Retningslinjene gjelder fra 16. desember 2020. Sist endret 24. mars 2023.

1 Innledning

Denne retningslinjen gjelder for utleggstrekk nedlagt av avdeling oppdrag (oppdrag), avdeling bidrag og tilbakebetaling (BT) og skattekontoret. Store deler av regelverket er likt for alle tre særnamsmennene, men det foreligger en del avvikende regler. Vi har forsøkt å ta med de viktigste forskjellene. Vi har også valgt å ta med noe mer innhold enn det som ellers ville ha vært naturlig i en retningslinje om utleggstrekk, f.eks. har vi et eget kapittel om myndigheten til å nedlegge utleggstrekk. Dette er tatt med fordi vi tror det kan være nyttig å kjenne til noen av de forskjellene i regelverket som eksisterer internt i etaten i dag. Parallelt med denne retningslinjen er det laget en egen rutine for livsoppholdsvurdering. Den foretar en grundig gjennomgang av livsoppholdsvurderingen. Behandlingen av dette sentrale punktet er derfor gjort mer overordnet i retningslinjen. I tillegg foreligger det en omfattende beskrivelse av utleggstrekk nedlagt av skattekontoret i skattbetalingshåndboken kap. 14, særlig delene 14-4 og 14-5. 

2 Alminnelige forutsetninger for nedleggelse av utleggstrekk

Tvangsfullbyrdelse av et krav kan bare begjæres når det foreligger et alminnelig eller særlig tvangsgrunnlag. Et alminnelig tvangsgrunnlag kan være dom, kjennelse, rettsforlik mv, mens de særlige tvangsgrunnlagene typisk vil være krav som etter særlig lovbestemmelse er tvangsgrunnlag for utlegg, f.eks. skattebetalingsloven (sktbl.) § 14-1, gjeldsbrev som oppfyller vilkårene etter tvangsfullbyrdelsesloven (tvangsl.) § 7-2 bokstav a mv. I tillegg må tvangsgrunnlaget være tvangskraftig, jf. tvangsl. § 4-1. For at et tvangsgrunnlag skal være tvangskraftig er det flere vilkår som må være oppfylt, blant annet at kravet må være forfalt og misligholdt, jf. tvangsl. § 4-4.  

Tidspunktet for når tvangskraften for et alminnelig tvangsgrunnlag inntrer, er for utleggstrekk særskilt regulert i tvangsl. § 7-21 tredje ledd. Bestemmelsen angir at utleggstrekk ikke kan besluttes etter et alminnelig tvangsgrunnlag før grunnlaget er rettskraftig. At grunnlaget må være rettskraftig, innebærer at avgjørelsen ikke lenger kan påankes og at en eventuell oppfyllelsesfrist er oversittet.

De aller fleste krav som skatteetaten innkrever, er særlige tvangsgrunnlag. For særlige tvangsgrunnlag er det et vilkår for tvangskraft at kreditor har sendt varsel til skyldneren om at tvangsfullbyrdelse vil bli begjært, jf. tvangsl. § 4-18. Et slikt varsel kan tidligst sendes på forfallsdagen. Tvangskraften inntrer to uker etter at dette varselet er sendt.

Når det har gått mer enn ett år etter at det først ble anledning til å tvangsfullbyrde kravet, må det sendes et nytt varsel om at kravet vil bli tvangsfullbyrdet dersom det ikke blir oppfylt, se tvangsl. § 4-19. Dette gjelder både for alminnelige og særlige tvangsgrunnlag.

Merk at det i utgangspunktet er anledning til å nedlegge utleggstrekk for et særlig tvangsgrunnlag selv om grunnlaget for kravet er påklaget eller brakt inn for domstolene. Dette gjelder likevel ikke for administrative sanksjoner, typisk overtredelsesgebyr. I disse sakene må vedtaket være endelig, jf. tvangsl. § 4-18 siste ledd. Det samme gjelder innkreving etter bidragsinnkrevingsloven §§ 26 og 27, jf. § 29 annet ledd.

3 Myndighet til å beslutte utleggstrekk

Særnamskompetansen for utleggstrekk for skattekontoret, oppdrag og BT er regulert i egne bestemmelser. Skattekontoret er i sktbl. § 14-4 gitt kompetanse til å nedlegge utleggstrekk for skatte- og avgiftskrav de er innkrevingsmyndighet for. Oppdrag sin myndighet til å nedlegge utleggstrekk, følger av tvangsl. § 2-14. For BT er kompetansen til å nedlegge utleggstrekk regulert i bidragsinnkrevingsloven § 11.

I likhet med alminnelig namsmann kan særnamsmennene også etablere trekk i ytelser som utbetales fra Norge, selv om skyldneren er bosatt i et annet land. Det kan f.eks. nedlegges utleggstrekk i pensjon fra NAV som utbetales til skyldner bosatt i utlandet. Skattekontoret og BT kan nedlegge utleggstrekk administrativt, dvs. uten at det avholdes en utleggsforretning. Oppdrag må derimot nedlegge utleggstrekk via utleggsforretning.

Skattekontoret

Skattekontoret er gitt en særregel i sktbl. § 14-4 annet ledd bokstav b, hvor det uten nærmere beregning av hva som utgjør lønnsdelen kan etableres utleggstrekk i inntil 20 % av godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Se nærmere under pkt. 3.

Bidrag og tilbakebetaling

BT er i bidragsinnkrevingsloven § 11 annet ledd gitt en særlig kompetanse til å nedlegge utleggstrekk også for uforfalte bidragskrav der skyldneren har misligholdt sin bidragsplikt og ikke stiller sikkerhet. For det første gir bestemmelsen hjemmel for at BT ilegger et utleggstrekk som gjelder både opparbeidet bidragsgjeld, og framtidige uforfalte bidragskrav. Utleggstrekket kan også bestå etter bidragsgjelden er nedbetalt.

For det andre gir den hjemmel for å ilegge utleggstrekk der det ikke er bidragsgjeld, hvis betalingen tidligere har vært misligholdt. Dette alternativet er ikke brukt i stor utstrekning, men er likevel praktisk viktig der bidragspliktige gjentatte ganger ikke overholder betalingsfristen, slik at innbetalingen ikke kommer til de frister som følger av loven.

BT er videre gitt en særlig kompetanse til å nedlegge utleggstrekk mot bidragspliktiges ektefelle, samboer, foreldre eller andre nære slektninger, jf. bidragsinnkrevingsloven § 11 tredje ledd. Det er et vilkår at bidragspliktige arbeider i de nevnte personenes bedrift, og det er grunn til å anta at de medvirker til forsømmelse av bidragsplikten. Bestemmelsen gir kompetanse til å nedlegge trekk for bidragskrav hos en annen person enn skyldneren selv, og er i realiteten en ansvarsbestemmelse.

Særlig om avregningsbestemmelser for BT       

BT har flere særlige avregningsbestemmelser. Disse bestemmelsene regnes ikke som en del av særnamsmyndigheten, men har store likheter med et utleggstrekk. Det er derfor naturlig å omtale disse bestemmelsene kort. 

Dersom NAV har utbetalt for mye av en ytelse, kan dette avregnes i fremtidige utbetalinger. Avregningsbestemmelsene bygger på hensynene bak den alminnelige læren om motregning, og finnes blant annet i folketrygdloven §§ 12-14 fjerde ledd, 22-16 og 22-15 åttende ledd, barnetrygdloven § 13 og bidragsinnkrevingsloven § 28 annet punktum. Det er også andre avregningsbestemmelser som skiller seg noe fra de nevnte bestemmelsene, men de har det til felles at avregning/motregning får den konsekvens at skyldner i praksis får avkortet inntekten.

Avregning gir en inntektsreduksjon som avkorter den ytelsen brukeren får utbetalt. I utgangspunktet kan det avregnes inntil 10 % av framtidige ytelser, men enkelte avregningsbestemmelser hjemler adgang til et høyere trekk. BT har i praksis også satt avregningen høyere dersom skyldner har ønsket det.

Det fremgår av forskrift om uføretrygd fra folketrygden § 4-2 annet ledd første punktum at avregning etter bestemmelsen har bedre prioritet enn utleggstrekk. Dette må imidlertid også gjelde andre avregninger som BT beslutter. Avregning begrenser skyldners rett til utbetaling fra NAV, og dermed midler tilgjengelig for beslag. Skyldners (øvrige) kreditorer kan ikke ha større rett til ytelsen fra NAV enn det skyldner selv har, jf. også uttalelse fra Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 27 (1974-75) s. 24-25. Skattedirektoratet legger derfor til grunn at BT sine avregninger etter andre avregningsbestemmelser har en slik fortrinnsrett selv om dette ikke uttrykkelig fremgår.

BTs avregninger registreres ikke i Utleggsdatabasen (UB). Det betyr at det er en utfordring for andre namsmenn å ta hensyn til avregninger når de nedlegger utleggstrekk. Inntil videre vil BT, ved henvendelser fra skyldneren, måtte sende bekreftelser på avregningen som kan fremlegges for andre særnamsmenn. Slik bekreftelse vil også kunne gis per telefon til andre særnamsmenn. På sikt er det ønskelig å få på plass en systemløsning som gir saksbehandler opplysninger om avregningen i UB.

4. Hvilke ytelser kan det nedlegges utleggstrekk i?

Hvilke ytelser det kan nedlegges trekk i, er regulert i dekningsloven (deknl.) § 2-7. De tre viktigste gruppene utgjør lønn, trygdeutbetalinger og godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Kapitalinntekter er ikke nevnt i bestemmelsen, og det er derfor ikke anledning til å nedlegge trekk i disse.

Det kan nedlegges trekk i lønn mv. etter deknl. § 2-7 første ledd. Lønn som nevnt i bestemmelsen er begrenset til lønn etter fradrag av forskuddstrekk, dvs. nettolønn. Faste tillegg i lønnen som skal dekke lønnstakerens utgifter i forbindelse med arbeidet, er omfattet. Det samme gjelder feriepenger. Overtidsbetaling er også omfattet, men bør bare tas med dersom den er noenlunde fast. Det samme gjelder provisjon. Bonuser er også omfattet av bestemmelsen, men kan være litt vanskelig å oppdage fordi disse normalt utbetales årlig eller halvårlig. Skattefrie utgiftsgodtgjørelser vil det derimot ikke kunne nedlegges trekk i.

