Klagenemnda stadfestet enstemmig innstillingen

Saken gjelder: Etterberegning av inngående merverdiavgift etter tapsføring av tidligere utfakturert merverdiavgift.

Samlet påklaget beløp utgjør kr 293 683

Stikkord:  Tap på krav

Bransje:  Industriell produksjon av reolsystemer

Mval:   § 4-7

Skatteetaten.no:  Avgiftsgrunnlaget

 

Innstillingsdato: 25. september 2015

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse i møte 26. oktober 2015 i sak KMVA 8711 – Klager AS .

Skatt x har avgitt slik

Innstilling: Klager AS, org. nr. xxx xxx xxx, ble registrert i Merverdiavgiftsregistert fra og med 6. termin 1984. Fra og med 1. mai 2006 har virksomheten vært frivillig registrert for utleie av bygg og anlegg.

Virksomheten er registrert med følgende formål: "Produksjon-, handels-, agentur- og konsulentvirksomhet, dermed beslektede forretninger, samt deltakelse og investering i selskaper med beslektet virksomhet."   Etter oppgavekontroll for 6. termin 2013 fattet skattekontoret 5. mai 2015 vedtak om etterberegning av inngående merverdiavgift med kr 293 683.

I brev 22. mai 2015 påklaget advokat NN, Advokatfirmaet XX AS, etterberegningsvedtaket på vegne av Klager AS.   Det er skattekontorets vurdering at klagefristen er overholdt.

Saken er ikke anmeldt til påtalemyndigheten.

Skattekontorets innstilling har vært forelagt klagers fullmektig som har kommentert denne i brev datert 18. september 2015. Merknadene er innarbeidet i innstillingen.

Påklagd beløp utgjør: Termin  Inngående merverdiavgift 6. termin 2013 Kr 293 683

Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen:

Dok. nr.  Beskrivelse av dokument Dato
1 Varsel om kontroll 16.02.2015
2 A Årsoppgjørsposter Klager AS 2013 13.02.2015
2 B Fakturaer fra Klager AS til Selskap 1 AS -"-
3 Opplysninger fra revisor 23.02.2015
4 Varsel om fastsettelse 12.03.2015
5 Tilsvar til varselet 13.04.2015
5 A Vedlegg 1 – Sluttinnberetning Selskap 1 AS -"-
5 B Vedlegg 2 – Betalinger fra Selskap 1 til Klager 2013 -"-
5 C Vedlegg 3 – Takst s. 2 -"-
5 D Vedlegg 4 – Klager årsberetning 2012 -"-
6 Vedtak om etterberegning 05.05.2015
7 Klage 22.05.2015
8 Oversendelse av innstilling i klagesak 08.09.2015
9 Klagers merknader til innstillingen  18.09.2015 A1 Sak Kristansand tingrett – HE Holding 10.07.2105

Klagen gjelder

Klagen gjelder etterberegning av inngående merverdiavgift med kr 293 683. Hele beløpet er knyttet til tapsføring av utestående fordring mot virksomhet som er slått konkurs.

1. Etterberegning av inngående merverdiavgift

1.1. Sakens faktum
Klager AS er et eiendomsselskap som blant annet har drevet virksomhet med utleie av produksjonslokaler til Selskap 1 AS, org. nr. zzz zzz zzz. Selskap 1 AS  har drevet virksomhet med produksjon av hylleinnredninger, men ble tatt under konkursbehandling 19. november 2013.

Forut for konkursen eide Klager AS mer enn 99 % av aksjene hos Selskap 1 AS, mens AA eide den resterende aksjeposten på mindre enn 1 %.

13. februar 2015 leverte Klager AS tilleggsoppgave for 6. termin 2013, der tidligere utfakturert merverdiavgift ble tapsført med kr 418 649. I merknadsfeltet på omsetningsoppgaven ble det opplyst at "[d]et ble oppdaget at årsoppgjørsposteringene v/revisor for 2013 ikke var blitt bokført hos oss og vi har bokført disse nå. Det er bokført tap i forbindelse med Selskap 1 AS' konkurs, bl.a. krav på husleie som det er betalt moms av. Moms-pliktig krav som er tapsført utgjør kr 1 674 600,63 + mva kr 418 649 som kreves tilbakebetalt."

Skattekontoret varslet Klager AS om avgrenset kontroll av omsetningsoppgaven i brev 16. februar 2015.

I svar fra virksomhetens regnskapsfører 16. februar 2015 ble det opplyst at "[k]ravet gjelder omsetning/husleie kr 2 093 250 inkl. mva. Det mangler derfor faktura(er) på kr 158 250. Xxxx Regnskap AS overtok regnskapet i 2012 og har ingen bilag for 2011. Ifølge revisor gjelder saken husleie siste 2,5 år før konkursen i 2013. Klager AS' krav på Selskap 1 AS pr. 01.01.2012 var på kr 5 159 417, så jeg går ut fra at den resterende husleien på kr 158 250 ligger i dette beløpet. Sender med kopi av husleiekontrakt (ikke underskrevet) som jeg fant i permen - den viser at årsleie for 2011 var på (minst) kr 750 000"."

I uttalelse fra revisor BB, zzzz AS, 23. februar 2015 ble det redegjort for tapsføringen og kravets størrelse. Om kravets størrelse siteres: "Regnskapsfører har overført husleiebeløpene til mellomregningskonto slik at det ikke er skille mellom gamle lån og utestående husleie. Lånene er i det vesentlige gjort opp ved konsernbidrag og kapitalforhøyelser. Husleie er fakturert pluss merverdiavgift, men det er også andre mellomregningsposter og betalinger mellom selskapene. Hva betalingen egentlig gjelder er vanskelig dokumenterbart da det ofte ikke fremkommer noe på bilagene, eller kun fremkommer teksten avdrag/husleie."

Skattekontoret varslet 12. mars 2015 etterberegning av hele det tapsførte beløpet.

I tilsvar 13. april 2015 ble det forklart at virksomhetens tapsføring var knyttet til 5 fakturaer på husleie fra Klager AS til Selskap 1 AS. Den første/eldste fakturaen er utstedt 31. desember 2012, mens fire fakturaer er utstedt i 2013. De fem fakturaene utgjør totalt kr 1 548 000 med kr 387 000 i merverdiavgift. I 2013 ble det betalt husleie med tilsammen kr 340 625. Det resterende bruttokravet vil dermed utgjøre kr 1 594 375, hvorav merverdiavgift utgjør kr 318 875.

I sluttinnberetning fra Selskap 1 AS' konkursbo datert 18. mars 2015 foreslås det 7,9 % dividende for kreditorer med uprioriterte krav. Klager AS har som følge av dette tapsført 92,1 %, som utgjør kr 293 683.

Skattekontoret fattet 5. mai 2015 vedtak om etterberegning av hele det tapsførte beløpet.

I brev 22. mai 2015 klaget advokat NN på vedtaket på vegne av Klager AS. Hele etterberegningen ble ikke påklaget, men ble begrenset til kr 293 683.

1.2. Skattekontorets vedtak og begrunnelse

Skattekontoret gjengir i sin helhet vår begrunnelse i vedtaket om å etterberegne inngående merverdiavgift:

"Etter merverdiavgiftsloven § 4-7 første ledd kan beregningsgrunnlaget korrigeres dersom en utestående fordring som det tidligere er beregnet utgående merverdiavgift av, på grunn av skyldnerens manglende betalingsevne anses endelig konstatert tapt.

I denne saken foreligger det fordringer som det tidligere er beregnet merverdiavgift av. Det ble videre åpnet konkurs hos skylder, [Selskap 1 AS], 19. november 2013. Bobehandlingen er enda ikke avsluttet. Selv om det kan være noe uklart om kravet er "endelig konstatert tapt" som følge av dette, er dette spørsmålet ikke avgjørende for skattekontorets vurdering.

Det følger av praksis at retten til tapsføring kun foreligger for såkalte "ordinære kundefordringer". Dette innebærer at selv om det er beregnet merverdiavgift av avgiftspliktige leveranser, så kan fordringene på bakgrunn av det senere hendelsesforløpet anses for å ha endret karakter, til en annen type fordring som ikke gir grunnlag for tapsføring. Skattekontoret viser i denne sammenhengen til Høyesteretts dom inntatt i Rt-2015-168 (Lønningshaugen 15 AS).

Det første som må avgjøres er derfor om fordringene [Klager AS] hadde mot [Selskap 1 AS] var "ordinære kundefordringer" på tapsføringstidspunktet 13. februar 2015.

Fra KMVA-2003-4936 siteres følgende vedrørende vurderingstemaet:

"I vurderingen av når en betalingsforpliktelse basert på en kundefordring skal anses som et driftstilskudd/lån, må det legges vekt på hvorfor de normale kriterier for betaling er fraveket. Består det mellom kreditor og debitor et nært forhold økonomisk eller gjennom eierskap, vil det være momenter av betydning for vurderingen av fordringens karakter der kreditor har unnlatt å innfordre kravene."

Skattekontoret registrerer at [Klager AS] eide 53 139 aksjer i [Selskap 1 AS], mens AA eide 341 av aksjene.

[Klager AS] eies av CC med 1 500 aksjer, DD med 1 500 aksjer, AA med 341 aksjer og Selskap 2 AS med 6 659 aksjer. Selskap 2 AS eies av EE, FF og GG med 30 aksjer hver.

HH er styreleder og daglig leder i [Klager AS], og var styreleder i [Selskap 1 AS]. I tilleggsoppgaven til 6. termin 2013 ble det tapsført merverdiavgift med kr 418 649, som bygde på at det forelå et samlet utestående fra husleieforholdet på kr 2 093 250.

Under kontrollen er det opplyst at tapet knyttet til husleien trolig er noe lavere, fordi det for betalingene fra [Selskap 1 AS] til [Klager AS] er vanskelig å vite om de gjelder betaling av husleie eller betaling av annen gjeld. I tilsvar av 13. april 2015 er det lagt til grunn at utestående husleie på konkursåpningstidspunktet totalt utgjorde kr 1 594 375, der merverdiavgiften utgjør kr 318 785 av kravet.

Skattekontoret tar utgangspunkt i at [Selskap 1 AS] i alle tilfeller har hatt en betydelig gjeld til [Klager AS]. [Klager AS] har ytt [Selskap 1 AS] flere lån, som er ettergitt i form av kapitalbidrag og kapitalinnførsel i [Selskap 1 AS]. Selv om [Klager AS] sitt utestående fra utleieforholdet totalt utgjør kr 1 594 375 (i motsetning til kr 1 674 600 som opprinnelig lagt til grunn ved tapsføringen), har [Selskap 1 AS] i alle tilfeller opparbeidet seg en betydelig gjeld i utleieforholdet parallelt med at [Klager AS] har ytt og ettergitt andre lån til [Selskap 1 AS].

Skattekontoret mener den parallelle ytelsen av lån og kapitalinnskudd i [Selskap 1 AS] gir en klar indikasjon på motivet for at [Klager AS] godtok at [Selskap 1 AS] ikke betalte den skyldige husleien. Allerede i 2011 forelå det et utestående krav for husleie på kr 963 000. Skattekontoret mener at det her foreligger en langvarig misligholdsperiode, der [Klager AS] har godtatt at [Selskap 1 AS] opparbeidet seg et utestående på totalt kr 1 594 375 grunnet interessefellesskapet mellom [Klager AS] og [Selskap 1 AS], der utleier eide omtrent alle aksjene i leietaker.

Skattekontoret legger til grunn at utleier, overfor en uavhengig leietaker, ikke ville ha godtatt et så langvarig og omfattende mislighold av leieavtalen uten at det hadde blitt gjennomført en rekke tiltak for å drive inn fordringene.

I tilsvaret vises det til at leietaker [Selskap 1 AS] produserte hylleinnredninger for innredning av kontorer, skoler, butikker mv., og at de utleie lokalene var produksjonslokaler for [Selskap 1`] produksjon av stålprodukter. Lokalene var tilpasset denne produksjonen, og det var ikke tillatt å bruke eiendommen i detaljhandel. Eiendommen er videre beliggende på xxxxxxxxxx. Det anføres at bruksområdet for alternativ virksomhet var betydelig begrenset, slik at det ikke ble vurdert som aktuelt eller realistisk å forsøke å finne en annen leietaker.

I tillegg opplyses det at utleier var kjent med at leietaker hadde en betydelig leasingavtale på en stor maskin som var hovedproblemet finansielt sett. Det å flytte maskinen ville være kostbart, slik at en utkastelse ville påføre [Selskap 1] så store kostnader at det ville medføre konkurs.

I tilsvaret vises det videre til årsberetningen for 2012, hvor styret mener at forutsetningene for fortsatt drift var til stede. Betalingsmisligholdet fra [Selskap 1] sin side var heller ikke langvarig, den første fakturaen som ikke ble betalt hadde forfall 30. januar 2013, og [Selskap 1] betalte tre avdrag på husleien i 2013: kr 75 000 9. april 2013, kr 185 000 7. mai 2013 og kr 80 625 6. juni 2013, i tillegg til noe nedbetaling av lån. Dette taler for at utleier kunne forvente forsinket oppgjør.

Saksforholdet anses også sammenlignbart med klagenemndas avgjørelse i KMVA-2014-8372, hvor Klagenemnda kom til at betalingshenstanden måtte anses forretningsmessig begrunnet, blant annet fordi utleieforholdet var fullstendig tilpasset til leietaker.

Skattekontoret ser opplysningen om at de utleide lokalene var tilpasset [Selskap 1] som leietaker, og at [Selskap 1] faktisk har betalt noe. De tre delbetalingene for skyldig husleie gjennomført i tidsrommet 9. april 2013 til 6. juni 2013 er til sammen på kr 340 625.

Skattekontoret viser til at det årlige leiebeløpet var kr 774 000 eksklusive merverdiavgift. Med merverdiavgift var leiebeløpet kr 967 500. Selv om delbetalingene i 2013 ga utleier en viss forventing om at utestående husleie ville bli betalt, er det også viktig å merke seg at betalingene som ble gjennomført i 2013 ikke innebar noen reduksjon av det tidligere opparbeidede utestående. Betalingene i 2013 på kr 340 625 var ikke i nærheten av å dekke det årlige leievederlaget på kr 967 500, da [Selskap 1] gikk konkurs 19. november 2013.

Når det gjelder anførselen om at utleieobjektet var tilpasset leietakers virksomhet i en slik grad at utkastelse ikke ble ansett aktuelt, mener skattekontoret at også dette momentet må ses i lys av at [Klager AS ] ga [Selskap 1] en rekke lån, kapitalinnskudd og henstand med betaling på samme tid. Der en uavhengig utleier i alle fall ville undersøkt markedet og arbeidet for å skaffe en ny leietaker, hadde Klager AS åpenbart en egeninteresse i å sikre videre drift i [Selskap 1]. Skattekontoret mener inndrivelsen av husleiefordringene og oppfølgingen av utleieforholdet må vurderes i lys av utleiers samlede økonomiske interesser i leietaker. Samlet sett fremstår det som om utleier har jobbet for å sikre videre drift i [Selskap 1], fremfor å foreta en reell inndrivelse av eksisterende krav, og å hindre ytterligere tap ved å opprettholde leveransene til tross for opparbeidelsen av et betydelig samlet utestående.

Etter utleieavtalen kunne som nevnt utleier si opp leieforholdet 14 dager etter det første misligholdet. Skattekontoret mener at leieforholdet i denne saken må anses opprettholdt grunnet interessefellesskapet mellom utleier og leietaker. Utleier hadde en interesse i å opprettholde utleieforholdet til tross for manglende betaling, grunnet de økonomiske eierinteressene i [Selskap 1], noe som også underbygges av kapitalinnskuddene [Klager AS] gjennomførte for å styrke økonomien i dette selskapet.

Skattekontoret legger til grunn at det er nevnte økonomiske interesser som har medført at [Klager AS] opprettholdt leieforholdet i såpass lang tid til tross for manglende betaling av utestående leie, samt begrunnelsen for at utleier heller ikke foretok reelle inndrivelsestiltak eller forsøk på å skaffe en ny leietaker. Dette innebærer at fordringene ikke kan anses å være "ordinære kundefordringer" etter § 4-7 første ledd på tapsføringstidspunktet.

Skattekontoret mener derfor at virksomheten ikke hadde grunnlag for å fradragsføre kr 418 619 som inngående avgift i omsetningsoppgaven for 6. termin 2013.

I tilsvaret er det vist til at det foreligger en sluttinnberetning fra konkursboet til [Selskap 1] datert 18. mars 2015, som viser at det foreslås 7,9 % dividende for kreditorer med uprioriterte krav. Ettersom skattekontorets konklusjon i denne saken er at fordringene på tapsføringstidspunktet ikke utgjorde "ordinære kundefordringer", er det konkrete tapstidspunktet strengt tatt ikke relevant, men vil i alle tilfeller utgjøre en subsidiær begrunnelse for vedtaket.

Dersom de tapsførte fordringene utgjør ordinære kundefordringer i relasjon til merverdiavgiftsloven § 4-7 første ledd, vil skattekontoret bemerke at tapsføringen i alle tilfeller ikke skulle vært foretatt i omsetningsoppgaven for 6. termin 2013. På konkursåpningstidspunktet forelå det ikke holdepunkter for at kravet var endelig konstatert tapt. Konkursåpning er ikke i seg selv en hendelse som medfører at tapsføring kan finne sted. Basert på opplysningene i tilsvaret, vil det eventuelt tidligst i mars 2015 (2. termin 2015) foreligge grunnlag for å gjennomføre en forholdsmessig tapsføring. På bakgrunn av skattekontorets vurdering og konklusjon ovenfor, er det imidlertid ikke behov for å gå nærmere inn på dette spørsmålet".

1.3.  Klagerens innsigelser

I klagen 22. mai 2015 gjentok advokat NN anførselen om at vilkårene for tapsføring var oppfylt. Skattekontoret mener det er hensiktsmessig å sitere de vesentligste delene av klagen:

  "2 Sakens bakgrunn og skattekontorets vedtak

Klager er et eiendomsselskap som blant annet har drevet virksomhet med utleie av produksjonslokaler til Selskap 1 AS (org. nr. zzz zzz zzz) (Selskap 1). Selskap 1 AS drev virksomhet med produksjon av hylleinnredninger, men ble latt under konkursbehandling 19. november 2013. Som følge av konkursen, leverte Klager AS, 13. februar 2015, en tilleggsoppgave til 6. termin 2013, der inngående merverdiavgift var fradragsført med kr 418 649. Fradragsføringen knyttet seg til tapsføring av fordringer som følge av manglende innbetaling av husleie fra Selskap 1 AS.

Skattekontoret legger i sitt vedtak til grunn at vilkårene for å korrigere beregningsgrunnlaget for merverdiavgift, som følge av tap på fordring, ikke er oppfylt, og at den fradragsførte merverdiavgiften derfor skal tilbakeføres i sin helhet.

Skattekontorets begrunnelse for vedtaket er primært at fordringene ikke kan anses å være «ordinære kundefordringer» etter mval. § 4-7 første ledd på tapsføringstidspunktet, slik at virksomheten ikke hadde grunnlag for å korrigere/fradragsføre merverdiavgiften på husleien.

Skattekontoret viser til at Selskap 1 AS har opparbeidet seg en betydelig gjeld i utleieforholdet parallelt med at Klager har ytt og ettergitt andre lån til Selskap 1 AS. Skattekontoret mener det foreligger en langvarig misligholdsperiode, at dette skyldes interessefellesskapet mellom selskapene, og at Klager ikke ville ha godtatt et så langvarig og omfattende mislighold av leieavtalen overfor en uavhengig leietaker, uten at det hadde blitt gjennomført en rekke tiltak for å drive inn fordringene. Skattekontoret viser videre til at en uavhengig utleier i alle fall ville undersøkt markedet og arbeidet for å skaffe en ny leietaker. Skattekontoret viser til at selv om delbetalingene i 2014, på til sammen kr 340 625, ga Klager «en viss forventning om at utestående husleie ville bli befalt, er det også viktig å merke seg at betalingene som ble gjennomført i 2013 ikke innebar noen reduksjon av det tidligere opparbeidede utestående».

Samlet sett mener skattekontoret det fremstår som om Klager har jobbet for å sikre videre drift i Selskap 1 AS, fremfor å foreta en reell inndrivelse av eksisterende krav, og å hindre ytterligere tap.

Skattekontoret viser for øvrig til at ettersom bobehandlingen ikke er avsluttet, kan det være noe uklart om kravet er «endelig konstatert tapt», men at dette spørsmålet ikke er avgjørende for skattekontorets vurdering.

Basert på virksomhetens tilsvar av 13. april 2015, legger skattekontoret videre til grunn at virksomheten i alle tilfeller aksepterer etterberegning av differansen mellom det tapsførte beløpet på kr 418 649 og beløpet på kr 318 875, som i tilsvaret anføres som det riktige avgiftsbeløpet knyttet til den utestående husleien.

Skattekontoret er av den oppfatning at tapsføringen i alle tilfeller ikke skulle vært foretatt i omsetningsoppgaven for 6. termin 2013, da det på konkursåpningstidspunktet ikke forelå holdepunkter for at kravet var endelig konstatert tapt. Basert på opplysningene i tilsvaret om at sluttinnberetning fra konkursboet er datert 18, mars 2015, legger skattekontoret til grunn at det eventuelt tidligst i 2. termin 2015 vil foreligge grunnlag for å gjennomføre en forholdsmessig tapsføring.

  3 Våre merknader

3.1 Spørsmålet om fordringene skal anses å være «ordinære kundefordringer»

Skattekontoret legger til grunn at fordringene ikke kan anses å være «ordinære kundefordringer» på tapsføringstidspunktet, slik at det ikke foreligger rett til å korrigere beregningsgrunnlaget med tapet på de aktuelle fordringene.

Vi fastholder at de aktuelle fordringene er «ordinære kundefordringer» som gir grunnlag for tapsføring etter mval. § 4-7 og FMVA § 4-7-1, begges første ledd.

Vi viser til vår omtale av Høyesteretts dom av 9. februar 2015 (Rt. 2015 s. 168 - Lønningshaugen 15 AS) i tilsvaret av 13. april 2015. I denne dommen, som også gjaldt tap på fordringer knyttet til husleie, konkluderte Høyesterett med at det ikke var grunnlag for å anse at fordringene hadde endret karakter fra å være en ordinær kundefordring til å utgjøre en del av leietakerselskapenes alminnelige finansiering.

Etter vårt syn slår denne dommen fast at det ikke uten videre er holdbart å anta at en betalingshenstand skyldes et interessefellesskap, slik skattekontoret gjør i herværende sak.

Som vesentlige momenter i vurderingen av om en fordring som følge av interessefellesskapet endrer karakter som nevnt trekker Høyesterett i premiss 50 frem «om kreditorselskapet har særbehandlet debitorselskapet i forhold til sine øvrige debitorer» og «om kreditorselskapets handlemåte kan begrunnes forretningsmessig».

Hva gjelder det første momentet, hadde Klager kun én leietaker og debitor, Selskap 1 AS. Hvorvidt Klager faktisk har særbehandlet Selskap 1 AS sammenlignet med øvrige debitorer lar seg derfor ikke slå fast med sikkerhet. Vurderingen må således bygge på antakelser, hvor vi mener det ikke er grunnlag for å hevde at de ville ha handlet annerledes overfor en uavhengig leietaker.

I sitt vedtak legger skattekontoret til grunn at Klager ikke ville ha godtatt et så langvarig og omfattende mislighold av leieavtalen fra en uavhengig leietaker, og at det ville blitt gjennomført en rekke tiltak for å drive inn fordringene. Skattekontoret legger videre til grunn at en uavhengig utleier i alle fall ville undersøkt markedet og arbeidet for å skaffe en ny leietaker, og at Klager åpenbart hadde en egeninteresse å sikre videre drift i Selskap 1 AS. Vi er grunnleggende uenige i dette. Til dette bemerkes at skattekontoret her synes å overprøve Klagers forretningsmessige skjønn.

Klager AS handlemåte må imidlertid, etter vårt syn, vurderes i lys av forholdene i perioden hvor det ble gitt betalingshenstand, ikke i lys av etterfølgende forhold og det at leietaker rent faktisk gikk konkurs. På tidspunktet hvor betalingshenstanden ble gitt, var Klager AS vurdering at muligheten for å få inndrevet og sikre seg betaling av husleien ble bedre av å la Selskap 1 AS få fortsette leieforholdet, enn å gjøre et forsøk på å skifte ut leietaker i bygget. Som nevnt i tilsvaret, var lokalene tilpasset Selskap 1 AS produksjon av hylleinnredninger i stål, og det var ikke tillatt å bruke eiendommen i detaljhandel, jf. s. 2 av verditakst av 21. mai 2014 (Vedlegg 2 til tilsvaret). I tillegg kommer at eiendommen ligger på xxxxxxxxxx. Bruksområdet for alternativ virksomhet var dermed betydelig begrenset. Det ble derfor, på det tidspunkt betalingshenstanden ble gitt, ikke vurdert som en bedre løsning økonomisk sett, å forsøke å finne en annen leietaker, enn å avvente slik at Selskap 1 AS kunne opprettholde driften. Denne vurderingen ville ikke vært annerledes med en uavhengig leietaker. At leiekontrakten ga utleier rett til å si opp leieforholdet etter 14 dager ved betalingsmislighold endret heller ikke denne vurderingen.

Til skattekontorets anførsel om at Klager ikke ville ha godtatt et så langvarig og omfattende mislighold av leieavtalen overfor en uavhengig leietaker uten at det hadde blitt gjennomført en rekke tiltak for å drive inn fordringene, Selskap 1 vår anførsel i tilsvaret, om at det ved utestående fordringer ved interessefellesskap ikke er et krav om at utleier må ha forsøkt å inndrive kravet. Nettopp fordi det er interessefellesskap, fremstår et slikt krav som upraktisk og meningsløst å skulle gjennomføre.

Det vises i den forbindelse til KMVA 2014-8372, hvor Klagenemnda for merverdiavgift, i en sammenlignbar klagesak av 15. desember 2014, opphevet skattekontorets etterberegning med bl.a. følgende begrunnelse fra et av nemndas medlemmer:

«[...]

Hva gjelder interessefellesskapet er jeg enig i klagers anførsler om at det ikke har hatt betydning for behandlingen av den utestående fordringen. Kjennskapet klager hadde til leietagers økonomi gjorde de/lite hensiktsmessig å purre og helt meningsløst å pådra seg inkassokostnader.

Leieforholdet var fullstendig tilpasset leietager - og det fremstår som mer enn overveiende sannsynlig at det ikke var mulig å få inn en ny tilsvarende betalingsdyktig leietager.

[…]

Da tilleggsavtalen ble etablert var det rimelig håp om full betaling. Leietager betalte hele tiden frem til konkursåpningen leie i henhold til den nye leieavtalen. Videre ble det betalt kr 50 000 pr måned de tre første månedene etter at tilleggsavtalen om høyere husleie ble etablert - som avdrag på etterslepet for 2011.

I en situasjon hvor den løpende leien hele tiden ble betalt kan jeg ikke se at en «uavhengig utleier» da ville ha avsluttet leieforholdet selv om betalingen av etterslepet stoppet opp etter tre måneder - så lenge det i praksis var umulig å få inn ny leietager. At leieforholdet ikke ble avslutt et fremstår derfor som godt forretningsmessig begrunnet.

[...]

Slik situasjonen var kan jeg vanskelig se at fordringen på etterslepet har endret karakter til finansieringsbistand. Konkursen viser at fordringen var klart uerholdelig.»

Vår sak har klare paralleller til denne klagesaken. Det fremsto meningsløst for Klager å skulle purre/sende kravet om husleie til inkasso.

Som nevnt i tilsvaret, var Klager kjent med at Selskap 1 AS hadde en betydelig leasingavtale på en stor maskin som finansielt var hovedproblemet. Det å flytte maskinen ville være svært kostbart, slik at en utkastelse av Selskap 1 AS, og dermed flytting av maskinen, ville påføre Selskap 1 AS så store kostnader at det med sikkerhet ville medført konkurs, og dermed også med sikkerhet et påfølgende tap på husleiefordringene for Klager AS.

Klager så det som realistisk at Selskap 1 AS ville «komme seg på beina» og være i stand til å betale utestående husleie, slik at betalingshenstanden kun ville være midlertidig. Som nevnt i tilsvaret, viser årsberetningen for Selskap 1 AS for 2012, datert 28. mai 2013, at styret i Selskap 1 AS var av den oppfatning at forutsetningene for fortsatt drift var til stede og at reduksjonen i driftskostnader hadde ført til «et vesentlig bedret resultat hittil i 2013». Styret så derfor «relativt positivt på fremtidsutsiktene» (Vedlegg 4 til tilsvaret). Ettersom HH var styreleder i Selskap 1 AS og styreleder og daglig leder i Klager AS, var Klager også kjent med disse opplysningene.

Som nevnt i tilsvaret, betalte Selskap 1 AS dessuten tre avdrag på husleien i 2013; hhv. kr 75 000 9. april 2013, kr 185 000 7. mai 2013 og kr 80 625 6.juni 2013, i tillegg til nedbetaling av lån.

Til skattekontorets anførsel om at betalingsmisligholdet var langvarig og omfattende, skal Selskap 1 at betalingsmisligholdet fra Selskap 1 AS side, vanskelig kan kalles langvarig. Den første fakturaen som ikke ble betalt ved forfall, hadde forfall 30. januar 2013, det vil si i underkant av 10 måneder før Selskap 1 AS ble tatt under konkursbehandling. I lys av at lokalene var særlig tilpasset Selskap 1 AS, og at sannsynligheten for å finne en ny leietaker som var villig til å leie lokalene under disse forholdene og på tilsvarende vilkår, ble ansett for å være svært lav, kan ikke dette anses for å være særlig langvarig betalingsmislighold. Til sammenligning bemerkes at i ovennevnte Høyesterettsdom var betalingshenstand på 1 1/2 år, hvor den tapsførte merverdiavgiften utgjorde kr 418 649, ikke til hinder for fradragsrett.

At det var lite sannsynlig å skulle finne nye leietakere bekreftes også av det som skjedde efter at Selskap 1 AS gikk konkurs. To bedrifter i nnnn viste interesse for å leie deler av fabrikken, men utleie var ikke mulig før lokalene var ryddet. Bygningen var da full av maskiner, lakkanlegg, lagerreoler, arbeidsbenker, etc. Bostyrer hadde ansvaret for å få lokalene ryddet/solgt unna inventaret, hvilket tok tid, og boet inngikk derfor avtale med Klager om leie av lokalene på samme betingelser som Selskap 1 AS hadde hatt. De bedriftene som var interesserte i å leie lokalene var derimot kun villige til å betale under halvparten av den leien boet betalte, selv etter at lokalene var ryddet.

På grunn av ovennevnte, og særlig det at det ikke var tillatt å bruke eiendommen i detaljhandel, så derfor Klager ingen annen løsning enn å selge lokalene. I april 2014 fikk derfor JJ i oppdrag primært å selge eiendommen, sekundært å leie den ut.

Markedsverdien ble, i ovennevnte verditakst av 21. mai 2014, anslått til NOK 11,5 millioner. Det at det ikke var tillatt å bruke eiendommen i detaljhandel medførte en sterk begrensning av antall interessenter, og eiendommen ble solgt for NOK 7,250 millioner til Selskap 3 AS (org. nr. nnn nnn nnn) 12. januar 2015, med overtakelse 1. februar 2015.

Vi mener på denne bakgrunn at også saksforløpet etter Selskap 1 AS s konkurs, viser at Klager AS handlemåte var forretningsmessig begrunnet, og at det var en fornuftig løsning å fortsette leieforholdet med Selskap 1 AS, i håp om at betalingen av husleien ville skje når aktivitetene i selskapet igjen tok seg opp. Det at Klager også har hatt kapitalinnskudd og ytt lån til Selskap 1 AS, endrer etter vårt syn ikke på dette.

Vi mener således at det ikke er grunnlag for skattekontoret til å overprøve Klager sin vurdering om å gi Selskap 1 AS betalingshenstand, og at Klager AS fordringer på husleie fra Selskap 1 AS derfor også må vurderes som «ordinære kundefordringer» på tapsføringstidspunktet. For at skattekontoret skal kunne sette selskapets vurderinger, som er basert på et fornuftig forretningsmessig skjønn, til side, må det foreligge mer enn et interessefellesskap.

3.2 Spørsmålet om fordringene er «endelig konstatert tapt» og kravet størrelse

Skattekontoret viser for øvrig i sitt vedtak til at det kan være noe uklart om kravet er «endelig konstatert tapt». Vi er uenige i dette, da det foreligger sluttinnberetning til tingretten fra bostyrer, datert 18. mars 2015 (Vedlegg 1 til tilsvaret).

Utestående husleie var pr. konkursåpningen kr 1 594 375 inkl. mva med kr 318 875. I sluttinnberetningen fra bostyrer foreslås 7,9 % dividende for kreditorer med uprioriterte krav. Det gjør at kr 261 796 (82,1 % av kr 318 875) etter vått syn kan anses endelig konstatert tapt for Klager AS, jf. mval. § 4-7 første ledd, jf. FMVA § 4-7-1 første ledd bokstav c).

Vi er innforstått med at beregningsgrunnlaget korrigeres i oppgaven for 2. termin 2015.

4 Oppsummering og avslutning

Oppsummert mener vi at vilkårene for å korrigere beregningsgrunnlaget, som følge av tap på utestående fordringer grunnet konkurs hos debitor, er til stede. Vi mener at fordringene på husleie må anses å være «ordinære kundefordringer» på tapsføringstidspunktet.

Etter vårt syn må 82,1 % av fordringene på husleie nå kunne anses endelig konstatert tapt, slik at det er grunnlag for å korrigere/fradragsføre merverdiavgift med kr 261 796, jf. mval. § 4-7 første ledd, jf. FMVA § 4-7-1 første ledd bokstav c)."

Etter at klagen ble mottatt sendte klager inn følgende rettelse:

Vi anfører i pkt. 3.2 at 82,1 % av fordringen på husleie må anses som endelig konstatert tapt, som følge av at det i sluttinnberetningen foreslås 7,9 % dividende for kreditorer med uprioriterte krav, slik at det er grunnlag for å korrigere/fradragsføre merverdiavgift med kr 261 796. Det riktige er at 92,1 % av fordringen, det vil si kr 293 683 (92,1 % av kr 318 875) etter vårt syn må anses endelig konstatert tapt.

Etter å ha mottatt innstillingen til orientering, har klagers fullmektig i brev 18. september 2015 gitt sine kommentarer til innstillingen. Det vises i hovedsak til den redegjørelsen som allerede er gitt og de argumenter som er fremført i klagen. Skattekontoret siterer de deler av kommentarene som oppfattes som en utdyping av klagen:

"Til skattekontorets påstand om at Klager AS ikke kan ha foretatt en forsvarlig vurdering av Selskap 1` fremtidige betalingsevne og at Klager AS  heller ikke hadde særskilte grunner til å forvente at økonomien hos Selskap 1 skulle bedres, jf. innstillingens s. 13 første avsnitt, skal likevel følgende bemerkes:

Etter finanskrisen i 2008, hvor etterspørselen etter Selskap 1 sine kjerneprodukter, reolsystemer, gradvis ble redusert, spesielt fordi stat og kommune var hovedkunder, hadde Selskap 1 funnet et alternativt produktområde, fasadeplater. Dette var produkter som passet meget godt inn i virksomheten og som krevde få investeringer. Av styreprotokollene for Selskap 1 i årene 2011, 2012 og 2013 fremgår at det ble arbeidet aktivt mot dette markedet og flere prosjekter ble også levert. På denne bakgrunn mente styret at bedriften hadde en fremtid og at det var grunnlag for å satse videre. Det gjorde det meningsløst å samtidig skulle arbeide med å finne nye leietakere. Heller ikke en uavhengig utleier ville gjort det så lenge utsiktene til fortsatt drift og derfor også bruk av lokalene, var til stede.

Vi ser det som åpenbart at Skatt x i sin vurdering har lagt avgjørende vekt på interessefellesskapet mellom utleier og leietaker. I praksis mener vi det innebærer at de tolker loven langt snevrere/strengere enn vi mener det er hjemmel for. Lovens ordlyd er klar og Høyesteretts dom av 9. februar 2015 («Lønningshaugen 15 AS») viser at terskelen for å nekte korreksjon er høy, også hvor det foreligger interessefellesskap.

Vi kan ikke se på hvilket grunnlag Skatt x er kvalifisert til å overprøve forsvarligheten av Klager AS forretningsmessig vurderinger, herunder om betalingshenstanden som ble innrømmet, var for lang. Klager AS hadde som nevnt en velbegrunnet oppfatning om at betalingshenstanden reelt ville øke mulighetene til å få husleien dekket. Vi mener det var en åpenbar forretningsmessig begrunnelse, og derfor også et gyldig argument i saken. Perioden på totalt halvannet år er, sett i lys av beliggenheten og lokalenes beskaffenhet ingen lang periode, og mulighetene for å erstatte leietaker med en annen innenfor dette tidsrommet, var ikke bare utenkelig fordi man hadde en begrunnet oppfatning om at Selskap 1 hadde en fremtid, men mulighetene for å finne en passende leietaker var dessuten åpenbart begrenset.

At dette overprøves i ettertid av skattekontoret tilsier uansett forsiktighet, og at det skjønn som er utøvd av selskapet med markedsinnsikten og den nødvendige lokalkunnskapen, som et utgangspunkt, må respekteres.

Skatt x viser også til en dom av 10. juli i år, fra Kristiansand tingrett, hvor tvistespørsmålet er det samme som i angjeldende sak og hvor staten gis medhold med unntak for ileggelsen av tilleggsavgift. Ankefristen er ikke utløpt og dommen er således ikke rettskraftig. Den kan derfor heller ikke tillegges vekt som rettskilde. Uansett er både vurderingen og avgjørelsen utpreget konkret.

Vi mener etter dette at Skatt x med sin tilnærming i saken som gjelder Klager AS, legger opp til en praksis hvor avgiftsmyndighetene på generelt grunnlag vil kunne avskjære utleiere som har et visst interessefellesskap med leietaker, fra retten til å korrigere merverdiavgift med hjemmel i mval. § 4-7, og at det stilles langt strengere krav for disse enn for «uavhengige» utleiere når det gjelder anvendelsen av denne bestemmelsen.

Vi anmoder på denne bakgrunn Klagenemnda for merverdiavgift om å sette Skatt x sitt vedtak til side, og anmoder om en objektiv vurdering som bør føre til at klager innrømmes rett til korreksjon av merverdiavgiftsoppgaven for 2. termin 2015, i tråd med klagen.

1.4.  Skattekontorets vurderinger av klagen
Hjemmelen for tapsføring står i merverdiavgiftsloven § 4-7 (1), som lyder slik: § 4-7.Tap på utestående fordringer og heving (1) Beregningsgrunnlaget kan korrigeres dersom en utestående fordring som det tidligere er beregnet utgående merverdiavgift av, på grunn av skyldnerens manglende betalingsevne anses endelig konstatert tapt.

Bestemmelsen stiller flere vilkår for at tapsføring skal kunne finne sted, blant annet at det må foreligge en "utestående fordring", som det "tidligere er beregnet utgående avgift av", at tapet må "skyldes manglende betalingsevne" og at fordringen på tapsføringstidspunktet må anses "endelig konstatert tapt". Vilkårene i loven må alle være oppfylt.

I tillegg til de lovfestede vilkårene for tapsføring har det blitt presisert i rettspraksis at bestemmelsen kun kommer til anvendelse på "ordinære kundefordringer", jf. Rt. 2015 s. 168, Lønningshaugen. I Lønningshaugen oppsummerer Høyesterett prinsippet slik:

"I de siste 20 år er det avsagt en rekke dommer i underrettene som alle bygger på at det er et vilkår for tilbakeføringsretten at fordringen ikke kan anses å ha skiftet karakter. Det er også et betydelig antall avgjørelser i Klagenemnden for merverdiavgift som bygger på den samme rettsoppfatning, og dette er fulgt opp i teorien.

Det må etter mitt syn anses klart at det ikke vil være adgang til tilbakeføring når leverandørkreditten omdannes til et ansvarlig lån, eller det uttrykkelig er avtalt at leverandørkreditten skal omdannes til en del av den langsiktige finansiering. Det samme må i utgangspunktet også gjelde der omdanningen fremkommer av den regnskapsmessige behandling. Etter mitt syn må det videre legges til grunn at tilbakeføring også kan nektes når leverandørkreditten har skiftet karakter til en annen form for tilgodehavende."

En ordinær kundefordring vil etter skattekontorets mening være en fordring der kreditor har en forretningsmessig interesse av å få dekket sitt tilgodehavende. Dersom kreditor har andre interesser enn de rent forretningsmessige skal ikke staten bære risikoen dersom et tap måtte oppstå.

Klager har presisert at kravet om "ordinær kundefordring" ikke innebærer at interessefellesskap mellom kreditor og debitor automatisk vil avskjære rett til tapsføring. Skattekontoret har heller ikke hevdet at det er interessefellesskapet i seg selv som gjør at de utestående fordringene ikke kan tapsføres i foreliggende sak. Skattekontoret mener at det klare interessefellesskapet, sammen med andre momenter, tilsier at vi her ikke står overfor en ordinær kundefordring, og at tapsføring med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 4-7 ikke kan finne sted.

Skattekontoret mener det avgjørende spørsmålet i saken er om Klager AS' handlemåte kan begrunnes forretningsmessig når det vurderes ut fra Klager AS' stilling alene.

I tillegg til det tapsførte husleiekravet har Klager AS ytt flere lån til Selskap 1. Skattekontoret har oppfattet det slik at disse lånene i stor grad er ettergitt i form av kapitalbidrag og kapitaltilførsel til Selskap 1. Skattekontoret fastholder at den parallelle ytelsen av lån og kapitalinnskudd hos debitor må ses i sammenheng med manglende betaling av husleie, og at Klager AS unnlatelse av å foreta en aktiv innkreving av de utestående husleiekravet etter skattekontorets vurdering er motivert av et ønske om videre drift hos Selskap 1.

Skattekontoret mener det her må tillegges vekt at det utestående husleiekravet tilsvarer mer enn halvannet års husleie. At Klager AS har fått noe oppgjør underveis har skattekontoret tatt høyde for i denne vurderingen, og i realiteten er misligholdet knyttet til husleie for en lengre periode. Det har heller ikke vært slik at Selskap 1 betalte fortløpende husleiekrav forut for konkursen, og det misligholdte kravet lå tilbake i tid. Selskap 1 har over en lengre periode i stor grad misligholdt løpende husleiekrav, og skattekontoret kan ikke se at Klager AS kan ha foretatt en forsvarlig vurdering av Selskap 1` fremtidige betalingsevne. Skattekontoret kan heller ikke se at Klager AS har hatt særskilte grunner til å forvente at økonomien hos Selskap 1 skulle bedres. Klager har anført at alternativ bruk av lokalet var betydelig begrenset, både fordi lokalene var tilpasset debitors produksjonsvirksomhet og fordi lokalene ligger i Gol kommune. Det er også anført at debitor leaset en stor maskin viss flytting ville ha medført betydelige kostnader, med konkurs hos debitor som følge. Skattekontoret mener dette ikke er tilstrekkelig til at Klager AS ikke burde ha jobbet mer med alternative muligheter for å utnytte eiendommen på nnnn. Skattekontoret mener det er usannsynlig at Klager AS  ville ha godtatt et så langvarig og omfattende mislighold av leieavtalen overfor en uavhengig leietaker, uten å ha gjennomført tiltak med tanke på sikring av kravet eller undersøkelser knyttet til alternativ bruk av lokalene. Det kan ikke være en forretningsmessig begrunnet vurdering å fortsette utleieforholdet på tross av at det ikke var lønnsomt. Skattekontoret vil her poengtere at grunnlaget for fremtidig utleievirksomhet hos Klager AS tilsynelatende fullt og helt var avhengig av driften av Selskap 1.

