Klagedato: 11. desember 2015

Klagenemnda stadfestet enstemmig innstillingen.

Saken gjelder: Klage på vedtak om delvis dekning av sakskostnader. Påklaget beløp utgjør kr 10 500

Stikkord: Sakskostnader

Bransje: Oppføring av bygninger

Fvl: § 36

　

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

 

Avgjørelse i møte 18. april 2016 i sak KMVA 8695B – Klager AS.

Skatt x har avgitt slik

I n n s t i l l i n g :

Klager AS, org.nr. xxx xxx xxx, har vært registrert i Merverdiavgiftsregisteret fra 2005. Klager driver entreprenørvirksomhet.

I KMVA-2015-8695 av 26.10.2015 ble etterberegnet inngående merverdiavgift med kr　604　555 for tap på krav stadfestet, mens tilleggsavgift med 20 %/kr 120 891 ble opphevet. Klager fikk følgelig delvis medhold.

Skattekontoret fattet 20.11.2015 vedtak om delvis dekning av sakskostnader med kr 4 698 av et fremsatt krav på kr 65 450 eks. mva. Kravet var fremsatt av advokat A ved Advokat Selskap 1 AS.

Rettidig klage fra Advokat Selskap 1 AS ble mottatt 11.12.2015. I klagen erkjennes at forvaltningsloven § 36 ikke dekker kostnader pådratt før vedtak, og kravet ble derfor nedsatt til kr　22　500 eks. mva. Dette tilsvarer fullt ut kostnadene pådratt etter vedtak om etterberegning.

Skattekontoret fattet den 25.2.2016, etter gjennomgang av klagen, nytt vedtak om delvis dekning av sakskostnader hvor det ble tilkjent kr 12 000, dvs ytterligere kr 7 302.

Påklaget beløp utgjør dermed kr 10 500. Skattekontoret antar at merverdiavgiftsloven (mval.) §　19-1 (2) om at klagegjenstand på under kr 15 000 avgjøres av Skattedirektoratet ikke gjelder for klage på dekning av sakskostnader som følge av endringsvedtak i Klagenemnda for merverdiavgift. Det vises til at mval. § 19-2 (2) angir at skattekontorets vedtak om dekning av sakskostnader etter første ledd kan påklages til Klagenemnda for merverdiavgift uten at det der angis noen beløpsgrense.

Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen:

Dok. nr.	Dokument	Dato
1	KMVA-2015-8695 (Klager AS)	26.10.2015
2	Søknad om dekning av sakskostnader	12.11.2015
3	Vedtak om delvis dekning av sakskostnader	20.11.2015
4	Klage	10.12.2015
5	Vedtak om ytterligere dekning av sakskostnader	25.02.2016
6	Utkast til innstilling	25.02.2016
7	Merknader til innstilling	01.03.2016
A 1	KMVA-2011-6738	31.08.2011

 

Klagen gjelder

Dekning av sakskostnader etter delvis omgjøring av vedtak i Klagenemnda for merverdiavgift.

Sakens faktum

I det opprinnelige vedtaket av 20.11.2015 ble det tatt utgangspunkt i kostnader pådratt etter klage på etterberegningsvedtaket, samt sakskostnadskrav eks. mva, dvs kr 22 500. Etter en konkret skjønnsmessig vurdering kom man frem til at 20 %, kr 4 510, var nødvendige kostnader for å dekke den delen av vedtaket klager fikk medhold i (det ble likevel vedtatt og utbetalt et noe høyere beløp, kr 4 698).

I begrunnelsen fremgår at utgangspunktet er at retten til kostnadsdekning ikke rekker lengre enn for den del av vedtaket som er endret, og at spørsmålet blir hva som har vært nødvendige kostnader for å få den ilagte tilleggsavgiften opphevet. Angående den konkrete vurderingen siteres det fra vedtaket side 3: 

"Utmålingen må skje på bakgrunn av et skjønn over hvor stor andel av sakskostnadene som knytter seg til det som har blitt endret til gunst. Vi anser det rimelig å se hen til klagen som er mottatt 12. mai 2015. Der er det brukt 6 ½ side på anførsler for omgjøring av etterberegningen og hvorfor klager har rett på tap på krav for terminen. Dette gjelder den delen av vedtaket som ble opprettholdt av nemnda, og dermed ingen endring til gunst for klager. Anførsler i klagen som gjelder den ilagte tilleggsavgiften som er opphevet, og dermed endret til gunst, er på 1 ½ side.

