3.3.1 Forsikringsselskapers opplysningsplikt etter ligningsloven § 6-3 I tillegg til oppgaveplikten etter ligningsloven § 6-7, vil forsikringsselskapenes opplysningsplikt også kunne omfattes av ligningsloven § 6-3. Etter denne bestemmelsen plikter en næringsdrivende etter krav fra ligningsmyndighetene å gi opplysninger om et hvert økonomisk mellomværende med navngitt næringsdrivende når det knytter seg til begge parters virksomheter. Finansdepartementet har i brev av 23. september 1994, jf. Utv. 1994 s. 934 flg. uttalt at ligningsmyndighetene i medhold av ligningsloven § 6-3 kan kreve opplysninger om en næringsdrivendes forsikringsavtale fra forsikringsselskapet.

Departementet uttaler:

"Opplysningsplikten etter § 6-3 er ikke begrenset ut fra oppfatningen om formålet med kontrollen. Det kan heller ikke utledes at opplysningsplikten er begrenset til å kontrollere om selve transaksjonen mellom de næringsdrivende - her forsikringsutbetalingen - er riktig lignet. Det avgjørende er om opplysningene knytter seg til mellomværendet mellom de næringsdrivende eller oppgjøret for dette. Departementet vil for øvrig peke på at ligningsmyndighetene ved tredjemannskontroll normalt ikke skal angi hvilke forhold ved skattyters ligning som myndighetene evt. betviler riktig-heten av. Også overfor tredjemann kan slik prøvekontroll (uten konkret mistanke) utføres."

Departementet antar at skademelding og takstpapirer/besiktigelsesrapport har en slik tilknytning til "mellomværendet og oppgjøret for dette", at ligningsmyndighetene kan kreve opplysninger om innholdet i slike dokumenter.

3.3.2 Bankers opplysningsplikt etter ligningsloven § 6-4 Sivilombudsmannen har i brev av 2. juli 1999 til Skattedirektoratet redegjort for sitt syn på rekkevidden av bankenes opplysningsplikt i henhold til ligningsloven § 6-4 nr. 2.

Finansdepartementet har i brev av 25. oktober 1999 bedt om at Sivilombudsmannens uttalelse legges til grunn ved etatens anvendelse av denne bestemmelsen. Det vises til Skattedirektoratets brev av 12. november 1999, jf. Utv. 1999 s. 1837, der det er redegjort for ombudsmannens forståelse av bestemmelsen.

For det første slås det fast at ligningsmyndighetenes henvendelser må være knyttet til en navngitt person som må være eier av bankkontoen det kreves innsyn i.

Når det videre gjelder spørsmålet om ligningsloven § 6-4 nr. 2 hjemler adgang for ligningsmyndighetene til å kreve opplysninger om en annen navngitt skattyter i forbindelse med kontroll av en navngitt skattyters ligning, konkluderer Sivilombudsmannen med at bestemmelsen i dag ikke hjemler en så generell opplysningsplikt. Dette innebærer at en må se bort fra den del av Finansdepartementets brev av 23. september 1994 som omhandler ligningsloven § 6-4 nr. 2, jf. Utv. 1994 s. 934. Videre må departementets brev av 9. desember 1985, inntatt i Utv. 1985 s. 680, på nytt legges til grunn. Av den sistnevnte uttalelse fremgår det at rammen for omfanget av de opplysninger som kan kreves, er gitt ved at oppgavene skal tjene til kontroll av skattyters egen ligning.

I brev av 5. april 2000 henvendte Finansdepartementet seg på nytt til Sivilombudsmannen vedrørende de omtalte spørsmål fordi departementet ønsket en nærmere avklaring av rettstilstanden.

Sivilombudsmannen besvarte henvendelsen i brev av 2. oktober 2000. I brev av 8. desember 2000 til Skattedirektoratet redegjorde Finansdepartementet for hvilke konsekvenser Sivilombudsmannens uttalelser vil få vedrørende bankenes opplysningsplikt etter ligningsloven § 6-4.