Det følger av deknl. § 2-7 annet ledd bokstav a at trekkadgangen også omfatter "annet vederlag for personlig arbeid, herunder tilsvarende arbeidsgodtgjørelse for utnytting av skyldnerens åndsverk, oppfinnelser m.m."

Annet vederlag for personlig arbeid omfatter blant annet arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Dette kan f.eks. være aktuelt for drosjesjåfører, fastleger, artister og forfattere. Utbetalingen vil normalt bestå av vederlag for arbeidet som utføres (lønnsdelen) og vederlag for bruk av driftsmidler, materialer mv. Utleggstrekk kan etter deknl. § 2-7 annet ledd bokstav a kun nedlegges i den delen av vederlaget som utgjør lønnsdelen.

For skatte- og avgiftskrav er det gitt en særlig regel for nedleggelse av utleggstrekk i godtgjørelse til selvstendig næringsdrivende, jf. sktbl. § 14-4 annet ledd bokstav b. Etter denne bestemmelsen kan skattekontorene skjematisk trekke inntil 20 prosent av bruttoytelsen. At det kan trekkes i bruttoytelsen, følger av skattebetalingsforskriften § 14-4-3 tredje ledd siste punktum. Dette innebærer at det ikke skal gjøres fradrag for f.eks. merverdiavgift eller andre utgifter, jf. også LB-2007-133475. Bestemmelsen kommer bare til anvendelse der godtgjørelsen etter sin art typisk inneholder en lønnsdel. Inneholder godtgjørelsen ingen lønnsdel, kan det ikke nedlegges utleggstrekk.

Skattekontoret kan også velge å beregne lønnsdelen av godtgjørelsen og nedlegge utleggstrekk i denne etter deknl. § 2-7 bokstav a. Dette kan være aktuelt dersom en slik beregning gjør det mulig å nedlegge et høyere utleggstrekk enn 20%.

Etter § 2-7 annet ledd bokstav b omfattes også «pensjon eller vartpenger som en arbeidsgiver betaler eller har sikret sine ansatte eller deres etterlatte ved eller uten fradrag i lønnen». Med «vartpenger» (ventepenger) menes godtgjørelse i ventetiden mellom to stillinger, eller mellom fratredelse og ordinær pensjon.

Etter bokstav c omfattes videre "annen pensjon, stønad, livrente eller føderåd". Det kan imidlertid ikke nedlegges utleggstrekk i rettigheter som skyldneren har ervervet mot vederlag etter at fordringshaverens krav ble pådratt. Særnamsmyndigheten kan derimot ta utleggspant i selve rettigheten, jf. deknl. § 2-2. Eksempler på ytelser som omfattes av bestemmelsen, er privat pensjonsordning og ulike forsikringsprodukter som utbetales løpende, f.eks. livrente etter forsikringsavtaleloven § 16-1 fjerde ledd.          

Etter bokstav d omfattes også «underholdsbidrag som skyldneren har krav på til seg selv». Dette vil typisk gjelde ektefellebidrag etter ekteskapsloven § 79. Det er ikke anledning til å nedlegge utleggstrekk i barnebidrag for å dekke foreldres gjeld. Det er barnet som har krav på dette bidraget, jf. barneloven § 67 tredje ledd. Dersom det betales barnebidrag til barn over 18 år, skal dette betales direkte til barnet etter barneloven § 70 fjerde ledd. Det må være anledning til å nedlegge utleggstrekk i dette bidraget for barnets gjeld, jf. Dekningsloven med kommentarer, 1. utgave, 2015.

Etter bokstav e omfattes videre «pensjon eller annen ytelse etter lovgivningen om offentlig trygd eller lignende». Under dette alternativet faller blant annet ytelser etter folketrygdloven, ytelser etter sosialtjenesteloven og ytelser etter kommunale forskrifter om pensjoner og stønader i tillegg til lovbestemte ytelser. Med «ytelse» menes både løpende ytelse og engangsytelse, jf. Ot.prp. nr. 27 (1974-1975) s. 23.

I kjennelse inntatt i Rt 1951 s. 1203 kom Høyesteretts kjæremålsutvalg til at det ikke kunne foretas utleggstrekk i barnetrygd fordi det ville ligge utenfor barnetrygdens formål dersom den ble benyttet til dekning av foreldrenes skattegjeld, jf. også Justisdepartementets lovavdeling sin uttalelse av 17. september 2001 om utleggstrekk i barnetrygd og kontantstøtte. Tilsvarende må gjelde for stønad til barnetilsyn etter folketrygdloven § 15-10.

For kontantstøtte stiller det seg annerledes. Selv om formålet med kontantstøtten er at den skal komme barna til gode, er ikke dette tilstrekkelig til å tolke deknl. § 2-7 innskrenkende og avskjære muligheten for utleggstrekk. Det må altså være adgang til å nedlegge utleggstrekk i kontantstøtte. Vi viser til uttalelsen over fra Justisdepartementets lovavdeling, hvor det bl.a. ble uttalt:

"I motsetning til barnetrygdloven har kontantstøtteloven ingen bestemmelser som gir uttrykk for at støtten skal brukes på en bestemt måte. (...) Etter vår vurdering vil det dermed ikke være en «urett måte» å bruke kontantstøtten på om den brukes til dekning av foreldrenes skattekrav (eller andre krav) ved at det foretas utleggstrekk i støtten."

Etter bokstav f omfattes "erstatning eller oppreisning for skade på legeme eller helse eller for tap av forsørger». Voldsoffererstatning etter voldsoffererstatningsloven omfattes også. Utenfor bestemmelsen faller erstatningskrav for ærekrenkelse eller krenkelse av privatlivets fred. I slike typer erstatningskrav er det derfor utleggspant som er aktuelt, se f.eks. Rt 1981 909. Bestemmelsen omfatter både krav mot skadevolderen og forsikringsselskap eller andre som er ansvarlige, jf. NOU 1972: 20 s. 441 og Rt 1990 369.

Til slutt omfattes etter henholdsvis bokstav g og h "midler innsamlet offentlig til skyldneren" og «æresgaver som består i penger". Vi antar at det sjelden er aktuelt å nedlegge trekk i slike ytelser.

4.1 Begrenset adgang til å nedlegge utleggstrekk når skyldneren gjør hva han evner for å betale sine kreditorer – deknl. § 2-7 fjerde ledd

Det følger av deknl. § 2-7 fjerde ledd at det ikke kan nedlegges utleggstrekk dersom skyldneren gjør hva han evner for å betale sine fordringshavere og heller ikke utilbørlig begunstiger noen av dem. Denne bestemmelsen gjelder ikke for prioriterte krav etter deknl. § 2-8 første ledd bokstav a til d, slik som underholdsbidrag og bøter. Ved ikrafttredelsen av voldsoffererstatningsloven den 1. januar 2023 ble statens regresskrav etter voldserstatningsloven § 11 tatt inn som ny § 2-8 bokstav c). Henvisningen til prioritetsbestemmelsene i dekningsloven § 2-7 fjerde ledd har imidlertid ikke blitt endret som følge av tilføyelsen av ny bokstav c). Direktoratet legger til grunn at dette skyldes en inkurie, og at intensjonen til lovgiver ikke er at regelen i § 2-7 fjerde ledd skal utvides til å omfatte «krav på skatt og offentlig avgift», jf. § 2-8 første ledd bokstav e). Bestemmelsen gjelder altså som et tilleggsvilkår for innfordring av "andre krav" med prioritet etter deknl. § 2-8 første ledd bokstav f).

Unntaket kommer til anvendelse hvor skyldner gjør hva han kan for å betale fordringshaverne og heller ikke utilbørlig begunstiger noen. Det er en forutsetning at skyldner bruker alle sine frie midler til å betale kreditorene, men kreditorene trenger ikke nødvendigvis få lik dekning for at utleggstrekkadgangen er avskåret. Det må imidlertid foreligge en saklig grunn for forskjellsbehandlingen. Husleie og avdrag på boliglån må skyldneren kunne betale så lenge dette ikke overstiger rimelige boutgifter uten å komme i konflikt med lovens krav om utilbørlig begunstigelse, se RG 1996 s. 402. Det vil heller ikke være utilbørlig dersom en av de prioriterte kreditorene etter bokstav a til d forfordeles. Der det dreier seg om betjening av forbrukslån, kan det være avgjørende i hvilken grad betjening av lånet er nødvendig for å anskaffe eller beholde nødvendige livsoppholdsgjenstander.

Det skal mye til for at betaling av dividende i en gjeldsordning etter gjeldsordningsloven er en utilbørlig begunstigelse overfor fordringshavere som ikke er omfattet av ordningen, men også her kan det oppstå tilfeller hvor betjening av gjeld under gjeldsordningen anses utilbørlig, se Rt-2005-584. Dersom det er snakk om en frivillig ordning utenfor gjeldsordningsloven, skal det mindre til før en slik betjening anses utilbørlig, jf. LG-1998-1353.

Det følger av rettspraksis at det er skyldneren som må sannsynliggjøre at vilkårene i bestemmelsen er oppfylt (se for eksempel RG 1991 s. 1228). Det er også en forutsetning at skyldner har startet betalingene til kreditorene når trekket legges ned, jf. LB-2015-151487.

5 Beregning av utleggstrekkets størrelse

5.1 Generelt om beregningen av utleggstrekkets størrelse

Det er et grunnleggende vilkår for å kunne legge ned utleggstrekk at skyldnerens inntekter "overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand", jf. deknl. § 2-7. Det skal foretas en bred og konkret helhetsvurdering, jf. HR-2020-393-u, se også Rt-2001-963. For å kunne beregne størrelsen på et utleggstrekk, tar (sær)namsmannen utgangspunkt i skyldners og husstandens inntekter og trekker fra skyldners og husstandens nødvendige utgifter. Dersom det blir et overskudd, vil dette overskuddet kunne være gjenstand for utleggstrekk. Den delen av inntekten som er nødvendig for et rimelig underhold, er altså beslagsfri.

