KMVA 7991

Klagenemnda stadfestet enstemmig innstillingen med merknad

Saken gjelder:  Etterberegning av utgående merverdiavgift da vilkårene for tap på krav ikke kan anses oppfylt, samt illeggelse av tilleggsavgift.

   Påklaget beløp utgjør kr 276 056 og tilleggsavgift med kr 78 373 (20%    av 391  868).

 

Stikkord:   Tap på krav    Tilleggsavgift

 

Bransje:  Elektrisk installasjonsarbeid

 

Mval.:   § 4-7 og merverdiavgiftsforskriften § 4-7-1    § 18-1 (1) bokstav b    § 21-3 (1)

 

Skatteetaten.no:  Avgiftsgrunnlaget    Skjønnsfastsettelse og endring    Tilleggsavgift og andre reaksjoner

 

          Innstillingsdato: 13. januar 2014

 

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

 

Avgjørelse i møte 17. februar 2014 i sak KMVA 7991 – Klager AS.

Skatt x har avgitt slik

I n n s t i l l i n g:

Klager AS, org.nr. xxx xxx xxx, ble registrert i Merverdiavgiftsregisteret fra og med 3. termin 1996. Virksomheten er registrert under bransje elektrisk installasjonsarbeid.  

På bakgrunn av avgrenset kontroll av omsetningsoppgaven for 2. termin 2012 fattet skattekontoret den 27.06.2013 vedtak om etterberegning av utgående merverdiavgift med totalt kr 580 752 (kr 491 127 for uriktig tapsførte fordringer og kr 89 625 for fakturering til nærstående til underpris) og ileggelse av 20 % tilleggsavgift med kr 116 150.

Skattekontoret mottok den 03.09.2013 klage fra virksomheten. Klagefristen er overholdt.

Etter omgjøringsvedtak av 04.12.2013 er tilbakeført utgående merverdiavgift redusert med kr 89 625 og tilleggsavgiften er redusert med kr 17 925.

Påklaget beløp utgjør:

 

Det er beregnet renter i samsvar med skattebetalingslovens regler. Det vises til vedtaket.

Saken er ikke innbrakt for domstolene, eller sendt påtalemyndigheten.

Skattekontorets innstilling har vært forelagt klagers fullmektig. Det er ikke mottatt merknader til innstillingen.

Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen: Dok.nr. Dokument Dato 1 Varsel om oppgavekontroll enkelte bilag 13.06.2012 2 Ytterligere opplysninger 13.07.2012 3 Innsendte opplysninger vedr tap på krav 28.08.2012 4 Kopi av brev fra namsfogden vedr begjæring om utlegg for kunde A 28.08.2012 5 Kopi av kundefordringer mot B AS 28.08.2012 6 Kopi av kundefordring mot KO 28.08.2012 7 Kopi av begjæring om utlegg/forliksklage sendt namsfogden vedr kunde KH 28.08.2012 8 Kopi av forliksklage vedr kunde TJ 28.08.2012 9 Kopi av kundefordring mot C AS 28.08.2012 10 Kopi av kundefordring mot G AS 28.08.2012 11 Kopi av forliksklage vedr MT 28.02.2012 12 Kopi av kundefordring mot D AS 28.02.2012 13 Forliksrådet JN 28.02.2012 14 Tap E AS 28.02.2012 15 Tap EB 28.02.2012 16 Tap vedr F AS 28.02.2012 17 Tap vedr KG 28.02.2012 18 Varsel om fastsettelse 23.11.2012 19 Kopi av kredittvurdering av A AS 28.01.2013 20 Kopi av kredittvurdering B AS 28.01.2013 21 Kopi av kredittvurdering C AS 28.01.2013 22 Kopi av kredittvurdering G AS 28.01.2013 23 Kopi av beslutning fra forliksrådet vedr MT 28.01.2013 24 Kopi av kredittvurdering D AS 28.01.2013 25 Kopi av faktura forliksbeløp vedr JN 28.01.2013 26 Kopi av ny faktura til EB 28.01.2013 27 Tilsvar til varsel vedr tapsføring 28.01.2013 28 Juridisk vurdering innsendt av selskapet 19.02.2013 29 Vedtak om etterberegning 28.06.2013 30 Klage 31.08.2013 31 Omgjøringsvedtak vedr TJ 04.12.2013 32 Oversendelse av innstillingen 10.12.2013 A1 Aust-Agder tingrett dom 01.02.2009 TAUAG-2009-130090 A2 Oslo tingrett dom 20.10.2010 TOSLO-2010-33878 A3 KMVA-2003-4936 KMVA-2003-4936 A4 KMVA-2009 -6346 KMVA-2009 -6346

Klagen gjelder Klagen omfatter følgende forhold:

1. Etterberegning av tilbakeført utgående merverdiavgift på 2. termin 2012 med kr 276 056, da vilkårene for å tapsføre de utestående fordringene som tap på krav ikke ble ansett oppfylt.   2. Tilleggsavgift med kr 78 373 (20% av kr 391 868).

1. Etterberegning av tilbakeført utgående merverdiavgift på 2. termin 2012 på grunn av at utestående fordringer uriktig er ført som tap på krav.

1.1 Sakens faktum I forbindelse med kontroll av omsetningsoppgaven  for 2. termin 2012 oppdaget  skattekontoret at klager uriktig hadde tilbakeført utgående merverdiavgift på grunnlag av fordringer som ble ansett som tapt. Tapsføringene gjaldt kundene B AS, C AS, G AS, D AS, KO, KH, TJ, MT, JN og EB.

Felles for alle kundene er at skattekontoret ikke kan se at vilkårene for tapsføring er tilstede og skattekontoret fattet derfor vedtak av 27.06.2013 hvor vi økte den utgående merverdiavgift tilsvarende tapsføringen for de ulike kundene.  

Vedtaket er påklaget i brev mottatt 03.09.2013. De øvrige kundene som er omfattet av vedtaket av 27.06.2013 er ikke påklaget. Klage vedrørende økt utgående merverdiavgift grunnet fakturering til nærstående til under markedspris er omgjort av skattekontoret i vedtak av 02.12.2013.

Skattekontorets vedtak og begrunnelse Det siteres fra skattekontorets vedtak:

"Begrunnelse for vedtaket Klager AS sendte 11.6.2012 inn omsetningsoppgave for 2. termin 2012 hvor virksomheten innberettet omsetning som er unntatt avgiftsplikt.

Skattekontoret varslet kontroll av omsetningsoppgaven, og ba herunder om redegjørelse for omsetning unntatt avgiftsplikt. Virksomheten hadde innberettet omsetning unntatt avgiftsplikt ved en feil, og sendte derfor inn korrigert omsetningsoppgave den 13.6.2012 hvor det kun ble innberettet avgiftspliktig omsetning.

Det følger av regnskapet at salgskonto er debitert og utgående merverdiavgift er tilbakeført. Skattekontoret har bedt om en redegjørelse for årsaken til disse debiteringene, og virksomhetens regnskapsfører har besvart dette i e-post av 28.8.2012.

Debiteringer av salgskonto skyldes at fordringene er ansett som tapt.

Det følger av merverdiavgiftsloven § 4-7 at beregningsgrunnlaget kan korrigeres dersom en utestående fordring som det tidligere er beregnet utgående merverdiavgift av, på grunn av skyldnerens manglende betalingsevne anses endelig konstatert tapt.

Det følger av forskrift til merverdiavgiftsloven § 4-7 at en fordring kan anses endelig konstatert dersom:

a)Foretatt tvangsinndriving eller inkasso har vært forgjeves, b)Fordringen er en kundefordring som ikke er innfridd seks måneder etter forfall, til tross for minst tre purringskrav med normale purringsintervaller og slik aktivitet fra kreditors side som forholdene tilsier, c)Offentlig gjeldsmegling, konkurs-, likvidasjons-, eller avviklingsbehandling i skyldnerens bo gjør det klart at bomidlene ikke gir eller vil gi fordringen dekning, eller d)Fordringen ellers etter en samlet vurdering må anses klart uerholdelig.

Det følger av bestemmelsens andre ledd at en fordring allikevel ikke anses tapt i den utstrekning den er tilstrekkelig sikret ved pant, kausjon e.l.

På bakgrunn av innkommet informasjon og dokumentasjon i saken, ble virksomheten varslet om avgiftsøkning i vårt varsel av 23.11.2012. Skattekontoret mottok merknader til varselet i e-post 28.1.2013 og 19.2.2013. Skattekontoret har vurdert innkomne merknader, og tar nedenfor stilling til muligheten for å tilbakeføre utgående merverdiavgift for omsetningen for hver enkelt kunde referert i deres brev. Vi har også tatt stilling til økning utgående merverdiavgift for leveranser til TJ.

A AS A AS har vært Klager AS sin samarbeidspartner i mange år. A AS har ifølge det opplyste i mange år lovet betaling, men unnlatt å betale flere krav. Fakturaene som gjenstår å betale er fra perioden desember 2010 til november 2011.

Som følge av manglende betaling, gikk Klager AS til forliksklage 15.3.2012 for å forsøke å inndrive krav på kr 79 324,60 vedrørende faktura nr. 31309 datert 15.11.11 og faktura nr. 31534 datert 31.12.11 hvor resultatet av denne var at det ikke var noe til utlegg hos kunden.

Klager AS anser kravet som tapt grunnet kundens manglende betalingsevne, men vil i fremtiden forsøke å inndrive så mye som mulig av kravet på kr 182 735,50.

A AS går ifølge nylig offentliggjort regnskap med overskudd på kr 271 000, men selskapets likviditet er fremdeles lav.

En forutsetning for å anta et krav som tapt er at kunden som følge av manglende betalingsevne ikke kan innfri kravet.

For at virksomheten skal kunne anføre at kravet er tapt grunnet manglende betalingsevne, må virksomheten kunne dokumentere at det er foretatt minst 3 purringer med normale purringsintervaller og slik aktivitet fra kreditors side som forholdene tilsier. Skattekontoret har ikke mottatt dokumentasjon som viser at virksomheten har foretatt tre purringer for hver av de fakturaer som virksomheten nå anses tapt. Vi har imidlertid fått dokumentasjon for at det er avholdt forliksklage som viser at kunden ikke har noe til utlegg. Forliksklagen ser ut til å omfatte fakturanr. 31309 datert 15.11.11 og faktura nr. 31534 datert 31.12.11 pålydende hhv. 76 344 og 2 980,50.

Det er i merknader til varsel anført at virksomheten har purret tre ganger på telefon på kravet på kr 182 735,50 inkl. merverdiavgift som nå er tapsført. I tillegg er det sendt varsl i forkant av forliksklage i tillegg til et arbeidsmøte hvor kunden signerte fakturaene og lovet å innfri kravet.

Virksomheten har tapsført fordringen da det fremgår at det ikke foreligger noe til utlegg.

Det har vært diskusjoner rundt kravene som følger av faktura nr. 30382 pålydende kr 93 169 samt faktura nr. 27655 pålydende kr 13 222,50 og det ble gjort avtale med kunden H om å fakturere dem direkte da Klager AS ikke mottok betaling fra A AS. Ny faktura ble sendt til H 11.4.2012 hvor disse beløpene inngår. Det burde vært laget kreditnota på nevnte beløp, men dette ble ikke mulig fordi beløpene var tapsført.

A AS har fremlagt et regnskap som viser at virksomheten går med overskudd. I tillegg er kravet opprettholdt og vil i fremtiden bli forsøkt inndrevet.

Skattekontoret kan ikke anse fordringen som tapt som følge av manglende betalingsevne så lenge virksomhetens økonomi er på bedringens vei og leverandøren opprettholder sine krav.

Skattekontoret anser også at det faktum at virksomheten i lengre tid har levert til en kunde vel vitende at de løper en risiko å ikke få betalt, gjør at staten ikke skal måtte bære det avgiftstap som virksomheten som følge av sin forretningsrisiko er villig til å ta.

Skattekontoret kan ikke akseptere at kravene tapsføres. Imidlertid må beløpene som senere er fakturert til ny kunde (H) kunne reverseres ved utstedelse av kreditnota.