Skattekontoret mener interessefellesskapet kommer til syne i et leieforhold som opprettholdes som den eneste muligheten for å få lønnsomhet hos Selskap 1 AS. Skattekontoret mener bygget er ment å tjene som produksjonslokale for debitor, og at alternativ bruk ikke er vurdert.

Skattekontoret mener foreliggende sak har flere likhetstrekk med Kristiansand tingretts dom 10. juli 2015. I saken var det et interessefellesskap mellom utleier og leietaker, og da leietaker til slutt gikk konkurs var leien misligholdt i 20 måneder.

Om de vurderinger utleier hadde foretatt i forbindelse med videreføring av leieforholdet uttaler retten:

"[Det] kan [...] stilles spørsmål tegn ved hvilken kreditor som ville akseptert et så langt mislighold i en situasjon hvor man visste det ikke forelå muligheter for sikkerhet da alt av verdi var pantsatt, og betaling av forfalt og fremtidig husleie utelukkende var basert på leietakers utsikter for å snu trenden, tjene penger, og igjen betale husleien.

Retten legger videre til grunn at saksøker ikke foretok seg noe med tanke på å avslutte leieforholdet, og få inn nye leietakere og sikre den eneste inntektskilden for selskapet. Som utgangspunkt der utleier og leietaker ikke har noen sammenfallende interesser overhodet er retten av den oppfatning at utleier ikke ville akseptert en så lang betalingshenstand hvor husleien er selskapets eneste inntektskilde. Det innebærer en betydelig risiko plassert hos utleier ene og alene."

I klagen er det anført at saksforholdet i foreliggende sak må anses sammenlignbart med klagenemndas avgjørelse i KMVA 8372, der klagenemnda kom til at betalingshenstanden måtte anses forretningsmessig begrunnet, blant annet fordi utleieforholdet var fullstendig tilpasset til leietaker. Klagenemnda la til grunn at leieforholdet var fullstendig tilpasset leietager, og at det fremsto som mer enn overveiende sannsynlig at det ikke var mulig å få inn en ny tilsvarende betalingsdyktig leietager. Det ble lag til grunn at utleieobjektet, som ble brukt til grisehold, var av en slik størrelse at det hadde formodning mot seg at det ikke var andre griseoppdrettere i området som kunne betale tilsvarende husleie. Skattekontoret skal henvise til avholdt takst over eiendommen i foreliggende sak, der det fremgår at bygget er et produksjonsbygg som kan brukes til flere typer produksjon, og at produksjonshallen er meget fleksibel. Utgangspunktet for å få leid ut til annen leietaker, om enn for en lavere leiepris, synes derfor å være langt bedre i foreliggende sak. Skattekontoret har ingenting å si på Klager AS' vurdering av mulighetene for å få inn en tilsvarende leietaker, men uten å foreta grundige undersøkelser rundt dette kan det knappest sies å ha vært umulig.

Skattekontoret mener inndrivelsen av husleiefordringene og oppfølgingen av utleieforholdet må vurderes i lys av utleiers samlede økonomiske interesser i leietaker.

Samlet sett fremstår det som om utleier har jobbet for å sikre videre drift i Selskap 1, fremfor å foreta en reell inndrivelse av eksisterende krav, og å hindre ytterligere tap ved å opprettholde leveransene til tross for opparbeidelsen av et betydelig samlet utestående.

Etter skattekontorets vurdering kunne de utestående fordringene Klager AS har mot Selskap 1 ikke anses å være "ordinære kundefordringer" på tapsføringstidspunktet. Dersom Klagenemnda skulle komme til at fordringene Klager AS har mot Selskap 1 er ordinære kundefordringer og de materielle vilkårene for tapsføring er oppfylt, vil skattekontoret subsidiært anføre at tapsføringen først kan skje når den utestående fordringen er endelig konstatert tapt. Skattekontoret mener uansett at kravet først kan sies å være tapt på tidspunktet da bostyrers sluttinnberetning bel forelagt tingretten, 8. mars 2015. Tapsføring kan etter skattekontorets vurdering under ingen omstendigheter skje før 2. termin 2015.

Når det gjelder klagers fullmektiges kommentarer til innstillingen mener skattekontoret at disse ikke kan medføre noen endring i vår innstilling.

Til kommentarene vil skattekontoret bemerke at vi ikke ønsker å legge opp til en praksis hvor avgiftsmyndighetene på generelt grunnlag vil kunne avskjære utleiere som har et visst interessefellesskap med leietaker, ved å nekte tapsføring av ubetalte krav. Skattekontoret mener da også å ha redegjort for den konkrete begrunnelsen som ligger til grunn i saken.

Skattekontoret mener rettens vurdering i HE Holding-saken oppsummerer hvilke momenter som bør tillegges vekt ved vurderingen av om en står overfor en ordinær kundefordring.

Misligholdets lengde og omfang, Klager AS' manglende handlinger i forhold til å sikre betaling av utestående krav eller å unngå fremtidige tap, samt Selskap 1` økonomiske situasjon taler samlet for at husleiekravene ikke kan sies å være ordinære kundefordringer.

Skattekontorets innstilling til vedtak Skattekontoret foreslår etter dette at det fattes slikt

Vedtak: Det påklagede vedtaket stadfestes.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Nemndas medlem Frøystad har avgitt slikt votum: "Enig. Jeg er ikke av den oppfatning at en eier som innretter virksomheten sin i et driftsselskap og et utleieselskap, kan innrette sin purrings- og innkrevingsaktivitet annerledes en virksomheter hvor det ikke foreligger interessefellesskap.

Velger man å drive aktivitet i to juridiske subjekter må man opptre som separate juridiske subjekter - dette følger av armlengdeprinsippet. Det holder etter mitt syn ikke å si at man har samme eiere/ledelse og full kunnskap om økonomiske forhold. Man må agere som om enhetene er uavhengige.

Etter mitt syn agerer ikke utleier som uavhengig part. Slik jeg ser det fremstår ikke lokalet som spesialtilpasset og kan brukes til andre formål - det har vært både interesserte leietakere og kjøpere."

Nemndas medlemmer Rivedal, Ongre, Hines Grape og Stenhamar sluttet seg til skattekontorets innstilling.

Det ble etter dette fattet slikt

V e d t a k: Som innstilt.