Kausjonsansvar anses som gjeld for kausjonisten fra det tidspunktet hoveddebitor ikke har midler til å kunne betale sin gjeld ved forfall (insolvens). For selvskyldnerkausjonist blir kausjonsansvaret gjeld fra det tidspunkt hoveddebitor misligholder plikten til å betale renter/avdrag.

En forbruker (privatperson) som stiller kausjon overfor en bank eller annen finansinstitusjon, blir først ansvarlig for gjelden når institusjonen tar rettslige skritt mot hoveddebitor for å få tvangsgrunnlag, jf. lov 25. juni 1999 nr. 46 (finansavtaleloven) § 71 første ledd. Har institusjonen tvangsgrunnlag for utlegg, kan krav rettes mot kausjonisten når det er begjært utlegg mot låntakeren, jf. finansavtaleloven § 71 annet ledd. En forbruker vil i slike tilfeller ikke ha adgang til å stille selvskyldnerkausjon.

Renter som påløper etter at kausjonsansvaret har blitt gjeld, anses som renter også for kausjonisten. Kausjonisten har krav på tilbakebetaling fra debitor (regress). I utgangspunktet er derfor renten ikke fradragsberettiget hos kausjonisten. Hvis kausjonisten ikke får rentebeløpet tilbakebetalt fra debitor, er rentebeløpet fradragsberettiget når den manglende betalingen er endelig konstatert og vilkårene for øvrig er oppfylt.

Tilsvarende gjelder for realkausjon, dvs. når en kausjonist gir kreditor pantesikkerhet for eksempel i en fast eiendom, men uten å kunne gjøres ansvarlig etter kausjonen med sin øvrige formue. Forutsetningen for fradrag i slike tilfeller er at pantesikkerheten gir tilstrekkelig dekning for rentene. (Hvis kausjonisten har betalt kreditor, og regresskravet overfor hoveddebitor har en reell verdi, skal regresskravet føres opp som formuespost). Hvis en forbruker (privat låntaker) stiller pant for gjeld overfor en bank eller annen finansinstitusjon, blir kausjonisten først ansvarlig tre måneder etter at institusjonen har begjært tvangsdekning i pantet, jf. finansavtaleloven § 71 tredje ledd.