Lovhenvisninger:

skatteloven § 8-10, § 8-15 tredje ledd, § 14-5 femte ledd, § 14-4 annet ledd, § 13-1 (1) jf. (3)

 

Saksforholdet

Skattekontoret har i sin redegjørelse for saken iht. skatteforvaltningslovens § 13-6 fjerde ledd opplyst følgende om saksforholdet:

"Det fremgikk av selskapets vedlegg til selvangivelsen for inntektsåret 2015 at selskapet hadde en netto bokført valutagevinst på kr [...], som knyttet seg til kortsiktige konserninterne lån.

Skattyter opplyste i vedlegg til selvangivelsen at kr [...] av denne valutagevinsten ikke ble ansett skattemessig realisert pr. 31. desember 2015, og at beløpet derfor ikke var medtatt ved beregningen av selskapets skattepliktige finansinntekt.

Selskapet har krevd å bli lignet etter de særskilte reglene for rederibeskatning i skatteloven § 8-10 flg. for inntektsåret 2015. I skjemaet for rederibeskatning RF-1197 i post 430 Valutagevinst- og tap på kortsiktige poster er det innberettet en valutagevinst på kr 3 998 212. Selskapets finanskapitalandel er beregnet til [...] %, og andel skattepliktig valutagevinst var oppgitt til kr 3 315 662.

Det følger av skatteloven § 8-15 tredje ledd at en andel av gevinster som følge av kurssvingninger på fordringer og gjeld i utenlandsk valuta tilsvarende forholdet mellom selskapets balanseførte finanskapital og totalkapital, er skattepliktige. Tilsvarende andel av kostnader og tap som følge av kurssvingninger skal være fradragsberettiget.

Sentralskattekontoret for storbedrifter fravek selskapets selvangivelse, jf. ligningsloven § 8-3 nr. 1, jf. § 8-1 hva gjaldt den skattemessige behandling av den oppgitte urealiserte valutagevinst på kr [...], som ble vedtatt inntektsført 2015, jf. varsel av 29. august 2016, som selskapet unnlot å besvare.

Skattyter påklaget ligningen 21. november 2016, og advokatfirmaet A har også utarbeidet klage på vegne av selskapet av samme dag. Det vises til innsendte ligningsoppgaver med vedlegg for inntektsåret 2015."

Sentralskattekontoret for storbedrifter oversendte klagen sammen med kontorets redegjørelse til sekretariatet den 18. juli 2018.

I mellomtiden kom Sentralskattekontoret til at det i henhold til skatteforvaltningsforskriften § 16-2-3 er det skattekontoret som skal treffe vedtak i klage over ligningen for inntektsårene 2015 og tidligere, når klagen er kommet fram innen 31. desember 2016. Sentralskattekontoret fattet vedtak i klagesaken den 5. april 2019, hvor skattepliktige ikke fikk medhold.

Saken er nå oversendt til behandling i Skatteklagenemnda, under den forståelse at den opprinnelige klagen opprettholdes overfor Sentralskattekontorets vedtak.

Skattepliktige fikk automatisk partsinnsyn i sekretariatets utkast til innstilling i brev av 26. november 2019, med en frist på 14 dager til å inngi eventuelle merknader. Skattepliktige har ikke inngitt merknader.

Skattepliktiges anførsler

Skattepliktige v/advokat B påklager skattekontorets vedtak.

Skattepliktiges påstand er at urealisert valutagevinst på NOK [...] skal ikke tas med til beskatning som finansinntekt i 2015.

Bakgrunn

C er rederibeskattet, og har vært innenfor ordningen siden 2013. Selskapet ervervet fire aksjeselskap fra D i 2015. De aktuelle selskapene var:

• E
• F
• G,
• H

Det nevnes at C overførte driften av tre [skip], I, J og K, til henholdsvis E, F og H fra [dd.mm].2015. Overføringene ble gjennomført gjennom novasjon av timecharder-avtalene for det aktuelle [skipet].