Hvem som regnes med i skyldners husstand, har betydning både i forhold til hvilke utgifter skyldner kan få beholde midler til (utgiftssiden), og hvilke inntekter som skal regnes med når det skal avgjøres hvor mye skyldner skal beholde av sin inntekt (inntektssiden). Husstandsbegrepet behandles under punkt 5.3.

Denne livsoppholdsvurderingen er behandlet mer inngående i Rutine for livsoppholdsvurdering. Vi foretar derfor en mer overordnet gjennomgang her.

5.2 Beregningen av skyldnerens økonomi – inntektssiden

Skyldnerens inntekter som er omfattet av dekningsloven § 2-7 (og punkt 4 over), skal medregnes fullt ut når trekkets størrelse skal beregnes. I tillegg skal barnetrygd og barnebidrag tas med på inntektssiden selv om det ikke er anledning til å nedlegge utleggstrekk direkte i ytelsene. For skatte- og avgiftskrav skal også naturalytelser tas med i beregningsgrunnlaget, jf. skattebetalingsforskriften § 14-4-3 tredje ledd. Dette gjelder trolig ikke for andre krav, jf. Hålogalands avgjørelse av 27. februar 2008.

Det skal tas utgangspunkt i skyldnerens faktiske eller reelle inntekter. Skyldnerens inntektspotensial er imidlertid et moment ved vurderingen av hvilket beløp han «med rimelighet» trenger til underhold av seg selv og sin husstand, jf. LH-2020-56197. Det må foretas en konkret vurdering. Nevnte avgjørelse gir noen føringer for skjønnet, se også LA-2011-198243 og LB-2006-74622.

Ved beregningen av inntektssiden er det særlig to spørsmål som har stor praktisk betydning: I hvilken grad får en ektefelles eller samboers inntekt betydning ved beregningen av trekket, og i hvilken grad skal det tas hensyn til kapitalinntekter?

For skatte- og avgiftskrav følger det direkte av skattebetalingsforskriften § 14-4-3 annet ledd at det ved fastsettelsen av skyldnerens inntekt kan "tas hensyn til inntekt som hans ektefelle har".

For andre krav følger det av langvarig rettspraksis at det i utgangspunktet kan tas hensyn til ektefellens inntekt, jf. f.eks. Rt-1991-1392 og Rt-2003-1056. I praksis innebærer det at skyldnerens ektefelle, der ektefellen har høyere inntekt enn skyldner, indirekte vil bidra til betaling av skyldnerens særgjeld.

Det er imidlertid ikke like klart om samboers inntekt skal tas med ved beregningen av inntektssiden. Det foreligger en avgjørelse av Borgarting lagmannsrett i LB-1999-3017 der retten ikke ville trekke inn samboers inntekt ved beregningen av husstandens inntekter. Retten begrunnet dette med at det ikke foreligger en lovfestet forsørgelsesplikt tilsvarende ekteskapsloven § 38 for samboere. I LH-2008-152696 ble derimot samboers inntekt regnet med i husstandens inntekter, og retten aksepterte at klager hadde rett til å beholde lønn til dekning av bare 1/3 av fellesutgiftene.

Selv om det ikke foreligger entydig rettspraksis, mener vi at gjeldende rett er at ektefeller og etablerte samboerskap i utgangspunktet skal likestilles ved beregningen av husstandens inntekter.

For det første taler likhetsbetraktninger isolert sett for at samboere/ektefeller likestilles. Graden av felles økonomi mv. vil i høy grad være den samme for ektefeller og etablerte samboerskap. For det andre fører en slik tolkning til en likhet med den økonomiske beregningen av utgiftssiden. Reglene er her de samme for ektefeller og samboerpar, jf. Rt 1993 s. 1316 hvor Høyesterett uttaler at "husstandsbegrepet" i deknl. § 2-7 også omfatter samboere. Når samboere først er å anse som en del av husstandsbegrepet, må det, når det skal avgjøres hvor mye av skyldnerens midler som trengs til underhold av den samlede husstanden, også være relevant å se på hvor mye samboeren kan bidra til husstandens underhold. Høyesterett har også i flere avgjørelser uttalt, selv om de ikke eksplisitt har drøftet samboere, at det er anledning til å ta hensyn til husstandens samlede inntekter ved vurderingen av hva husstanden med rimelighet trenger til underhold, jf. HR- 2020-393-U (19) og Rt- 2003-1056.  

I tillegg er det en tendens i lovverket til generelt å likestille samboere og ektefeller, jf. f.eks. folketrygdloven § 1-5 tredje ledd, gjeldsordningsloven § 4-3 og tvangsl. § 7-13. Trenden har fortsatt i nyere tid, jf.  adopsjonsloven § 6. Vi mener altså at hensynet til sammenheng i regelverket, og mellom regelverkene, med tyngde taler for at etablerte samboere og ektefeller likestilles ved beregningen av husstandens inntekter når det nedlegges utleggstrekk.

Lovverket kan gi en viss veiledning når det skal avgjøres om et samboerpar skal likestilles med ektefeller, se blant annet tvangsl. § 7-13. I vurderingen kan det tas hensyn til blant annet samboerforholdets stabilitet og varighet. En rettesnor er om samboerskapet har vart i over to år og/eller om samboerparet har felles barn. Videre vil det kunne legges vekt på hvordan de i praksis har ordnet sin økonomi. Dersom deres disposisjoner i stor grad bærer preg av felles økonomi, vil dette være et vektig moment for å likestille samboerparet med ektefeller ved beregning av inntektssiden i skyldnerens økonomi. Dersom et samboerpar skal likestilles med ektefeller ved beregningen av husstandenes inntekter, vil det være anledning til, på samme måte som for ektefeller, å hente ut inntektsopplysninger på samboeren i skattefinn, jf. skatteforvaltningsforskriften § 3-3-1 annet ledd bokstav i.

Inntekter fra andre personer som er omfattet av "husstandsbegrepet", f.eks. inntekter fra barn som skyldneren har forsørgelsesplikt for, kan også tas med som en del av husstandens inntekter, jf. Rt-2003-1056, se også skattebetalingsforskriften § 14-4-3 annet ledd. Se nærmere om "husstandsbegrepet" nedenfor under punkt 5.3.

Selv om det kan tas hensyn til husstandens samlede inntekter ved nedleggelse av utleggstrekk, vil de ulike systemene beregne trekkets størrelse ut fra inntektene (og utgiftene) til skyldneren. Det er derfor primært ved en manuell behandling av utleggstrekket at dette vil ha betydning.   

Et særskilt spørsmål er om en skyldners ektefelles underholdsplikt skal gå foran betjening av ektefellens egen gjeld, når skyldnerens manglende evne til eget underhold skyldes utleggstrekk i hans inntekt. Høyesterett drøfter dette spørsmålet i HR-2020-393-U, og skriver følgende i avsnitt 26:

"Betjening av gjeld som må anses for å være dekning av husstandens nødvendige underholdsutgifter, må normalt komme til fradrag ved fastsettelsen av ektefellens bidrag til det samlede inntektsgrunnlaget. Det samme må som utgangspunkt gjelde for gjeld som dekker andre nødvendige behov hos ektefellen. For annen gjeld må det foretas en konkret rimelighetsvurdering hvor det blant annet legges vekt på mulige konsekvenser av at ektefellen vil komme i mislighold overfor egne kreditorer. Etter omstendighetene kan det også være relevant om det ut fra forholdene i saken er rimelig at skyldnerens kreditorer indirekte gjennom ektefellens underholdsplikt helt eller delvis skal gis forrang foran ektefellens egne kreditorer."

Ut fra føringene som Høyesterett gir, legger vi til grunn at den praktiske hovedregelen vil være at særnamsmannen skal ta hensyn til ektefellens betjening av egen gjeld ved beregningen av husstandens inntekter. Vi legger til grunn at tilsvarende gjelder for en samboers særgjeld.

I utgangspunktet er det ikke adgang til å ta hensyn til skyldnerens kapitalinntekter ved vurderingen av om lønnen overstiger det som med rimelighet trengs til underhold. Grunnen er at kapitalinntekter ikke er nevnt i deknl. § 2-7, og at kreditorene i stedet kan ta direkte beslag i kapitalen etter deknl. § 2-2. I en kjennelse tatt inn i Rt-2001-1402 kom Høyesterett likevel til at kapital og kapitalinntekt kan trekkes inn i vurderingen av skyldnerens økonomiske situasjon. Bakgrunnen for dette var at lagmannsretten i en straffesak fant det sannsynliggjort at skyldneren hadde en større formue i utlandet. Formuen var gjort utilgjengelig som dekningsobjekt for kreditorene. Formuen ga grunnlag for en kapitalinntekt som fullt ut var tilstrekkelig til underhold av skyldneren og hans husstand. Skyldneren var derfor ikke avhengig av trygdeytelsen for å sikre livsoppholdet. Det ble derfor nedlagt utleggstrekk med 100 prosent i skyldnerens trygdeytelse i det denne oversteg det som var nødvendig for livsopphold.

Avgjørelsen viser at kapitalinntekter i særlige tilfeller, typisk der det ikke er adgang til å ta utlegg i formuen/kapitalinntektene, kan trekkes inn ved vurderingen av skyldners "inntektsside".

5.3 Beregningen av skyldnerens økonomi – utgiftssiden

Skyldneren kan kreve å få beholde midler til nødvendig underhold for seg selv og sin husstand, jf. deknl. § 2-7. Dette reiser for det første spørsmål om hva som menes med "husstand". For det andre reiser det spørsmål om hvilke utgifter som anses som "nødvendige". Forskrift om Livsoppholdssatser ved utleggstrekk og gjeldsordning regulerer det siste punktet i stor grad. Spørsmålet blir derfor ofte om, og i hvilken grad, det er anledning til å fravike standardsatsene. I tillegg må boligutgifter behandles særskilt fordi disse ikke er ikke regulert i livsoppholdsforskriften. Det følger av rettspraksis at det kun tas hensyn til "nødvendige" boutgifter. Det må derfor klarlegges nærmere hva som ligger i det. De to siste spørsmålene behandles inngående i Rutine for livsoppholdsvurdering, og vi viser til behandlingen der. Her vil vi bare omtale "husstandsbegrepet".

Begrepet «husstand» må i utgangspunktet forstås som den faktiske husstanden. Enkelte husstandsmedlemmer vil imidlertid falle utenfor bestemmelsens virkeområde. Det er vanskelig å trekke noen klar grense med hensyn til hvilke personer som faller utenfor, men personer som skyldneren bor sammen med i bofellesskap eller lignende omfattes ikke av husstandsbegrepet. Utgiftene (og inntektene) som disse personene har vil derfor ikke ha relevans for vurderingen av trekkets størrelse.  

Ektefelle og barn som skyldneren har forsørgelsesplikt for, vil utvilsomt omfattes. Videre er det i kjennelsen fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, Rt-1993-1316 (omtalt over), lagt til grunn at begrepet «husstand» også omfatter samboer. Foruten skyldnerens faktiske husstand omfattes også borteboende barn som skyldneren har forsørgelsesplikt for, jf. Rt-1991-811. Hjemmeboende voksne barn vil omfattes av begrepet «husstand», men i praksis vil skyldner sjelden få beholde midler til underhold av disse. Forsørgelsesplikten varer i utgangspunktet til barnet har fylt 18 år, og hovedregelen er at barnet fra dette tidspunktet har forsørgelsesplikt for seg selv. Skyldner som er ilagt utleggstrekk anses derfor ikke for å være i en posisjon hvor han kan velge å forsørge voksne barn på bekostning av sine kreditorer. Hvor barnet etter fylte 18 år fortsetter vanlig skolegang, dvs. videregående skole, er det forsørgelsesplikt så lenge skolegangen varer, jf. barneloven § 68 annet ledd. Se mer om forsørgelsesplikt i Rutine for livsoppholdsvurdering pkt. 2.3.2.

Som et utgangspunkt antas skyldner å bære halvparten av husstandens samlede utgifter der denne har samboer eller er gift. Ved den maskinelle beregningen av utleggstrekket tar de ulike innkrevingssystemene dette utgangspunktet. Ved manuell vurdering av utleggstrekket, og der utleggstrekket vurderes ut fra husstandens samlede inntekter og utgifter, vil dette derimot ikke være noe annet enn et formelt utgangspunkt. Dersom skyldneren må forsørge andre husstandsmedlemmer, vil han/hun kunne oppleve å måtte dekke en større del av husstandens samlede utgifter. På tilsvarende måte vil en ektefelle/samboer som har en høyere inntekt enn skyldneren, kunne risikere å måtte dekke en større andel av husstandens totale utgifter. Rutinen gir i kapittel 9 noen føringer for hvordan utgiftsfordelingen mellom ektefeller/samboer skal foretas i disse tilfellene.  

Det er imidlertid et krav at husstandsmedlemmene må utnytte egen inntekt og inntektspotensial før skyldner skal kunne avsette midler til underhold av disse, se Bunæs m.fl.; Tvangsfullbyrdelse og gjeldsordning 2. utg. 2009 s. 190. Se også avgjørelser nevnt under punkt 5.2 om utnyttelse av skyldners inntektspotensial. Det vil heller ikke være grunnlag for å avsette til underhold av foreldre, søsken eller annen nær familie som isolert sett kan anses omfattet av husstanden. Skyldner har ikke juridisk underholdsplikt for dem, og de må eventuelt henvises til offentlige støtteordninger.

5.4 Andre begrensinger - ikke adgang til å nedlegge trekk i hele skyldners nettoinntekt

Når vi vurderer hele husstandens inntekter og utgifter samlet etter punkt 5.2 og 5.3, vil det kunne oppstå tilfeller hvor det er "mulig" å trekke hele skyldnerens nettoinntekt. Dette fordi samboerens/ektefellens inntekter alene er tilstrekkelig til å dekke hele husstandens felles underhold. Rettspraksis har imidlertid vært tilbakeholdne med å akseptere at det nedlegges utleggstrekk i hele skyldnerens nettoinntekt, jf. RG-2005-262, LB-2012-151634 og LB-2020-30999. I sistnevnte avgjørelse skriver retten følgende:

"Etter lagmannsrettens oppfatning tilsier både lovens ordlyd og lovforarbeidene at skyldneren som den klare hovedregel har krav på å beholde beløp til dekning av i det minste deler av slikt underhold, jf. Ot.prp.nr.27 (1974–1975) side 24. Heller ikke rettspraksis gir støtte for å la utleggstrekket omfatte hele skyldnerens nettolønn. Dersom utleggstrekket omfatter hele nettolønnen, vil skyldneren ofte ikke ha midler ut over det skyldneren mottar fra ektefellen som ledd i ektefellens underholdsplikt. Ved den konkrete rimelighetsvurderingen vil imidlertid størrelsen av inntektene og gjelden til andre medlemmer i husstanden etter omstendighetene få betydning."

Vi legger til grunn at dette gir uttrykk for gjeldende rett, og skatteetaten ikke skal foreta trekk i hele skyldnerens nettoytelse. Som nevnt over under punkt 5.1, skal det foretas en bred og konkret helhetsvurdering ved beregningen av trekkets størrelse. Beregningen av trekket er altså ikke en ren "mekanisk" øvelse, og det må alltid foretas en konkret skjønnsutøvelse. Dette vil bl.a. være avhengig av husstandens og i særlig grad skyldnerens inntekt. Jo høyere inntekt en skyldner har, jo større prosentandel av skylderens inntekt bør det kunne tas beslag i.  

Etter den tidligere påleggstrekkforskriften (opphevet 1. januar 2009) skulle et utleggstrekk, sammen med forskuddstrekket, som utgangspunkt ikke overstige 60% av lønnen/ytelsen. Et utleggstrekk innenfor disse rammene, mener vi vil være klart innenfor hva vi kan samlet kan trekke i lønnen/ytelsen. Vi legger også til grunn at det kan nedlegges et høyere samlet trekk enn dette, men at skatteetaten ikke bør nedlegge et utleggstrekk som sammen med forskuddstrekket utgjør over 80% av lønnen/ytelsen til skyldneren.

6 Prioritet

Dersom flere kreditorer nedlegger utleggstrekk i en ytelse, uten at det er tilstrekkelige midler til å dekke alle kravene, er det behov for et regelverk som regulerer hvilke(t) krav som skal dekkes først. Slike regler om prioritet fremgår av deknl. § 2-8. Hvilket krav som har best prioritet bestemmes ut fra hvilket krav som kreves inn (artsprioritet) og, ved lik artsprioritet, tidspunktet utleggstrekket er nedlagt (tidsprioritet).

Det følger av forskrift om uføretrygd fra folketrygden § 4-2 annet ledd at avregning i fremtidige ytelser i for mye utbetalt uføretrygd skal skje "etter trekk til forskuddsskatt og før eventuelle utleggstrekk". Tilsvarende gjelder for andre løpende avregninger som BT foretar, se nærmere over under punkt 3. Det innebærer at disse avregningene har prioritet foran utleggstrekk.

6.1 Artsprioritet

Artsprioriteten er regulert av deknl. § 2-8 første ledd. Våre krav har ulik artsprioritet, jf. opplistingen i bestemmelsen. Forskuddstrekk går alltid foran andre krav, jf. deknl. § 2-7 første ledd.

(a) krav som grunner seg på lovbestemt forsørgelsesplikt

Bestemmelsen omfatter underholdsbidrag etter ekteskapsloven og barneloven, inkludert avtalte bidrag til barn under 18 år, samt statens refusjonskrav for utlagt bidragsforskudd. Det kan dreie seg både om trekk for løpende underholdsbidrag og trekk for bidragsgjeld.

(b) krav på erstatning eller oppreisning for skade voldt ved en straffbar handling

Det er ikke noe vilkår at straffeansvaret er fastslått i en dom eller vedtatt forelegg, men de subjektive og objektive vilkårene for straff må foreligge. Et eksempel kan være erstatningskrav for manglende gjennomføring og separering av forskuddstrekk. Dersom erstatningskravet er lavt, vil det normalt ikke bli sendt en anmeldelse for overtredelse av sktbl. § 18-1. I slike saker vil erstatningskravet, uavhengig av om erstatningskravet fremgår av en sivil dom eller avtale med skyldner, likevel som hovedregel ha prioritet etter bokstav b.

(c) statens regresskrav etter voldserstatningsloven § 11

Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2023. Tidligere var det antatt at Statens regresskrav etter voldsoffererstatningsloven hadde prioritet som en uprioritert fordring etter bokstav f. Det er kun krav som oppstår med hjemmel i den nye voldserstatningsloven som får prioritet etter bokstav c), jf. voldserstatningsloven § 18 første ledd, og overgangsregler gitt i medhold av § 18 tredje ledd § 1. De gamle kravene som har hjemmel i voldsoffererstatningsloven skal fremdeles ha prioritet som tidligere, altså etter nåværende bokstav f).         

(d) krav på bøter

Med bøter menes økonomiske sanksjoner som pålegges som straff i formell forstand. Disse kan ilegges enten ved dom eller forelegg eller eventuelt forenklet forelegg.

