kick-off vinter) og fri bil.

Tur til [utland 1]

Ifølge årsregnskapet for 2014 er det 122 ansatte i selskapet, herav 12 kvinner. Arbeidsgiver arrangerte i 2014 en tur for kvinner ansatt i selskapet med avreise fredag morgen og hjemreise søndag ettermiddag. Kostnadene for turen er oppgitt å være kr 72 817 og det var 10 kvinner som deltok på turen. Arbeidsgiver anser turen for å være et skattefritt velferdstiltak. Det er flere vilkår som må være oppfylt for at et velferdstiltak er skattefritt. Velferdstiltaket må rette seg mot personer innad i bedriften og skal samtidig ha til hensikt å øke trivsel og samhørighet på arbeidsplassen. Tiltaket må i tillegg være rimelig og det må være for alle eller en betydelig gruppe ansatte i bedriften.

Det er anført fra klager at skattekontoret anvender feil rettsanvendelse ved vurderingen av om tiltaket er tilbudt alle eller en betydelig gruppe ansatte i bedriften. Det anføres at det med formuleringen "en betydelig gruppe ansatte" er åpnet for at arbeidsgiver ved behov skal kunne rette konkrete tiltak mot en gruppe ansatte uavhengig av antall. Det er i denne sammenheng vist til ligningspraksis der det er angitt at det ikke er nødvendig at nærmest samtlige ansatte må delta for at en tur kan være skattefri. Det er videre anført at det er vanlig i arbeidslivet at det rettes bestemte tiltak mot bestemte grupper som for eksempel kvinner. Det poengteres at kvinner utgjør omtrent halvparten av aktørene i arbeidsmarkedet og at kvinner blant annet på grunnlag av dette kan anses å være en kvalifiserende gruppe, uavhengig av antall kvinner i bedriften sammenlignet med antall menn.

Skattekontoret er av den oppfatning at når det vises til alle eller en betydelig gruppe ansatte i bedriften, skal dette vurderes opp mot det samlede antall ansatte i den aktuelle bedriften uavhengig av kjønn. Det har ingen betydning om kvinner generelt sett utgjør en stor gruppe i arbeidsmarkedet for øvrig. Et tiltak tilbudt en bestemt gruppe ansatte i bedriften, kan anses å være et velferdstiltak dersom de øvrige ansatte tilbys et likeverdig tilbud. I slike tilfeller kan det gis velferdstiltak til en mindre gruppe ansatte i bedriften, forutsatt at de øvrige ansatte får et likeverdig tilbud. I foreliggende sak er det ikke opplyst at de øvrige ansatte er tilbudt et likeverdig tilbud. Et velferdstiltak skal rette seg mot personer innad i bedriften og det er således en betydelig gruppe av bedriftens ansatte som må være tilbudt dette eller et tilsvarende velferdstiltak. Da kun 12 av 122 ansatte i bedriften er tilbudt dette velferdstiltaket og de øvrige ansatte ikke er tilbudt et likeverdig tiltak, vurderes ikke vilkåret om at tiltaket er for alle eller en betydelig gruppe ansatte i bedriften å være oppfylt.

Et velferdstiltak skal ha til hensikt å øke trivselen og samhørigheten på arbeidsplassen og tilknytning til den. Dette oftest i form av fellesarrangement. Det er anført av arbeidsgiver at tiltakets formål var å øke kvinneandelen i bedriften, samt at det skulle styrke samholdet og miljøet blant kvinnelige ansatte. Skattekontoret har forståelse for at arbeidsgiver kan se et behov for et slikt tiltak rettet mot kvinnene i bedriften. Skattekontoret kan imidlertid ikke se hvordan dette generelt sett bidrar til å øke trivselen og samhørigheten på arbeidsplassen, slik at det faller innunder definisjonen av et velferdstiltak i skattelovens forstand. 

Tiltaket må være rimelig for at det kan anses å være et velferdstiltak. Det skal ved vurdering av dette blant annet legges vekt på antall tilstelninger i året under ett. Flere enn to velferdstiltak i løpet av ett år vil normalt være skattepliktig. I skattekontorets vedtak er det lagt til grunn at de ansatte var tilbudt to slike tiltak i 2014. Det anføres i klagen at skattekontoret har lagt til grunn feil faktum. Det oppgis i tilsvaret at de ansatte kun er tilbudt én annen velferdstur i 2014 og dette var en tur til [sted]. Turen til [utland 4] oppgis av klager å ha vært et fagseminar og ikke en velferdstur. Skattekontoret viser til det fremlagte programmet for turen til [utland 4]. Programmet fremstår i stor grad å ha bestått av ikke-faglige aktiviteter. Skattekontoret vil imidlertid ikke foreta en drøftelse av hvorvidt denne turen er et velferdstiltak eller et fagseminar. Men det bemerkes at dersom turen til [utland 4] er et velferdstiltak, vil tilbud om tur til [utland 1] innebærer at det er tilbudt tre velferdsturer i 2014 for denne gruppen og en tredje tur vil normalt være skattepliktig.

Skattekontoret finner ut i fra ovenstående at turen til [utland 1] er å anse som en skatte - og avgiftspliktig tur. Dette på grunnlag av at den eller tilsvarende tur ikke er tilbudt alle eller en betydelig andel av de ansatte. Skattekontoret kan heller ikke se at en slik tur tilbudt kun 12 av 122 ansatte vil øke trivsel og samhørighet på arbeidsplassen som helhet. 

Kick-off vinter 2014

Arbeidsgiver arrangerte tur til [utland 3] i perioden 01.01.2014 - 05.01.2014. Den totale kostnaden for turen er ifølge arbeidsgiver kr 157 212 og det var 11 personer som deltok på turen. En av deltagerne var en leverandør som selv har dekket kostnader for reisen med kr 12 000. Arbeidsgiver anser tiltaket å være et skatte- og avgiftsfritt seminar. For at tiltaket som helhet skal kunne være skatte- og avgiftsfritt må hovedformålet med turen ha vært av faglig karakter. Kostnader til faglig relaterte tiltak er ikke skatte - og avgiftspliktige, mens kostnader til ikke-faglige tiltak i utgangspunktet er det.