Merverdiavgiftsbeløpene kan således tilbakeføres i omsetningsoppgave den termin kreditnotaene for disse beløpene er utstedt og avsendt til A AS.

Med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd økes utgående merverdiavgift med kr 36 547.

B AS B AS er 35 % eid av I AS som igjen eies 100 % av Klager AS. Daglig leder og styreleder i Klager AS er også styreleder og styremedlem i B AS.

B AS skylder Klager AS kr 1 084 895 per 11.6.2012. B AS hadde et underskudd i år 2011 på kr 2,76 millioner som følge av at det måtte tapsføres et krav på kr 1 million. B AS har negativ egenkapital, men har en positiv utvikling første halvår.

Klager AS innså at de måtte bære et tap, og inngikk derfor en avtale med B AS om å tapsfører kr 151 624 inkl. mva. av faktura nr. 33130 pålydende kr 226 604 inkl. mva. I tillegg er flere fakturaer ansett som tapt: faktura nr. 31701 pålydende kr 12 990, faktura nr. 31715 pålydende kr 20 787,50, faktura nr. 31724 pålydende kr 20 117 samt faktura nr. 31688 pålydende kr 74 707,50 til sammen kr 128 602 inkl. mva.

Skattekontoret bemerker at en forutsetning for å kunne anse en fordring som tapt er at skyldneren grunnet manglende betalingsevne ikke er i stand til å innfri kravet. Det kreves imidlertid at fordringen purres tre ganger med jevnlige intervaller, at inndrivingsforsøk ved for eksempel inkasso har vært forgjeves samt at kreditor ellers gjør det som kan forventes av han.

Det faktum at daglig leder i Klager AS EB har sentral rolle i B AS sammenholdt med aksjeeierskap via I AS, gjør at skattekontoret legger til grunn at det her foreligger et interessefellesskap.

Skattekontoret kan ikke se å ha mottatt hverken purringer eller dokumentasjon for at det ellers er forsøkt å inndrive kravet. Virksomheten har i sine merknader påpekt at det er foretatt muntlige purringer, og at det fremgår av innsyn i konto, regnskap og drift at B AS ikke har betalingsevne.

Leveringen har skjedd i flere år til tross for at virksomheten ikke har innfridd kravet. B AS sin gjeld har etter det opplyste øket etter hvert som tiden har gått. Risikoen har også økt etterhvert som betaling uteble og regnskapet for år 2011 viste betydelig underskudd.

Spørsmålet er hvorvidt staten i dette tilfellet skal bære et evt. avgiftstap. Klager AS har i flere år fakturert til kunden uten å motta betaling, og i tillegg med viten om fordring på selskapet som ikke er innfridd fra før. Klager AS ser ut til å ha tatt en risiko, og denne risikoen må tas som del av den risiko det er å drive virksomhet for egen regning og risiko.

En viser også her til at det ikke for noen perioder er dokumentert at det er gjort forsøk på å inndrive fordringene. Den avgiftsmessige behandlingen av evt. tap og ettergivelse vil måtte være den samme for virksomheter med interessefellesskap som for virksomheter som ikke har økonomiske eller andre interesser i hverandres virksomhet.

Skattekontoret kan ikke se at staten i dette tilfellet skal måtte bære avgiftstapet for en kjent og opplagt risiko som kreditor har ønsket å ta.

Skattekontoret finner også støtte for sitt syn i klagenemndspraksis, klagesak nr. 6346, hvor det uttales følgende:

”Skattekontoret finner det videre uriktig at staten skal bære avgiftstapet i et tilfelle hvor det ikke er gjort noen forsøk på inndrivelse, det foreligger et visst interessefellesskap mellom partene og hvor det hele tiden har vært inngående kjennskap til at leietaker har hatt økonomiske problemer. Skattekontoret kan vanskelig se at huseier ville har opptrådt tilsvarende overfor et fremmed selskap. Klager As har etter vår oppfatning opptrådt uaktsomt i forhold til ivaretakelse av sine fordringer, og vi kan vanskelig se at dette avgiftstapet i ettertid skal løftes over på staten.”

Virksomheten har i sine anførsler bemerket at ovennevnte klagesak gjelder bevisst unndragelse av avgift. Skattekontoret vil her bemerker at ovennevnte klagesak uavhengig av om klager bevisst eller ubevisst har utnyttet merverdiavgiftssystemet, sier i klartekst hva som kreves av kreditor før fordringene til både nærstående og andre kan føres som tapt. Vi mener derfor at klagesaken er høyst relevant også i dette tilfellet.

Virksomheten har i sine merknader påpekt at en større del av gjelden skriver seg fra felleskostnader påløpt måned for måned. Klager AS innså at de ikke ville få dekket hele kravet, og tapsførte derfor kr 151 604 som rest av faktura nr. 33330 samt fira andre fakturaer (se over).

Det er også opplyst at B AS var i krise og at det var viktig at Klager AS viser ledelsen i B AS at Klager AS forsøker å hjelpe firmaet og ikke "robbe" det for å ta ut kontanter for å sikre Klager AS. Det anføres derfor at tapet er reelt og at staten bør ta 25 % av tapet.

Det anføres at B AS og Klager AS er selvstendige selskap som drives på egen regning og risiko. EB er styreleder i begge selskap og begge selskaper er eid av I AS som eier 35 % av B AS og 100 % av Klager AS.  Ingen av selskapene har bevisst prøvd å velte tap over på staten, men innsett at tapsføringen var nødvendig for å motivere ledelsen for å opprettholde driften i B AS og minimere totalt tap. Klager AS ville på kort sikt være mer tjent med å tvinge igjennom full betaling, men dette kunne også medført at B AS kunne gå i oppløsning.

På grunnlag av ovennevnte mener virksomheten at tapsføringen er riktig, da det var med å sikre videre drift i B AS og dermed unngå betydelig større tap for både Klager AS og staten.

Det er i ovennevnte merknader fra virksomheten anført at Klager AS har opptrådd forretningsmessig korrekt da de etter beste skjønn har forsøkt å minske debitors økonomiske problemer som følge av de krav som de har fått.

Skattekontoret kan derfor ikke se at virksomheten har foretatt seg nødvendige vurderinger ut fra egeninteresse, men heller med bakgrunn i ønsket om å bedre situasjonen for debitor.

Virksomheten har i sin e-post av 19.2.2013 opplyst at det foreligger et visst interessefellesskap mellom Klager AS og B AS, men at dette ikke er så omfattende som for et konsern. Interessefellesskapet har imidlertid medført at det har vært informasjon om begge selskapers økonomiske situasjon. Med bakgrunn i denne kunnskapen sammenholdt med at sluttkunden ikke har betalt underleverandøren, har virksomheten unnlatt å foreta innfordringsskritt da dette ikke er ansett hensiktsmessig.

Det anføres videre at Klager AS har hatt en berettiget forventing om at kravene ville innfris, men at B har vært involvert i tvistesaker som har fått andre utfall enn forutsatt.

Etter hvert som kravene mot B AS økte, ble det ansett som lite trolig at en ville få fullt oppgjør. Derfor ble deler av kravet tapsført.

Virksomheten har videre anført at skattekontorets anførsler om at risikoen er opplagt og ønsket fra virksomhetens side er feil. B AS har medført stor oppdragsmengde for Klager AS, og samarbeidet mellom selskapene har vært bærebjelke i forretningsideen. Arbeidet har vært kommersielt bra selv om det foreligger større utestående fordringer. Tapsføringen av fordringene har ikke karakter av ettergivelse eller lån, men er høyst reelle.

Skattekontoret vil til ovennevnte bemerke følgende:

Virksomheten må kunne forutsettes opptre på samme måte for selskaper som en har økonomiske interesser i som for andre. Dersom virksomheten ved flere anledninger fakturerer for leveranser til kunden, enten det måtte gjelde husleie, felleskostnader eller varer og tjenester, skal virksomheten ved sin ordinære internkontroll sørge for at kravene de har på debitor blir innfridd. Når dette ikke gjøres fortløpende ved skriftlige purringer som lar seg dokumentere for ettertiden, inkassovarsler eller annen korrespondanse, kan skattekontoret ikke anse at leverandøren har gjort det som forventes av han. Skattekontoret kan ikke anse at tapet skyldes manglende betalingsevne slik bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 4-7 forutsetter da Klager AS ikke har foretatt seg de skritt nødvendig for å sikre sine interesser. Disposisjonene virksomheten har foretatt bærer preg av en ettergivelse og passivitet for å sikre debitors økonomi og kan ikke få virkning for utgående avgift.

Med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b økes utgående merverdiavgift med kr 56 041.

KO Klager AS har utført ekstraarbeid for kr 34 415 på KOs leilighet i Pveien 13 på J. Klager AS sin elektriker YA fikk oppdraget muntlig bekreftet, men KO nekter å betale for tilleggsarbeid da han hevder at tilleggsarbeidene ikke er bestilt. I tillegg anfører KO at det foreligger mangler vedrørende utført arbeid.

Skattekontoret legger til grunn at bestemmelsene vedrørende tap på krav i merverdiavgiftsloven § 4-7 ikke kommer til anvendelse da det her er tale om manglende betalingsvilje, og ikke betalingsevne slik bestemmelsen forutsetter.

Virksomhetens anførsel om at fordringen er purret muntlig anses ikke å ha relevans her da en forutsetning for tapsføring skyldes manglende betalingsevne, ikke betalingsvilje som er tilfellet i denne saken.

Skattekontoret kan ikke akseptere at utgående merverdiavgift tilbakeføres da kravet er opprettholdt og manglende betaling skyldes tvist.

Skattekontoret har med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b øket utgående avgift med kr 6 883.

KH Klager AS har gitt en fastpris for oppdrag som er akseptert av kunden. Det er 13.9.11 fakturert etter avtale kr 72 309. Kunden nekter å betale kr 22 209, og saken er sendt til Forliksrådet.

Skattekontoret legger til grunn at bestemmelsene vedrørende tap på krav i merverdiavgiftsloven § 4-7 ikke kommer til anvendelse da det her er tale om manglende betalingsvilje, og ikke betalingsevne.

Skattekontoret kan ikke akseptere at utgående merverdiavgift tilbakeføres da kravet er opprettholdt og manglende betaling skyldes tvist. Kravet er sendt til Forliksrådet, og en evt. endring av utgående avgift må i tilfellet skje etter at Forliksrådet har avsagt dom.

Skattekontoret har med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b øket utgående avgift med kr 4 442.

TJ Klager AS har utført elektroarbeid for Jacobsen i sin nye privatbolig i N 31 i K. Grunnet manglende betaling, har Klager AS tatt ut forliksklage på hovedstolen kr 579 061. Forliksklagen omfatter også andre X-selskap hvor TJ ikke har betalt for sluttarbeid. Det anslås at 40 % av arbeidet (beløp utfakturert) ikke er betalt.

TJ har betalt kr 806 017,60 og hevder dette er tilstrekkelig og nekter å betale sluttfaktura. Ifølge det opplyste ble TJ tilbudt en tradisjonell elektroløsning, men valgte selv en mer moderne løsning som medførte mer arbeid.

Virksomheten har tidligere opplyst at TJ var god kamerat av daglig leder EB, og fikk derfor svært gunstige priser. Det er kun krevd et påslag på 5 % på alt elektrisk materiell mot normalt 35 %. Videre har han fått en timepris for elektrikere på 365,- per time mot normalt pris på 645,-. Totalt har Klager AS beregnet at han har hatt en besparelse kontra normal pris på kr 717 000 ekskl. mva. totalt kr 897 000 inkl. mva.

Det opplyses at X-selskapene har purret flere ganger og hatt 9 møter hvor eksterne konsulenter har deltatt. Det er brukt betydelig tid og ressurser på saken, og den er nå sendt til Forliksrådet. TJ har opplyst at han vil ta saken inn for rettssystemet, så det antas at det går tid før en evt. løsning er på plass.

Skattekontoret legger til grunn at bestemmelsene vedrørende tap på krav i merverdiavgiftsloven § 4-7 ikke kommer til anvendelse da det her er tale om manglende betalingsvilje, og ikke betalingsevne.