(e) krav på skatt eller offentlig avgift

Inn under denne bokstaven faller alle skatte- og avgiftskravene som fremgår av sktbl. § 1-1 annet ledd. Videre omfattes andre offentligrettslige avgifter som omsetningsavgift, vann- og kloakkavgift, eiendomsskatt, avfallsgebyr mv., jf. ot. prp. nr. 65 (1990-91) s. 353. Forsinkelsesrentegebyr etter regnskapsloven § 8-3 og tvangsmulkt etter statistikkloven § 2-3 antas også å være omfattet av bokstav e, se Løvold "Utleggstrekk", 1. utgave s. 189. Rene privatrettslige krav som betaling for tjenester, lisensavgift og parkometeravgift faller utenfor.

(f) andre krav

Krav som ikke er prioritert etter bokstavene a til e, vil falle inn under "andre krav", dvs. de vanlige uprioriterte kravene. Det har vært reist spørsmål om saksomkostninger er et prioritert krav. Det følger av ot.prp.nr. 65 s. 353 at saksomkostninger knyttet til bøtekrav, jf. bokstav d ikke er prioritert. Vi legger til grunn, ut fra likhetsbetraktninger, at dette gjelder for alle saksomkostningskrav.   

Det følger av annet ledd i bestemmelsen at fortrinnsretten etter første ledd bokstavene a til e gjelder tilsvarende for ansvar for slike krav, f.eks. vil ansvarskrav etter kapittel 16 i skattebetalingsloven ha samme prioritet som det underliggende skattekravet, dvs. bokstav e.

Det fremgår ikke klart av bestemmelsen hvilken prioritet renter og gebyrer har. Skattedirektoratet har i en uttalelse av 5. mars 2018 konkludert med at renter og gebyr knyttet til skatte- og avgiftskrav har samme prioritet som hovedstolen, jf. deknl. § 2-8 første ledd bokstav e. Uttalelsen gjelder bare skatte- og avgiftskrav.

Når det gjelder øvrige krav vi krever inn, legger vi til grunn at renter og gebyrer ikke har samme prioritet som hovedstolen f.eks. forsinkelsesrenter på erstatningskrav etter bokstav b. Vi har da vektlagt at prioriteten til renter og gebyrer ikke er nevnt i dekningsloven, og at rettskildesituasjonen for øvrig er annerledes sammenlignet med skatte- og avgiftskravene.

6.2 Tidsprioritet

Ved lik artsprioritet dekkes det krav som det først ble gitt pålegg om, jf. deknl. § 2-8 tredje ledd. Dette innebærer at kravet med best tidsmessig prioritet er berettiget til full dekning før det blir aktuelt med dekning for kravet som er nedlagt senere. Dersom arbeidsgiveren mottar flere trekk for krav med samme artsprioritet, må avsenderen av trekket som mottas sist av den trekkpliktige vike først.

Det er imidlertid gjort et unntak for forsørgelseskrav etter deknl. § 2-8 første ledd bokstav a. Disse skal deles forholdsmessig etter størrelsen av de enkelte bidrag dersom det ikke foreligger særlige forhold som gjør en annen fordelingsmåte rimelig, jf. deknl. § 2-8 tredje ledd siste punktum.

Etter skattebetalingsforskriften § 14-5-4 annet ledd beholder forsinkelsesrenter påløpt i trekkperioden hovedstolens tidsprioritet, såfremt en oppgave over påløpte renter fremsettes senest en måned etter at øvrig restanse er ferdig innbetalt. Også etter tvangsl. § 7-21 skal renter som påløper i trekkperioden dekkes av utleggstrekket. Dersom namsmannen ved nedleggelsen av trekket foretar en renteberegning for hele trekkperioden, vil rentekravet ha samme tidsprioritet som hovedstolen. Vi legger til grunn, ut fra likhetsbetraktninger, at det samme må gjelde der rentekravet sendes ut etter at hovedstolen er nedbetalt.

Tidsprioritet for skatte- og avgiftskrav har en særregulering i skattebetalingsforskriften § 14-5-4 tredje ledd. Løpende trekk beholder etter denne bestemmelsen opprinnelig tidsprioritet ved forlengelse. Dette forutsetter at det før utløpet av trekkperioden er sendt et gyldig varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-19 og at trekkets størrelse er blitt vurdert på nytt. For andre krav må trekket legges ned på nytt. Dette kan føre til at en annen kreditor i mellomtiden rekker å legge ned et utleggstrekk som dermed får bedre prioritet.

7 Gjennomføring av utleggstrekk

7.1 Beslutning og underretning av utleggstrekk

Det følger av tvangsl. § 7-21 at namsmannen skal fastsette trekkets størrelse og i hvilken periode trekket skal gjennomføres. Det følger videre at beslutningen skal føres inn i namsboken sammen med en nøyaktig beregning av saksøkerens krav med sakskostnader og renter fram til utleggsdagen. Renter som påløper senere skal i utgangspunktet beregnes av den trekkpliktige, men namsmannen skal i namsboken gi tilstrekkelig opplysninger til den trekkpliktige om hvordan renter fra utleggsdagen skal beregnes. Etter tvangsl. § 7-21 annet ledd skal den trekkpliktige underrettes om plikten til å foreta trekk. Dette gjøres ved at namsboken oversendes den trekkpliktige og at det gis en særskilt underretning om trekkplikten.

For skattekontoret er det gitt egne regler om innholdet i trekkpålegget og hvordan underretningen skal skje i skattebetalingsforskriften § 14-5-1 første og annet ledd. Bestemmelsene i skattebetalingsforskriften er mer detaljerte enn bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven, men det er likevel usikkert hvor stor den materielle forskjellen mellom regelsettene er.     

7.2 Trekkperioden

Maksgrensen for trekkperioden er regulert av tvangsl. § 7-21 og deknl. § 2-7 tredje ledd. Trekkperioden kan ikke overstige to år regnet fra dagen for beslutning om utleggtrekk dersom ikke annet følger av deknl. § 2-7.

Krav på merverdiavgift, særavgifter, krav som oppdrag krever inn (med unntak av bøter) og tilbakebetalingskrav mv. følger hovedregelen om 2 år, jf. tvangsl. § 7-21.

For bøtekrav er maksgrensen 5 år, jf. deknl. § 2-7 tredje ledd, jf. tvangsl. § 7-21. Maksgrensen for skattekrav er inntil 5 år, jf. deknl. § 2-7 tredje ledd tredje punktum. Her regnes fristen fra utgangen av det inntektsåret skatten gjelder, eller i tilfelle endring av fastsettingen av formues- og inntektsskatt, fem år etter utgangen av det kalenderår da endringsvedtak ble truffet. Dersom det f.eks. nedlegges et utleggstrekk for restskatt 2021, vil 5 års fristen starte å løpe 1. januar 2022. Fristen vil altså være kortere enn fem år fordi restskatten for 2021 tidligst vil ha forfall 20. august 2022. Ved endringsvedtak vil derimot 5 års fristen være reell. Begrepet «skattekrav» i denne sammenheng antas, foruten kravene som er nevnt i skattebetalingsloven § 1-1 annet ledd bokstav a til c, også å omfatte skattetrekkansvar etter § 16-20, og ansvar for andres skatt etter reglene i skattebetalingsloven §§ 16-10 til 16-14. Ved forlengelse av trekket gjelder imidlertid 2 års fristen i tvangsl. § 7-21 og deknl. § 2-7.

For bidragskrav gjelder det ingen maksgrense, jf. deknl. § 2-7 tredje ledd, jf. tvangsl. § 7-21.

I en avgjørelse fra Gulating lagmannsrett, LG-2019-124144, drøftes det om det er anledning til å nedlegge et utleggstrekk med virkning fram i tid. Dette er aktuelt dersom det allerede løper et utleggstrekk som for tiden utelukker et nytt trekk. Lagmannsretten fant at det må være adgang for namsmannen til å gi trekkpålegg som først skal tre i kraft når et annet trekk er opphørt, men da begrenset til den resterende delen av toårsperioden i deknl. § 2-7 tredje ledd. Denne rettsforståelsen er også lagt til grunn i LG-2022-173461.  

7.3 Endring av utleggstrekk

Det finnes flere grunnlag for å endre et utleggstrekk som er nedlagt. Dersom skyldner hevder at trekket bygger på uriktige opplysninger, f.eks. at det er lagt feil inntekts- eller utgiftsopplysninger til grunn ved beregningen av trekkets størrelse, skal henvendelsen behandles som en klage og følge klagereglene. Tilsvarende gjelder hvis skyldneren hevder at rettsanvendelsen er feil, f.eks. at husstandsbegrepet i dknl. § 2-7 er tolket feil eller at skyldneren hevder at det underliggende kravet som ligger til grunn for utleggstrekket ikke er riktig fastsatt. Dersom skyldner hevder at trekket må korrigeres som følge av etterfølgende endringer, f.eks. at boutgiftene har økt etter at trekket ble nedlagt, reguleres endringsadgangen i utgangspunktet av tvangsl. § 7-23. 

Ofte vil det ikke ha stor praktisk betydning om henvendelsen fra skyldneren behandles som en anmodning om endring eller klage. Det kan likevel ha betydning for særnamsmannens adgang til å endre et trekk av eget tiltak om vilkårene for endring etter bestemmelsen er oppfylt. Av skatteetatens tre særnamsmyndigheter, er det primært Oppdrag dette har betydning for, se nedenfor.

7.3.1 Endring av utleggstrekk av eget tiltak eller ved anmodning fra en part

Etter tvangsl. § 5-15 kan namsmannen av eget tiltak omgjøre sin beslutning i den grad fullbyrdelsen ikke er avsluttet. Ved beslutning om utleggstrekk anses fullbyrdelsen for å være avsluttet når skyldner og den trekkpliktige har fått beskjed om utleggstrekket, se tvangsl. § 7-21.

Etter at et utleggstrekk har begynt å løpe, kan det reguleres dersom det inntrer vesentlige endringer i skyldnerens økonomi, se tvangsl. § 7-23. Det er tilstrekkelig at enten skyldner eller kreditor ber om at trekket endres. Endringene behøver neppe utgjøre særlig store beløp før de anses å være vesentlige, se Løvold "Utleggstrekk" (2008) s. 239. En skyldner som er uenig i et utleggstrekk, uten at vilkårene etter 7-23 er oppfylt, kan i stedet klage på utleggstrekket etter § 5-16. Når det er klaget, kan særnamsmannen omgjøre beslutningen dersom klagen er berettiget.