Av brevet følger bl.a. at "ligningsmyndighetene ikke kan kreve å få opplyst til hvem, eller fra hvem, en utbetaling/innbetaling over navngitt skattyters konto skjer. Dette gjelder selv om det altså reelt dreier seg om en kontroll av kontohaverens egen ligning. Etter ombudsmannens mening blir konklusjonen den samme også om en skiller mellom situasjoner hvor identiteten enten kreves opplyst i forbindelse med bevegelser som fremkommer på en navngitt skattyter A sin konto, eller på tredjemanns konto."

Det fremgår videre at ligningsloven § 6-4 nr. 2 etter Sivilombudsmannens mening heller ikke hjemler noen plikt for bankene til å opplyse om identiteten til den annen part i en transaksjon.

I uttalelsen av 23. september 1994, jf. Utv. 1994 s. 934, har departementet bemerket at ligningsloven § 6-4 nr. 2 gir ligningsmyndighetene hjemmel til å kreve fullstendig utskrift av skattyterens konti. Oppgaveplikten er etter departementets oppfatning ikke begrenset til opplysninger om saldo samt opptjente renter på et gitt tidspunkt, se departementets tidligere uttalelser inntatt i Utv. 1975 s. 348 og 1985 s. 680. Denne del av uttalelsen må nå ses i sammenheng med de begrensninger som følger av Sivilombudsmannens tidligere nevnte brev.

På bakgrunn av det ovennevnte har Finansdepartementet bedt Skattedirektoratet komme med et innspill om endringer av ligningsloven § 6-4. Dette er gjort i en rapport, datert 26. februar 2001, som er oversendt Finansdepartementet.

3.3.3 Kontrolladgangen etter ligningsloven § 6-15 I brev av 23. september 1994, jf. Utv. 1994 s. 934, anser ikke Finansdepartementet det som tvilsomt at materiale som kan kreves med hjemmel i ligningsloven §§ 6-3 og 6-4 også kan innhentes ved kontrollundersøkelse etter ligningsloven § 6-15. Departementet legger videre til grunn at det under tredjemannskontroll etter § 6-15 som utgangspunkt kan kreves fremlagt eller innsendt dokumenter og regnskapsmateriale som måtte foreligge i tredjemanns kontor eller arkiver. Det forutsettes at dette også gjelder opplysninger som ikke kunne kreves i medhold av ligningsloven § 6-1 til § 6-13.

På bakgrunn av lagmannsrettsdom i Utv. 1999 s. 1583 vedrørende ligningsmyndighetenes adgang til å innhente opplysninger om bonuspoeng fra flyselskap, må det imidlertid legges til grunn at bestemmelsens rekkevidde er noe innsnevret i forhold til departementets uttalelse. Bestemmelsen gir således ikke ligningsmyndighetene uinnskrenket hjemmel til å innhente opplysninger de mener er nødvendige av hensyn til ligningsbehandlingen.

På denne bakgrunn må ligningsmyndighetene være noe tilbakeholdne med å bruke ligningsloven § 6-15 som kontrollhjemmel. Det vises imidlertid til at Finansdepartementet i brev av 30. juni 1999 til Skattedirektoratet har uttalt at"det fortsatt i en viss utstrekning" vil være hjemmel etter denne bestemmelse til å foreta kontroll hos tredjemann utover å kontrollere at tredjemann har oppfylt sin opplysningsplikt.

I den foran nevnte rapporten er det også vurdert problemstillinger vedrørende ligningsloven § 6-15.

3.3.4 Forholdet til tredjemanns taushetsplikt Når det gjelder forholdet til tredjemanns taushetsplikt uttaler Finansdepartementet i nevnte brev av 23. september 1994:

"Visse grupper tredjemenn er underlagt lov-givning med pålegg om alminnelig eller spesiell taushetsplikt i den virksomhet som tredjemann driver. Departementet antar at opplysningsplikten og kontrolladgangen etter ligningsloven overfor tredjemann må stå tilbake for hans lovbestemte taushetsplikt, med mindre denne bestemmelsen om taushetsplikt fastsetter eller klart forutsetter at taushetsplikten ikke skal gjelde i den aktuelle kontrollsammenheng."

I slike tilfeller må det følgelig gjøres en konkret vurdering av den aktuelle taushetspliktbestemmelse. Fastslår denne at taushetsplikten ikke skal gjelde dersom det etter lov foreligger plikt til å gi opplysninger, vil opplysningsplikten etter ligningsloven føre til at taushetsplikten viker.