Da det ikke forelå noen invitasjon eller noe program for turen, ble arbeidsgiver av kemnerkontoret bedt om å fremlegge opplysninger som kunne belyse og dokumentere at hovedformålet for turen var av faglig karakter. Arbeidsgiver har forklart at det ikke var utarbeidet et detaljert program for turen, da det var ønskelig at både invitasjon og agenda til seminaret skulle være fleksibel og åpen. Arbeidsgiver har vært i kontakt med de som var deltakende og ansvarlig for turen og har etter dette levert en agenda og tidsplan for turen. I denne prosessen har arbeidsgiver gitt feil opplysning om hvilken leverandør som deltok på turen og hvilken agenda som forelå. Når dette ble oppdaget av arbeidsgiver, ble opplysningene korrigert. Skattekontoret finner imidlertid ikke den fremlagte dokumentasjon og de opplysninger som er gitt, tilstrekkelig til å kunne sannsynliggjøre at turens hovedformål var faglig. Det vises i denne sammenheng til at opplysningene viser at det i realiteten ikke var noen klar agenda for seminaret. Det faglige innholdet fremstår som beskjedent vurdert opp mot de andre aktivitetene som ble gjennomført på turen. Det vises i tillegg til at det foreligger bilag som viser kostnader til private aktiviteter i angitt tidsrom for de faglige aktivitetene. Ut i fra sakens opplysninger fremstår det sannsynlig at den største delen av tiden har vært benyttet til golf og andre aktiviteter, fremfor faglige aktiviteter. Hovedformålet for turen anses ikke å ha vært faglig.

Skattekontoret vurderer at reisen i sin helhet må anses som en skatte - og avgiftspliktig fordel.

Fri bil

Klager har anført at skattekontorets vurdering av ansattes bruk av arbeidsgivers bil er basert på feil rettsanvendelse. Det anføres i denne sammenheng at bilene ikke har til formål å dekke et transportbehov og at de ansatte således ikke får en fordel fremfor å bruke egen bil. Det bemerkes videre at arbeidsgivers formål med anskaffelsen er å gi de ansatte et fritidstilbud. Det anføres at bilene er et sosialt tiltak som har til hensikt å skape trivsel på og tilknyttet arbeidsplassen. Arbeidsgiver vurderer at bilene er et skattefritt velferdstiltak jf. FSFIN § 5-15-6.

Skattekontoret vurderer dette annerledes. Selv om listen over tiltak som fremkommer av FSFIN § 5-15-6 ikke er uttømmende, vil ikke ansattes bruk av arbeidsgivers bil falle innunder denne bestemmelsen ved at det kan vurderes å være et velferdstiltak. Reglene om fri bil i skatteloven § 5-13 regulerer skatteplikten ved ansattes private bruk av arbeidsgivers bil. Dette er en særlov. Særlov går foran generell lov. Det er heller ikke gitt noe unntak i lov, forskrift eller i likningspraksis. Skattekontoret viser til kapitelet gjeldende velferdstiltak i Skatte-ABC 2018. Det fremkommer under punkt 3.7 at bobil ikke er et velferdstiltak i skattelovens forstand. Det er videre opplyst at ved ansattes bruk av arbeidsgivers bobil må det vurderes om det skal foretas skattlegging etter reglene om privat bruk av arbeidsgivers bil. Skattekontoret vurderer at dette underbygger at skattlegging av privat bruk av arbeidsgivers bil, selv om dette er biler av den type arbeidsgiver i foreliggende sak har, skal skattlegges etter særbestemmelsen i skatteloven § 5-13. Til sammenligning er heller ikke arbeidstakers bruk av campingvogn et velferdstiltak i skattelovens forstand og slik bruk er alltid skattepliktig jf. punkt 3.8 om velferdstiltak i Skatte-ABC 2018.

Arbeidsgiver har anført at bruk av arbeidsgivers biler kan sammenlignes med reglene om bedriftshytte, som er ansett å være et velferdstiltak. Det presiseres i denne sammenheng at velferdstiltak i utgangspunktet er et felles tiltak eller arrangement. Det kan i denne sammenheng nevnes bedriftskantine og enkeltstående fellesarrangement som f.eks teater. Bedriftshytte som velferdstiltak er særlig unntatt i så måte og bakgrunnen for dette har historiske årsaker. Skattekontoret er derfor av den oppfatning at privat bruk av arbeidsgivers bil, ikke kan sammenlignes med reglene om bedriftshytte.

På bakgrunn av ovenstående vurderer skattekontoret at skatteplikten ved ansattes fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil skal vurderes etter reglene om fri bil i skatteloven § 5-13.

Privat bruk av arbeidsgivers bil anses å være en fordel vunnet ved arbeid og skal innberettes som skattepliktig inntekt jf. skatteloven § 5-13. Unntak fra dette fremkommer i FSFIN § 5-13-1, som angir at standardregelen ikke gjelder for biler som etter sin konstruksjon eller innredning i liten grad er egnet og heller ikke ment for privat bruk. Det er ved denne vurderingen forholdene ved bilen og ikke den enkelte ansattes forhold som har betydning. Opplysninger gitt i tilsvaret fra arbeidsgiver ved fullmektig oppfattes slik at det er anført at bilene ikke er egnet for privat bruk. Skattekontoret er av en annen oppfatning. Arbeidsgivers biler er typiske sportsbiler og slike type biler anses å være ment for privat bruk. Arbeidsgivers biler vurderes således helt klart å være egnet for privat bruk.