Når det gjelder adgangen for særnamsmyndighetene i skatteetaten til å endre et utleggstrekk av eget tiltak, er reglene noe ulike.

Spesielt for oppdrag

For oppdrag er det reglene i tvangsl. § 7-23 som direkte regulerer når de av eget tiltak kan endre et løpende utleggstrekk (opp eller ned), jf. tvangsl. § 2-14 tredje ledd. Dersom behovet for regulering av utleggstrekket skyldes at det ble lagt til grunn feil/mangelfulle opplysninger da utleggstrekket ble nedlagt, f.eks. at det er uteglemt en inntektspost, er det kun mulig å regulere utleggstrekket etter klage etter § 5-16. Oppdrag (som kreditor) praktiserer ikke å klage på egne beslutninger (som særnamsmann). Ved behov for regulering av trekket kan oppdrag i stedet vurdere å stanse trekket og erstatte det med et nytt trekk. Skyldner vil da få en ny berammelse, og ny anledning til å komme med opplysninger om sin økonomi.

Spesielt for bidrag og tilbakebetaling

BT nedlegger utleggstrekk med hjemmel i bidragsinnkrevingsloven § 11. Bestemmelsene i tvangsl. §§ 5-15, 5-16, 7-23 og 7-24 gjelder så langt de passer, se bidragsinnkrevingsloven § 22 første ledd. BT praktiserer endring av utleggstrekk av eget tiltak også utover det tvangsl. § 7-23 åpner opp for. Dette er begrunnet i at de foran nevnte regler ikke i tilstrekkelig grad er tilpasset BT sin doble rolle ved tvangsinnkreving. Siden bestemmelsene bare gjelder så langt de passer, legger vi til grunn at de må ha adgang til å regulere utleggstrekket også av eget tiltak. BT bør før en eventuell økning av utleggstrekket varsle skyldner.

Spesielt for skattekontoret

Skattekontoret følger reglene i skattebetalingsloven og skattebetalingsforskriften. Bestemmelsene i tvangsl. §§ 5-15, 5-16, 7-23 og 7-24 gjelder så langt de passer. I tillegg er adgangen til endring av utleggstrekk regulert i skattebetalingsforskriften § 14-5-6. Bestemmelsen hjemler midlertidig stans, reduksjon og økning av utleggstrekket. Skattekontoret vil derfor kunne endre et løpende utleggstrekk av eget tiltak, også utover det tvangsl. § 7-23 åpner opp for. Skattekontoret bør før en eventuell økning av utleggstrekket varsle skyldner.

7.3.2 Endring ved skifte av arbeidsgiver mv.

Etter tvangsl. § 7-22 annet ledd skal den trekkpliktige gi beskjed dersom skyldners krav på trekkpliktige ytelser bortfaller. Dersom den trekkpliktige har opplysninger om ny arbeidsgiver, skal namsmannen meddeles disse. Den nye arbeidsgiveren kan pålegges trekkplikt for resten av trekkperioden. Dersom den nye lønnen er vesentlig forskjellig fra den tidligere, skal namsmannen vurdere om trekket bør reguleres, se tvangsloven § 7-23 annet ledd. Tilsvarende gjelder ved overgang til andre ytelser etter deknl. § 2-7, f.eks. en overgang fra en lønnsytelse til en trygdeytelse.

For skattekontoret gjelder en særregel. Ifølge sktbl. § 14-5 første ledd vil pålegg om trekk automatisk gjelde overfor NAV ved utbetaling av dagpenger og sykepenger. Utleggstrekket vil i slike tilfeller fortsette uavbrutt på bakgrunn av opplysninger fra den som i utgangspunktet var trekkpliktig. Denne regelen blir ikke brukt av skattekontoret i dag.

Dersom det i en ytelse blir besluttet et nytt trekk med bedre prioritet, skal den som har besluttet det første trekket av eget tiltak vurdere å endre det, jf. tvangsl. § 7-24.

7.4 Klage

Alle namsmannens avgjørelser og handlemåter under tvangsfullbyrdelsen kan påklages, se tvangsl. § 5-16. Klagen settes fram for den særnamsmann som har lagt ned trekket, jf. tvangsl. § 5-16. Klagefristen ved utleggstrekk reguleres nærmere av tvangsl. § 7-26 annet punktum som bestemmer at det kan klages så lenge trekkperioden ikke er utløpt.

Skyldneren kan klage dersom han mener at rettsanvendelsen er feil, at namsmannen bygger på uriktige opplysninger eller fordi det har skjedd endringer i skyldnerens økonomiske forhold etter at trekket ble nedlagt. Dersom klagen begrunnes med endringer i skyldnerens økonomiske forhold, kan han også be om endring etter tvangsl. § 7-23, men han er ikke forpliktet til å gjøre det. I de aller fleste tilfellene vil det ikke ha stor praktisk betydning om henvendelsen fra skyldneren behandles som en klage eller som en anmodning om endring av utleggstrekket. Særnamsmannen skal uansett informere skyldneren om at han ved et avslag på en endringsanmodning, kan få overprøvd særnamsmannens vurdering av tingretten (gitt at de formelle kravene til klage er oppfylt, se nedenfor).

Klagen skal fremsettes for særnamsmannen som skal vurdere om klagen er berettiget. Fastholdes avgjørelsen, skal klagen "uten opphold" forelegges for retten, jf. tvangsl. § 5-16 annet ledd. BT har et lovfestet unntak fra denne regelen. Etter bidragsinnkrevingsloven § 23 har BT en mulighet til en «nærmere oppklaringsrunde» før saken går til rettslig behandling. BT kan gjøre det dersom det er «grunn til å anta at en nærmere begrunnelse for beslutningen kan føre til at klagen blir trukket tilbake». Dersom klageren ikke gir tilbakemelding til BT innen en fastsatt frist, skal klagen imidlertid oversendes til tingretten. Det er altså bare der klageren svarer at han/hun trekker klagen, at BT skal la være å oversende klagen til behandling hos retten, jf. Hålogaland lagmannsretts avgjørelse av 1. februar 2023. 

Selv om dette er en særregel som kun gjelder for BT, er det praksis blant særnamsmennene til å behandle klager på tilsvarende måte. Dette gjøres for å sikre at de sakene som sendes til retten er tilstrekkelig opplyst, og fordi mange som klager ikke er klar over eller ønsker at klagen skal behandles av retten dersom de ikke får medhold. Dersom skattekontoret og oppdrag velger å gi en slik "utvidet vedtaksbegrunnelse", er det bare der klageren trekker klagen at særnamsmannen skal la være å oversende klagen til retten, jf. avsnittet over om BT.

Klagen på utleggstrekket har i utgangspunktet ikke oppsettende virkning, dvs. at trekket løper under klagebehandlingen, men særnamsmannen eller retten kan beslutte det, jf. tvangsl. § 5-16. Særnamsmannen må ved denne vurderingen særlig legge vekt på sannsynligheten for at skyldneren får medhold i klagen.  

Særlig om innsigelser mot det underliggende kravet

 Klager vil noen ganger hevde at det ikke er anledning til å nedlegge utleggstrekk fordi det underliggende kravet (fastsettingen) er feil. I hvilken grad det er anledning for en skyldner til å få prøvet slike innsigelser under tvangsfullbyrdelsen, er avhengig av om tvangsgrunnlaget er et særlig eller alminnelig tvangsgrunnlag, Dersom tvangsgrunnlaget er et alminnelige tvangsgrunnlag, typisk en dom, vil skyldneren i veldig liten grad kunne få prøvet innsigelser knyttet til kravet under tvangsfullbyrdelsen, jf. tvangsl. § 4-2 første og annet ledd.

For særlige tvangsgrunnlag, typisk der tvangsgrunnlaget fremgår av en lovbestemmelse, er derimot utgangspunktet det motsatte. Skyldneren kan da fremsette enhver innvending som kunne ha vært satt fram under et søksmål, jf. tvangsl. § 4-2 tredje ledd. I utgangspunktet vil altså skyldneren kunne fremsette innvendinger av enhver art. Dette kan både være innvendinger knyttet til spørsmål om de materielle vilkår for kravet er oppfylt og saksbehandlingen i forkant av et forvaltningsvedtak.

For skatte- og avgiftskrav, som er et særlig tvangsgrunnlag, er det en egen regulering i skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd. Skyldnerens mulighet til å fremme innsigelser etter tvangsl. § 4-2 tredje ledd begrenses her i tid. Skyldneren kan etter sktbl. § 17-1 femte ledd bare få prøvet skattefastsettingen under tvangsfullbyrdelsen i inntil tre måneder etter at utleggstrekket ble nedlagt.

Retten vil i alle disse tilfellene bare foreta en prejudisiell prøving av kravet, dvs. at rettens avgjørelse av det underliggende kravet kun får betydning for tvangssaken. Saken kan imidlertid av retten bli overført til behandling ved allmennprosess etter tvangsl. § 6-6. Kravet vil da bli rettskraftig avgjort. 

7.4.1 Formkrav til klage

Klagen kan fremsettes så vel muntlig som skriftlig. En skriftlig klage skal være signert. Klagen skal alltid være skriftlig når en advokat, en inkassobevillingshaver eller en som har rett til å drive rettshjelpsvirksomhet etter domstolsloven § 218 annet ledd nr. 1-3 er prosessfullmektig, jf. tvangsl. § 5-1 annet ledd. En muntlig klage må nedtegnes av namsmannen, og så signeres av klager.

Vi legger til grunn at særnamsmannen kan velge å behandle skyldners klage selv om den ikke er underskrevet fordi det ved en klagebehandling ikke kan fattes en avgjørelse til ugunst for skyldner. Skattedirektoratet mener også at særnamsmannen bør gjøre det selv om klagen ikke oppfyller formkravene.