Skattekontoret kan ikke akseptere at utgående merverdiavgift tilbakeføres da kravet er opprettholdt og manglende betaling skyldes tvist. Saken er i tillegg sendt til Forliksrådet.

Virksomheten har i sine merknader til varsel opplyst at kunden har blitt purret flere ganger muntlig bl.a. i møter. Det er i tillegg anført at loven ikke sondrer mellom krav som bestrides og krav som ikke bestrides.

Til ovennevnte vil skattekontoret bemerke at virksomheten må bære en risiko for at purringer ikke lar seg dokumentere for ettertiden både ved videre saksgang hos inkassoselskap, i rettssystemet eller hos skatte- og avgiftsmyndighetene. Når det gjelder anførselen om at loven ikke sondrer mellom krav som bestrides og krav som ikke bestrides, vil vi henvise til merverdiavgiftsloven § 4-7 hvor det heter:

"beregningsgrunnlaget kan korrigeres dersom en utestående fordring som det tidligere er beregnet utgående merverdiavgift av, på grunn av skyldnerens manglende betalingsevne anses endelig konstatert tapt (vår understreking)"

Loven sondrer klart mellom bestridte krav og ikke bestridte krav ved at selve forutsetningen for å anse krav som tapt er at kunden ikke er i stand til å betale. Det forutsettes at der det foreligger tvist må saken løses i minnelighet, hos forliksrådet eller i retten.

Det er opplyst at saken er sendt til Forliksrådet, og at debitors advokat vurderer å ta saken til retten. Da saken ennå ikke er løst på en slik måte partene er enig om, kan virksomheten ikke tilbakeføre utgående avgift.

Det følger av merverdiavgiftsloven § 4-4:

”Består det et interessefellesskap mellom leverandør og mottaker av varer og tjenester, og dette interessefellesskapet må antas å kunne føre til en annen fastsettelse av vederlaget enn om det ikke hadde foreligget, kan beregningsgrunnlaget ikke settes lavere enn den alminnelige omsetningsverdien.”

Skattekontoret har i merknader til varsel datert 28.1.2013 mottatt ytterligere informasjon vedrørende kundeforholdet mellom Klager AS og TJ og hvordan prisen er fastsatt. Det fremgår av forklaringen at TJ ikke er nær venn, men mer en bekjent av daglig leder. TJ skulle oppføre en svært kostbar prestisjebolig i Mlia – en av de første store påkostede funkisboligene i Xdistriktet. Da daglig leder var en bekjent av TJ, tok TJ kontakt med Klager AS om å få utført elektroarbeidet. TJ skulle selv besørge innkjøp av alt elektromateriell. Dette medførte at oppdraget kun gav inntekt på arbeidet og ikke på materiell.

TJ skulle skaffe materiell fra en venn som arbeidet i leverandørindustrien. TJs venn skulle anskaffe materiellet til pris som gis til ansatte, men fikk "kalde føtter" da han så omfanget av innkjøpene.

Da denne løsningen senere ikke ble valgt, foreslo Klager AS å kjøpe inn materiell under forutsetning at TJ fikk materiellet til 5 % påslag på kostpris. Gunstig pris ble foreslått delvis fordi det var avtalt at arbeidet skulle være gjort uten materiell og fordi løsningen som ble foreslått tidligere var en tungvidt løsning for Klager AS noe som medførte forsinkelser.

En forutsetning for lav pris var imidlertid at boligen ble markedsført som en påkostet og interessant bolig og brukt som referansebolig, og at arbeidet skulle utføres på ledigtid slik at lav pris ikke fikk innvirkning på inntjeningen.

Det ble ikke utarbeidet formell skriftlig avtale, men arbeidet skred frem og det ble fakturert for ordinære timepriser. Kunden protesterte på timeprisen grunnet ovennevnte overenskomst, men Klager AS bestred dette da det ikke forelå noen bindende avtale.

Til tross for at det ikke forelå bindende avtale, ble TJs syn lagt til grunn fordi det var usikkerhet om hvorvidt Klager AS var juridisk forpliktet til å gi en lavere pris og tilbudet ble gjort fordi byggeprosjektet var svært interessant for Klager AS.

Det anføres til slutt at arbeidet ikke ble gjort til 375 kr per time, men til 420 kr per time. En timepris på 645 kr per time er vanlig i avgrensede prosjekter med kort varighet. Den normale timeprisen for et prosjekt av denne størrelsen vil være kr 550-660 per time. Rabatten er således om lag 100 kr per time.

Det er ifølge det opprinnelig opplyste vennskapet mellom EB og TJ som har medført at prisen har blitt satt lavere enn de priser andre kunder oppnår. Virksomheten har senere gitt ovennevnte forklaring til bakgrunnen for den gunstige prisfastsettelsen.

Skattekontoret bemerker her at det er to delvis motstridende forklaringer som her er gitt, og det foreligger svært mangelfull dokumentasjon for de avtaler som faktisk er inngått partene i mellom. Virksomheten må således bære risikoen for at prisfastsettelsen vanskelig kan dokumenteres i ettertid.

Skattekontoret legger til grunn at det her foreligger et interessefellesskap som har påvirket vederlaget som anses under alminnelig omsetningsverdi. Vi har imidlertid akseptert anførslene som er gjort overfor, og vi har derfor måtte anvende et skjønn og anslått at 50 % av opprinnelig varslet avgiftsøkning for dette forholdet frafalles.

Skattekontoret har med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b øket utgående avgift (579 061*25/125) med kr 115 812 da beløpet ikke er å anse som tapt og da virksomheten opprettholder innfordringen av beløpet. I tillegg har vi med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b øket utgående avgift med kr 717 000 *25 % = 179 250 * 50 % = 89 625 da vi legger til grunn at kunden som følge av interessefellesskap er fakturert til en pris under markedspris.

C AS C AS er 60 % eid av I AS som igjen eier 100 % av Klager AS. Daglig leder i Klager AS er også styreleder i C AS.

C AS skylder Klager kr 237 842 per 11.6.2012 som følge av elektrisk reparasjonsarbeid og deler.

All drift av C AS er avviklet i 2011 og en arbeider med å få en styrt avvikling av selskapet. Omsetningen i 2011 var på kr 1,99 millioner og et resultat på pluss kr 44 000, og et årsresultat på minus kr 134 515. Egenkapitalen var minus kr 1,9 millioner og total gjeld kr 2,8 millioner. Totale fordringer var 0,9 millioner slik at areidskapitalen var minus kr 1,9 millioner per 31.12.2011  Det antas derfor som svært vanskelig å inndrive ytterligere beløp fra C AS.

Det opplyses at det som følge av at Klager AS er største aksjonær og at selskapene har felles styreformann, anses det ikke å kunne overføres penger fra C AS til Klager AS fordi det da anses som forfordeling av kreditorer. I tillegg er det vedlagt kredittvurdering som viser at virksomheten ikke har betalingsevne. Kravet anses derfor som høyst reelt og tapet er foretatt i Klager AS sitt regnskap.

Skattekontoret bemerker at en forutsetning for å kunne anse en fordring som tapt er at skyldneren grunnet manglende betalingsevne ikke er i stand til å innfri kravet. Det kreves imidlertid at fordringen purres tre ganger med jevnlige intervaller, at inndrivingsforsøk ved for eksempel inkasso har vært forgjeves samt at kreditor ellers gjør det som kan forventes av han.

Det faktum at daglig leder i Klager AS EBs har en sentral rolle i C AS sammenholdt med aksjeeierskap via I AS, legger skattekontoret til grunn at det her foreligger et interessefellesskap.

Skattekontoret kan ikke se å ha mottatt hverken purringer eller dokumentasjon for at det ellers er forsøkt å inndrive kravet. I tillegg ser det ut til at leveringen har skjedd i flere år til tross for at virksomheten ikke har innfridd kravene.

Spørsmålet er imidlertid om staten i dette tilfellet skal bære et evt. avgiftstap. Klager AS har i flere år fakturert uten å motta betaling. Klager AS ser ut til å ha tatt en risiko, og denne risikoen må tas som del av den risiko det er å drive virksomhet for egen regning og risiko.

En viser også her til at det ikke for noen perioder er dokumentert at det er gjort forsøk på å inndrive fordringene. Den avgiftsmessige behandlingen av evt. tap og ettergivelse vil måtte være den samme for virksomheter med interessefellesskap som for virksomheter som ikke har økonomiske eller andre interesser i hverandres virksomhet.

Skattekontoret kan ikke se at staten i dette tilfellet skal måtte bære avgiftstapet for en kjent og opplagt risiko som kreditor har ønsket å ta.

Skattekontoret finner også støtte for sitt syn i klagenemndspraksis, klagesak nr. 6346, hvor det uttales følgende: ”Skattekontoret finner det videre uriktig at staten skal bære avgiftstapet i et tilfelle hvor det ikke er gjort noen forsøk på inndrivelse, det foreligger et visst interessefellesskap mellom partene og hvor det hele tiden har vært inngående kjennskap til at leietaker har hatt økonomiske problemer. Skattekontoret kan vanskelig se at huseier ville ha opptrådt tilsvarende overfor et fremmed selskap. Klager AS har etter vår oppfatning opptrådt uaktsomt i forhold til ivaretakelse av sine fordringer, og vi kan vanskelig se at dette avgiftstapet i ettertid skal løftes over på staten.”

Virksomheten har i sine anførsler bemerket at ovennevnte klagesak gjelder bevisst unndragelse av avgift. Skattekontoret vil her bemerker at ovennevnte klagesak uavhengig av om klager bevisst eller ubevisst har utnyttet merverdiavgiftssystemet, sier i klartekst hva som kreves av kreditor før fordringene til både nærstående og andre kan føres som tapt. Vi mener derfor klagesaken er høyst relevant også i dette tilfellet.

Virksomheten har i e-post av 19.2.2013 opplyst at grunnet Klager AS kjennskap til C AS sin drift, ble det vurdert som ikke formålstjenlig å iverksette en prosess med tvangsinndriving av kravet. I stedet ble kunden fulgt opp med purringer, samt en aktiv oppfølging etter at virksomheten ble innstilt. Etter nærmere vurdering ble det konkludert med at inndekning av fordringene ville ha medført en ulovlig forfordeling.

Selskapet bestrider at fordringen ikke er forsøkt inndrevet og at virksomheten har ønsket å ta en risiko ved fortsatt levering til selskap som ikke betaler. Klager har medført større oppdrag for Klager AS, og Klager AS har vært av den oppfatning at økonomien til C AS ville bli bedre, noe den viste seg å ikke bli.

Virksomheten har i tillegg anført at det ikke kan gjøres forfordeling av kreditorer.

Skattekontoret kan ikke legge avgjørende vekt på disse anførslene. Virksomheten har ved passivitet og manglende innfordring unnlatt å foreta de innfordringsskritt som er nødvendig for å sikre sin interesse, og har derfor løpende ikke minsket risiko og selve tapet.

På grunnlag av ovennevnte kan skattekontoret ikke akseptere at fordringene føres som tapt.

Skattekontoret har med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b øket utgående merverdiavgift med kr 47 568.

G AS Daglig leder og styreleder i Klager AS, EB, er også styreleder i G AS. G AS skylder i følge det opplyste Klager AS kr 490 050.

G AS har hatt dobbelkontor og hatt felles leie og administrative tjenester i forbindelse med sentralbord og regnskapstjenester. Det er også fakturert for elektroarbeider. For dette arbeidet har G AS fått betaling fra sluttkunde.

All drift i G AS er avviklet i 2011/2012 og en arbeider med å få en styrt avvikling av selskapet. Årsresultatet for år 2011 viser et underskudd på kr 0,8 millioner.  Virksomheten har også lagt frem kredittvurderinger som viser at virksomheten ikke er kredittverdig og har manglende betalingsevne. Selskapet har få anleggsmidler og kundefordringene er vanskelig å inndrive da de fleste kunder oppgir at de har mottatt faktura for tjenester som ikke er levert.

Som største aksjonær og med felles styreformann har Klager AS liten mulighet for å få dekket kravet, da en overføring kan anses som forfordeling av kreditorer. Tapet anses derfor reelt og tapet er foretatt i regnskapet for Klager AS for år 2011.