Etter FSFIN § 5-13-2 første ledd skal ikke adgang til sporadisk bruk utløse fordelsbeskatning. Etter annet ledd utløses fordelsbeskatning om arbeidstakeren har adgang til mer omfattende bruk enn sporadisk bruk, selv om den faktiske bruken er sporadisk. Dette kan for eksempel være ved bruk av arbeidsgivers bil i ferien. Arbeidsgivers [...] har fast parkeringsplass ved arbeidsgivers kontoradresse, men det varierer om bilen etter bruk kommer tilbake samme kveld eller morgenen etter. Den andre bilen står parkert på en leid parkeringsplass. Ifølge arbeidsgivers opplysninger kan alle ansatte benytte bilene og bilene er således tilgjengelig for alle. Bilene kan bookes via en egen kalender. Skattekontoret vurderer ut i fra ovenstående at de ansatte har hatt adgang til bruk av bilene. Dette utløser således fordelsbeskatning for enhver bruk av arbeidsgivers bil.

Det fremkommer av sakens opplysninger at bilene i hovedsak er benyttet privat av de ansatte og de er også fremskaffet til det formålet. Det er således ikke bestridt av arbeidsgiver at bilene er benyttet privat av de ansatte. Selv om bilene ikke er benyttet til reiser til og fra arbeid (arbeidsreise), men er benyttet mer til fritidsbruk uten å dekke et spesielt transportbehov, er bruken likevel skattepliktig. Alle reiser som ikke er yrkesreiser er skattepliktig som privat bruk jf. skatteloven § 5-13. Skattekontoret vurderer at de ansatte har hatt en fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil og at denne fordelen således er skattepliktig. Når den ansatte har flere biler til disposisjon samtidig, skal arbeidstakeren skattlegges for hver av bilene uten at det tas hensyn til om bilene i perioden står ubrukt. Grunnlag for arbeidsgiveravgift er beregnet til kr 182 876.

I kemnerkontorets rapport som er grunnlag for varsel er fordelen beregnet noe annerledes. Dette da det er foretatt en vurdering av reglene for sporadisk bruk gjeldende fra og med inntektsåret 2016. Det er i rapporten trukket ut de ansatte som har benyttet bilen mer enn sporadisk bruk vurdert i henhold til regelendringen som grunnlag for beregningen. Kemnerkontorets forslag medfører at fordelen er fastsatt til kr 149 178. Skattekontoret vurderer at denne beregningen er feilaktig, da bruken av arbeidsgivers biler i dette tilfellet vil medføre full beskatning. Skattekontoret har i denne saken likevel lagt til grunn det varslede beløpet når det gjelder fordel fri bil, da dette var til arbeidsgivers gunst.»

Sekretariatets vurderinger i innstilling til alminnelig avdeling

1. Konklusjon

Sekretariatet, som forbereder saker for Skatteklagenemnda, innstiller på at den skattepliktiges klage tas ikke til følge.

2. Prosessuelle forhold

Skattekontoret traff sitt vedtak 18. september 2017. Klagefristen var seks uker, og løp fra det tidspunkt skattepliktige mottok klagen, jf. skatteforvaltningsloven § 14-4, jf. § 5-5. Fristen ble imidlertid forlenget til 20. desember 2017. Klagen er datert 15. desember 2017. Klagen er da levert innen fristen.

 

3. Materielle forhold

Skattekontoret har foretatt endringer i skattepliktiges ligning for 2014 på grunnlag av fire forskjellige forhold; en tur for ansatte til [utland 1], en tur til [utland 3], en tur til [utland 2] og bruk av firmabil.

Endringen knyttet til turen til [utland 2] er ikke påklaget, og vil derfor ikke bli behandlet nærmere. De andre forhold vil bli vurdert hver for seg i det følgende.

3.1. Tur til [utland 1]

Skattepliktige arrangerte som nevnt ovenfor en tur til [utland 1] i 2014 for de kvinnelige ansatte.

Det følger av folketrygdloven § 23-2 at

«Arbeidsgiveren skal betale arbeidsgiveravgift av lønn og annen godtgjørelse for arbeid og oppdrag i og utenfor tjenesteforhold som han plikter å innrapportere.»

Som lønn regnes enhver fordel vunnet ved arbeid, jf. skatteloven §§ 5-1, 5-10 og 5-12.

Det å få påspandert en reise til [utland 1] av arbeidsgiver på grunn av ansettelsesforholdet må i utgangspunktet anses som en skattepliktig fordel vunnet ved arbeid, og dermed lønn som arbeidsgiver skal betale arbeidsgiveravgift av.

Det er imidlertid i Finansdepartementets forskrift til skatteloven (FSFIN) gitt visse unntak fra dette utgangspunktet.

Det følger av FSFIN § 5-15-5 (tidligere § 5-15-6) at

«Naturalytelser som kan anses som rimelige velferdstiltak for alle eller en betydelig gruppe ansatte i bedriften [...] regnes ikke som skattepliktig inntekt».

Det første spørsmålet blir da om det å spandere en reise til [utland 1] fra fredag morgen til søndag ettermiddag kan anses som et «rimelig velferdstiltak».

Ordlyden «velferdstiltak» tilsier at det må være et tiltak for å øke trivselen og samhørigheten på arbeidsplassen.

Skattekontoret skriver i sitt vedtak at det ikke kan se hvordan reisen generelt sett bidrar til å øke trivselen og samhørigheten på arbeidsplassen, og at reisen dermed ikke kan anses som et velferdstiltak.

Sekretariatet er uenig i denne vurderingen. Sekretariatet forstår forskriften slik at tiltaket må være egnet til å øke trivselen og samhørigheten for de ansatte som tiltaket retter seg mot.

Videre mener sekretariatet at en utenlandstur er egnet til å øke trivselen og samhørigheten for de kvinnelige ansatte i bedriften som var med på turen ved at de fikk oppleve noe sosialt sammen utenfor arbeidsplassens rammer.

Sekretariatet mener reisen må anses som et velferdstiltak.