Formkravene må derimot følges dersom klagen skal oversendes til retten.

7.4.2     Verneting

Vernetinget for klager er tingretten i den rettskrets hvor namsmannen har sitt sete, jf. tvangsl. § 2-8. Det innebærer at klager sendes tingretten i den rettskretsen hvor særnamsmyndigheten er lokalisert. Selv om divisjon innkreving har sitt sete/adresse i Trondheim, er det likevel lokaliseringen av særnamsmannen som er avgjørende for vernetinget. For eksempel vil et utleggstrekk som er nedlagt av skattekontoret i Oslo, bli behandlet av Oslo byfogdembete.

Tvangsloven kapittel 2 gjelder ikke direkte for BT, se bidragsinnkrevingsloven §§ 22 og 23, men det er sikker rett at klager skal sendes til Øst-Finnmark tingrett. Oppdrag har en egen bestemmelse om verneting i tvangsl. § 2-15. Det fremgår her at klager skal fremsettes for den tingretten der oppdrag er lokalisert, dvs. Rana tingrett. Bestemmelsen er egentlig overflødig. Det samme resultatet ville fulgt av tvangsl. § 2-8.

8 Andre forhold ved utleggstrekk

8.1 Arbeidsgivers behandling av trekkbeløpet og regulering av forfall

Den trekkpliktiges oppgaver ved utleggstrekk er regulert i tvangsl. § 7-22. Bestemmelsen gjelder i utgangspunktet for alle særnamsmennene. I tillegg er det gitt særlige bestemmelser om trekkpliktiges behandling av trekkbeløpet i sktbl. § 14-5.

Den trekkpliktige skal foreta trekk i samsvar med pålegget som er gitt, jf. tvangsl. § 7-22 og sktbl. § 10-50. Trekkbeløpet forfaller altså i samsvar med særnamsmyndighetens beslutning. Sktbl. § 14-5 annet ledd, se motsetningsvis i skattebetalingsforskriften § 14-5-11, stiller opp en særregel for utleggstrekk nedlagt for restskatt, forskuddsskatt, forskuddstrekk, arbeidsgiveravgift og renter knyttet til disse kravene mv.: Dersom arbeidsgiver har plikt til å ha skattetrekkskonto, vil trekkbeløpet ha samme forfall som forskuddstrekket, dvs. at trekkbeløpet forfaller til betaling 15. januar, 15. mars, 15. mai osv.

Det følger også av sktbl. § 14-5 annet ledd at trekkbeløpet i disse sakene skal settes på skattetrekkskonto sammen med forskuddstrekket og følge de regler som gjelder for forskuddstrekket. For andre skatte- og avgiftskrav og for bidragskrav, antas det at en separasjonsplikt følger av en tolkning av skattebetalingsloven § 14-3 tredje ledd og bidragsinnkrevingsloven § 18 annet ledd, se punkt 8.3.1. For utleggstrekk besluttet av oppdrag, og andre krav enn bidragskrav som innkreves etter bidragsinnkrevingsloven, er det reglene i tvangsl. § 7-22 som fullt ut regulerer hvordan trekkbeløpet skal behandles. Etter bestemmelsen har arbeidsgiver ingen plikt til å holde trekkbeløpet adskilt fra øvrige midler.

8.2 Rapportering av utleggstrekk

For de fleste utleggstrekk skjer det ingen rapportering til namsmyndighetene eller kreditor utover at den trekkpliktige betaler inn det gjennomførte trekket til kreditor for kravet, som regel merket med et KID-nummer som kobler innbetalingen mot riktig skyldner og krav. 

For noen skatte- og avgiftskrav er det imidlertid en særregel for rapportering av utleggstrekk. Trekkpliktige skal for slike krav rapportere opplysninger om gjennomført utleggstrekk for hver kalendermåned etter reglene i a-opplysningsloven, jf. skattebetalingsloven § 14-5 annet ledd.

Rapporteringsplikten etter a-opplysningsloven gjelder bare der utleggstrekket er nedlagt for restskatt, forskuddsskatt, forskuddstrekk, arbeidsgiveravgift mv., se motsetningsvis i skattebetalingsforskriften § 14-5-11. Rapporteringsplikten gjelder videre bare for arbeidsgivere som har plikt til å ha skattetrekkskonto. Utleggstrekk nedlagt i utbetalinger til selvstendig næringsdrivende (med noen unntak, se skattebetalingsloven § 5-6 første ledd bokstav c), eller i andre ytelser som det ikke skal foretas forskuddstrekk i, faller derfor utenfor bestemmelsen i skattebetalingsloven § 14-5 annet ledd. Det samme gjelder private arbeidsgivere og veldedige eller allmennyttige institusjoner eller organisasjoner som omfattes av en forenklet oppgjørsordning, jf. a-opplysningsforskriften § 3-1 annet ledd.

Skattekontoret kan videre, overfor trekkpliktige som ikke har plikt til å ha skattetrekkskonto, bestemme at det sammen med oppgjør av trekkbeløpet skal sendes oppgave på fastsatt blankett (oppgjørsliste for utleggstrekk), jf. skattebetalingsforskriften § 14-5-3. Skattekontoret har bestemt at dette skal gjelde for utleggstrekk nedlagt i utbetalinger til selvstendig næringsdrivende for skattekravene som nevnt i avsnittet over.

8.3 Godskrift av gjennomført utleggstrekk som ikke er betalt av trekkpliktige

Dersom den trekkpliktige foretar utleggstrekk i skyldnerens lønn mv., men uten at den trekkpliktige betaler trukket beløp til kreditor, oppstår spørsmålet om skyldneren eller kreditor (skatteetaten) har risikoen for den manglende betalingen fra den trekkpliktige. Spørsmålet er ikke direkte regulert i lov eller forskrift.

For skatte- og avgiftskrav har det vært en langvarig praksis for at skyldneren som hovedregel får godskrevet gjennomført utleggstrekk dersom den trekkpliktige har rapportert gjennomført trekk til skattekontoret, eller dersom det på annen måte dokumenteres at trekket faktisk er gjennomført i skyldners lønn mv. Til sammenligning fremgår en slik rett for skyldneren for forskuddstrekk i skattebetalingsforskriften § 7-1-2 bokstav a.

Skattedirektotatet legger til grunn at regelen for skatte- og avgiftskrav gjelder generelt for andre krav, jf. Vibeke Løvold i Utleggstrekk 2. utgave (2021) s.192-193 og Falkanger/Flock/Waaler, Kommentarutgave til tvangsfullbyrdelsesloven 4. utgave s. 452-453. 

8.4 Ansvarsregler ved manglende gjennomføring av utleggstrekk

Det er ulike regler for trekkpliktiges ansvar for manglende gjennomføring av trekk. For skatte- og avgiftskrav er det gitt en egen bestemmelse i sktbl. § 16-20. For de øvrige krav som særnamsmennene krever inn, følger ansvaret av den alminnelige bestemmelsen i tvangsl. § 7-22 tredje ledd. Bestemmelsene i sktbl. § 16-20 første ledd tilsvarer tvangsl. § 7-22 tredje ledd.

Dersom utleggstrekket ikke blir foretatt og innbetalt i henhold til pålegget, er den trekkpliktige ansvarlig for beløpet som skulle ha vært trukket. Dette gjelder likevel ikke dersom den manglende gjennomføringen ikke skyldes forsømmelse eller mangel på tilbørlig aktsomhet, jf. sktbl. § 16-20 første ledd og tvangsl. § 7-22 tredje ledd. Bestemmelsene stiller opp et skyldansvar med omvendt bevisbyrde. Det er antatt at ansvarsbegrensningen skal være en snever unntaksregel. Ansvarsfrihetsregelen etter skattebetalingsloven § 16-20 gjelder bare brudd på trekkplikten. Når trekket faktisk er foretatt, foreligger det en ubetinget plikt innbetale beløpet. I slike tilfeller er den trekkpliktiges ansvar altså objektivt, jf. Ot.prp.nr.83 (2004–2005) s. 147. Tilsvarende antas å gjelde for ansvar etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 tredje ledd, jf. Løvold, Utleggstrekk (2 utg.) s. 255 flg.

Sktbl. § 16-20 annet ledd har en særbestemmelse for skatte- og avgiftskrav. Etter bestemmelsen kan arbeidsgiver som unnlater å sende pliktig melding om ansettelse mv. bli holdt ansvarlig for beløp som kunne ha vært trukket dersom meldingen var gitt på riktig måte. Regelen er praktisk der arbeidsgiver utbetaler lønn svart, men vil også fange opp tilfeller hvor arbeidsgiver innrapporterer lønn som er utbetalt gjennom hele året rett før årsskiftet. Skyldkravet er likt som etter § 16-20 første ledd. Annet ledd tredje punktum oppstiller en teknisk beregningsregel for fastsetting av ansvarsbeløp. Trekket som kunne ha vært gjort gjeldende, stipuleres til 10 prosent av brutto trekkgrunnlag. Hensikten med en fast sats er både beregningstekniske hensyn, og å utelukke tvist mellom arbeidsgiver og innkrevingsmyndigheten om ansvarsbeløpets størrelse, jf. Ot.prp. nr. 83 (2004-2005) s. 147. Skattedirektoratet tolker uttalelsen i forarbeidene slik at man ved fastsettingen av ansvaret da slipper å kartlegge og beregne lønnsmottakerens utgifter for å vurdere om skyldneren har hatt tilstrekkelige midler til livsopphold i den aktuelle perioden. Ved fastsetting av ansvaret skal det legges til grunn at trekk ville blitt satt i verk 14 dager etter tjenesteforholdets begynnelse, dvs. ved første utbetaling etter disse 14 dagene.

Ansvaret etter sktbl. § 16-20 første og annet ledd og tvangsl. § 7-22 tredje ledd er tvangsgrunnlag for utlegg. For ansvarskrav etter sktbl. § 16-20 følger dette av lovens § 16-1 som gir reglene i skattebetalingslovens del IV anvendelse, herunder sktbl. § 14-1. For ansvarskrav etter tvangsfullbyrdelsesloven følger dette av § 7-22 tredje ledd siste punktum.

