Bransje:    Detaljhandel med nye og brukte biler, yrkesmessig utleievirksomhet   Stikkord: Yrkesmessig utleievirksomhet - anskaffelser til bruk i

Uttaksberegning - erstatningsbiler til verkstedskunder mv

Mval:             § 14 annet ledd nr 5             § 22 første ledd nr 3              

 

27.01.01/TEE            

           

  TVP/TEE/ack      Dato for Skattedirektoratets innstilling: 28. august 2000

 KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse den 22. januar 2001 i sak nr 4385 vedrørende org nr xxx MVA - Klager.

Skattedirektoratet har avgitt slik  i n n s t i l l i n g :

Selskapet har fra 1. termin 1987 vært fellesregistrert med A AS i avgiftsmanntallet ved C fylkesskattekontor.

Selskapet selger nye og brukte biler, utfører bilreparasjoner og driver virksomhet med utleie av biler.

På bakgrunn av bokettersyn i virksomheten ved C fylkesskattekontor i perioden juni-desember 1997 for årene 1995 og 1996, avholdt i forbindelse med simultankontroll av flere selskaper i A, fattet C fylkesskattekontor den 12. august 1998 følgende vedtak om etterberegning av merverdiavgift:

Termin	Utg avg	Inng av	Inv avg	Renter	Till avg
3/95	93 027			8 370	18 605
6/95	1786 300			56 379
1/96	-1786 300			5 580
3/96	111 463			68 985	22 292
Sum	204 490			139 314	40 897

Samlet etterberegning inkludert renter og tilleggsavgift utgjør kr 384 701

Renter er beregnet fram til 10. september 1998 i henhold til merverdiavgiftsloven § 37 første ledd.

Tilleggsavgift er ilagt med 20% iht merverdiavgiftsloven § 73.   Fylkesskattekontorets vedtak ble påklaget til Klagenemnda for merverdiavgift i brev av 28. oktober 2000 fra D v/advokat NN.

Simultankontrollen medførte etterberegningsvedtak i flere av de selskapene som omfattes av fellesregistreringen med A AS. Det vises til klagesak nr 4383, 4384, 4386, 4387, 4388 og 4389. Det er ikke utarbeidet særskilt redegjørelse av fylkesskattekontoret for Klager, men avtalt at resultatet vedrørende samme spørsmål under pkt 1 i klagesakene 4383 , 4387 , 4388  og 4389 , skal legges til grunn, jf fylkesskattekontorets forside til redegjørelse av 22. september 1999. Klager har i brev av 19. januar 2000 fra D v/advokat NN bekreftet dette. I brevet vises det til tilsvar og klager vedrørende spørsmålet i de ovennevnte sakene, eksempelvis Z. Av denne grunn er ikke samtlige saksdokumenter i saken vedlagt, dog bokettersynsrapport og fylkesskattekontorets vedtak.

Saken ble mottatt i Skattedirektoratet  24. september 1999.

Klagefristen er overholdt.

Saken er ikke brakt inn for domstolene.

./. Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen til nemndsmedlemmene.  Dok nr  1: Bokettersynsrapport datert 17.12.97 Dok nr  4:  Fylkesskattekontorets vedtak datert 13.08.98 Dok nr  6: Forside til redegjørelse fra fsk datert 22.09.99 Dok nr  7: Brev fra DAS datert 19.01.00 Dok nr  8: Brev fra Skattedirektoratet datert 18.05.00 Dok nr  9: Brev fra D AS datert 26.06.00 Dok nr 10: Finansdepartementets brev datert 28.02.00 Dok nr 11: Klagers vedlagte «Mobilitetsgaranti»

Tvisten gjelder: Etterberegning av utgående merverdiavgift med kr 204 490 for selskapets utlån av erstatningsbiler til verkstedskunder og bilkjøpere, jf rapportens pkt 6.1. Inkludert renter med kr 139 314 og 20% tilleggsavgift med kr 40 897 utgjør den påklagde etterberegning kr 384 701.

  Tvisten dreier seg om hvorvidt det foreligger plikt til å svare merverdiavgift som ved uttak av selskapets utlån av erstatningsbiler (leiebiler), jf merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd nr 5.

Klager har gjort gjeldende at det ved salg av biler gis en garanti for at de leverte bilene er i forsvarlig stand. Undertiden må solgte biler tas inn på verksted for å bringes i forsvarlig stand i samsvar med leveringsforpliktelsene. I slike tilfeller får enkelte bilkjøpere stillet til disposisjon en av bedriftens utleiebiler i de dagene den kjøpte bilen står på verksted. Erstatningsbilen inngår som en del av garantiforpliktelsen ved bilsalget. Klager har for å dokumentere dette vedlagt en folder som beskriver en såkalt mobilitetsgaranti (dok 11).

Det opplyses at det også forekommer at verkstedskunder får disponere en utleiebil de dagene egen bil står på verksted.

Det legges til grunn at kundene i begge av disse tilfellene ikke betaler særskilt vederlag for utleiebil (erstatningsbil). Bilbruken inngår imidlertid som den del av totalytelsen ved bilsalget eller reparasjonsutførelsen og betales av kunden som en integrert del av totalprisen.

Klager anfører at merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd nr 5, som fylkesskattekontoret har benyttet som hjemmel for etterberegningen, ikke er anvendelig i nærværende tilfelle, og at fylkesskattekontorets vedtak derfor må oppheves.

Det vises i den forbindelse til at bedriften driver yrkesmessig utleie av biler og faller inn under unntaksbestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd  nr 5 annet avsnitt.

Ved anskaffelse/uttak og drift av biler til utleievirksomheten  skal det derfor bare betales investeringsavgift. Denne reservasjonene fra avgiftsplikten i § 14 annet ledd nr 5, første ledd oppheves ikke ved at utleiebiler brukes i egen personbefordring mv. Det som det kan bli spørsmål om er om det skal beregnes merverdiavgift etter uttaksbestemmelsen av verdien av utleietjenesten når utleiebil lånes ut eller brukes av ansatte i virksomheten. Klager har opplyst at denne bruken er begrenset.

  Utleiebiler som stilles til disposisjon for kunder for deres behovsdekning, mens de venter på å få levert sin egen bil fra verkstedet, kan etter klagers syn ikke anses som "varer og tjenester fra virksomheten til personbefordring" (i bedriften), og § 14, annet ledd nr 5 gir ikke hjemmel for avgiftsplikt. Lovbestemmelsen gjelder etter klagers oppfatning den uttakene bedriftens bruk av varer/tjenester til personbefordring. Tjenestene tas til bruk i salgs  og verkstedsdriften, og ikke for å transportere egne ansatte, kunder og forretningsforbindelser.

Klager anfører videre at hjemmelen for etterberegning i nærværende tilfelle i så fall må være merverdiavgiftsloven § 14, annet ledd, nr. 4. Forutsetningen for avgiftsplikt etter denne bestemmelsen er at utleietjenesten gis som gave, altså vederlagsfritt. En gaveytelse forutsetter imidlertid at noe presteres uten at det foreligger en forpliktelse. Dette betyr at bestemmelsen ikke kan benyttes i dette tilfellet hvor det foreligger en forpliktende avtale om å stille utleiebil til disposisjon.

Klager har også kommentert fylkesskattekontorets påstand om at det ikke foreligger utleie, fordi kundene "ikke belastes direkte" for bilbruken. Etter klagers mening er det tilstrekkelig at det belastes avgift av totalbeløpet som kundene faktureres, og at det ikke kreves noen "direkte belastning" for hver faktor i totalvederlaget.

Videre anfører klager at det må være  klart at det ved kalkuleringen av prisene er hensyntatt alle relevante kostnader forbundet med omsetning av varer og tjenester, herunder også kostnader ved å stille erstatningsbil til disposisjon. Gjennom de fastsatte priser betaler kundene klart billeie.

Etter klagers mening finnes det ingen sannsynliggjøring av fylkesskattekontorets oppfatning om at kundene ikke betaler for bruken av bilene. At det ikke betales noe for bruken er dessuten heller ikke forenlig med alminnelig forretningsfilosofi og næringsdrift.

Det anføres at fylkesskattekontoret ved sin vurdering har lagt for stor vekt på Skattedirektoratets uttalelse i Av 19/1993 pkt 1. Nevnte melding gjelder et tilfelle hvor utlånsbiler var leiet inn fra et utleiefirma. Etter klagers oppfatning er dette et helt annet forhold enn det som foreligger i denne saken hvor det er samme registrerte virksomhet som driver utleie av biler og som stiller biler til disposisjon for bilkjøpere og reparasjonskunder. Etter klagers mening er uttalelsen i Skattedirektoratets melding Av nr 19/1993 punkt 1 uten betydning for nærværende sak.

  Klager har  for øvrig gjort følgende gjeldende i brev av 26. juni 2000 (dok 9):

"Bilimportøren (G AS) har registrert de sakene som forhandlerne har rapportert vedrørende mobilitetsgaranti. Tallen kan spaltes slik at det foreligger klare tall for hva som gjelder erstatningsbiler.

Nedenfor angis de registrerte nettotallene samt hvor stor minkingen av etterberegnet merverdiavgift skal være for hvert enkelt av selskapene.

Vi håper at tallene nedenfor er tilstrekkelige til at Skattedirektorat kan instruere de aktuelle fylkesskattekontoret til å foreta en minking av avgift. Vi tror at tallene er lave sett i forhold til hvor høy den faktiske bruk av erstatningsbiler har vært som følge av forpliktelser i henhold til mobilitetsgarantien. Årsaken til dette skyldes at ikke all bruk av erstatningsbil vil bli registrert i importørens registre og datasystemer. Vi tror således at det vil være mer korrekt at man foretar en økning av de tallene som fremkommer nedenfor med eksempelvis 30% for å foreta en korrigering av etterberegningen som er mest mulig korrekt. Men, de tallene som vi opererer med nedenfor er de som forefinnes bilimportørens datagrunnlag." "

For nærmere oversikt over nevnte tall se dok 9.

Videre hitsettes fra brevet:

"I Skattedirektoratets brev av 18. mai 2000 knyttes det også enkelte kommentarer til de andre årsakene for at det er stillet erstatningsbiler til disposisjon. Vi er ikke enig i de betraktninger Skattedirektoratet her gjør, slik at vår klage og våre anførsler som tidligere er gitt, opprettholdes.

Når Skattedirektoratet hevder at biler som stilles til disposisjon som følge av forsinket levering av en betalt bil eller som følge av urimelig lang reparasjonstid eller delemangel, kan ikke vi se saken på en annen måte enn det som er beskrevet i våre tidligere brev mv. Vi vil bemerke at når eksempelvis en bil som er bestilt og betalt  blir forsinket, kan man si at det blir gitt en rabatt på den bestilte bil mot at det isteden betales et løpende leievederlag for bruken av erstatningsbiler. Tilsvarende må gjelde ved urimelig lang reparasjonstid eller ved delemangel.

Skattedirektoratet skriver også at det må foretas en uttaksberegning når bilene disponeres til demonstrasjonsbruk. Til dette vil vi bemerke at demonstrasjonsbruk i henhold til fast praksis ikke anses som personbefordring slik at vi ikke kan si oss enig med Skattedirektoratet vedrørende denne vurdering. Når det derimot gjelder lån til ansatt, er vi enig i at merverdiavgift skal beregnes etter reglene om uttak basert på bruken.

  Vi vil også bemerke at det etter vår oppfatning fremstår som tendensiøst når Skattedirektoratet sier at erstatningsbiler i forbindelse med at kunder har biler på verksted stilles gratis til disposisjon. Det er helt åpenbart at bilforhandlere ikke stiller noe som helst gratis til disposisjon. Det at en kunde får stilt en bil til disposisjon er en del av avtalen om levering av henholdsvis utleietjenester og verkstedstjenester. Det fremstår som helt ulogisk at verkstedstjenesten betales full ut, mens man gratis får lånt en bil. Skattedirektoratets vurdering kan ligne en sak hvor en detaljist har en reklamekampanje hvor det står at man kan ta tre gjenstander, men bare å betale for to. Vi formoder at Skattedirektoratet i en slik sak ikke vil si at det er omsatt to gjenstander og at den tredje er tatt ut og at merverdiavgift skal beregnes etter reglene om uttak. Dette er markedsføringsgimmick som næringsdrivende bruker for å lokke kunder. Den samlede prisen for leveransene er beregningsgrunnlaget."

Fylkesskattekontoret har begrunnet etterberegningen med at vederlagsfritt utlån av utleiebiler må anses som uttak fra utleievirksomheten til formål som faller utenfor loven, jf merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd nr 5 første avsnitt. Det er lagt til grunn at utlånet / utleien fremsto som gratis for kundene, da det ikke fremgikk av kjøpskontrakten eller fakturaen for bilsalget eller verkstedstjenesten at kunden også betalte for eventuell bruk av erstatningsbil. Fylkesskattekontoret har videre anført at tilbudet om bruk av erstatningsbil ikke tilbys alle kunder, f eks gjennom reklame og markedsføring. Etter fylkesskattekontorets oppfatning er det tale om en ekstraytelse overfor enkelte kunder eller grupper av kunder. Kundene kan således ikke anses å ha leid bilen i egentlig forstand, idet det ikke er betalt særskilt for bruken av bilen.

Til selskapets anførsel om at verkstedskunden har betalt for disponeringen av bilen, anfører fylkesskattekontoret at klager må dokumenter at rabatten er reell. Dette er nødvendig for å kunne legge til grunn at det er omsatt utleietjenester, og det således ikke oppstår noen plikt til å beregne merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 14, annet ledd nr 5.

Fra fylkesskattekontorets vedtak (dok 4, side 4) hitsettes:

«Forutsetningen for at en slik rabatt godtas som en reell rabatt, er at rabatten i henhold til god regnskapsskikk registreres på en betryggende måte i regnskapet, jf regnskapsloven § 4, jf § 8.

Fylkesskattekontoret vil i denne forbindelse også vise til forskrift nr 2 om innhold av salgsdokument § 2 d, hvor det fremgår at salgsdokumentet klart skal angi hvilket kvantum som faktisk er levert, og ikke bare rabatten eller bare den avgiftspliktige leveransen.

Fylkesskattekontoret vil i den forbindelse også vise til klagesak nr 3284 hvor Skattedirektoratet har uttalt følgende:

  « Dersom det som er angitt i fakturaen er ment å skulle være rabatt, skulle dette klart fremgå av fakturaen. Selskapet har ikke fremlagt noen dokumentasjon for at fakturaer bokført på reskontro for salgsprøver i virkeligheten er en form for rabatt. Dette fremgår heller ikke av fakturaen hva som er beregningsgrunnlaget for rabatten.

Grunnlaget for gratisleveransene må videre kunne dokumenteres på en skikkelige måte i regnskapet.

Tilsvarende gjelder klagerens sammenligning med rabatter av såkalte «bonuskartonger» og «13 på dusinet»-rabatter, hvor det også her stilles krav om skikkelig registrering i regnskapet»

Så vidt fylkesskattekontoret vet er rabatten i form av utlån av bil som avgiftspliktige anfører er levert sammen med verkstedstjenesten ikke angitt på salgsdokument. Det fremgår derfor ikke at denne ytelsen er gitt og at denne representerer en rabatt for kunden. Fylkesskattekontoret kan derfor ikke godta anførselen om at utlånet representerer en rabatt i merverdiavgiftlovens forstand.»

Fylkesskattekontoret har videre anført at plikten til å beregne merverdiavgift etter lovens § 14, annet ledd nr 5 er til stede for personkjøretøy som benyttes "til personbefordring, herunder anskaffelse, vedlikehold, bruk og drift av personkjøretøy" selv om det brukes i en avgiftspliktig virksomhet.

Etter fylkesskattekontorets oppfatning vil varer og tjenester som medgår ved utlån av leiebil til andre enn avgiftspliktige selv og/eller ansatte omfattes av merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd nr 5 første avsnitts alternativer «drift» og «bruk» av personkjøretøy.

Fylkesskattekontoret anfører videre at dersom merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd nr 5 første avsnitt skal tolkes slik at den ikke får anvendelse på utlån av leiebil til andre enn avgiftspliktige selv og/eller dennes ansatte, vil dette medføre konkurransemessige fordeler i forhold til bilforretninger og bilverksteder som ikke driver med yrkesmessig utleievirksomhet, og som derfor må leie inn erstatningsbiler. Disse avgiftspliktige vil bli belastet fullt ut med inngående avgift på anskaffelsen av leietjenester for så vidt leiebilene er personkjøretøy. Gitt dette tolkningsalternativ, vil avgiftspliktige som driver yrkesmessig utleievirksomhet og som stiller utleiebil til disposisjon for verkstedskunder, oppnå fradragsrett for inngående merverdiavgift av anskaffelsen og ikke svare merverdiavgift som ved uttak. En slik fortolkning vil etter fylkesskattekontorets oppfatning ikke være i samsvar med prinsippet i merverdiavgiftsloven om at den skal virke mest mulig konkurransenøytral.

  Etter fylkesskattekontorets oppfatning er det særskilte unntaket fra avgiftsplikt som er gitt for personkjøretøy til bruk i yrkesmessig utleievirksomhet, jf merverdiavgiftsloven § 14, annet ledd nr 5 annet avsnitt, ikke ment å innebære noe generelt unntak fra avgiftsplikt ved bruk av egne utleiebiler til annet enn yrkesmessig utleie.

Så lenge det er tale om annen bruk enn dette, har fylkesskattekontoret lagt til grunn at hovedreglene om anskaffelse, bruk og drift av personkjøretøyer må komme til anvendelse, dvs at enten fradragsretten er avskåret eller at bruken utløser avgiftsplikt som ved uttak, jf merverdiavgiftsloven § 14, annet ledd nr 5 første avsnitt sammenholdt med § 22 nr 3.  I motsatt fall vil virksomheter med yrkesmessig utleie av personkjøretøyer komme i en særstilling hva gjelder bruk av egne personkjøretøyer.

Når det gjelder klagers anførsel om at Skattedirektoratets Av melding 19/93 pkt 1 er uten betydning for den foreliggende sak, bemerker fylkesskattekontoret at bestemmelsene om fradragsrett og plikt til å beregne avgift ved uttak i prinsippet er utformet med sikte på å oppnå størst mulig samsvar i regelverket. Prinsipielt skal det således være uten betydning om varer og tjenester kjøpes fra andre eller om man benytter varer og tjenester fra egen avgiftspliktig virksomhet.

Skattedirektoratet er i likhet med fylkesskattekontoret kommet til at klagers bruk av utleiebilene i nevnte tilfeller skal avgiftsberegnes. Ved anskaffelse av personkjøretøyer foreligger normalt ikke adgang til å fradragsføre inngående avgift, jf merverdiavgiftsloven § 22 første ledd nr 3 og 14 annet ledd nr 5. Eneste unntak fra denne hovedregelen gjelder kjøretøyer anskaffet til bruk i yrkesmessig utleie, jf merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd nr 5 annet avsnitt og forskrift nr 90.

  Dersom en personbil som er anskaffet til bruk i yrkesmessig utleievirksomhet også tas til bruk til andre formål, vil sistnevnte bruk måtte avgiftsberegnes iht merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd nr 4 eller nr 5. Merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd bruker formuleringen «som ved uttak». Det dreier seg her ikke om uttak i egentlig forstand. Avgiftsberegningen innebærer et korrektiv til den tidligere fradragsføring av inngående avgift. Merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd må leses i sammenheng med § 22 første ledd nr 3, som avskjærer fradragsretten for anskaffelse som helt fra starten av er ment til bruk som nevnt i førstnevnte  bestemmelse. Merverdiavgiftsloven § 14 rammer omdisponering som skjer etter anskaffelsen. Det er særlig kontrollhensyn, men også hensynet til konkurransenøytralitet, som begrunner avgiftsplikt for disse anskaffelser/bruk selv om de benyttes i avgiftspliktig virksomhet. Når det gjelder drift og bruk av personbiler, har reglene sammenheng med at personbefordring faller utenfor avgiftsområdet. I nærværende sak har utleiebiler vært utlånt vederlagsfritt til kunder i salgs- eller verkstedsavdelingen.

Skattedirektoratet mener at avgjørende for hvorvidt uttaksberegning skal skje, er om det er dokumentert at det foreligger omsetning av utleietjenester, jf Finansdepartementets brev av 28. februar 2000 (dok 10).   Når det gjelder nevnte mobilitetsgaranti kan Skattedirektoratet ikke se at det er omsatt leietjenester som tilsier at denne bruken ikke skal avgiftsberegnes, jf merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd nr 5.

Selv om klager har kostnader ved å tilby ordningen, og kundene under gitte forutsetninger har rett til å få låne erstatningsbil, mener vi det likevel ikke i slike tilfeller er omsatt utleietjenester.

Hvorvidt garantien vil gjøre seg gjeldende eller ikke overfor den enkelte kunde, vil være tilfeldig. Dersom det ikke oppstår feil med en bil vil det heller ikke være nødvendig for kunden å låne bil iht ordningen. Likevel betaler kunden det samme ved kjøp av bil som de kundene som mobilitetsgarantien blir effektiv for. Dette taler for at det i realiteten betales for en garanti, dvs en forsikring om at man ikke vil bli belastet med ekstrautgifter til leiebil, dersom det oppstår feil med bilen.

Ulike garantiordninger er vanlig ved salg av bil. Den normale garanti innebærer at man skal være fri for utgifter til reparasjon dersom det oppstår feil med bilen. Slike garantier gir utgifter for bilforretningen. Kundene betaler likevel det samme ved kjøp av bilen uavhengig av om garantien gjør seg gjeldende eller ikke. Når garantireparasjoner utføres skjer det med andre ord ikke omsetning av verkstedstjenester i merverdiavgiftslovens forstand. Det er ikke erlagt noe særskilt vederlag for den konkrete verkstedstjeneste.

Vi mener således at klager gjennom mobilitetsgarantien ikke kan anses å ha omsatt tjenester som gjelder utleie av biler, jf Finansdepartementets brev av 28. februar 2000 (dok 10).

  For tilfellene der bil leies ut i forbindelse med kjøp av verkstedstjenester har klager anført at det er inngått avtale om utleietjeneste og verkstedstjeneste. Ifølge klager fremstår det som ulogisk at verkstedstjenesten betales fullt ut mens man får låne en bil. Det vises i denne sammenheng til reklamekampanjen hvor det står at man kan ta tre gjenstander men bare betale for to. I et slikt tilfellet er det, ifølge klager, klart den tredje gjenstanden ikke skal uttaksberegnes.

Skattedirektoratet er enig med klager i at den tredje gjenstanden i nevnte eksempel ikke skal uttaksberegnes. Forutsetningen for at en slik rabatt skal godtas som reel er imidlertid, som fylkesskattekontoret anfører, at rabatten i henhold til god regnskapsskikk registreres på en betryggende måte.

I foreliggende sak blir ikke spørsmålet alene om det er dokumentert at det foreligger en rabatt. Av kontrollhensyn må det også kunne kreves dokumentert i salgsdokument at det faktisk er betalt leie for bruken av kjøretøyer. Ellers foreligger bruk som betinger avgiftsberegning, jf merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd nr 5 som nevner «bruk». Ettersom slik dokumentasjon ikke er fremlagt mener vi at bruken må uttaksberegnes, jf Finansdepartementets omgjøringsvedtak i klagesak 3661 (dok 10).