Skattekontoret bemerker at en forutsetning for å kunne anse en fordring som tapt er at skyldneren grunnet manglende betalingsevne ikke er i stand til å innfri kravet. Det kreves imidlertid at fordringen purres tre ganger med jevnlige intervaller, at inndrivingsforsøk ved for eksempel inkasso har vært forgjeves samt at kreditor ellers gjør det som kan forventes av han.

Det faktum at daglig leder i Klager AS EB har en sentral rolle i G AS sammenholdt med aksjeeierskap via I AS, gjør at skattekontoret legger til grunn at det her foreligger et interessefellesskap.

Skattekontoret kan ikke se å ha mottatt hverken purringer eller dokumentasjon for at det ellers er forsøkt å inndrive kravet. I tillegg ser det ut til at leveringen har skjedd i flere år til tross for at virksomheten ikke har innfridd kravet.

Spørsmålet er imidlertid om staten i dette tilfellet skal bære et evt. avgiftstap. Klager AS har i flere år fakturert uten å motta betaling. Klager AS ser ut til å ha tatt en risiko, og denne risikoen må tas som del av den risiko det er å drive virksomhet for egen regning og risiko.

En viser også her til at det ikke for noen perioder er dokumentert at det er gjort forsøk på å inndrive fordringene. Den avgiftsmessige behandlingen av evt. tap og ettergivelse vil måtte være den samme for virksomheter med interessefellesskap som for virksomheter som ikke har økonomiske eller andre interesser i hverandres virksomhet.

Skattekontoret kan ikke se at staten i dette tilfellet skal måtte bære avgiftstapet for en kjent og opplagt risiko som kreditor har ønsket å ta.

Skattekontoret finner også støtte for sitt syn i klagenemndspraksis, klagesak nr. 6346, hvor det uttales følgende:

”Skattekontoret finner det videre uriktig at staten skal bære avgiftstapet i et tilfelle hvor det ikke er gjort noen forsøk på inndrivelse, det foreligger et visst interessefellesskap mellom partene og hvor det hele tiden har vært inngående kjennskap til at leietaker har hatt økonomiske problemer. Skattekontoret kan vanskelig se at huseier ville ha opptrådt tilsvarende overfor et fremmed selskap. Klager AS har etter vår oppfatning opptrådt uaktsomt i forhold til ivaretakelse av sine fordringer, og vi kan vanskelig se at dette avgiftstapet i ettertid skal løftes over på staten.”

Virksomheten har i sine anførsler bemerket at ovennevnte klagesak gjelder bevisst unndragelse av avgift. Skattekontoret vil her bemerker at ovennevnte klagesak uavhengig av om klager bevisst eller ubevisst har utnyttet merverdiavgiftssystemet, sier i klartekst hva som kreves av kreditor før fordringene til både nærstående og andre kan føres som tapt. Vi mener derfor at klagesaken er høyst relevant også i dette tilfellet.

Virksomheten anfører i merknader til varselet at det ikke har vært mulig å foreta overføring fra G til Klager AS fordi det da anses å være forfordeling. I tillegg anføres det at virksomheten har purret på kravet muntlig gjentatte ganger. Virksomheten legger også til grunn at det foreligger et visst interessefellesskap. EB hadde vært mest tjent med å til å få G til å betale Klager AS fullt ut. Daglig leder oppfattet fremtidens økonomi til å være bedre enn den var, noe som medførte et høyere tap for Klager AS.

Virksomheten anfører videre i sin e-post av 19.2.2013 at det bestrides at virksomheten har ønsket å ta en økt risiko ved å levere til virksomhet som ikke betaler. Klager AS sin kommersielle vurdering var at det var hensiktsmessig å fortsette samarbeidet både med hensyn til å inndrive fordringer men også sørge for at G AS kom seg "over kneika". Når denne vurderingen i ettertid viste seg å være feil, kan dette ikke få virkning for muligheten til å tapsføre fordringene. Så snart Klager AS fikk kunnskap om at G ikke kunne drive videre, ble alt samarbeidet avsluttet.

På grunnlag av ovennevnte kan skattekontoret ikke akseptere at fordringene føres som tapt da Klager AS ikke har foretatt seg slik aktivitet som forutsettes for å sikre sine egne interesser. Passivitet som senere munner ut i en ettergivelse av krav kan ikke lede til tilbakeføring av utgående avgift.

Skattekontoret har med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b øket utgående merverdiavgift med kr 98 010.

MT Det er utført arbeid for MT for kr 146 234 (faktura nr. 30435 datert 19.4.11). MT nekter å betale kr 66 234 inkl. mva. Det er ikke opplyst årsaken at kunden unnlater å betale.

Saken er bragt inn for Forliksrådet, men Forliksrådet har ikke avsagt dom grunnet manglende dokumentasjon. Saken er derfor innstilt.

Virksomheten har siden ikke tatt standpunkt om hvorvidt saken skal bringes inn for Stavanger Tingrett.

Vi bemerker at en forutsetning for å anse en fordring som tapt er at den ikke er innfridd grunnet kundens manglende betalingsevne. At kunden har holdt igjen noe av beløpet, tyder på at det foreligger en tvist. Virksomheten antar at kravet deres er reelt og har bragt saken inn for Forliksrådet. Forliksrådet har imidlertid ikke mottatt tilstrekkelig dokumentasjon for å avsi dom.

Skattekontoret kan ikke akseptere at Klager AS tilbakefører merverdiavgiften for det beløp kunden ikke har betalt, da det ikke er dokumentert at manglende betaling skyldes manglende betalingsevne. Vi kan derfor ikke legge til grunn at bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 4-7 kommer til anvendelse.

Skattekontoret har med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b øket utgående merverdiavgift med kr 13 247.

D AS D AS er 33 % eid av I AS som igjen eier 100 % av Klager AS. Daglig leder EB er også styreleder i D AS.

D skylder Klager AS kr 103 288 per 11.6.2012. G AS og D AS har hatt et dobbelkontor og har felles leie og administrative tjenester i form av sentralbord og regnskapstjenester. Det er også fakturert for elektroarbeid til D AS. D AS har igjen fått betaling fra sluttkunde.

All drift i D AS er avviklet i 2011/2012 og en arbeider for å få en styrt avvikling av selskapet. Virksomheten har også levert kredittvurderinger som viser at virksomheten ikke er betalingsdyktig. Selskapet har få anleggsmidler og fortsatt noen kundefordringer som en bør få inn men som vanskeliggjøres da kunden påstår at de ikke har fått leveranser som er fakturert.

Virksomheten har en gjeld på kr 1,1 million og Klager AS har få muligheter til å få dekket sine krav da disse ikke er sikret.

Det anføres også at felles eierskap og drift vanskeliggjør overføring av penger fra D AS til Klager AS da det da kan påstås å skje en forfordeling av kreditorer. Tapet anses derfor reelt og er foretatt i regnskapet til Klager AS for år 2011.

Skattekontoret bemerker at en forutsetning for å kunne anse en fordring som tapt er at skyldneren grunnet manglende betalingsevne ikke er i stand til å innfri kravet. Det kreves imidlertid at fordringen purres tre ganger med jevnlige intervaller, at inndrivingsforsøk ved for eksempel inkasso har vært forgjeves samt at kreditor ellers gjør det som kan forventes av han.

Det faktum at daglig leder i Klager AS EB har en sentral rolle i D AS sammenholdt med aksjeeierskap via I AS, gjør at skattekontoret legger til grunn at det her foreligger et interessefellesskap.

Skattekontoret kan ikke se å ha mottatt hverken purringer eller dokumentasjon for at det ellers er forsøkt å inndrive kravet. I tillegg ser det ut til at leveringen har skjedd i flere måneder til tross for at virksomheten ikke har innfridd kravet.

Spørsmålet er imidlertid om staten i dette tilfellet skal bære et evt. avgiftstap. Klager AS har i flere måneder fakturert uten å motta betaling, Klager AS ser ut til å ha tatt en risiko, og denne risikoen må tas som del av den risiko det er å drive virksomhet for egen regning og risiko.

En viser også her til at det ikke for noen perioder er dokumentert at det er gjort forsøk på å inndrive fordringene. Den avgiftsmessige behandlingen av evt. tap og ettergivelse vil måtte være den samme for virksomheter med interessefellesskap som for virksomheter som ikke har økonomiske eller andre interesser i hverandres virksomhet.

Skattekontoret kan ikke se at staten i dette tilfellet skal måtte bære avgiftstapet for en kjent og opplagt risiko som kreditor har ønsket å ta.

Skattekontoret finner også støtte for sitt syn i klagenemndspraksis, klagesak nr. 6346, hvor det uttales følgende:

”Skattekontoret finner det videre uriktig at staten skal bære avgiftstapet i et tilfelle hvor det ikke er gjort noen forsøk på inndrivelse, det foreligger et visst interessefellesskap mellom partene og hvor det hele tiden har vært inngående kjennskap til at leietaker har hatt økonomiske problemer. Skattekontoret kan vanskelig se at huseier ville ha opptrådt tilsvarende overfor et fremmed selskap. Klager AS har etter vår oppfatning opptrådt uaktsomt i forhold til ivaretakelse av sine fordringer, og vi kan vanskelig se at dette avgiftstapet i ettertid skal løftes over på staten.”

Virksomheten har i sine anførsler bemerket at ovennevnte klagesak gjelder bevisst unndragelse av avgift. Skattekontoret vil her bemerker at ovennevnte klagesak uavhengig av om klager bevisst eller ubevisst har utnyttet merverdiavgiftssystemet, sier i klartekst hva som kreves av kreditor før fordringene til både nærstående og andre kan føres som tapt. Vi mener derfor at klagesaken er høyst relevant også i dette tilfellet.

Virksomheten har i tillegg anført at det ikke kan gjøres forfordeling av kreditorer. Skattekontoret kan ikke legge avgjørende vekt på denne anførselen. Virksomheten har ved passivitet og manglende innfordring unnlatt å foreta de innfordringsskritt som er nødvendig for å sikre sin interesse, og har derfor løpende ikke minsket risiko og selve tapet.

KA har i sin e-post gitt ytterligere forklaring til tapsføringen. Det påpekes her at det foreligger et visst interessefellesskap, men at det ikke er så omfattende som for konsern. Interessefellesskapet har medført at styreleder i Klager AS har hat innsikt i B AS sin økonomi, og har derfor funnet at økonomien er så svak at innfordringsskritt i form av purringer og inkasso ikke er iverksatt.

B AS hadde krav mot D AS. Da dette etter flere muntlige purringer ikke lot seg inndrive, ble kravet tapsført. Det anføres at kravet knytter seg til ordinært arbeid utført for D AS og at betalingsplikten som D AS hadde til B AS ikke inntrådte før sluttkunde betalte.

Skattekontoret bemerker at merverdiavgiften påløper på fakturatidspunktet, altså når det har skjedd en omsetning, dvs. levering av varer og tjenester mot vederlag. Vi kan således ikke se at Klager AS sin plikt til å innberette merverdiavgift av omsetningen skulle være berørt av hvorvidt sluttkunden betaler underleverandøren.

På grunnlag av ovennevnte kan skattekontoret ikke akseptere at fordringene føres som tapt.

Skattekontoret har med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b øket utgående merverdiavgift med kr 20 657,60.

KG Klager AS har gjort elektrisk installasjonsarbeid og ekstraarbeid i Mveien 9, jfr. faktura nr. 31136 datert 17.10.11 pålydende kr 281 303 samt en rekke andre fakturaer og kreditnota. Totalt har KG unnlatt å betale kr 199 608,40.

Kunden bestrider alle krav og er selv advokat. KG bestrider også krav fra A AS som igjen ikke betaler grunnet dette. Kunden er purret muntlig flere ganger, og har flere ganger bedt EB stille i møte for å forklare hva fakturaene gjelder.  På møtene har kunden gitt uttrykk for at han vil betale.

Kunden har siden kommet med ytterligere spørsmål til fakturaene. Virksomheten anser at merverdiavgiftsforskriften § 4-7-1 første ledd bokstav b (krav om purring/innfordring) er oppfylt. Det antas fra virksomhetens side at også forskriften § 4-7-1 første ledd bokstav d også er oppfylt (kravet etter en samlet vurdering må anses uerholdelig)

Skattekontoret bemerker at reglene for tap på krav i merverdiavgiftsloven § 4-7 ikke kommer til anvendelse i tvistesaker, da det dreier seg om manglende betalingsvilje, og ikke manglende betalingsevne.

Virksomhetens anførsler om at kunden er purret flere ganger og at fordringen må anses uerholdelig kan ikke tillegges vekt, da manglende betaling skyldes andre forhold enn at kunden ikke er i stand til å betale. Virksomheten har opplyst at de ønsker å tapsføre nå for så på et senere tidspunkt å inndrive kravet.

Skattekontoret kan ikke se at det er grunnlag for å tilbakeføre utgående merverdiavgift da det foreligger tvist og kravet anses korrekt.

Skattekontoret har med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b øket utgående merverdiavgift med kr 39 921,60.

JN Klager AS har utført installasjons- og ekstraarbeid i Pveien 9. Det ble som følge av manglende betaling tatt ut forliksklage 25.5.12 mot hovedstol kr 71 828.

JN har bedt om spesifisert faktura og presiserer at han ikke har akseptert prisene som er gitt. Det anføres videre at Klager AS har gitt pristilbud som anses er akseptert.

Skattekontoret ser av innsendt e-postkorrespondanse mellom Klager AS og JN at tvisten gjelder hvilke tjenester og utstyr det skal faktureres for, pris og manglende dokumentasjon for dette.

Saken ble fremlagt for Stavanger Forliksråd 5.9.2012 hvor det ble inngått et forlik hvor JN aksepterte å betale kr 25 000.

Skattekontoret legger til grunn at bestemmelsene vedrørende tap på krav i merverdiavgiftsloven § 4-7 ikke kommer til anvendelse da det her gjelder manglende betalingsvilje, ikke betalingsevne.

Skattekontoret kan ikke akseptere at Klager AS tilbakefører utgående avgift med kr 14 363,60 på dette tidspunkt. Da virksomhetene er kommet til enighet, må det utstedes kreditnota for differansen mellom opprinnelig krav og nytt krav. Tilbakeføring av utgående avgift kan gjøres den termin kreditnota er utstedt og avsendt til kunde.

Skattekontoret har med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b øket utgående merverdiavgift med kr 14 363,60.

E AS Det er utført elektrisk arbeid i år 2008. Fakturaen ble opprinnelig sendt til L og M som begge avviser kravet da varene og tjenestene ikke er bestilt. Det er derfor sendt ut kreditnota til L og M, og ny faktura er sendt til E AS.  E AS bestrider kravet da de mener at M må betale de kr 13 631 inkl. mva som gjelder montering av maskinen.

Virksomheten anser tapsføring som korrekt da det ikke lar seg dokumentere at arbeidet er bestilt.

Skattekontoret bemerker at en forutsetning for å kunne anse en fordring som tapt er at skyldneren grunnet manglende betalingsevne ikke er i stand til å innfri kravet. Det kreves imidlertid at fordringen purres tre ganger med jevnlige intervaller, at inndrivingsforsøk ved for eksempel inkasso har vært forgjeves samt at kreditor ellers gjør det som kan forventes av han.

Det fremstår imidlertid her som at det er en tvist som gjør at kravet ikke er innfridd av kunden. Skattekontoret anser derfor at ovennevnte bestemmelse ikke kommer til anvendelse.

Skattekontoret kan ikke akseptere at utgående merverdiavgift med kr 2 726,25 kan tilbakeføres med den begrunnelse at vi ikke kan se at kravet er tapt. Virksomheten kan utstede kreditnota dersom de frafaller sitt krav mot E AS. I så fall kan utgående avgift tilbakeføres den termin kreditnota er utstedt og avsendt til kunde.

Med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b økes utgående merverdiavgift med kr 2 726,25.

EB Det er foretatt ekstra elektroarbeid for EB i leilighet B2-2 i F. Kunden bestrider kravet og Klager AS anser kravet som tapt.

Vi har i merknadene til varselet fått opplyst at det var en feil i fakturaen på kr 74 221 inkl. mva som ble tapsført i april. Noe av arbeidet var allerede fakturert til utbygger. Det ble etter dialog med kunden og utbygger laget en ny faktura på den 26.11.2012 med kr 47 850 inkl. mva. Beløpet er betalt av kunden. Differansen på kr 14 844 er tapsført for å unngå at merverdiavgift innberettes to ganger.

Skattekontoret bemerker at en forutsetning for å kunne anse en fordring som tapt er at skyldneren grunnet manglende betalingsevne ikke er i stand til å innfri kravet. Det kreves imidlertid at fordringen purres tre ganger med jevnlige intervaller, at inndrivingsforsøk ved for eksempel inkasso har vært forgjeves samt at kreditor ellers gjør det som kan forventes av han.

Skattekontoret anser at ovennevnte bestemmelse ikke kommer til anvendelse da det foreligger feil ved fakturert beløp.

Skattekontoret kan ikke akseptere at utgående merverdiavgift på kr 14 844 kan tilbakeføres med den begrunnelse at vi ikke kan se at kravet er tapt.  Virksomheten kan imidlertid på et senere tidspunkt utstede kreditnota til EB for det beløp som er fakturert til utbygger. Utgående avgift kan da tilbakeføres den termin kreditnota er utstedt og avsendt til kunde.

Skattekontoret har med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b øket utgående merverdiavgift med kr 14 844.

F AS Klager AS har holdt provisorisk byggestrøm og gjort ekstra elektroarbeid i F. Kunden bestrider kravet og Klager AS anser kravet som tapt. Det fremgår av merknadene til varsel at tapsføringen kun gjelder de tre eldste fakturaen med et beløp på kr 134 768 og dermed en utgående avgift på kr 26 953,60.

Virksomheten har bl.a. i møter purret på kravet og begge parter har ønsket videre samarbeid. Kunden har derfor gitt fullt oppgjør og tapet er reversert 6. termin 2012.

Skattekontoret bemerker at en forutsetning for å kunne anse en fordring som tapt er at skyldneren grunnet manglende betalingsevne ikke er i stand til å innfri kravet. Det kreves imidlertid at fordringen purres tre ganger med jevnlige intervaller, at inndrivingsforsøk ved for eksempel inkasso har vært forgjeves samt at kreditor ellers gjør det som kan forventes av han.

Kravet mot kunden er innfridd.  Skattekontoret anser derfor at ovennevnte bestemmelse ikke kommer til anvendelse.

Skattekontoret kan ikke akseptere at utgående merverdiavgift på kr 66 953,60 kan tilbakeføres med den begrunnelse at vi ikke kan se at kravet er tapt.

Med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b økes utgående merverdiavgift med kr 66 953,60."

1.2 Klagers innsigelser Innledningsvis har klager kommentarer til skattekontorets behandling av mottatte opplysninger, og at vi har lest og anvendt tilbakemeldingene til skattekontorets fordel uten å veilede klager i det som anses relevant i en slik vurdering. 

Når det gjelder kunde B AS viser klager til at de driver et samarbeid mellom flere X – selskaper, herunder B, C AS, G AS og D AS. Samarbeidet er nedfelt i en intern avtale og hensikten med samarbeidet er at de ulike X – selskapene, som har ulike eiere, skal kunne påta seg oppdrag utover eget fagområde slik at de kan tilby en kunde en totalløsning og samtidig tilføre de andre firmaene, som inngår i samarbeidet, oppdrag. Det fremgår blant annet av avtalen at det X – selskapet som påtar seg oppdraget overfor sluttkunden ikke forplikter seg til å betale de øvrige x – selskapene som har deltatt i et prosjekt før kunden har betalt. Dersom kunden betaler får de samarbeidene selskapene forholdsmessig betalt. Selskapene har ukentlige ledermøter hvor de blant annet tar en gjennomgang av status i saker, purrer på krav og blir enige om en felles strategi for innfordring/rettslige skritt for inndrivelse av krav.

Klager viser til klagesak nr 6346, som skattekontoret viser til i sitt vedtak av 27.06.2013, og mener at det saksforholdet saken bygger på ikke er sammenlignbart med forholdet til B AS. I klagesaken er det ikke gjort noen forsøk på inndrivelse og det gjaldt et løpende leieforhold uten annen motytelse for leieforholdet. I foreliggende sak er det ikke noe avtalemessig grunnlag for å avkreve X – selskapene når sluttkunden ikke gjør opp. Videre har forretningsforholdet selskapene imellom andre dimensjoner utover det enkelte oppdrag. Noen er vellykkede og andre ikke (som medfører at Klager AS ikke får betaling), men dette kan uansett ikke sammenlignes med et løpende leieforhold. Den manglende betalingen av felleskostnader hos B AS skyldtes problemer med sistnevntes sluttkunder. Det var ikke naturlig for klager å si opp leieforholdet da forholdet dreier seg om mer enn bare utleie av lokaler. Imidlertid er selskapene avhengige av hverandre så derfor purret en på betaling i det lengste, i håp om at B AS skulle få oppgjør fra sine kunder slik at de kunne betale de forfalte kravene på felleskostnader.

Siden avtaleforholdet sier at selskapene ikke skal få betaling dersom betaling uteblir fra sluttkunde, er det ikke riktig å betrakte kravet mot B AS som en ettergivelse.

Videre påpeker klager at den økonomiske situasjonen hos B AS tilsa at selskapet ikke hadde betalingsevne, og derfor ble forfalte faktura på felleskostnader tapsført sett hen til FMVA § 4-7-1 punkt d.

Klager viser så til at ovennevnte anførsler og gjelder for de andre samarbeidene selskapene som inngår i den interne samarbeidsavtalen, herunder C AS, G AS og D AS.

Klager går så over til å diskutere tilleggsavgiften og da særlig knyttet opp til faktura som er tapsført mot KO, KH, MT, JN og EB. Selv om anførselen etter skattekontorets vurdering dreier seg om klage på tilleggsavgiften, gir klager uttrykk for at de ikke er enig i utfallet av saken for de kundene som er nevnt ovenfor. Skattekontoret legger derfor til grunn at etterberegning av utgående avgift vedrørende disse kravene også påklages. 

1.3 Skattekontorets vurdering av klagen Det følger av mval. § 15-9 første ledd at vederlag for avgiftspliktig omsetning som hovedregel skal medtas til avgiftsberegning i oppgaven for den terminen dokumentasjonen er utstedt. Det er etter bestemmelsen uten betydning om vederlaget er mottatt. 

Etter mval. § 4-7 første ledd kan beregningsgrunnlaget korrigeres "dersom en utestående fordring som det tidligere er beregnet utgående merverdiavgift av, på grunn av skyldnerens manglende betalingsevne  anses endelig konstatert tapt". Videre følger det av forskrift til merverdiavgiftsloven (FMVA.) § 4-7-1 at en fordring kan anses "endelig tapt" dersom:

a) foretatt tvangsinndriving eller inkasso har vært forgjeves, b) fordringen er en kundefordring som ikke er innfridd seks måneder etter forfall, til tross for minst tre purringskrav med normale purringsintervaller og slik aktivitet fra kreditors side som forholdene tilsier, c) offentlig gjeldsmegling, konkurs-, likvidasjons- eller avviklingsbehandling i skyldnerens bo gjør det klart at bomidlene ikke gir eller ikke vil gi fordringen dekning, eller d) fordringen ellers ut fra en samlet vurdering må anses klart uerholdelig.

Innledningsvis kommenterer klager det skattekontoret tolker som at klager er misfornøyd med den kommunikasjon som har vært mellom klager og skattekontoret, samt at det ikke er mottatt tilstrekkelig veiledning i forhold til hva som anses som relevant i vurdering av tapsføringer.

Til dette kan skattekontoret bare vise til de telefonsamtalene samt e-post som klager og skattekontoret, ved saksbehandler som har gjennomført kontrollen, har hatt det siste året.  Vi kan ikke se at det i denne sammenheng foreligger saksbehandlingsfeil eller brudd på veiledningsplikten slik den fremgår av forvaltningsloven.

Ad. 1 Tapsføring av faktura på B AS.

Overfor B AS har Klager AS i juni 2012 tapsført for april 2012 felleskostnader fra 4. kvartal 2010 på kr 151 604 som utgjorde en rest på faktura nr. 33130 datert 08.12.2011, samt faktura nr. 31701 pålydende kr 12 990, nr. 31715 pålydende kr 20 787,50, nr. 31724 pålydende kr 20 117 og nr. 31688 pålydende kr 74 707,50, til sammen kr 128 602. Det er opplyst i tilsvar av 28.01.2013 ved styreleder EB at en på tidspunkt for tapsføringen hadde innsett at B AS sin gjeld til klager var blitt så stor at de ikke hadde noen mulighet til å få gjort opp all gjeld til klager.

I klagen blir det vist til det samarbeidet som er inngått mellom X-selskapene, hvor det blant annet fremgår av den interne avtalen at det X-selskap som har påtatt seg oppdrag for en sluttkunde ikke er forpliktet til å betale de øvrige X – selskapene som har deltatt i prosjektet før de selv har mottatt betaling fra sluttkunden. De ulike selskapene fakturerer hovedleverandør for arbeidet som igjen fakturerer sluttkunden. Ut fra avtaleforholdet mellom selskapene er det dermed, etter klagers oppfatning, intet avtalemessig grunnlag for å fastholde et krav mot  Klager AS når sluttkunden ikke betaler og det blir følgelig uriktig å betrakte dette som en ettergivelse overfor B AS.

Selv om klager har innrettet seg slik at han på bakgrunn av en avtale inngått mellom X – selskapene synes å være avskåret fra å kunne kreve betaling for utført oppdrag, kan ikke dette få betydning for vurderingen av om vilkårene for tapsføring er oppfylt etter mval. § 4-7 første ledd. Det vil derimot være mer nærliggende å hevde at det ikke foreligger noen "utestående fordring" i det hele tatt slik det kreves etter § 4-7 første ledd. Klager har selv i brev mottatt 28.01.2013 påpekt at avtalen inngått mellom selskapene innebærer at totalleverandørens betalingsplikt overfor underleverandørene ikke inntrer før sluttkunden har betalt. Uansett kan ikke en slik avtale få den virkning at staten skal være med å dekke deler av tapet som har oppstått på klagers hånd, når han selv har innrettet seg slik at han ikke kan kreve pengene av debitor før debitor selv har fått oppgjør fra tredjeperson. Da er klager selv, etter skattekontorets oppfatning, nærmest til å bære dette tapet.

Når det gjelder klagers anførsel om at saksforholdet i klagesak nr. 6346, som skattekontoret har vist til i vedtak av 27.06.2013,  ikke er sammenlignbart med klagers sak, vil skattekontoret bemerke at klagesaken helt riktig ikke gjelder fullt ut samme saksforhold. Imidlertid kan en klagesak ha relevans utover dette ved at det legges mer generelle føringer, som i dette tilfellet, når klagesaken sier noe om når et avgiftstap ikke kan veltes over på staten hvor klager har utvist passivitet og hvor det antas at interessefellesskapet har lagt føringer for i hvilken grad en har godtatt at fordringer ikke gjøres opp. Det at ytelse av tilskudd/lån/kreditt for å styrke mottakers likviditet ikke vil kunne gi grunnlag for tilbakeføring av merverdiavgift hos kreditor er og slått fast i andre klagesaker som eksempelvis i Klagenemnda for merverdiavgift sin avgjørelse nr. 4936 (KMVA-2003-4936).

Etter FMVA § 4-7-1 bokstav d kan fordringen tapsføres dersom den anses som klart uerholdelig. Klager mener at denne bestemmelsen i alle fall vil komme til anvendelse da B AS sin økonomiske situasjon tilsa at selskapet ikke hadde betalingsevne, og at en etter en samlet vurdering fant at forfalte faktura på gamle felleskostnader måtte kunne tapsføres.

Til dette vil skattekontoret påpeke at det bare er kundefordringer som gir rett til tapsføring etter mval.§ 4-7 og FMVA § 4-7-1. Debitors økonomiske situasjon er dokumenterbar og det er ikke tvilsomt at klager har pådratt seg et tap ved fortsatt levering av varer/tjenester til B AS. Sakens tvistetema er imidlertid hvorvidt de aktuelle fakturane har gått over fra å være ordinære kundefordringer til å bli konvertert til finansieringsbistand, slik at det ikke foreligger fradragsrett for avgiften, jf. mval.§ 4-7 og FMVA § 4-7-1.

Bakgrunnen for å skille mellom reelle kundefordringer og tilføring av lån/kreditt, er at merverdiavgiften ikke skal kunne benyttes som et rent driftstilskudd i en virksomhet. Det vises her til Merverdiavgiftshåndboken 9. utgave (2013) s. 350, hvor det blant annet fremgår at:

"Dersom en utestående kundefordring ettergis eller konverteres til finansieringsbistand, vil det ikke være grunnlag for å korrigere etter reglene for tap på utestående fordringer"

Hensikten med å trekke grensen mellom betalingsforpliktelser basert på kundefordringer og alminnelige lån, er at kreditor i forhold til avgiftsreglene ikke skal stilles gunstigere dersom lån eller driftskreditt ytes i form av varer/tjenester i stedet for penger. Ordningen representerer et unntak fra symmetrisystemet, og velter et avgiftstap over på staten, på grunn av at manglende betaling av kravet ikke fratar debitor retten til fradrag for inngående merverdiavgift. Staten er med andre ord med på å dekke en del av tapet når kreditor ikke får oppgjør fra sin debitor. Ordningen innebærer risiko for misbruk, særlig hvor det foreligger et interessefellesskap mellom debitor og kreditor. Av denne grunn må ordningen praktiseres strengt i samsvar med forutsetningene.

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig å slå fast at kundefordringer som ikke gjøres opp etter normale kriterier, automatisk endrer karakter til å bli lån. Et tilbakeføringskrav vil alltid basere seg på at debitor ikke har betalt ved forfall, dvs. at debitor ikke gjør opp for seg etter normale kriterier. Det er karakterendringen som må begrunnes. Det at forpliktelsen er misligholdt er således ikke tilstrekkelig alene for å begrunne en karakterendring. 

Kreditor må likevel kunne påvise at han har gjort det som etter en totalvurdering er rimelig å kreve for at staten skal bære en del av tapet. Består det mellom kreditor og debitor et nært forhold økonomisk eller gjennom eierskap, vil dette være et sentralt moment for vurderingen av fordringens karakter dersom kreditor har unnlatt å innfordre kravene. I vurderingen vil det også ha betydning om avtale- og betalingsforpliktelser er fulgt og hvorvidt disse samsvarer med bransjen forøvrig, debitors økonomiske stilling og kreditors inndrivelsesforsøk jf. Oslo tingretts dom av 20. oktober 2010 (Autosalongen Eiendom AS) og Aust-Agder tingretts dom av 1. februar 2010 (Nedrebø Eiendom Arendal AS). For nærmere omtale av dommene se også Merverdiavgiftshåndboken 9. utgave (2013) s. 350 flg.

I tilfeller der det er aktuelt med fortsatte leveranser, legges til grunn at rett til tapsfradrag for merverdiavgiftens del kan falle bort fordi virksomheten på leveringstiden burde forstått at sjansen for å motta det fastsatte vederlaget er lite sannsynlig. Dette vil være aktuelt der kreditor er kjent med debitors økonomiske situasjon, jf. klagenemndssak nr. 4936.

Skattekontoret er av den oppfatning at det ikke er tvilsomt at det foreligger et interessefellesskap mellom selskapene. Den økonomiske situasjon i B AS må derfor forutsettes kjent for klager. Det foreligger en samarbeidsavtale mellom X – selskapene, og lederne av selskapene har ukentlige møter hvor de diskuterer den økonomiske situasjonen til selskapene. Det vil være avgjørende for vurderingen av tapsføringen i denne saken om selskapenes nære eierforhold kan sies å ha innvirket på inndrivelsen av kravene. 

B AS har i en lengre periode hatt økonomiske problemer. Det er opplyst i brev fra styreleder EB at gjelden til B AS bygde seg opp etterhvert samt at regnskapet for 2011 viste betydelig underskudd. Klager innså dermed at debitor ikke ville klare å dekke all utestående gjeld. Tapsføringen ble og gjort for å vise ledelsen i B AS at klager ønsket å hjelpe firmaet istedenfor å "robbe" det for likviditet. Klager mener de i lang tid hadde en berettiget forventning om at de ville få oppgjør for sine fordringer.

Skattekontoret har i vurderingen sett hen til at klager fortsatte å levere og fakturere for arbeid i lang tid uten å forsøke å inndrive kravene utover muntlige ikke dokumenterbare henvendelser. Selv om partene kanskje ser på seg selv som en enhet og går inn for felles inndrivelse for å bedre egen dekningsmulighet, må en likevel, for å kunne velte deler av tapet over på staten ved tapsføring, kunne forvente at en opptrer slik en ville gjort overfor uavhengige selskap. Å gi utsettelse på noen måneder kan være kurant mellom to næringsdrivende parter. Gir man utsettelse på flere år, stiller saken seg annerledes. Hvor kreditor velger å ikke forsøke å inndrive kundefordringer over en lengre periode, kan det i realiteten se ut til at kreditor ønsker å yte debitor betalingshenstand, og at klager har gått inn som kredittyter overfor debitor. Klager har dessuten selv gitt uttrykk for at de ønsket i det lengste å kunne hjelpe debitor ved å ikke inndrive kravene, og så senere ved å tapsføre deler av pådratt gjeld.

Det legges på bakgrunn av ovennevnte således til grunn at alminnelige prinsipper for sikring av krav er fraveket, og at klager ikke har gjort det som er rimelig å kreve for at avgiftstapet kan veltes over på staten. Det fremstår videre som lite sannsynlig at det ville vært utvist en slik passivitet i forsøk på inndriving av utestående fordringer mellom uavhengige parter. 

Samlet sett er skattekontoret av den oppfatning at klager ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at det foreligger tap på utestående kundefordring. Tvert i mot fremstår det som sannsynlig at det er ytt finansieringsbistand.

Skattekontoret anser derfor at vilkårene for tapsføring etter mval. § 4-7 (1) jf. FMVA § 4-7-1 ikke er oppfylt.

Ad. 2 Tapsføring overfor C AS, G AS og D AS.

Klager angir i klagen at samme forhold som nevnt for B AS og gjør seg gjeldende for disse tre selskapene.

Skattekontoret er også av den oppfatning at forholdet for disse tre selskapene er tilsvarende som for B AS. Det vises derfor til gjennomgang av de ulike kravene i vårt vedtak av 27.06.2013, samt til vurdering og konklusjon ovenfor ad. B AS.

Ad. 3 Tapsføring overfor KO, KH, MT, JN og EB

Klager har anført at de ikke er enige i utfallet av sakene til ovennevnte kunder.

KO For KO skriver klager at det var mangler ved utført arbeid på bolig til kunden og at det etter avtale med vedkommende ble innrømmet prisavslag som kompensasjon. I tillegg ble det ved en feil sendt faktura til kunden som egentlig skulle vært sendt til hovedentreprenør N. På denne bakgrunn ble prisavslaget og feilfaktureringen tapsført. Ny faktura ble sendt N som og har betalt denne. Klager gir uttrykk for at den eneste feilen de eventuelt kan ha gjort i dette tilfellet er å tapsføre uten å utferdige kreditnota. Det er ikke noe krav om dette i forskriften.

I skattekontorets vedtak av 27.06.2013 er det lagt til grunn at det har vært tale om en tvist mellom partene hvor kunden var uenig i tilsendt faktura og hevdet at tilleggsarbeid ikke var bestilt, samt at det forelå mangler ved utført arbeid. Skattekontoret har på ovennevnte bakgrunn kommet til at det i forhold til mval. § 4-7 første ledd ikke foreligger manglende betalingsevne, men at uteblitt betaling skyldes betalingsvilje. Klager kan ikke tapsføre fordringene etter mval. § 4-7 første ledd da vilkårene for tapsføring ikke er tilstede.

Virksomheten har i forbindelse med tilsvar til skattekontorets varsel opplyst at de i saken mot KO ikke kunne dokumentere at tilleggsarbeidet var bestilt, da bestillingen foregikk muntlig, og de mente derfor at de var nødt til å tapsføre selv om det opprinnelig forelå en tvist om kravet.

I klagen legges det som nevnt ovenfor imidlertid til grunn at tapsføringen skyldes prisavslag/feilfakturering av kunden. Dersom sistnevnte skal aksepteres som grunnlag for korrigering av beregningsgrunnlaget, må klager utstede formriktig kreditnota for forholdene, jf.  bokføringsforskriften § 5-2 -8. Ved prisavslag eller feil på opprinnelig faktura vil ikke vilkårene for tapsføring etter mval. § 4-7 første ledd være oppfylt. Det må i så fall utstedes en kreditnota for opprinnelig faktura og så skrives ut en ny faktura på riktig beløp til rett mottaker. En korrigering vil først kunne gjøres gjeldene fra den termin hvor korrekt kreditnota er utstedt, jf. mval. § 15-9.

KH Overfor KH anfører klager at en heller ikke her er enig i utfallet av saken. Det vises til at tapsført beløp var feilfakturert KH da det allerede var inkludert i faktura sendt utbygger N.

I skattekontorets vedtak av 27.06.2013 er det lagt til grunn at det har vært tale om en tvist mellom partene hvor kunden ikke var enig i tilsendt faktura. Kunden nektet å betale kr 22 209 av opprinnelig faktura pålydende kr 72 309. Saken ble sendt forliksrådet. Skattekontoret har på ovennevnte bakgrunn kommet til at det i forhold til mval. § 4-7 første ledd ikke foreligger manglende betalingsevne, men at uteblitt betaling skyldes betalingsvilje. Klager kan ikke tapsføre fordringene etter mval. § 4-7 første ledd da vilkårene for tapsføring ikke er tilstede.

Virksomheten har i forbindelse med tilsvar til skattekontorets varsel opplyst at de i saken mot KH har purret flere ganger. Fakturaen ble så tapsført og deretter sendt forliksrådet. Saken ble imidlertid returnert pga formelle feil. Saken er etter dette blitt liggende og en bør vurdere en runde til på denne saken.

I klagen legges det imidlertid til grunn at tapsføringen skyldes feilfakturering av kunden, da beløpet allerede var inkludert i faktura som var sendt utbygger N. Dersom sistnevnte skal aksepteres som grunnlag for korrigering av beregningsgrunnlaget, må klager utstede formriktig kreditnota for forholdene, jf.  bokføringsforskriften § 5-2 -8. Vilkårene for tapsføring etter mval. § 4-7 første ledd vil ikke være oppfylt i et slikt tilfelle som dette. Den riktige fremgangsmåten vil her være å utstede en kreditnota for den opprinnelig faktura. En korrigering vil først kunne gjøres gjeldene fra den termin hvor korrekt kreditnota er utstedt, jf. mval. § 15-9.

MT Klager skriver at de ikke er enig i skatteetatens vurdering av denne saken og at saken er tilsvarende som for KH.

I skattekontorets vedtak av 27.06.2013 er det lagt til grunn at det har vært tale om en tvist mellom partene hvor kunden ikke var enig i tilsendt faktura. Kunden nektet å betale kr 66 234 av opprinnelig faktura pålydende kr 146 234. Saken ble sendt forliksrådet, men ble innstilt der pga manglende dokumentasjon. Virksomheten har ikke tatt stilling til om kravet skal bringes inn for tingretten. Skattekontoret har på ovennevnte bakgrunn kommet til at det i forhold til mval. § 4-7 første ledd ikke foreligger manglende betalingsevne, men at uteblitt betaling skyldes betalingsvilje. Klager kan ikke tapsføre fordringene etter mval. § 4-7 første ledd da vilkårene for tapsføring ikke er tilstede.

I klagen legges det imidlertid til grunn at tapsføringen skyldes feilfakturering av kunden, da beløpet allerede var inkludert i faktura som var sendt utbygger N. Det vises til at saken er tilsvarende som for KH. Dersom sistnevnte skal aksepteres som grunnlag for korrigering av beregningsgrunnlaget, må klager utstede formriktig kreditnota for forholdene, jf.  bokføringsforskriften § 5-2 -8. Vilkårene for tapsføring etter mval. § 4-7 første ledd vil ikke være oppfylt i et slikt tilfelle som dette. Den riktige fremgangsmåten vil her være å utstede en kreditnota for den opprinnelig faktura. En korrigering vil først kunne gjøres gjeldene fra den termin hvor korrekt kreditnota er utstedt, jf. mval. § 15-9.

JN Klager skriver at de ikke er enig i skatteetatens vurdering av denne saken og at saken er tilsvarende som for KH. 

I skattekontorets vedtak av 27.06.2013 er det lagt til grunn at det har vært tale om en tvist mellom partene hvor kunden ikke var enig i tilsendt faktura. Saken ble sendt forliksrådet, og det ble inngått et forlik hvor kunden aksepterte å betale et beløp pålydende kr 25 000 inkl merverdiavgift. Skattekontoret la til grunn at det i forhold til mval. § 4-7 første ledd ikke foreligger manglende betalingsevne, men at uteblitt betaling skyldes betalingsvilje. Da partene nå er kommet til enighet, må det utstedes en kreditnota og tilbakeføringen kan først gjøres i den termin kreditnota er utstedt. Klager kan ikke tapsføre fordringene etter mval. § 4-7 første ledd da vilkårene for tapsføring ikke er tilstede. Ny faktura på kr 25 000 er utstedt den 22.11.2012. I klagen legges det imidlertid til grunn at tapsføringen skyldes feilfakturering av kunden, da beløpet allerede var inkludert i faktura som var sendt utbygger N. Det vises til at saken er tilsvarende som for KH. Dersom sistnevnte skal aksepteres som grunnlag for korrigering av beregningsgrunnlaget, må klager likevel utstede formriktig kreditnota for forholdene, jf.  bokføringsforskriften § 5-2 -8. Vilkårene for tapsføring etter mval. § 4-7 første ledd vil ikke være oppfylt i et slikt tilfelle som dette. Den riktige fremgangsmåten vil her være å utstede en kreditnota for den opprinnelig faktura. En korrigering vil først kunne gjøres gjeldene fra den termin hvor korrekt kreditnota er utstedt, jf. mval. § 15-9.

EB Klager skriver at de ikke er enig i skattekontorets vurdering av saken da faktura utstedt til EB var feil. Som følge av at fakturaen inneholdt såpass mange feil ble den tapsført og ny faktura ble sendt.

I skattekontorets vedtak av 27.06.2013 er det lagt til grunn at det har vært tale om en tvist mellom partene hvor kunden ikke var enig i tilsendt faktura på kr 74 221. Noe av beløpet var allerede fakturert utbygger og ny faktura ble utstedt den 26.11.2012 pålydende kr 47 850 som og ble betalt av kunden. Kr 14 844 i merverdiavgift ble tapsført for å unngå at samme merverdiavgift ble innberettet to ganger. Skattekontoret la til grunn at en ikke kunne akseptere tapsføringen med den begrunnelse at kravet er tapt, slik vilkårene fremgår av mval. § 4-7 første ledd og FMVA § 4-7-1.  Imidlertid kan virksomheten utstede en kreditnota og utgående merverdiavgift kan da tilbakeføres i den termin kreditnota er utstedt og avsendt kunde.

I klagen legges det til grunn at tapsføringen skyldes feil på fakturaen. Siden fakturaen inneholdt så mange feil ble den tapsført og ny faktura utstedt. Vilkårene for tapsføring er ikke tilstede i et slikt tilfelle, og dersom sistnevnte skal aksepteres som grunnlag for korrigering av beregningsgrunnlaget, må klager utstede formriktig kreditnota for forholdene, jf. bokføringsforskriften § 5-2 -8. Vilkårene for tapsføring etter mval. § 4-7 første ledd vil ikke være oppfylt i et slikt tilfelle som dette. Den riktige fremgangsmåten vil her være å utstede en kreditnota for den opprinnelig faktura, som nevnt i skattekontorets vedtak av 27.06.2013. En korrigering vil først kunne gjøres gjeldene fra den termin hvor korrekt kreditnota er utstedt, jf. mval. § 15-9.

Vedtaket blir etter dette å opprettholde.   2. Tilleggsavgift 2.1 Sakens faktum Det vises til punkt 1.1 ovenfor.

2.2 Skattekontorets vedtak og begrunnelse

Det siteres fra skattekontorets vedtak:

"Tilleggsavgift Etter merverdiavgiftsloven § 21-3 kan det ved forsettlige eller uaktsomme overtredelser av merverdiavgiftsloven, som har eller kunne ha påført staten tap, ilegges tilleggsavgift med inntil 100 %.

Spørsmålet om å ilegge tilleggsavgift og størrelsen på denne skal vurderes på grunnlag av den enkelte forsømmelse.

I Høyesteretts dom av 29. oktober 2008 om tilleggsskatt er det fastslått at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 6 nr. 2 inneholder krav til bevisets styrke i saker som er straff etter konvensjonen artikkel6. Tilleggsavgift må i likhet med tilleggsskatt anses som straff etter EMK artikkel 6 nr. 1 og Protokoll 7 artikkel 4, jfr. Høyesteretts dom av 13. oktober 2003. Kravet om klar sannsynlighetsovervekt gjelder også for ileggelse av tilleggsavgift. Dette innebærer et strengere krav til bevis enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, men ikke et så sterkt krav som strafferettslig sannsynlighet.

På bakgrunn av det som er kommet frem under kontrollen finner skattekontoret at det er klar sannsynlighetsovervekt for at virksomheten har krevd tilbakeført utgående avgift på grunn av tapte fordringer der fordringene ikke kan anses tapt i henhold til merverdiavgiftslovens bestemmelser og at loven dermed er overtrådt med det resultat at staten er eller kunne ha vært unndratt avgift.

På bakgrunn av det som er kommet frem under kontrollen finner skattekontoret at det er klar sannsynlighetsovervekt for at virksomheten har fakturert en venn (nærstående) til en pris som ligger langt under markedspris og at lovens bestemmelse vedrørende interessefellesskap i § 4-4 dermed er overtrådt med det resultat at staten er eller kunne ha vært unndratt avgift.

Virksomheten har i brev av 28.1.2013 anført at flere av tapene kun gjelder forskyvning av betalingstidspunkt, og at tilleggsavgift er strengt. Skattekontoret vil til dette understreke at staten i tilfeller der fordringer anses tapt måtte bære tapet. Dette kan derfor ikke sammenlignes med normale tilfeller vedrørende periodisering, der både selger og kjøper tilbakefører avgiften slik at tapet for staten blir null. Tilleggsavgift er således på sin plass der hvor tap et skjøvet over på staten uten at vilkårene er til stede.

Selskapet har også anført at de var i god tro og at regelverket er komplisert. Skattekontoret har anvendt tilleggsavgift på grunn av brudd på lovens bestemmelser. Lovens regler om tap på krav har eksistert i mange år og må anses å være kjent for virksomheten som har eksistert i Merverdiavgiftssystemet i en tid.

Det er tilstrekkelig at det foreligger uaktsomhet for å ilegge tilleggsavgift. Utgangspunktet for vurdering av det konkrete tilfellet er at den avgiftspliktige plikter å sette seg inn i de regler som gjelder beregning av avgift for sin egen virksomhet.

Skattekontoret viser til at bestemmelsene vedrørende tap på krav er sentrale på merverdiavgiftsområdet og må forutsettes kjent av virksomheten. Skattekontoret finner at det er klar sannsynlighetsovervekt for at avgiftspliktige har utvist tilstrekkelig grad av uaktsomhet når det kreves tilbakeført utgående avgift der vilkårene for dette ikke er til stede.

Skattekontoret viser også til at bestemmelsene vedrørende størrelsen på beregningsgrunnlaget og at fakturering skal skje til markedspris også for nærstående er helt sentrale på merverdiavgiftsområdet og må forutsettes kjent av virksomheten.

