Innsenders fremstilling av faktum og jus

Skattyter arbeider på X-fabrikken AS. Hans arbeidsgiver planlegger i begynnelsen av 2003 å kjøpe en varebil som er egnet til å frakte varer og utstyr på inntil cirka 800 kg/1,5 kubikkmeter. X-fabrikken produserer saft og syltetøy, som blant annet selges på postordre, til butikker og til grossister. Bedriften ligger i A, cirka 40 km fra B.

For de fleste formål bruker bedriften B som tjenesteytende sted. Dette gjelder både godsterminaler, lokale innkjøp og annet. Bedriften har et vogntog som tar 36 paller. Dette brukes til å frakte det meste av godset som skal frem og tilbake mellom A og B. Av økonomiske og praktiske årsaker er det ikke formålstjenlig å benytte vogntoget til alle transportoppdrag. I gjennomsnitt foretas det to turer mellom A og B pr. uke med vogntoget.

Varebilen er tenkt brukt til følgende formål:

1. Frakt av varer og utstyr mellom A og B hvor leveringen haster, eller hvor det er upraktisk å bruke vogntoget. Typisk vil det være snakk om en palle med saft og syltetøy på mellom 100 og 800 kg til B, og varer og utstyr av diverse art fra B til A. Det kan for eksempel være snakk om maskiner og deler til disse, emballasje, rekvisita og lignende,
2. andre lokale transporter, for eksempel til butikker i distriktet,
3. post fra A til B. Siste mulighet for å sende post fra A er klokken 11.30, og bedriften har ofte behov for å sende brev og pakker senere på dagen enn dette,
4. kjøring til og fra møter i B og andre steder.

Skattyter er den eneste av de ansatte ved bedriften som bor i B. Det tar cirka 45 minutter å kjøre mellom A og B. Det vil være en fordel for bedriften at skattyter tar med varer og post til B ved arbeidstidens slutt, og tilsvarende til A ved arbeidstidens begynnelse. Alternativet vil være at en annen person bruker dobbelt så lang tid, og kjører dobbelt så langt, for å få utført samme transporten.

Skattyter opplyser at hvor ofte det vil være behov for å medbringe varer, utstyr, post etc. mellom A og B og motsatt, vil variere noe med sesongene i bedriften. Generelt vil skattyter anslå behovet til de fleste arbeidsdager i uken. Det vil oftere være behov for å bringe varer og post fra A til B enn motsatt. Henting/levering av varer etc. vil oftest skje ved Linjegods-terminalen og postkontoret i B. Skattyter vil i enkelte tilfeller også levere varer til steder på veien mellom A og B, leveringen vil noen ganger medføre at han tar omveier.

Skattyter vil kjøre bilen mellom hjem og arbeidssted med mindre det er åpenbart unødvendig fordi bilen ikke skal benyttes til oppdrag i arbeidet.

Skattyter viser til forskrift til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-44-13 bokstav e hvor det heter at som yrkesreise anses:

"reise mellom bolig og fast arbeidssted når arbeidet regelmessig gjør det påkrevet å frakte arbeidsutstyr med bil."

Skattyter skriver videre:

"I boken "Lignings-ABC 2001" utdypes denne regelen med at "frakten må foretas med bil, f.eks. fordi utstyret mv. er tungt og/eller omfangsrikt." I nevnte bok står det også "o.l." bak ordet "arbeidsutstyr"

Jeg mener at denne regelen definerer min bruk av en varebil som tilhører arbeidsgiver mellom B og A som yrkeskjøring, og dermed at denne ikke skal skattlegges. I mange tilfeller vil de varer som er aktuelle å frakte være store og omfangsrike, og behovet for denne type transport er der regelmessig.

Mine spørsmål er som følger:

1. Kan det på bakgrunn av de opplysninger jeg har gitt bekreftes at jeg ikke vil bli beskattet for bruk av arbeidsgivers bil?
2. Evt. hvilke betingelser stilles der for at jeg ikke skal bli beskattet for slik bruk?"

Skattedirektoratets vurderinger

Skattedirektoratet skal i den følgende vurdere om det skal foretas beskatning av fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil etter skatteloven § 5-13 med tilhørende forskriftsbestemmelser.