Skattekontoret har særnamskompetanse for ansvarskrav etter sktbl. § 16-20, jf. § 16-1 annet ledd. Tilsvarende har BT særnamskompetanse for ansvarskrav etter tvangsl. § 7-22, jf. bidragsinnkrevingsloven § 12 annet ledd. BT bruker likevel som regel den alminnelige namsmannen. I saker der trekkpliktige ikke gjennomfører trekk besluttet av oppdrag, mangler oppdrag særnamskompetanse. Oppdrag må derfor sende begjæring om utlegg til namsmannen.

8.5 Konkurs og utleggstrekk

8.5.1 Trekkbeløpets stilling ved konkurs

Dersom trekkpliktige går konkurs, bestemmer sktbl. § 14-5 tredje ledd at trukket beløp ikke går inn i trekkpliktiges konkursbo. Beløpet kan heller ikke være gjenstand for tvangsforføyninger fra enkeltforfølgende fordringshavere. Tilsvarende regel er gitt i bidragsinnkrevingsloven § 18 annet ledd for bidragskrav. Bestemmelsene må imidlertid ses i sammenheng med den ulovfestede læren om separatistrett til penger.

Ifølge denne læren er det et vilkår for å ha separatistrett at det foreligger en plikt til å holde pengene adskilt fra egne midler og at pengene rent faktisk er holdt adskilt. Etter tvangsl. § 7-22 har ikke den trekkpliktige noen plikt til å holde midlene atskilt, se Andenæs, Mads, Konkurs, 3. utg. s. 182. Andenæs antar imidlertid på samme sted at det må innfortolkes en slik plikt i bidragsinnkrevingsloven § 18 annet ledd. Uten en slik tolkning, vil ikke bestemmelsen oppnå sitt formål.

Skattedirektoratet er enig med Andenæs sin tolkning av bestemmelsen. Tilsvarende plikt må da også innfortolkes i sktbl. § 14-5 tredje ledd. For utleggstrekk nedlagt for restskatt, forskuddsskatt, forskuddstrekk, arbeidsgiveravgift og renter tilknyttet disse kravene mv. foreligger det derimot en klar lovfestet plikt dersom den trekkpliktige har ansatte, jf. sktbl. § 14-5 annet ledd, se motsetningsvis i skattebetalingsforskriften § 14-5-11. For skatte- og avgiftskrav og bidragskrav vil det altså foreligge separatistrett dersom den trekkpliktige rent faktisk har holdt midlene adskilt.

For de krav oppdrag og BT (med unntak av bidragskrav) krever inn, gjelder det ingen særbestemmelser som nevnt over.

8.5.2 Utleggstrekk ved skyldners konkurs

Der boet får beslag i lønnsmidler mv. ved rettens kjennelse etter deknl. § 2-11, må løpende utleggstrekk vike for boets rett. Dette gjelder likevel ikke dersom en bidragspliktig går konkurs og det løper et utleggstrekk for bidragskrav, jf. bidragsinnkrevingsloven § 18 første ledd. Dersom boet ikke benytter seg av retten til å ta beslag i lønnsmidler etter deknl. § 2-11, vil derimot et utleggstrekk kunne fortsette å løpe under konkursen, jf. LH-2012-83190. Det kan også legges ned et nytt trekk mens skyldnerens bo er under konkursbehandling, jf. samme avgjørelse. Vi mener likevel at det sistnevnte alternativet er noe som særnamsmyndigheten bare unntaksvis bør gjøre, og kun etter samråd med bostyrer.

8.6 Gjeldsordning og utleggstrekk

Etter gjeldsordningsloven (gol.) § 3-4 femte ledd skal utleggstrekk opphøre å gjelde allerede ved åpning av gjeldsforhandling. Dette gjelder i første omgang for en periode på fire måneder regnet fra åpningen. Opphøret for utleggstrekk gjelder likevel ikke for krav som grunner på en straffbar handling, som f.eks. bøter og erstatningskrav (utleggstrekket stoppes likevel for inndragningskrav og saksomkostninger i straffesaker). Opphøret for utleggstrekk gjelder heller ikke for bidragsforpliktelser som skyldneren er pålagt etter ekteskapslovgivningen eller barneloven. Disse kravene holdes som hovedregel utenfor gjeldsordningen, jf. gol. første ledd § 4-8 bokstav d og h. Utleggstrekk nedlagt for disse kravene vil derfor fortsette å løpe etter åpningen av gjeldsordningen (og etter at en gjeldsordning er vedtatt/stadfestet).  

Skatte- og avgiftskrav som er oppstått etter åpningstidspunktet omfattes ikke av gjeldsordningen. Dette gjelder også skatte- og avgiftskrav som fastsettes ved vedtak etter åpningstidspunktet, jf. gol. første ledd § 4-8 bokstav c. Et skattekrav anses oppstått ved skatteavregningen året etter inntektsåret. Andre krav som skatteetaten krever inn, og som er oppstått etter at skyldnerens forslag til gjeldsordningen er sendt ut til kreditorene, eller forslag til tvungen gjeldsordning er lagt frem for retten, vil heller ikke være omfattet av gjeldsordningen, jf. § 4-8 første ledd og Rt-2006-402.

Slike krav kan derfor i prinsippet innfordres på vanlig måte. Skattedirektoratet har imidlertid gitt føringer på det skal tas hensyn til at skyldner er under gjeldsordning. Innfordringen skal derfor som hovedregel stilles i bero til gjeldsordningsperioden er gjennomført, men det er likevel viktig at innfordringsmyndighetene påser at kravene ikke foreldes. Skattedirektoratets føringer gjelder uansett ikke for krav som kunne ha vært holdt utenfor gjeldsordningen etter gol. første ledd § 4-8 bokstav d og h, uavhengig av når kravene er oppstått.

8.7 Krav om tilbakebetaling ved feil i utleggstrekket

Feil i utleggstrekket kan oppstå på mange måter. Det kan for det første ha blitt trukket for et krav som viser seg å ha vært uberettiget. I utgangspunktet vil da saksøkte ha et ubetinget tilbakebetalingskrav. Dette gjelder f.eks. når arbeidsgiver trekker etter at utleggtrekket er avsluttet eller kravet som kreves inn senere viser seg å være feil. For mye trukket beløp skal i disse tilfellene tilbakebetales så raskt som mulig.

Dersom det viser seg at trekket har vært for høyt i forhold til hva som "med rimelighet trengs" etter deknl. § 2-7 første ledd, får dette i utgangspunktet bare konsekvenser for fremtidige trekk. Bestemmelsen i deknl. § 2-7 første ledd skal sikre skyldnerens livsopphold. Når de månedene inntekten skulle sikret livsoppholdet for er gått, gjør hensynet til å sikre livsoppholdet seg ikke lengre gjeldende. Det vil jo heller ikke være snakk om å dekke et uberettiget krav fordi beløpet er gått med til å dekke skyldnerens gjeld. Skyldneren vil derfor som hovedregel ikke ha krav å få tilbakebetalt beløpet som er trukket, jf. Løvold, Utleggstrekk (2008) s. 204. Det kan likevel oppstå tilfeller hvor det kan være rimelig å tilbakebetale allerede gjennomført trekk. Dersom særnamsmannen f.eks. kan bebreides for at trekket er nedlagt med en for høy sats, og det er tale om et åpenbart lovstridig utleggstrekk, bør utgangspunktet være at trukket beløp tilbakebetales.

9 Foreldelse

Etter foreldelsesloven (fl.) § 17 nr. 1 avbrytes foreldelse av et krav ved begjæring om tvangsfullbyrdelse. Når offentlig myndighet har særnamsmyndighet, avbrytes foreldelse ved berammelse av utleggsforretning eller nedleggelse av utleggstrekk, jf. § 17 nr. 2.

Det følger av fl. § 21 nr. 1 at kravet ikke foreldes så lenge det løper et utleggstrekk. Videre følger det av § 21 nr. 3 at det løper en ny frist på ti år regnet fra «tvangsfullbyrdelsens slutning» dersom det er nedlagt utleggstrekk og skatteetaten ikke har fått full dekning for sin fordring.

Foreldelsesfristen på 10 år løper fra det tidspunktet den trekkpliktige underrettes om trekket, jf. Innst. O. nr. 128 (1992-1993) pkt. 16 og tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21, og altså ikke fra tidspunktet utleggstrekket avsluttes hos den trekkpliktige.

10 Kort om utleggsdatabasen

Utleggsdatabasen (UB) hos oppdrag (SI) er et samlet register over alle namsmenns avholdte utleggsforretninger og nedlagte utleggstrekk. Alle utleggsforretninger og nedlagte trekk registreres som en heftelse på skyldneren. Dette omfatter også utlegg i formuesgoder som ikke er registrert i et realregister og "intet til utlegg". Opplysningen om utlegg oversendes brønnøysundregistrene. Det registreres ikke motregninger i UB.

Registrering i UB påvirker prosessene som inneholder utleggstrekk. Før et utleggstrekk avholdes, må namsmyndighetene gjøre oppslag i UB på aktuelle skyldnere for eventuelt å finne andre aktive trekk. Dette kan gjøres både maskinelt og manuelt. Informasjonen som fremgår av UB skal benyttes i vurderingen av om trekk skal nedlegges og ved selve trekkberegningen. UB skal også brukes til å informere andre namsmyndigheter om at disse må vurdere sitt trekk på nytt. 

Per i dag registreres ikke avregninger foretatt av BT, se punkt 3 over, i basen fordi avregninger ikke er å regne som et utleggstrekk. At avregningen ikke registreres hverken i UB eller i A-ordningen, fører til at andre namsmyndigheter ikke får informasjon om den løpende avregningen. Andre namsmyndigheter kan derfor ikke ta hensyn til denne reduksjonen i brukerens inntekt ved trekkberegningen såfremt ikke skyldneren selv eller BT opplyser om avregningen.