Skattekontoret finner at det er klar sannsynlighetsovervekt for at avgiftspliktige har utvist tilstrekkeliggrad av uaktsomhet når det faktureres til nærstående til en pris langt under markedspris.

Skattekontoret vurderer på denne bakgrunn å ilegge 20 % tilleggsavgift for tilfellet i tråd med retningslinjer og praksis. Tilleggsavgiften utgjør kr 116 150."

2.3 Klagers innsigelser

Klager anfører at en eventuell ovetredelse av loven fra deres side ikke har vært uaktsom eller forsettelig.

Videre anfører klager at overtredelsen uansett ikke har eller kunne ha påført staten et tap. Klager viser i denne sammenheng til kravene som er tapsført og påpeker at kravene ikke er ettergitt men tapsført da klager anså kravene som tapt. Klager hadde til hensikt å ha kravene til overvåkning og forfølgning, og dersom dette ikke ville resultert i noe oppgjør så hadde ikke staten lidt noe tap, og dersom klager hadde fått helt eller delvis oppgjør så ville staten fått sin merverdiavgift. En forutsetning for at staten skulle lidt noe tap i dette tilfellet er, slik klager ser det, at klager ikke ville forfølge kravene overfor debitor eller at et eventuelt oppgjør ikke ville blitt innrapportert, noe som klager bestemt avviser. Klager er etter dette av den oppfatning at selv om en har misforstått forskriften så ville ikke en overtredelse ha medført at staten hadde lidt noe avgiftstap. Videre vil klager vise til at det ikke er lett å forstå utfra forskriften at denne kun gjelder uomtvistede krav, og at en for å forstå dette må tolke forskriften opp mot merverdiavgiftsloven § 4-7 og dette er ikke noe en vanlig næringsdrivende kan forutsettes å kunne.

Klager viser så til tapsføringene vedrørende KO, KH, MT, JN og EB og er av den oppfatning at den eneste feilen de kan ha gjort her er at det istedefor tapsføring skulle vært utstedt en kreditnota. Klager kan ikke se at det er noe krav om dette i forskriften, og uansett er i så fall dette en ren tabbe som ikke har påført staten noe tap eller ulempe.

Det vises videre til at en i de tilfellene hvor det ved en feil er fakturert både sluttkunde og N for samme arbeidet så har dette medført at staten har fått for mye merverdiavgift, slik at en ikke kan snakke om at staten har lidt noe tap i disse sakene.

Avslutningsvis gjør klager oppmerksom på at de aldri har hatt noen intensjon om å unndra merverdiavgift, og selv om rutinene i så fall har vært feil så hadde utfallet uansett blitt det samme. Klager føler seg misliggjort og viser til at selskapet vil få store likviditetsproblemer ved å måtte innbetale merverdiavgift som de senere vil få korrigere uansett bare fordi de har feiltolket noen vanskelig tilgjengelig regler. Klager viser til at den omfattende og ærlige besvarelsen som er sendt inn i forbindelse med kontrollen uansett må vise at de ikke har forsøkt å påføre staten noe avgiftstap.

2.4 Skattekontorets vurdering av klagen Spørsmålet om å ilegge tilleggsavgift og størrelsen på denne skal vurderes på grunnlag av den enkelte forsømmelse.

Etter mval. § 21-3 kan avgiftsmyndighetene ilegge tilleggsavgift hvis det foreligger en uaktsom overtredelse av loven eller forskrifter gitt i medhold av denne, og at staten ved det har eller kunne ha blitt påført et tap.

Det følger av Skattedirektoratets retningslinjer av 10.01.2012, revidert 15.02.2013, at tilleggsavgift kan ilegges der det er klar sannsynlighet for at klager både har overtrådt bestemmelser gitt i loven og/eller dens forskrifter og at overtredelsen er uaktsom.

Det subjektive vilkåret for ileggelse av tilleggsavgift er at det har skjedd en uaktsom overtredelse av lov eller forskrift, jf. mval. § 21-3.

Klager anfører at en eventuell overtredelse av lov eller forskrift ikke har vært forsettelig eller uaktsom. De viser til at det ikke er lett å forstå av forskriften at denne kun gjelder uomtvistede krav, og at for å forstå dette må en tolke forskriften opp mot merverdiavgiftsloven § 4-7, og dette er ikke noe en kan forutsette at vanlige næringsdrivende skal kunne. Klager skriver avslutningsvis at det er en mengde regler, paragrafer og formuleringer en må forholde seg til i denne saken, og at det aldri var klagers mening å forsøke å lure eller unndra merverdiavgift. 

Det følger av Skattedirektoratets retningslinjer punkt 2.2.1 at det er tilstrekkelig for å ilegge tilleggsavgift at det foreligger simpel uaktsomhet. Kravene til den som forstår avgiftsoppgjøret er i praksis strenge og det skal ikke mye til før en overtredelse blir ansett som uaktsom. Den som forestår avgiftsoppgjøret plikter å sette seg inn i de regler som gjelder for den aktuelle virksomhet. Reglene om tapsføring, herunder både lov og forskrift, er helt sentrale og må forutsettes kjent. Det uaktsomme i dette tilfellet er at virksomheten feilaktig har tilbakeført utgående merverdiavgift grunnet at de anså kravene mot kundene som tapt, når vilkårene for slik tapsføring ikke var tilstede.

Videre vil skattekontoret bemerke at hvor en finner at lovens vilkår for ileggelse av tilleggsavgift er tilstede, må det vurderes hvorvidt den aktuelle overtredelsen er så vidt klanderverdig at en reaksjon i form av tilleggsavgift er på sin plass. Det kan ses bort i fra helt bagatellmessige feil hos det ellers aktsomme og lojale avgiftssubjekt, jf. retningslinjene punkt 3.1. I denne saken har klager feilaktig tilbakeført tidligere beregnet utgående merverdiavgift ved å tapsføre faktura når vilkårene for tapsføring ikke var tilstede. Skattekontoret er av den oppfatning  at dette ikke er en slik bagatellmessig feil hvor tilleggsavgift ikke skal ilegges.

Som angitt over, er det heller ikke slik at ileggelse av tilleggsavgift krever unndragelseshensikt. Det er tilstrekkelig at feilen er begått ved simpel uaktsomhet. Simpel uaktsomhet anses å foreligge i og med innsending av mangelfull/feilaktigomsetningsoppgave. Skattekontoret finner det derfor godtgjort med klar sannsynlighetsovervekt at det forelå uaktsomhet med hensyn til feilen.

På bakgrunn av at klager feilaktig har tilbakeført utgående avgift grunnet tapsføring av kundefordringer når vilkårene for dette ikke er oppfylt, finner skattekontoret at klager med klar sannsynlighet har opptrådt uaktsomt.

Det objektive vilkåret for ileggelse av tilleggsavgift er at det har skjedd en overtredelse av lov eller forskrift og at overtredelsen har medført at staten er eller kunne blitt påført tap. Skattekontoret vil her vise til punkt 1.4 ovenfor hvor vi kommer til at vilkårene for tapsføring ikke er oppfylt, og at etterberegningen derfor opprettholdes. I denne saken har klager feilaktig tilbakeført tidligere beregnet utgående merverdiavgift ved å tapsføre faktura når vilkårene for tapsføring ikke var tilstede.  Følgelig foreligger det overtredelse av loven. 

Det er videre et krav om at overtredelsen har medført at staten er eller kunne blitt påført et tap.

Her viser klager til at de har foretatt en tapsføring av fakturaene etter en helhetsvurdering da de anså kravene som tapt. Det er likevel ikke riktig av skattekontoret å legge til grunn at kravene må anses som ettergitt av klager da det hele tiden har vært klagers forutsetning å overvåke kravene for deretter å inntektsføre dersom en mottok et oppgjør. Dersom klager ikke mottok noe oppgjør ville heller ikke staten lidt noe tap.

Til dette vil skattekontoret vise til at det er tilstrekkelig at det er sendt inn uriktig omsetningsoppgave. Ved å sende inn en uriktig omsetningsoppgave, hvor faktura er tapsført uten at vilkårene for dette var oppfylt, foreligger det tap eller fare for tap for staten. Det avgjørende vil være om virksomhetens handlemåte i seg selv er egnet til å unndra avgift, ikke om virksomheten i dette tilfellet var i en situasjon som gjør slik unndragelse sannsynlig, jf. Borgarting lagmannsretts som av 31.03.2008. Det er altså ikke av betydning for denne vurderingen om klager hadde inntektsført et eventuelt oppgjør overfor avgiftsmyndighetene eller ei.

Det at klager hadde til hensikt å overvåke og forfølge kravene overfor debitor taler imidlertid for at kravene ikke kan anses som endelig konstatert tapt. Når klager ønsker å forsøke og inndrive kravene er det heller ikke mulig å tapsføre dem overfor de samme debitorene.

Klager påpeker i klagen at for de kundene hvor tapsføringen skyldes prisavslag/feilfakturering så er den eneste feilen klager kan anses å ha gjort er å tapsføre istedenfor å utstede en kreditnota. Klager kan ikke se at det er noe krav om det i forskriften, men uansett så må dette anses som en ren tabbe som ikke har påført staten noe tap og utfallet ville uansett ha blitt det samme. En kan og se det slik at staten i disse tilfellene har fått en gevinst ved at de har fått merverdiavgiften to ganger.

Som det er vist til under punkt 1.4 så følger krav om utstedelse av kreditnota av bokføringsforskriften § 5-2-8. Det følger av mval. § 4-7 med tilhørende forskrift når en kan tapsføre en faktura, og tapsføring kan ikke benyttes hvor det er feil ved selve faktureringen eller en på grunn av mangler med utført arbeid innrømmer et prisavslag. Som vist til ovenfor er det avgjørende i vurderingen av om det foreligger tap eller fare for tap, om virksomhetens handlemåte i seg selv er egnet til å unndra avgift, ikke om virksomheten i dette tilfellet var i en situasjon som gjør slik unndragelse sannsynlig. Klager har sendt inn en omsetningsoppgave hvor fordringer uriktig er ført som tap på krav. Klager hevder at utfallet for staten uansett ville blitt det samme. I og med at det i dette tilfellet dreier seg om tapsføring overfor privatpersoner uten fradragsrett kan klager har rett i at utfallet ville blitt det samme. Imidlertid er det avgjørende for vurderingen om overtredelsen i seg selv er egnet til medføre avgiftstap for staten, hvilket, etter skattekontorets oppfatning, er tilfellet i denne saken. Det kan og tenkes at en senere kunne ha utstedt kreditnota for samme forhold, noe som ville kunne påføre staten tap.

Etter dette finner en med klar sannsynlighetsovervekt at klager har overtrådt loven som har medført at staten er eller kunne vært påført tap. Lovens objektive vilkår for ileggelse av tilleggsavgift er oppfylt.

Den ilagte tilleggsavgift på 20 % er i samsvar med retningslinjer og praksis for lignende tilfeller. Skattekontoret kan ikke se at det i denne saken foreligger slike forhold som tilsier at tilleggsavgift likevel bør unnlates, eller at tilleggsavgift bør ilegges med en bestemt beløp i stedet for prosentsats. Det vises til at hovedregelen er at tilleggsavgift ilegges, og at satsen som hovedregel er 20 %. Sett hen til uaktsomheten som er utvist og tilleggsavgiftens størrelse, fremstår ikke ileggelse av tilleggsavgift med 20 % som uforholdsmessig strengt.

2.5 Skattekontorets innstilling til vedtak Skattekontoret foreslår etter dette at det fattes slikt

V e d t a k:

Det påklagede vedtak stadfestes.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Nemndas leder Rivedal har avgitt slikt votum: "Skattekontoret bes likevel vurdere om etterberegningen for Rogaland Bygg AS skal opprettholdes, idet jeg mener at det er grunnlag for å tapsføre fordringen når skattyter har fått beskjed om at det intet er til utlegg."

Nemndas medlemmer Ongre, Frøystad, Stenhamar og Hines Grape sluttet seg til Rivedal sitt votum.

Det ble etter dette fattet slikt

V e d t a k:

Som innstilt.