Etter skatteloven § 5-13 første ledd skal fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil fastsettes sjablonmessig på grunnlag av en antatt årlig privat kjørelengde på 13 000 km med tillegg av kjøring mellom hjem og arbeidssted.

I Finansdepartementets forskrift til skatteloven av 19. november 1999 nr. 1158 (FSFIN) § 5-13-1 er det fastsatt unntak fra de sjablonmessige reglene for beregning av fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil for enkelte typer biler. Følgende typer biler er unntatt etter bestemmelsen:

a. "lastebiler med totalvekt på 7.500 kg eller mer og busser med mer enn 15 passasjerplasser.

b. biler som etter sin konstruksjon eller innredning i liten grad er egnet og heller ikke ment for privat bruk og som ikke brukes privat utover arbeidsreise.

c. biler som det i lov eller i medhold av lov er fastsatt forbud mot å benytte til annen privatkjøring enn arbeidsreise.

d. biler som er registrert for ni passasjerer eller mer såfremt de brukes i kjøreordning organisert av arbeidsgiver for transport av ansatte på arbeidsreise og ikke brukes privat utover arbeidsreise."

Bilen er helt klart ikke av en slik karakter at den kan omfattes bokstavene a, c eller d. Det som vil være aktuelt å vurdere er om den omfattes av bokstav b.

Bilen i denne saken er en varebil. Når det gjelder praksis vedrørende hvilke biler som skal anses som i liten grad egnet til privat bruk vises det til Lignings-ABC 2001 s. 153. Etter praksis anses ikke varevogner i seg selv som lite egnet til privat bruk. Det må foreligge andre momenter som taler for at den i liten grad er egnet til privat bruk. Det er ikke opplyst om slik momenter. Skattedirektoratet legger derfor til grunn at bilen er egnet til privat bruk.

De standardiserte regler for beregning av fordel ved privatkjøring skal imidlertid bare nyttes såfremt skattyter faktisk har brukt bilen til privatkjøring i løpet av inntektsåret.

Som privatkjøring regnes all kjøring som ikke godtas som yrkeskjøring, herunder kjøring mellom hjem og fast arbeidssted (arbeidsreise) og besøksreise til hjemmet.

Skattyter har opplyst at bilen ikke skal brukes privat. Det må imidlertid tas stilling til om den kjøring han skal foreta mellom hjemmet og arbeidsstedet skal anses som yrkesreise eller arbeidsreise. Kan den karakteriseres som en yrkesreise, vil skattyter ikke bli fordelsbeskattet.

Etter FSFIN § 6-44-12 anses følgende som arbeidsreise:

• "a. reise mellom bolig og fast arbeidssted
• b. reise mellom faste arbeidssteder."

Etter FSFIN § 6-44-13 anses følgende som yrkesreise:

• "a. Reise mellom bolig og ikke-fast arbeidssted.
• b. Reise mellom fast arbeidssted og ikke-fast arbeidssted.
• c. Reise der skattyter av hensyn til arbeidet må bo utenfor hjemmet. Dette gjelder likevel ikke besøksreise til hjemmet.
• d. Reise fra bolig til fast arbeidssted før en yrkesreise påbegynnes fra arbeidsstedet dersom skattyter oppholder seg på arbeidsstedet i kort tid, og ikke utfører alminnelig arbeid under oppholdet. Det samme gjelder tilsvarende returreise.
• e. Reise mellom bolig og fast arbeidssted når arbeidet regelmessig gjør det påkrevet å frakte arbeidsutstyr med bil.
• f. Reise fra det sted skattyter oppholder seg til fast arbeidssted når reisen foretas på grunn av nødvendig tilkalling utenom ordinær arbeidstid. Det samme gjelder returreisen.
• g. Reise fra oppmøtested som nevnt i § 6-44-11 første ledd d til fast arbeidssted på sokkelinnretning, fartøy eller i utlandet. Det samme gjelder returreisen."