Inntektene som ble opparbeidet på time-charter kontraktene i C, før time-charter avtalene ble overført til henholdsvis E, F og H, ble regnskapsmessig ført som en fordring på selskapene som etter [dd.mm].2015 ble kontraktspart av de aktuelle time-charter avtalene. Da inntektene på de aktuelle kontraktene er i [valuta] har også fordringen mellom selskapene blitt ført i [...].

Ved utgangen av 2015 hadde C en total fordring på E, F, H og G på [...]. Selskapet hadde samtidig en gjeld til selskapene på totalt [...].

Fordringene oppstod i perioden [dd.mm].2015 og [dd.mm].2015 og det var ingen realisasjon i 2015. I [mm] 2016 ble skipene levert tilbake slik og store deler av fordringen ble tilbakebetalt. Per [dd.mm].2016 var fordringen på [...].

Fordringene og gjelden har således vært på plass i opp mot 20 måneder og er langsiktige i sin natur.

Rettslige vurderinger

Kurssvingninger på valuta er skattepliktig innenfor ordning etter skatteloven § 8-15 (2). I henhold til § 8-15 (3) av samme lov skal denne skatteplikten begrenses til forholdet mellom balanseført finanskapital og totalkapital beregnet til et gjennomsnitt ved inntektsårets begynnelse og slutt.

Det er et prinsipp innenfor norsk skatterett at kun realiserte valutagevinster og tap skal tas til beskatning.

I dette tilfellet har fordringen blitt klassifisert som kortsiktig i regnskapet til C. Det er derimot uomtvistelig at fordringen i praksis er langsiktige fordringer da de har hatt en løpetid på opp mot 20 måneder. I Lignings-ABC følger det at langsiktig gjeld er gjeld som har en levetid i virksomheten utover ett år.

Et resultat der C beskattes for en urealisert gevinst på de langsiktige fordringene på rederibeskattede selskaper i konsernet fremstår som meget urimelig all den tid den interne klassifiseringen i regnskapet kun er en teknisk regnskapsmessig føring som ikke reflekterer at fordringene er en finansiering av datterselskapene og er langsiktige i sin natur.

Fordringen og gjelden er som nevnt realisert i 2016 og valutaeffektene vil da, som for andre langsiktige poster, bli realisert og bli skattepliktige i 2016.

 

Skattekontorets vurderinger

Skattekontoret har vurdert klagen slik i klagevedtaket av 5. april 2019:

"Det er enighet om at kurssvingninger på valuta er skattepliktig innenfor rederibeskatnings-ordningen etter skatteloven § 8-15 (2). Skatteloven § 8-15 hitsettes i sin helhet:

[Utelatt her, sekretariatets bemerkning]

Sktl. § 14-5 femte ledd å anse som langsiktig, med den konsekvens at tidfestingen i så tilfelle følger realisasjonsprinsippet. Skatteloven § 14-5 [femte ledd, sekretariatets bemerkning] hitsettes i sin helhet:

"5)
a. Fordring og gjeld i utenlandsk valuta som forfaller mer enn ett år etter utløpet av det regnskapsåret fordringen eller gjeldsposten er ervervet i,​ vurderes etter følgende regler:

1. Fordringen kan ikke vurderes etter lavere kurs enn den laveste av kursene på årsoppgjørstidspunktet og ervervstidspunktet.
2. Gjeld kan ikke vurderes etter høyere kurs enn den høyeste av kursene på [års]oppgjørstidspunktet og tidspunktet for låneopptak.
3. Urealisert valutatap motregnes mot urealisert valutagevinst.
   b. Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av dette ledd"

Det er skattelovens, og ikke regnskapslovens skille mellom kortsiktige og langsiktige fordringer som er avgjørende for tidfestingen. Dette er blant annet lagt til grunn av Skatteklagenemnda ved SFS i sak 2008-008SKN [Utv-2012-573 pkt. 3.3.5, sekretariatets bemerkning]. Hvorvidt fordringene behandles som kortsiktige eller langsiktige poster, vil få betydning for den skattemessige behandlingen av urealiserte valutagevinster- og tap på fordringene. Valutagevinster og tap på urealiserte kortsiktige fordringer og gjeld, skal inntekts- og kostnadsføres ved regnskapsårets slutt etter en vurdering i henhold til kursen pr. 31.12 i regnskapsåret, jf. skatteloven (sktl.) § 14-4 annet ledd. I henhold til sktl. § 14-5 femte ledd skal urealiserte valutagevinster og tap på langsiktige fordringer og gjeld tidfestes etter et portefølje- og reverseringsprinsipp. Det vil si at det beregnes et nettoresultat for samtlige valutaposter. I denne beregningen reverseres tidligere fradragsførte tap ved at gevinster tilsvarende tapet skal inntektsføres. Dersom nettoresultatet gir en valutagevinst kan skattyter velge å ikke å inntektsføre gevinsten. Ut fra dette må det foretas en nærmere vurdering av hvorvidt disse fordringene skattemessig skal anses som kortsiktige eller langsiktige poster.

Skatteloven § 14-5 (5) setter et skille for fordringer og gjeld i utenlandsk valuta, basert på hvorvidt forfallstidspunktet er mer enn ett år etter utløpet av regnskapsåret gjeldsposten er ervervet i. Spørsmålet blir hva som var avtalt mht. fordringenes forfallstidspunkt.

På bakgrunn av selskapets klage ble selskapet 23. november 2016 anmodet om å oversende kopi av lånedokumentasjon. Selskapet ga følgende beskrivelse av låneforholdene:

"Vi har fire løpende internlåndokumenter vedlagt som ble satt opp for å dekke løpende renteberegning men uten fastsatt maturity date. Grunnen til dette er at vi ønsket å ha en åpen, rullerende fasilitet mellom disse selskapene etter behov og for å dekke opp escrow krav samt vi var usikker på inntjening og når vi kunne gjøre oppgjør. Disse selskapene er 100 % eid internt så vi så ikke dette som et særlig risikoelement."

Aktuelle låneavtaler ble også oversendt sentralskattekontoret. Av låneavtalene, som er identiske for samtlige låntakere, fremgår at låntaker kan låne opp til [...], at lånet løper uten stopp og at det forfaller etter låntakers eget forgodtbefinnende:

"The loan shall have a perpetual tenor and shall be repaid in full at the discretion of the borrower. The loan can be repaid in portions."

Fordringene på datterselskapene ble av selskapet ervervet i 2015, og er opplyst å være realisert i 2016. De har iht. skattyters opplysninger hatt en løpetid på ca. 20 måneder. Det forhold at fordringenes løpetid er kortere enn lovens angitte tidsramme kan tale for at de må anses kortsiktige. På den andre side fremgår det av låneavtalene at lånene er "perpetual", dvs. evigvarende, og at datterselskapene (låntakerne) kan betale ned hele eller deler av lånet når det måtte passe dem. Det forhold at de skriftlige låneavtalene ikke innehar noen bestemmelse om forfall, og at det derfor er evigvarende, kan, isolert sett, tale for å anses de som langvarige iht. sktl § 14-5 (5), slik skattyter har anført.

Det å ikke avtaleregulere forfallstidspunkt i låneforhold er noe som etter skattekontorets vurdering klart avviker fra hva eksterne avtaleparter ville ha avtalt seg imellom. Det fremgår av skatteloven § 13-1 (1) jf. (3) at det ved brudd på armlengdeprinsippet foreligger skjønnsadgang, og at man ved skjønnet skal fastsette formue eller inntekt som om interessefellesskapet ikke hadde foreligget. Skattekontorets finner på denne bakgrunn ikke å kunne legge skattyters synspunkt om at manglende formell avtaleregulering om forfallstidspunkt skal ha den konsekvens at fordringene skal vurderes som langsiktige. Skattyter må antas å ha en dominerende innflytelse over de beslutninger som tas i dets datterselskaper, dvs. låntakerne, og det kan det ikke legges avgjørende vekt på at låneavtalene, som er tilnærmet likelydende, ikke inneholder noen formell bestemmelse om forfall, ettersom det i realiteten er skattyter, som morselskap, som bestemmer når lånet skal tilbakebetales til seg.

Mht. hva som faktisk var avtalt mellom partene om forfall, finner skattekontoret å legge avgjørende vekt på den informasjon som fremgår av samtlige av de aktuelle selskapers årsberetninger med noter, regnskaper, både morselskapets og datterselskapenes, nemlig at det var tale om kortsiktige lån. Dette sammenfaller også med de etterfølgende forhold, hvor lånene også for det vesentligste ble innfridd i 2016, og altså ble gjort opp innenfor den frist som er angitt i sktl. § 14-5 (5).

I mangel av skriftlighet ift. forfall, anser skattekontoret det naturlig å legge vekt på selskapenes forventning om innfrielse, slik de har gjort rede for både i offisielle regnskap med noter samt ligningsoppgavene for 2015 hos samtlige av selskapene. Basert på disse tilkjennegitte opplysninger, er det nærliggende å anta at planen var å innfri fordringene i 2016, dvs. innenfor fristen angitt i sktl. § 14-5 (5). Det er nærliggende å anse forfall for å ha funnet sted i 2016, jf. f eks forsinkelsesrenteloven § 2, hvor forfall er satt til 30 dager etter skriftlig påkrav, hvor forfall på forhånd ikke var avtalt. Ettersom fordringene ble betalt i 2016, kan man etter skattekontorets vurdering ikke for skatteformål legge til grunn at forfall likevel ikke hadde inntruffet i 2016.

Ingen av selskapene har, så langt man er kjent med, forsøkt å få regnskapene sine endret. Hva gjelder den skattemessige behandlingen av fordringene hos de respektive låntakere i avtaleforholdene, dvs. datterselskapene, har disse heller ikke klaget på sine ligninger og bedt om at de samme fordringene for disse selskaper skal vurderes som langsiktige. Ved vurdering av samme "transaksjon" hos begge parter i et låneforhold, som skal vurderes iht. samme regelverk, bør man ha samme skattemessige behandling, jf. likhetsprinsippet, slik at ikke døtrene (låntakerne) tar endelig skattemessig fradrag for urealisert kortsiktig valutatap på gjeld i utenlandsk valuta i 2015, samtidig som morselskapet (långiver) for sin del får samme gjeldsforhold vurdert annerledes, med den konsekvens at morselskapet skal kunne kreve utsatt beskatning av gevinsten på fordringene for morselskapet til et senere år. Reelle hensyn tilsier her at samme transaksjon behandles likt skattemessig hos samtlige aktører i samme transaksjon i det samme konsern.

Skattekontoret kan ut fra en konkret og helhetlig vurdering av situasjonen, ikke se at det er dokumentert at det var avtalt mellom de konserninterne partene at de aktuelle valutalån hadde forfall etter 31. desember 2016. Skattekontoret har kommet til at fordringene, ikke bare for datterselskapene, men også for selskapet må anses kortsiktige og skal beskattes i 2015.

Sekretariatets vurderinger

Formalia

Skatteklagenemnda er rett klageinstans etter skatteforvaltningsloven § 13-3 annet ledd. Når klagen tas under behandling, kan Skatteklagenemnda prøve alle sider av saken, jf. skatteforvaltningsloven § 13-7 annet ledd.

Sekretariatet, som forbereder saker for Skatteklagenemnda, innstiller på at den skattepliktiges klage tas til følge. Sekretariatet er kommet til at de ansvarlige lånene skal klassifiseres som egenkapital, og at det dermed ikke er hjemmel for å skattlegge valutagevinst på fordringer i medhold av skatteloven § 8-15 tredje ledd.

Materielle forhold

Når det gjelder det rettslige utgangspunkt viser sekretariatet til skattekontorets vedtak sitert ovenfor.

Slik sekretariatet ser det reiser saken to spørsmål.

Det første spørsmålet er om de ansvarlige lånene skal klassifiseres som gjeld eller egenkapital. Dersom man kommer til at korrekt klassifisering er egenkapital, er det ikke grunnlag for beskatning av gevinst på kurssvingninger på fordringer og gjeld i utenlands valuta etter skatteloven § 8-15 tredje ledd.

Dersom man kommer til at korrekt klassifisering er gjeld, blir det neste spørsmålet om fordringene skattemessig skal anses som kortsiktige eller langsiktige poster. Dersom man kommer til at fordringene er kortsiktige, vil urealisert valutagevinst bli skattepliktig i skattleggingsperioden 2015, jf. skatteloven § 8-15 tredje ledd jf. § 14-4. I motsatt fall vil urealiserte valutagevinster ikke tidfestes til skattleggingsperioden 2015 i medhold av skatteloven § 14-5 femte ledd.

Klassifisering av kapitaltilførselen – lån eller egenkapital

Skatteloven har ikke egne regler om avgrensningen mellom egenkapital og gjeld, men det foreligger en del rettspraksis, administrative uttalelser, ligningspraksis og juridisk teori på området.

Finansdepartementet har i uttalelse inntatt i Utv. 1997 s. 895 trukket noen prinsipielle retningslinjer vedrørende forskjellen mellom lån og egenkapital. Det fremgår av denne at:

"Klassifiseringen av kapitaltilførselens reelle innhold vil bero på om det er likheten med lån eller egenkapital som er mest fremtredende. Det må da foretas en totalvurdering av hva som er karakteristisk for lånekapital i motsetning til egenkapital. Lån kjennetegnes blant annet ved at det er inngått avtale om renter, tilbakebetalingsplan, tidspunkt for forfall og prioritet i forhold til annen gjeld. Kjennetegn ved egenkapital er at det er overskuddsavhengig avkastning, at det kan anvendes til dekning av løpende tap og at det er særskilte regler for tilbakebetaling. Ved insolvens vil kreditor få dekning før investor. Generelt vil egenkapital være mer risikoeksponert enn lånekapital."

I Ot. prp. nr. 1 (2001-2002) sammenfatter Finansdepartementet de momenter som er særlig relevante ved vurderingen av om kapitalen er egenkapital eller gjeld således:

• Foreligger det plikt for selskapet til å tilbakebetale kapitalen
• Er kapitalen rentebærende eller avkastningen overskuddsavhengig
• Kapitalens prioritet ved insolvens eller likvidasjon
• Hvorvidt kapitalen kan benyttes til dekning av løpende tap
• Medfører innskudd av kapital innflytelse over selskapet
• Kapitalens formelle status og behandling

Kapitaltilførsel i form av ansvarlig lån, betinget aksjeeiertilskudd og aksjonærlån har egenskaper som er typiske for lån og egenskaper som er typiske for egenkapital. For disse typene kapitaltilførsler må det derfor foretas en konkret vurdering som nevnt ovenfor.

At det skal foretas en samlet vurdering av de vesentlige trekk ved forholdet, er også lagt til grunn i Rt-2001-851 (preferansekapital) på side 863 og Rt-2010-790 (Telecomputing) avsnitt 44.

Sentrale dommer er Rt-2001-851 (Preferansekapital) og Rt-2010-790 (Telecomputing) 44 og HR-2017-00350-A (Rauma Energi). I Rt-2001-851 uttales: "Når et kapitalinstrument har egenskaper som har trekk både fra gjeld og egenkapital, må det etter vanlig oppfatning finne sted en klassifisering på grunnlag av en samlet vurdering av de vesentlige trekk ved forholdet for å fastlegge om likheten er størst med gjeld eller egenkapital".

Dersom en fortolkning av forpliktelsens grunnlag ikke gir noe bestemt svar, må klassifiseringen skje ved en samlet vurdering av de vesentlige trekk ved forholdet, jf. Rt-2010-790.

Sekretariatet vil i det følgende gjøre en samlet konkret vurdering av de fire ansvarlige lånene.

Partenes formelle behandling av kapitalinnskuddet

Hva partene har kalt avtalen, danner utgangspunktet for vurderingen, men utgjør heller ikke mer enn det, jf. preferansekapital på side 865:

«Partenes betegnelse av avtalene kan ikke være avgjørende, og neppe heller av vesentlig betydning for vurderingen av dem.»

Det er den privatrettslige realiteten mellom partene som er avgjørende, jf. Telecomputing avsnitt 43. Vurderingen skal foretas på grunnlag av rettsforholdets karakter ved etableringen, jf. Rt-1998-383 på side 392.

Avtalen er her kalt "loan agreement". Selskapet har behandlet kapitaltilskuddet som lån i regnskap og selvangivelser. Dette taler isolert sett for at det dreier seg om lån.

Krav på tilbakebetaling

Det mest sentrale kjennetegnet for gjeld er at låntaker har en alminnelig og ubetinget plikt til å betale tilbake kapitalen. Dette er da også det viktigste momentet ved avgjørelsen av om en kapitaltilførsel skal anses som lån eller egenkapital, jf. HR-2017-350-A (Rauma Energi):

"Det mest sentrale kjennetegnet for gjeld er at låntaker har en alminnelig og ubetinget plikt til å betale tilbake kapitalen. Dette er da også det viktigste momentet ved avgjørelsen av om en kapitaltilførsel skal anses som lån eller egenkapital, jf. Telecomputing avsnitt 44, hvor det innledningsvis heter:

«Det som skiller lån fra et selskaps egenkapital, er at det for lån foreligger en alminnelig tilbakebetalingsplikt, mens egenkapitalen bare kan kreves tilbakebetalt ved likvidasjon, utløsning eller lignende, og da som en andel av differansen mellom selskapets eiendeler og forpliktelser på dette tidspunkt.»"

I avtalen er det ikke sagt noe om avdragsbetaling eller forfallstidspunkt. Tvert imot fremgår det av avtalen at lånet er evigvarende og at kreditor ikke kan fremsette krav om tilbakebetaling ved påkrav. Sekretariatet bemerker at det ved lån er vanlig at det settes en forfallsdato, selv i tilfeller hvor lånene gis som en trekkfasilitet (revolving credit facility).

Mangelen på avtale om en alminnelig og ubetinget tilbakebetalingsplikt for selskapet gjør at kapitalinnskuddet har «evigvarende» karakter uavhengig av om aksjonæren er eier av selskapet. Dette taler med tyngde mot å klassifisere kapitalinnskuddet som «gjeld» i skattelovens forstand.

Sekretariatet er ikke enig med skattekontoret i at selskapet, i egenskap av å være morselskap, bestemmer når lånet skal tilbakebetales til seg. Sekretariatet legger her vekt på at etterprioriteringen av lånene kan innebære at øvrige kreditorer kan motsette seg en tilbakebetaling før lån med høyere prioritet blir nedbetalt først. De formelle begrensningene i avtalene vil også medføre en reell begrensning i morsselskapets mulighet til å få tilbakebetalt kapitaltilskuddene.

Manglende misligholdsbeføyelser

Et annet moment ved vurderingen er om det er fastsatt misligholdsvirkninger ved manglende oppfyllelse av låneforpliktelsen, jf. preferansekapital på side 866 hvor det heter:

«Fraværet av bestemmelser om mislighold i tre av avtalene taler imidlertid for at det foreligger egenkapital og ikke gjeld, da det er vanskelig å tenke seg at en kreditor ikke vil ta inn en slik bestemmelse.»

En avtalt rett for kapitalinnskyter til å heve eller reforhandle avtalen ved mislighold er vanlig ved lån. Det motsatte gjelder for egenkapital, som jo ikke kan sies opp av kapitalinnskyter, og heller ikke gir rett til løpende avkastning før selskapet har besluttet det.

I denne saken er det ikke inntatt noen misligholdsbeføyelser overhode. Tvert om er det avtalt at "the lender has no accelleration or enforcement rights". Dette taler mot å klassifisere kapitalinnskuddet som «gjeld» i skattelovens forstand.

Om kapitalen er rentebærende eller overskuddsavhengig

Dersom avkastningen av kapitalinnskuddet fastsettes uavhengig av selskapets økonomi, er det et trekk som er typisk for låneavtaler, jf. preferansekapital side 865. Derimot vil bestemmelser om at avkastningen skal være overskuddsbasert, trekke i retning av egenkapital.

I dette tilfellet er det betinget renter med 2,22 % pro anno. At det er betinget renter taler isolert sett for at det dreier seg om gjeld. Sekretariatet bemerker imidlertid at renten fremstår meget lav med hensyn til hva slags virksomhet selskapene driver. Shipping-bransjen er både syklisk og har høy risiko, samtidig som selskapet selv opplyser at de var usikker på inntjening når de kunne få oppgjør. Sekretariatet bemerker også at det ikke var avtalt noen sikkerhet, tvert om ble det avtalt lavere prioritet enn øvrige kreditorer.

Slik sekretariatet vurderer det er renten i dette tilfellet nærmest av symbolsk karakter. Etter sekretariatets syn svekker dette betydningen av at det er avtalt renter.

Kapitalens prioritet ved insolvens eller likvidasjon

Dersom kapitalyter har vedtatt å stå tilbake i prioritet for andre kreditorer ved insolvens eller likvidasjon, trekker det vanligvis i retning av egenkapital.

I vår sak er det avtalt at kapitaltilskuddet er et ansvarlig lån, og långiver har akseptert å vike for selskapets øvrige kreditorer i tilfelle insolvens eller konkurs.

Betydning av faktisk tilbakebetaling

I dette tilfellet ble gjelden delvis tilbakebetalt i 2016. Sekretariatet er av den oppfatning at dette ikke er tilstrekkelig til å karakterisere kapitaltilskuddet som gjeld. For det første må vurderingen av kapitaltilskuddet ta utgangspunkt i situasjonen da tilskuddet ble gitt. For det annet er det ikke noe i veien for at innbetalt kapital kan bli tilbakebetalt til aksjonæren.

Samlet vurdering

En samlet vurdering av avtalene tilsier etter sekretariatets syn at kapitaltilskuddene til på E, F, H og G skatterettslig må klassifiseres som egenkapital.

I vurderingen legger sekretariatet avgjørende vekt på manglende tilbakebetalingsplikt og manglende mislighetsbeføyelser, og etterprioritering i forhold til øvrige kreditorer ved insolvens eller likvidasjon. At kapitaltilskuddene er omtalt som lån i avtalen, regnskapene med noter og selvangivelser, og at det er betinget renter kan ikke være tilstrekkelig til å komme til en annen konklusjon.

Konklusjon

Sekretariatet er etter dette kommet til at de ansvarlige lånene skal klassifiseres som egenkapitaltilskudd. Det er dermed ikke grunnlag for beskatning av gevinst på kurssvingninger på fordringer og gjeld i utenlands valuta etter skatteloven § 8-15 tredje ledd.

Subsidiært

Dersom nemnda likevel skulle komme til at kapitaltilskuddet skal klassifiseres som gjeld, er sekretariatet av den oppfatning at gjelden i så fall må klassifiseres som langsiktig gjeld.

Sekretariatet viser til at det i ligningspraksis lagt til grunn at det er riktig å legge avgjørende vekt på juridiske og formelle forhold, se Utv-2012-573 pkt. 3.3.5 SFS SKN. I denne saken ble det ikke lagt vekt på at plasseringene ble "rullert"/fornyet med samme beløp ved utgangen av tidsperioden, og at depositkontoen derfor "reelt" kunne fungere som en langsiktig ordning.

I nærværende sak ble det ikke avtalt noe forfallstidspunkt, det foreligger ingen mislighetsbeføyelser og det er opp til datterselskapene om de ønsker å foreta en tilbakebetaling. De juridiske og formelle forhold taler klart for at det dreier seg om en langsiktig plassering. Det kan da ikke få avgjørende betydning at kapitaltilskuddet rent faktisk ble tilbakebetalt mindre enn 12 måneder etter utgangen av regnskapsåret.

Sekretariatets forslag til vedtak

Klagen tas til følge.

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 – 22.01.2020

Til stede:

                        Skatteklagenemnda

                        Gudrun Bugge Andvord, leder

                        Helene Haugland, medlem

                        Maj Hines, medlem

                        Marianne Husby, medlem

                        Harald Sigurd Olsen, medlem

 

Skatteklagenemndas behandling av saken:

Nemnda viste til vedtaket av 5. april 2019 og skattekontorets redegjørelse. Nemnda mener at skattekontorets vedtak bør fastholdes.

 

Nemnda traff følgende enstemmige

                                                           v e d t a k:

 

Klagen tas ikke til følge.