Skattekontoret antar etter dette at ikke alle utgiftene til juridisk bistand har vært nødvendig for å få endret vedtaket som gjelder tilleggsavgift. Skattekontoret legger til grunn at det er rimelig med en dekning av 20 % av sakskostnadene. Dette vil utgjøre kr 4 510 (22　550x20　%).

Beløpet på kr 4 698 vil bli utbetalt via DFØ til klientkonto [...]."  

For en fullstendig gjennomgang av det opprinnelige vedtaket av 20.11.2015 vises det til dokument 3 til innstillingen.

I klagen av 10.12.2015 kreves det full dekning av sakskostnadene, påløpt etter vedtak om etterberegning, kr　22　500 eks. mva. Det anføres at alle disse kostnadene har vært nødvendige for å få endret tilleggsavgiften, da det gjelder samme saksforhold. Klager viser særlig til insolvens-vurderingen for debitor anført mot etterberegningen, som avgjørende også for tilleggsavgiften. Klager er dermed ikke enig i det skjønn og den utmåling av sakskostnader som er foretatt i vedtak av 20.11.2015. Klagen omtales nærmere nedenfor.

I klagen ble det også fremsatt krav om dekning av sakskostnader som har påløpt vedrørende klagen på vedtaket av 20.11.2015 (4 timer a kr 2 200, totalt kr 8 800). Dette omtales nedenfor under klagers merknader og skattekontorets vurdering av klagen. Skattekontoret vurderer ikke disse sakskostnadene å vedrøre denne saken, da det må fremmes egen søknad for sakskostnader som man mener har vært nødvendige for å få endret et vedtak om delvis dekning av sakskostnader.

I vedtak av 25.2.2016, inntatt nedenfor, innrømmer skattekontoret ytterligere kr 7 302, dvs kr　12 000 i sakskostnader. Ettersom klager krever full dekning av sakskostnader påløpt etter vedtak, anses også dette vedtaket som påklaget.

 

Skattekontorets vedtak og begrunnelse

Det siteres fra vedtaket av 25.2.2016:

"Vi viser til vedtak av 20.11.2015 hvor det ble gitt delvis dekning av sakskostnader med kr　4 698, samt din klage av 10.12.2015. I opprinnelig søknad var kravet kr 65 450 eks. mva. Bakgrunnen for søknaden var at din klient delvis vant frem i klagesak for Klagenemnda for merverdiavgift.

I din klage opprettholder du ikke lenger krav om sakskostnader forut for skattekontorets vedtak av 21.4.2015, jf. at forvaltningsloven § 36 kun dekker kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Kravet er dermed redusert til kr 22 500 eks. mva. Dette tilsvarer full dekning for kostnader etter vedtaket, selv om din klient bare fikk delvis medhold i nemnda. I vedtak av 26.10.2015 stadfestet nemnda etterberegning av tap på krav med kr 604 555, mens tilleggsavgift på 20 % og kr 120 891 ble opphevet.

Spørsmålet i saken er hvor stor del av det fremsatte kravet på kr 22 500 som har vært nødvendig for å få endret den del av skattekontorets vedtak som gjaldt tilleggsavgiften, jf. forvaltningsloven §　36.

Skattekontoret har etter en fornyet vurdering av saken, og din klage, funnet å øke dekningen av sakskostnader til kr 12 000, dvs en ytterligere dekning med kr 7 302.

I klagen anføres at det faktum som ble presentert vedrørende etterberegningen/tap på krav, og særlig om debitors insolvens, også var av avgjørende betydning da nemnda opphevet tilleggsavgiften. Klager viser til votumet til nemnda om at tilleggsavgift kan unnlates, da forholdet i hovedsak gjelder spørsmål om feil periodisering, og at "Det fremstår også åpenbart at skyldner var insolvent på tidspunktet for tapsføringen."

Det anføres at alle opplysninger/faktum i saken var nødvendige for begge saksforhold, både etterberegning og tilleggsavgift.

Skattekontoret vil vise til at det i flere saker vedrørende sakskostnader som prøves i Klagenemnda for merverdiavgift fremsettes krav om dekning av fulle sakskostnader (begrenset til kostnader etter vedtak og kostnader frem til endringsvedtak i nemnda) selv om klager bare har fått delvis medhold. Det anføres som her at alle kostnadene har vært nødvendige, også de som i utgangspunktet gjelder et forhold man ikke har fått medhold i, da saksforholdet anføres å være det samme. Selv om unntak kan forekomme, gis det gjennomgående ikke dekning av fulle sakskostnader i slike saker, men det foretas konkrete, skjønnsmessige vurderinger av hvor stor del av sakskostnadene som har vært nødvendige for å få endret den del av et vedtak man vinner frem med.

Det vises til vedlagte KMVA-2011-6738, som vurderes å ha likhetstrekk med foreliggende sak, selv om også den saken er en konkret vurdering. I den underliggende klagesaken i nemnda hadde klager fått medhold i frafall av tilleggsavgift med 20 %, mens etterberegning av tap på krav med ca kr　250　000 hadde blitt opprettholdt. Det ble fremsatt krav om dekning av sakskostnader med ca kr　45 000 eks. mva for en tidsbruk på i underkant av 34 timer. Alt var kostnader pådratt etter vedtaket. Skattekontoret tilkjente det som i utgangspunktet ble vurdert å være ca 20 % av sakskostnadene. Ved en inkurie hadde man også tilkjent dekning for merverdiavgiften, samlet ca kr　14 000. Dette tilsvarte ca 30 % av sakskostnadene eks. mva. (ved nok en inkurie blir dette i innstillingen angitt å utgjøre 25 %).

Klager anførte at alle kostnadene hadde vært nødvendige for å få endret tilleggsavgiften, da det gjaldt samme saksforhold som etterberegningen.

Kort oppsummert fant skattekontoret i saken at også en del av kostnadene vedrørende etterberegningen for tap på krav nok hadde vært til nytte også for endringen av tilleggsavgiften. Skattekontoret fant samtidig at ikke alle kostnadene i saken hadde vært nødvendige for å endre den delen av vedtaket man fikk medhold i.

Klagenemnda for merverdiavgift stadfestet enstemmig skattekontorets vedtak om delvis dekning av sakskostnader (ca kr 14 000).

I foreliggende sak finner skattekontoret at også deler av kostnadene vedrørende etterberegning av tap på krav må anses nødvendige for å få endret den del av vedtaket som gjaldt tilleggsavgift. Vi finner imidlertid at ikke alle kostnadene, pådratt etter vedtaket, kan anses som nødvendige for å få endret tilleggsavgiften. Vi viser til at en vesentlig del av kostnadene gjelder anførsler som gikk på at etterberegningen ikke var riktig og som klager ikke fikk medhold i. Vi viser til at en vesentlig del av dette gikk på at debitor var insolvent på tidspunktet for tapsføringen, men vil her fremheve at dette var et forhold som ikke var bestridt av skattekontoret. Skattekontorets etterberegning, og begrunnelsen for å ilegge tilleggsavgift, var at kravet også var bestridt av debitor og at det pågikk sak for domstolene om størrelsen på et eventuelt krav. I sluttfasen av klagenemndsbehandlingen ble det også meddelt at kravet var blitt vesentlig redusert etter rettsforlik i lagmannsretten.

Sagt med andre ord mener skattekontoret at en klage som kun hadde gått på tilleggsavgiften kunne vært fremstilt med vesentlig mindre arbeid, og at ikke alle kostnader pådratt etter vedtak anses som nødvendige for å få endret den delen av vedtaket som gjaldt tilleggsavgiften.

Vi finner etter en konkret skjønnsmessig vurdering at kr 12 000, ca 50 % av sakskostnadene pådratt etter vedtak og som også utgjør påklaget beløp, har vært nødvendige for å få endret den delen av skattekontorets vedtak som gjaldt tilleggsavgiften.

Beløpet på kr 7 302 vil bli utbetalt via Direktoratet for økonomistyring (DFØ) til klientkonto [...]" 

　

Klagers innsigelser

I klage av 10.12.2015 påklages vedtaket av 20.11.2015. Skattekontoret presiserer dermed at klagen er skrevet i forhold til dette vedtaket, og ikke omgjøringsvedtaket av 25.2.2016. Essensen i klagen er likevel at alle kostnader pådratt etter vedtak har vært nødvendige for å få endret den delen av vedtaket som gjelder tilleggsavgift. Følgelig anses også vedtaket av 25.2.2016 som påklaget.

I klagen skrives det at vedtaket av 20.11.2015 er feil og bygger på et uriktig skjønn vedrørende nødvendig bruk av advokat for å få opphevet det underliggende vedtak av 21.4.2015.

Klager siterer begge vota i klagenemndas vedtak av 26.10.2015:

 

Frøystads votum:

"Uenig. Etter en vurdering av de konkrete forholdene i denne saken er jeg enig med klager at kravet mot debitor fremstår som uerholdelig. At det pågår en tvist utelukker ikke at debitor ikke er søkegod."  

Hines Grapes votum, som øvrige medlemmer sluttet seg til:

"Enig i etterberegningen, uenig i ilagt tilleggsavgift. Jeg mener at tilleggsavgift, etter en konkret vurdering "kan", ikke bør ilegges som følge av at forholdet i hovedsak gjelder spørsmål om feil periodisering. Det fremstår som åpenbart at skyldner var insolvent på tidspunktet for tapsføring."  

Klager viser til at det da er gitt at nemndas medlemmer har lest klagens klargjøring av faktum slik dette ble presentert i klagen av 12.5.2015.

Klager ramser opp alle punktene i klagen (se oversikt i klagen side 2). Videre vises det til at klagen var på åtte sider, med 19 bilag på 86 sider. Klager viser til at dette utgjorde et vesentlig arbeid som måtte gjøres for at nemnda skulle få innblikk i grunnlaget for den rettstvisten som pågikk mellom partene, økonomien til debitor og i konsernet, samt økonomien i det aktuelle prosjektet. Klager anfører at uten disse opplysningene, bygget på klagers advokats beregninger og vurderinger, kunne ikke nemndas medlemmer ha forstått at debitor var et uerholdelig selskap.

Klager viser til at disse opplysningene og denne gjennomgangen var nødvendig for begge saksforhold, både vedrørende spørsmålet om fradragsføringen var riktig periodisert, og vedrørende spørsmålet om tilleggsavgiften var berettiget. Videre at dette underbygges av det faktum at begge grupperinger i nemnda legger vekt på det faktum at det var "åpenbart at skyldner var insolvent/debitor fremstår som uerholdelig." Klager viser til at begge vurderingstema bygger på det samme faktum.

Klager viser til at det da er en feilslutning av skattekontoret i vedtak av 20.11.2015 å telle antall sider som i ren tekst omhandler tilleggsavgiften, og ut fra det i sitt skjønn å komme frem til andelen sakskostnader som gjelder tilleggsavgiften.

Klager spør hva man kan ta ut av klagen og likevel vunnet frem med den delen som gjelder tilleggsavgiften.

Avslutningsvis skriver klager at det er åpenbart at den tid som har medgått til advokatbistand i klagesaken etter vedtaket av 21.4.2015 på i alt ti timer og ett kvarter, må dekkes av skattekontoret. Dette utgjør kr 22 500 eks. mva.

Klager nevner for øvrig at etter en gjennomgang av rettspraksis vedrørende forvaltningsloven §　36, frafalles krav om dekning av sakskostnader påløpt før vedtaket av 21.4.2015. Klagers advokat hadde opprinnelig fakturert skattekontoret for sakskostnadene, men vedlegger en kreditnota for dette og viser til at beløpet nå er fakturert klienten.

I merknader til innstillingen, innsendt ved e-post av 1.3.2016, anføres det at det er en feil at vedtaket av 25.2.2016, ikke tar hensyn til kostnader som er påløpt etter vedtaket av 20.11.2015 om delvis dekning av sakskostnader, og som ble fremsatt i klagen av 10.12.2015. Det skrives i klagen at dette er grunnen til at vedtaket av 25.2.2016 påklages. Dette kravet utgjør 4 timer a kr　2 200 eks. mva., totalt kr　8　800. I telefonsamtale 25.2.2016, i forbindelse med oversendelse av nytt vedtak av 25.2.2016 med ytterligere innvilget dekning av sakskostnader, informerte saksbehandler advokat A om blant annet at man må fremme egen søknad om disse kostnadene, da de ikke er en del av denne klagesaken. A uttrykte at han var kjent med dette. Informasjon om dette ble også gitt i oversendelsen av utkast til innstilling. I merknader til innstillingen, i e-post av 1.3.2016, anføres det altså likevel at dette kravet også skulle vært vurdert og tilkjent i vedtaket av 25.2.2016. Klager anfører at vedtaket av 25.2.2016 er feil og bygger på et uriktig skjønn vedrørende nødvendig bruk av advokat for å få endret det underliggende sakskostnadsvedtaket av 20.11.2015.

Skattekontoret forstår for øvrig merknadene som at opprinnelig klage også opprettholdes fullt ut, jf. at det i merknadene legges ned påstand i to punkter med tilkjenning av: 1. kr 10 500 og 2.　kr 8 800.

 

Skattekontorets vurdering av klagen

Skattekontoret viser til endringsvedtaket av 25.2.2016 hvor man har gjennomgått saken på nytt og funnet grunnlag for at en større andel av sakskostnadene pådratt etter vedtak har vært nødvendige for å få endret vedtaket vedrørende tilleggsavgiften. Det fastholdes at det i denne saken, hvor klager kun vant frem vedrørende tilleggsavgiften, ikke er grunnlag for å innrømme fulle sakskostnader eller med et større beløp enn kr 12 000. Det vises til begrunnelsen for dette i vedtaket av 24.2.2016, inntatt ovenfor.

Skattekontoret fastholder at det må fremmes egen søknad om dekning av sakskostnader for omgjøringen av vedtaket av 20.11.2015 om delvis dekning av sakskostnader. Kostnader med kr　8 800 vedrører ikke denne saken. Dette kommer til uttrykk i Merverdiavgiftshåndboken 15. utgave, nederst på side 929, som sier at et avgiftssubjekt som har fått helt eller delvis avslag på krav om dekning av sakskostnader, har på samme vilkår krav på å få dekket kostnader pådratt i forbindelse med å klage på avgjørelsen om sakskostnader.

Viktigst er at dette også følger av at forvaltningsloven § 36 kun gir anledning til å dekke kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Her har skattekontorets etterberegningsvedtak av 21.4.2015 blitt delvis omgjort ved klagenemndas vedtak av 26.10.2015. Det følger av bestemmelsen og praksis at det dermed ikke gis dekning av kostnader påløpt etter omgjøringsvedtaket. Skattekontoret vil vurdere det fremsatte krav i merknadene av 1.3.2016, på kr 8 800, som en egen søknad om dekning av sakskostnader vedrørende omgjøringen av vedtaket av 20.11.2015.

Skattekontorets innstilling til vedtak

Skattekontoret foreslår etter dette at det fattes slikt

 

V e d t a k :

 

Den påklagede delen av skattekontorets vedtak av 25.2.2016, vedrørende delvis dekning av sakskostnader, stadfestes. Krav om dekning av sakskostnader med kr 8 800 vedrørende omgjøring av vedtak av 20.11.2015, avvises.

　

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

 

Nemndas medlem Hines Grape har avgitt slikt votum:

"Enig
Kommentar: Jeg mener at sakskostnadskravet for å få endret det opprinnelige vedtaket om dekning av sakskostnader bør innvilges. Imidlertid en i at dette ikke er en del av denne saken. Mulig skattekontoret burde veiledet noe tydeligere på dette."  

Nemndas medlemmer Rivedal, Ongre, Frøystad og Stenhamar sluttet seg til skattekontorets innstilling.

Det ble etter dette fattet slikt

 

V e d t a k:

 

Som innstilt.