Videre antar vi at det heller ikke i tilfeller der utleiebiler lånes ut ved forsinkelse foreligger omsetning av en utleietjeneste. Ved forsinket levering av f eks ny bil må gratis utlån av bil anses som kompensasjon/erstatning for forsinkelsen, som selger har plikt til å dekke, jf kjøpsloven § 27. Utlånet skjer som en del av den opprinnelig kjøpsavtalen og vil derfor ikke innebære noen ny omsetning, dvs at det ikke skjer utleie mot vederlag. Vi viser i denne sammenheng til uttalelsen i Av nr 17/1990 pkt 6. Tilsvarende vil heller ikke biler som stilles til disposisjon på grunn av urimelig lang reparasjonstid eller delmangel innebære at man står overfor et utleietilfelle.

Klager har videre anført at uttalelsen i Av nr 19/1993 nr 1, som fylkesskattekontoret har lagt stor vekt på, er uten betydning for saken. Klager påpeker at saken gjaldt et tilfelle hvor utlånsbiler var leiet inn fra et utleiefirma. Dette er ifølge klager et helt annet forhold enn det som foreligger i den aktuelle sak, hvor selskapet driver bilutleievirksomhet, og stiller egne leiebiler til disposisjon for bilkjøpere og reparasjonskunder

  Skattedirektoratet kan ikke se at det kan stille seg forskjellig, mht avgiftsbelastningen, om man leier inn et personkjøretøy eller benytter egne kjøretøyer til nevnte formål. I begge tilfeller benyttes personkjøretøyer til formål som skal avgiftsbelegges.  Klagers argument ville eventuelt gitt den som driver yrkesmessig utleievirksomhet en ubegrunnet avgiftsfordel, som ikke samsvarer med at avgiftssystemet skal virke konkurransemessig nøytralt.

Vi foreslår etter dette at fylkesskattekontorets etterberegning fastholdes.

Tilleggsavgift vedrørende forholdet er ilagt med 20% og beløper seg til kr 40 897.

Fylkesskattekontoret viser til at selskapet har unnlatt å beregne utttaksmerverdiavgift ved utlån av utleiebiler uten vederlag. Fylkesskattekontoret anser dette som en uaktsomhet ved regelanvendelsen, slik at vilkårene for å ilegge tilleggsavgift er til stede. I samsvar med praksis og en individuell vurdering av saken har fylkesskattekontoret ilagt tilleggsavgift med 20%.

Klager viser til Klagenemndas opphevelse av etterberegningen i klagesak nr 3661 som gjaldt samme problemstilling. Selv om avgiftsmyndighetene skulle omgjøre Klagenemndas vedtak i nevnte sak fremstår det i alle fall som åpenbart at det ikke kan være grunnlag for ileggelse av tilleggsavgift.

Skattedirektoratet anser rettstilstanden på området for å ha vært såpass usikker at tilleggsavgift ikke er på sin plass i dette tilfellet. Vi foreslår således at tilleggsavgiften vedrørende forholdet oppheves, dvs med kr 40 897.

Skattedirektoratet tilrår etter dette at det treffes slikt:     V e d t a k:

Ilagt tilleggsavgift henført til 3. termin 1995 og 3. termin 1996 med hhv kr 18 605 og kr 22 292 oppheves.

For øvrig opprettholdes etterberegningen.

 

  KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Nemndas medlemmer (Dons Heinfjell, Andersen, Haugerud, Langballe og Omdal) har alle sagt seg enig i Skattedirektoratets innstilling.

Nemndas formann Dons Heinfjell med denne tilleggsbemerkningen:    « Jeg viser forøvrig til mine voteringer i klagesak 3770 og 4179."

 v e d t a k:

Som innstilt.