Ved vurderingen av hva som er «rimelig», må en se hen til hva som er vanlig i arbeidslivet, verdien av det enkelte tiltak for den ansatte og om summen av velferdstiltak i året som tilflyter den ansatte er av mindre økonomisk verdi, jf. Skatte-ABC 2018/2019 punkt 2.2.3 side 1504.

Skatte-ABC angir at kortere hotellopphold på inntil to overnattinger kan være et rimelig velferdstiltak, jf. punkt 3.16 side 1507.

Sekretariatet anser det også som relativt vanlig i arbeidslivet at de ansatte får påspandert en helgetur en gang eller to i året.

Sekretariatet anser videre en slik tur for å ha en relativt begrenset verdi for den enkelte ansatte.

Kemneren skriver imidlertid i sin rapport at skattepliktige arrangerte to andre velferdsturer i 2014 hvor alle ansatte skal ha fått tilbud om å delta, en tur til [sted] 7.-9. februar, og en tur til [utland 4] 4.-6. september. Skattekontoret skriver i sitt vedtak at programmet for disse turene viser en klar hovedvekt av ikke faglige aktiviteter.

Skattepliktige har i tilsvar til varsel datert 24. januar 2018 og i sin klage datert 17. august 2018 hevdet at det kun ble arrangert en velferdstur i tillegg til [utland 1], nemlig turen til [sted]. Turen til [sted] i [utland 4] hevdes å være et fagseminar. Skattepliktige skal ha fremlagt dokumentasjon og opplysninger relatert til turen hvor det fremgår at turens formål i all hovedsak var å diskutere salgsresultater og strategier for mersalg.

Sekretariatet har ikke fått fremlagt noen dokumentasjon eller opplysninger om turen til [utland 4]. Skattekontoret har bare vist til at turen må regnes som en velferdstur ut i fra programmet, uten at sekretariatet kan se at turens karakter er drøftet nærmere i verken rapport, varsel, vedtak eller redegjørelse. Skattekontoret skriver i sin redegjørelse på side 12 at det ikke vil foreta en drøftelse av hvorvidt turen til [utland 4] var et velferdstiltak eller et fagseminar. Sekretariatet har da ikke tilstrekkelig informasjon til å vurdere hvorvidt turen til [utland 4] skal anses som et velferdstiltak, og ser derfor bort fra denne turen ved vurderingen av hvorvidt turen til [utland 1] skal anses som rimelig.

Sekretariatet mener reisen til [utland 1] må anses som et «rimelig velferdstiltak».

Spørsmålet blir så om reisen til [utland 1] var rettet mot en «betydelig gruppe ansatte i bedriften».

Sekretariatet forstår det slik at ordlyden stiller opp et krav til antall ansatte som tiltaket retter seg mot.

Skattepliktige er uenig i denne forståelsen av ordlyden, og mener det ikke kan utledes et slikt krav. Det er gruppen ansatte som må være betydelig, ikke antall ansatte.

Sekretariatet har imidlertid vanskelig for å se hvordan en gruppe ansatte i bedriften kan være betydelig, uten å bestå av et betydelig antall ansatte.

I Norsk bedriftsskatterett 9. utgave på side 449 er det skrevet følgende om vilkåret:

«Det kreves at velferdstiltakene skal gjelde «alle eller en betydelig gruppe ansatte i bedriften», jf § 5-15-6 første ledd. Dette vilkåret skal skille mellom velferdstiltak for ansatte og uttak av private goder til eierne eller avlønning til en snever krets ledere. Kravet til at velferdstiltaket må utgjøre en generell ordning, skal hindre at skattefriheten misbrukes av eierne eller utvalgte grupper. Dersom praktiske forhold tilsier en utvelgelse, hindrer ikke dette skattefrihet.»

Formålet med vilkåret er altså, som også påpekt av skattepliktige å hindre en fordekt belønning av enkeltansatte eller en snever krets av ansatte.

Skattepliktige har argumentert med at skattepliktige ikke har ønsket å belønne eller tilgodese særskilte ansatte ved å tilby reisen til [utland 1].

Skattepliktige har imidlertid satt de kvinnelige ansatte i en bedre posisjon enn de mannlige ansatte. De kvinnelige ansatte har altså blitt tilgodesett.

Spørsmålet her er om disse kvinnene utgjør en betydelig gruppe ansatte i bedriften, jf. FSFIN § 5-15-5.

Det er på det rene at det aktuelle tiltaket ikke ble rettet mot alle ansatte, da det bare var de kvinnelige ansatte som ble invitert med på turen. Som nevnt ovenfor var 12 av de totalt 122 ansatte kvinner. Av disse 12 var det 10 som ble med på reisen. Sekretariatet legger imidlertid til grunn at alle 12 ble invitert. Dette utgjør i underkant av 10 % av de ansatte i selskapet.

Skattepliktige har anført at kvinner utgjør omtrent halvparten av aktørene på arbeidsmarkedet, og derfor må anses som en kvalifiserende gruppe ansatte etter FSFIN § 5-15-5.

Ordlyden i FSFIN § 5-15-5 angir imidlertid klart at tiltaket må rettes mot en «betydelig gruppe ansatte i bedriften». Gruppen må altså være betydelig sett i forhold til totalt antall ansatte i den konkrete bedriften.

Sekretariatet kan ikke se at en gruppe ansatte som utgjør i underkant av 10 % av de ansatte i bedriften kan utgjøre en «betydelig» gruppe.

Sekretariatet er enig med skattepliktige i at dette kan gi merkelige utslag. Velferdstiltak med formål om å bevare kvinnelige ansatte kan ikke gjøres skattefritt dersom tiltaket rettes mot en begrenset gruppe ansatte, men kan potensielt være skattefritt dersom det er snakk om en stor gruppe ansatte, hvor det kan være mindre vitalt å bevare de ansatte i denne gruppen.

Vilkåret har likevel et legitimt formål. Det er mindre grunnlag til å gjøre unntak for fordelsbeskatning der hvor mindre grupper ansatte får en fordel fremfor andre ansatte.

 

 

 

Unntaket i FSFIN § 5-15-5 gjør seg ikke gjeldende. Skattepliktige skal da betale arbeidsgiveravgift av fordelen, jf. folketrygdloven § 23-2.

3.2. Tur til [utland 3]

Skattepliktige arrangerte en tur til [utland 3] fra 1. til 5. januar 2014. Den totale kostnaden for turen er oppgitt å være kr 157 212, og det var 11 personer som deltok. En av deltakerne skal ha vært en leverandør som dekket egne kostnader på kr 12 000.

Som nevnt ovenfor skal skattepliktige betale arbeidsgiveravgift av naturalytelsen dersom den anses som lønn, jf. folketrygdloven § 23-2. Hvorvidt reisen skal anses som lønn vil bero på en vurdering av om den utgjorde en fordel for reisedeltakerne, jf. skatteloven § 5-1.

Skattepliktige har anført at reisen i hovedsak hadde et faglig innhold, og at den dermed ikke kan anses å utgjøre en fordel i skattelovens forstand.

Hovedformålet med turen skal ha vært å styrke salgsavdelingen, som på turen skal ha blitt delt inn i ulike team for å gjennomføre faglige diskusjoner. Leverandøren E skal også ha deltatt på reisen for å presentere og markedsføre sine produkter for salgsavdelingen, samt motta innspill og kommentarer om produktene.

Skattepliktige skriver videre at det er tvilsomt om E hadde betalt selskapets kostnader dersom turen i all hovedsak ble brukt til å spille golf.

Sekretariatet kan imidlertid ikke se at E har betalt skattepliktiges kostnader knyttet til turen. Kemneren opplyser at det bare har mottatt en faktura fra skattepliktige til E på kr 12 000 for å dekke kostnadene knyttet til E`s representant på turen.

Sekretariatet mener at E`s tilstedeværelse på turen kan indikere at den har hatt et faglig innhold i form av presentasjon og markedsføring av E`s produkter, men E vil også kunne ha en interesse av tilstedeværelse for å knytte sosiale bånd med skattepliktige.

Videre kan sekretariatet ikke se at det er noen faglig begrunnelse for å legge reisen til [utland 3].

Skattepliktige hevder at salgsavdelingen reiste til [utland 3] for å få flest mulig til å delta uten avbrytelser, og at det normalt ikke innebærer en større kostnad å reise utenlands enn til andre steder i Norge.

Til dette vil sekretariatet bemerke at skattepliktige har mulighet til å instruere sine ansatte til å delta på seminarer i sine egne kontorlokaler. Det skulle derfor ikke være nødvendig å reise for å få de ansatte til å delta.

Skattepliktige har heller ikke utarbeidet detaljert program for turen, og det er ikke utarbeidet referat fra påståtte faglige aktiviteter. Skattepliktige hevder dette ikke ble gjort fordi de ønsket fleksibilitet og frihet. Skattepliktige hevder en for stram regi lett vil kunne dempe deltakernes kreative bidrag i de faglige diskusjonene.

Sekretariatet forstår at det kan være ønskelig med frihet og fleksibilitet, men mener likevel at manglende dokumentasjon taler for at reisen ikke hovedsakelig har hatt et faglig formål.

Det foreligger også bilag som viser kostnader til private aktiviteter som golf i tidsrom angitt til faglig program. Skattepliktige har igjen vist til at turen hadde en fleksibilitet, der det var opp til deltakerne å bestemme tidspunkt for faglige diskusjoner. Sekretariatet mener likevel at det faktum at deltakerne spilte golf på tidspunkt skattepliktige hevder det skulle være faglig program, taler for at reisen ikke hadde et faglig hovedformål.

Sekretariatet mener etter dette at det er mer sannsynlig at reisen ikke hadde et faglig hovedformål, enn at den hadde det.

Reisen skal da anses som en fordel i form av lønn, og skattepliktige plikter å betale arbeidsgiveravgift av fordelen, jf. folketrygdloven § 23-2.

3.3. Bruk av firmabil

Skattepliktige eide i inntektsåret 2014 to biler, en [...] og en [...]. Begge bilene stod til disposisjon for de ansatte i og utenfor arbeidstid. De ansatte måtte selv dekke drivstoffutgifter, men skattepliktige dekket bompenger.

Kemneren mottok kalenderoversikt over bruken av begge bilene. Oversikten viser at [...] ble brukt noe i jobbsammenheng, men bookingene var hovedsakelig på ettermiddager og helger, og antas å være privatbruk. [...] er nesten utelukkende booket til privat bruk for uten et par tilfeller. Kalenderoversiktene viser at 41 (38 i følge skattepliktige) personer har benyttet [...], og 24 (22 i følge skattepliktige) personer har benyttet [...]. [...] har i følge kalenderen vært hos skattepliktiges avdeling i [sted] i perioden 18. juli til 18. oktober 2014. Det foreligger ikke opplysninger om bruk av bilen i denne perioden.

De ansattes bruk av bilene privat er utvilsomt en fordel for de ansatte, da andre som ikke er ansatt hos skattepliktige måtte betalt for å kjøre tilsvarende biler privat, jf. skatteloven § 5-1.

Bilbruken anses da i utgangspunktet som en lønn som skattepliktige skulle betalt arbeidsgiveravgift av, jf. skatteloven §§ 5-10 og 5-12 og folketrygdloven § 23-2.

Fordelen ved privat bruk av arbeidsgivers bil fastsettes etter skatteloven § 5-13 med tilhørende bestemmelser i FSFIN § 5-13-1 følgende.

Skattepliktige har hevdet at bilbruken må anses som et rimelig velferdstiltak etter FSFIN § 5-15-5, slik at det likevel ikke skal betales arbeidsgiveravgift av fordelen etter folketrygdloven § 23-2.

Skattekontoret skriver på sin side i redegjørelsen at:

«Selv om listen over tiltak som fremkommer av FSFIN § 5-15-6 ikke er uttømmende, vil ikke ansattes bruk av arbeidsgivers bil falle innunder denne bestemmelsen ved at det kan vurderes å være et velferdstiltak. Reglene om fri bil i skatteloven § 5-13 regulerer skatteplikten ved ansattes private bruk av arbeidsgivers bil. Dette er en særlov. Særlov går foran generell lov. Det er heller ikke gitt noe unntak i lov, forskrift eller i likningspraksis.»

Sekretariatet er ikke enig i skattekontorets forståelse av regelverket. Skatteloven § 5-13 inneholder ikke en særbestemmelse som skal gjelde i stedet for reglene om rimelige velferdstiltak. Skatteloven § 5-13 er en nærmere spesifisering av hvordan fordeler etter skatteloven § 5-1 skal fastsettes i de tilfeller fordelen består av privat bruk av arbeidsgivers bil. Den ble innført som en sjablonregel for å redusere skattekontorets ressursbruk ved behandling av arbeidstakers bruk av arbeidsgivers bil. FSFIN § 5-15-5 gir unntak fra skatteplikt for fordeler som i utgangspunktet er skattepliktige etter skattelovens kapittel 5. Det er altså ikke slik at man må velge regelsett. Begge gjelder, men den ene gir unntak fra den andre.

Spørsmålet blir så om bilbruken kan regnes som et rimelig velferdstiltak etter FSFIN § 5-15-5.

Som nevnt ovenfor tilsier ordlyden «velferdstiltak» at det må være et tiltak for å øke trivselen og samhørigheten på arbeidsplassen, jf. også Utv-1977-625.

Lignings-ABC 2014 definerer velferdstiltak på side 1519 som et tiltak som

«-henvender seg innad til de personer som er knyttet til foretaket/bedriften, og

-har til hensikt å øke trivselen og samhørigheten på arbeidsplassen og tilknytning til den, oftest i form av fellesarrangement, jf. FINS kommentarer i Utv. 1977/625 og Ot.prp. nr. 86 (1997-98) kap. 7.5, spesielle merknader til sktl. § 5-12.»

Skattepliktige anfører på sin side at forskriften ikke kan tolkes slik at tiltaket må gjennomføres både for å øke trivselen og samhørigheten på arbeidsplassen, men at det må være tilstrekkelig at tiltaket fremmer trivsel. Skattepliktige viser i denne sammenhengen til at bedriftshytter i praksis ofte brukes av enkeltansatte sammen med familie og venner, og ikke sammen med andre kollegaer.

Sekretariatet erkjenner at bedriftshytter ofte benyttes av enkeltansatte sammen med familie og venner. Slike hytter er imidlertid også egnet til å bli benyttet av flere kollegaer samtidig. Videre mener sekretariatet at jo mindre tiltaket er egnet til å skape samhørighet på og tilknytning til arbeidsplassen, jo mer vil tiltaket bære preg av ordinær lønn. En kontantoverføring til ansatte vil for eksempel kunne være egnet til å øke trivselen til de ansatte, uten at dette kan anses som et velferdstiltak.

I samme retning taler Finansdepartementets uttalelse i forbindelse med skattefrie velferdstiltak i Ot.prp. nr. 86 1997-1998 merknader til § 5-12:

«ansattes vederlagsfrie bruk av arbeidsgivers eiendeler mv [vil] være skattepliktige ytelser».

Dette i motsetning til skattefrie velferdstiltak.

Også i Skattedirektoratets uttalelse henvist til av skattepliktige, blir det uttalt at «de typiske velferdstiltak vil ha større eller mindre preg av fellesarrangement for de ansatte», jf. Utv-2000-251.

Det synes altså klart ut fra de ovennevnte kilder at tiltaket må ha til hensikt å øke trivselen og samhørigheten på arbeidsplassen og tilknytningen til den, for å kunne anses som et velferdstiltak.

Sekretariatet er av den oppfatning at tiltaket med fri bruk av skattepliktiges biler vil kunne være egnet til å øke trivselen på arbeidsplassen for de ansatte.

Sekretariatet har imidlertid vanskelig for å se hvordan det at de ansatte kan benytte seg av sportsbiler med to seter skal øke samhørigheten på arbeidsplassen. Tiltaket bærer ikke preg av å være et fellesarrangement, men noe den enkelte ansatte kan benytte seg av alene, eller eventuelt sammen med én annen kollega. Dette i motsetning til en bedriftshytte som skattepliktige har trukket frem. Tiltaket bærer mer preg av et substitutt for medlemskap i Bilkollektivet eller Bildeleringen, selv om det er snakk om noe spesielle biler.

Sekretariatet mener bilbruken ikke kan anses som et rimelig velferdstiltak etter FSFIN § 5-15-5.

Bilbruken er dermed skattepliktig.

 

 

Fastsettelsen av fordelen skal som nevnt gjøres etter skatteloven § 5-13. Skattepliktige har ikke påklaget fastsettelsen.

3.4. Summarisk fellesoppgjør

Skattekontoret har i sitt vedtak datert 10. juli 2018 benyttet seg av summarisk fellesoppgjør etter skatteforvaltningsloven § 12-4. Dette er ikke påklaget av skattepliktige. Vilkårene for summarisk fellesoppgjør vil derfor ikke bli behandlet av sekretariatet.

 

3.5. Tilleggsskatt

Skattekontoret har ilagt skattepliktige tilleggsskatt på 20 % på arbeidsgiveravgiftsøkningen på kr 90 877 som utgjør den skattemessige fordelen. Den økte arbeidsgiveravgiften er beregnet av arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget på kr 644 523. Det ble altså ilagt tilleggsskatt for alle forhold.

Tilleggsskatten ble ilagt med hjemmel i skatteforvaltningsloven.

Nye regler om tilleggsskatt er gitt i skatteforvaltningsloven § 14-3 flg. Loven trådte i kraft 1. januar 2017. Det følger av overgangsbestemmelser i § 16-2 at skattemyndighetene i tilleggsskattesaker som avgjøres etter 1. januar 2017 skal anvende skatteforvaltningsloven selv om opplysningssvikten ble begått før lovens ikrafttredelse, forutsatt at de nye reglene samlet innebærer et gunstigere resultat for den skattepliktige sammenlignet med ligningsloven.

Sekretariatet slutter seg til skattekontorets lovvalg, da bruk av skatteforvaltningsloven vil gi det gunstigste resultatet for skattepliktige. Sekretariatet viser til at satsen for ordinær tilleggsskatt er lavere etter skatteforvaltningsloven.

Skatteforvaltningsloven gjør seg også gjeldende ved ileggelse av arbeidsgiveravgift, jf. skatteforvaltningsloven § 1-1.

Det fremgår av skatteforvaltningsloven § 14-3 at:

«Tilleggsskatt ilegges skattepliktig og trekkpliktig som nevnt i § 8-8 første og annet ledd, som gir uriktig eller ufullstendig opplysning til skattemyndighetene eller unnlater å gi pliktig opplysning, når opplysningssvikten kan føre til skattemessige fordeler».

Det er skattemyndighetene som må bevise at de objektive vilkårene for ileggelse av tilleggsskatt er oppfylt.

Det følger av retts- og ligningspraksis at beviskravet for å ilegge ordinær tilleggsskatt er klar (kvalifisert) sannsynlighetsovervekt, jf. HR i Utv. 2008 s. 1548 (Sørum) og Ot.prp. nr. 82 (2008-2009) punkt 8.9 og 9.3.

Kravet om klar sannsynlighetsovervekt gjelder også størrelsen på den skattemessige fordelen, som danner grunnlaget for beregningen av tilleggsskattens størrelse. Det betyr at beviskravet er skjerpet i forhold til det materielle spørsmålet, hvor det kun kreves sannsynlighetsovervekt, og det kan derfor innebære at det ikke kan ilegges tilleggsskatt selv om det er grunnlag for endring av ligningen, jf. Ot.prp. nr. 82 (2008-2009) punkt 2.9.3 side 57 og Høyesterett i Utv. 2017 s. 1265.

Utgangspunktet for vurderingen av om det er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger er hva en lojal skattepliktig vil gi av opplysninger etter en objektiv standard, jf. Ot.pr. nr. 82 (2008-2009) punkt 8.2.3.

 

Som nevnt ovenfor har sekretariatet kommet til at turen til [utland 1] var en fordel for de ansatte, og ikke et rimelig velferdstiltak. Dette er en rettslig vurdering som ikke skal bevises. Det må imidlertid bevises at skattepliktige har gitt uriktige og ufullstendige opplysninger som kunne føre til skattemessige fordeler.

Skattepliktige har ikke innberettet turen som lønn for de ansatte. Dette kunne ført til at skattepliktige ikke betalte arbeidsgiveravgift av denne lønnen. Sekretariatet finner det da bevist med klar sannsynlighetsovervekt at skattepliktige har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger som kunne ført til skattemessige fordeler.

Det er ikke omtvistet at størrelsen på lønnen i form av tur til [utland 1] er totalt kr 72 817.

Sekretariatet finner det videre bevist med klar sannsynlighetsovervekt at reisen til [utland 3] hovedsakelig hadde et privat formål. Sekretariatet viser i denne sammenheng til at reisen ikke synes å ha noen klar agenda, at det ikke var nødvendig å reise til [utland 3] for å ha et faglig seminar, og at det foreligger bilag som viser kostnader til private aktiviteter som golf i tidsrom angitt til faglig program.

Det er videre klart at skattepliktige ikke har innberettet reisen som en fordel for de ansatte. Dette kunne ført til at skattepliktige ikke måtte betale arbeidsgiveravgift av fordelen. Sekretariatet anser det da som bevist med klar sannsynlighetsovervekt at skattepliktige har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger som kunne ført til skattemessige fordeler, jf. skatteforvaltningsloven § 14-3.

Det er ikke omtvistet at fordelen for de ansatte utgjorde kr 145 212.

Når det gjelder de ansattes fordel i form av privat bruk av firmabil, er det også her klart at skattepliktige ikke har innberettet dette. Sekretariatet anser det da som bevist med klar sannsynlighetsovervekt at skattepliktige har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger som kunne ført til skattemessige fordeler, jf. skatteforvaltningsloven § 14-3.

Det er ikke omtvistet at fordelen for de ansatte utgjorde kr 149 718.

Sekretariatets forslag til vedtak i alminnelig avdeling

Klagen tas ikke til følge.

Dissens i alminnelig avdeling

Nemndas medlem Hammer var i alminnelig avdeling uenig i sekretariatets innstilling, og avgav følgende votum:

«Uenig i sekretariatets innstilling.

Velferdstur for kvinner:

Jeg er enig med sekretariatet i at en velferdstur for kvinner kan bidra til å styrke samholdet og miljøet blant kvinnelige ansatte.

Når det kommer til rettsanvendelse og forståelse av vilkåret for om ansattes fordel kan være skattefri, og til tolkning av vilkårene jf Lignings ABC så er jeg enig med skatteyter i at skattekontoret og sekretariatet her har en feil rettsanvendelse ved vurderingen av om vilkårene jf Lignings ABC er oppfylt.

Skattekontoret og sekretariatet har her lagt for stor vekt på første setning i punktet «betydelig gruppe», men unnlatt å ta hensyn til andre setning som nettopp åpner for at ikke «alle ansatte må tilbys velferdstiltak av samme type og på samme tidspunkt.»

Jf.«Ansattes fordel ved et tiltak i arbeidsforhold kan være skattefri dersom alle følgende vilkår er oppfylt, jf. Lignings-ABC 2013/14 side 1524/1525(…)

 - tiltaket er for alle eller en betydelig gruppe ansatte i bedriften. Dette innebærer imidlertid ikke at alle ansatte i bedriften må tilbys et velferdstiltak av samme type på samme tidspunkt»

Nettopp andre setning åpner for ulike type velferdstiltak på ulike tidspunkt. Dette gir rom for egen tur for en bestemt gruppe av arbeidstakerne så lenge samtlige eller en betydelig gruppe av disse inkluderes og tilbys turen.

Det problematiseres at den gruppen det gjelder er kvinner, altså at gruppen er selektert på grunn av kjønn. Et slikt velferdstiltak rettet mot alle kvinner på arbeidsplassen, er som skatteyter selv skriver, et av flere tiltak som brukes for å oppnå mer likestilling i arbeidslivet. Det å få jevnere kjønnsbalanse på arbeidsplassen er et uttalt likestillingsmål i arbeidslivet. En vil også vise til en slikt tiltak rettet mot nettopp kvinner også kan forsvares ut fra «Lov om likestilling og forbud mot diskriminering», der loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling. Loven anerkjenner at en bør tilstrebe seg å styrke og legge til rette for likestilling der det spesielle kjønnet er i mindretall. Passusen om «særlig sikte på å bedre kvinners stilling» gir mellom anna grunnlag for å kunne si at en velferdstur rettet mot bare kvinner i en arbeidsplass med klart mindretall av kvinner kan forsvares, og at en da forstår en «betydelig gruppe» som at alle kvinner på arbeidsplassen inkluderes. Velferdsturen bør derfor være skattefri.

Når det gjelder bruk av bilene:

Det synes uklart om hvorvidt «FSFIN 5 -13-2 Unntak gjøres når firmabil ikke er egnet til privat bruk, når den ansattes private bruk ikke overstiger 10 dager, eller den ansattes private kjørelengde er mindre enn 1000 km per inntektsår.» er aktuelt her. Skattyter sier at ingen av de ansattes kjørelengde er over 1000 km. Dette bør dokumenteres nærmere.»

Sekretariatets merknader til dissensen

Velferdstur for de kvinnelige ansatte

Nemndsmedlem Hammer har her vist til at det må tas hensyn til andre setning i følgende uttalelse i Lignings-ABC 2013/2014 side 1519:

«tiltaket er for alle eller en betydelig gruppe ansatte i bedriften. Dette innebærer imidlertid ikke at alle ansatte i bedriften må tilbys et velferdstiltak av samme type på samme tidspunkt, forutsatt at tiltakene er noenlunde likeverdige».

Tiltaket må altså ikke tilbys alle ansatte i bedriften. Det samme følger etter sekretariatets oppfatning av ordlyden i FSFIN § 5-15-5. Men det følger også av ordlyden i denne bestemmelsen at dersom tiltaket ikke tilbys alle de ansatte, må det tilbys til en «betydelig gruppe ansatte i bedriften». Sekretariatet mener derfor spørsmålet i saken er om skattepliktige har tilbudt turen til [utland 1] til «en betydelig gruppe ansatte i bedriften». Som nevnt ovenfor mener sekretariatet at 12 av totalt 122 ansatte ikke kan regnes som «en betydelig gruppe ansatte i bedriften».

Bruk av firmabiler

Nemndsmedlem Hammer har her vist til FSFIN § 5-13-2 om unntak fra beskatning for sporadisk bruk, og at det bør ses nærmere på antall kjørte dager og kjørelengde.

Det fremgår av FSFIN § 5-13-2 at

«Sporadisk privat bruk skal ikke utløse fordelsbeskatning etter disse bestemmelser. Privat bruk mer enn 10 dager i et inntektsår, eller samlet privat kjørelengde som overstiger 1 000 kilometer per inntektsår, anses ikke som sporadisk bruk.»

Bestemmelsen trådte imidlertid i kraft fra 1. januar 2016, og gjaldt således ikke i det aktuelle inntektsåret 2014. Før endringen hadde bestemmelsen følgende ordlyd:

«Adgang til sporadisk bruk skal ikke utløse fordelsbeskatning etter disse bestemmelser. Adgang til bruk med en viss regularitet eller varighet anses ikke som sporadisk.

Har arbeidstakeren adgang til mer omfattende bruk av arbeidsgivers bil, utløses fordelsbeskatning etter disse bestemmelser selv om den faktiske bruken er sporadisk.»

Sekretariatet anser det som klart at de ansatte hadde adgang til å bruke bilene med en viss regularitet eller varighet.

Sekretariatet fastholder derfor sin tidligere vurdering.

Sekretariatets forslag til vedtak i stor avdeling

Klagen tas ikke til følge.

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 – 22.08.2019


Til stede:

Skatteklagenemnda

                        Benn Folkvord, fungerende leder

                        Anders Olsen, medlem

                        Camilla Ongre, medlem

                        Ellen Beate Lunde, medlem

Skatteklagenemndas behandling av saken:

Nemnda konstaterte at e-post og vedlagt tilleggsdokumentasjon datert 20. august fra H ved advokatfirmaet B var blitt videresendt til nemndas medlemmer fra sekretariatet samme dag.

Etter en konkret vurdering kom nemnda til at den omtvistede firmaturen til [utland 1] kan anses som et rimelig velferdstiltak rettet til en betydelig gruppe ansatte i bedriften. Kostnadene i forbindelse med turen til [utland 1] har ikke vært omtvistet og utgjør kr 72 817 som da kommer til reduksjon i grunnlagene summarisk fellesoppgjør, arbeidsgiveravgift og tilleggsskatt. Forøvrig sluttet nemnda seg til sekretariatets innstilling og traff følgende enstemmige

                                                           v e d t a k:

Klagen tas delvis til følge.

Grunnlagene for beregning av summarisk fellesoppgjør, arbeidsgiveravgift og tilleggsskatt reduseres med kr 72 817.