Etter FSFIN § 6-44-11 første ledd skal fast arbeidssted forstås som:

• "a. Sted hvor skattyter normalt utfører sitt arbeid. Det skal særlig legges vekt på om skattyters arbeid på stedet skjer regelmessig og med en viss hyppighet. Dersom skattyter i det samme arbeidsforhold arbeider på flere arbeidssteder, anses bare det arbeidsstedet hvor det meste av arbeidstiden tilbringes i den enkelte av periodene som nevnt i skattebetalingsloven § 12 nr. 1 som sted hvor skattyter normalt utfører sitt arbeid i perioden.
• b. Sted hvor skattyter ikke normalt utfører sitt arbeid, jf. bokstav a, men som likevel er det samme i en periode på mer enn to uker.
• c. Oppmøtested for tildeling av og/eller forberedelse til arbeid når oppmøtestedet er det samme i en periode på mer enn to uker.
• d. Oppmøtested for transport til eller fra arbeidssted på sokkelinnretning, fartøy eller i utlandet."

Med ikke fast arbeidssted skal etter FSFIN § 6-44-11 tredje ledd forstås:

• "a. Arbeids- eller oppmøtested som ikke omfattes av første ledd.
• b. Særskilt sted for møte, kurs og lignende, der skattyter er deltaker.
• c. Sted hvor skattyter ikke arbeider mer enn 10 dager i inntektsåret. Det foretas en selvstendig vurdering for hvert arbeidsforhold."

Det er i denne saken klart at X-fabrikken AS må anses som skattyters faste arbeidssted etter FSFIN § 6-44 første ledd idet det er her han normalt utfører sitt arbeid. Reise mellom hjemmet og X-fabrikken AS må dermed som utgangspunkt anses som arbeidsreise.

De steder skattyter henter varer mv. fra og bringer varer mv. til oppfyller ikke kravene til å være fast arbeidssted. Etter Skattedirektoratets syn er det naturlig å forstå 6-44-11 tredje ledd bokstav a slik at steder hvor skattyter pga. arbeidet må oppsøke må anses som ikke-fast arbeidssted. De steder som skattyter henter/bringer varer mv. fra/til må således anses som ikke-faste arbeidssteder.

Etter FSFIN § 6-44-13 bokstav a vil reisen mellom boligen og stedet skattyter henter varer mv. anses som yrkesreise. Reisen videre vil også anses som yrkesreise etter bokstav b. Tilsvarende vil reise til boligen via et sted hvor han bringer varer mv. anses som yrkesreise etter de samme bestemmelsene.

I FSFIN § 6-44-14 heter det imidlertid at:

"Ved reise til/fra fast arbeidssted via ikke fast arbeidssted, regnes merreise utover avstanden mellom bolig og fast arbeidssted som yrkesreise."

Dette medfører at den korteste strekningen mellom hjem og arbeidssted vil anses som arbeidsreise for skattyter selv om han må oppsøke ikke-faste arbeidssteder på veien.

Skattyter har anført at FSFIN § 6-44-13 bokstav e kommer til anvendelse for hans tilfelle. Reise som etter Lignings-ABC 2002 s. 827 er omfattet av bestemmelsen er:

"Reise mellom bolig og fast arbeidssted er yrkesreise når arbeidet regelmessig gjør det påkrevet:

• å frakte med seg arbeidsutstyr, varer o.l. på reisen og
• at frakten må foretas med bil, f.eks. fordi utstyret, varene mv. er tungt og/eller omfangsrikt."

At bestemmelsen omfatter tilfeller der det er påkrevet å frakte varer med bil fremgår ikke av forskriften. Det kan stilles spørsmål om dette skal gjelde alle typer varer. Skattedirektoratet finner det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til dette spørsmålet idet vi finner at bestemmelsen uansett ikke kommer til anvendelse på det foreliggende tilfellet. Bestemmelsen må forstås slik at unntaket bare får anvendelse når arbeidet gjør det påkrevet å frakte gjenstandene med bil hele veien fra boligen til arbeidsstedet. Det er ikke tilfelle i den foreliggende sak idet varene mv. hentes og bringes til bestemmelsessteder på veien mellom boligen og arbeidsstedet.

Dette medfører at den korteste strekningen mellom hjem og fast arbeidssted vil anses som arbeidsreise for skattyter selv om han må oppsøke ikke-faste arbeidssteder på veien. Bilen vil dermed bli benyttet til arbeidsreise og fordel ved bruken av bilen skal dermed beskattes etter skatteloven § 5-13 første ledd.

Konklusjon

Den planlagte bruk av varebilen medfører at skattyter skal beskattes etter skatteloven § 5-13 første ledd for fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil.