I en del skatteavtaler er retten til å skattlegge renteinntekter fordelt mellom kildestaten og bostedsstaten. Kildestaten gis rett til å skattlegge rentene med en viss prosent av bruttobeløpet. Når en skattyter som er bosatt/hjemmehørende i Norge har renteinntekter fra utlandet som etter skatteavtalen kan skattlegges i kildestaten, skal inntekten også skattlegges i Norge dersom skatteavtalen anvender kreditmetoden for å unngå dobbeltbeskatning. I Norge kan det da kreves kreditfradrag for skatt som dokumenteres betalt i utlandet og som ligger innenfor rammen av satsene i vedkommende avtale. Se f.eks. avtalene med Belgia, Brasil, Canada, Israel, Japan og Tyrkia.

Enkelte avtaler gir kildestaten hele beskatningsretten. Motsatt er det en rekke avtaler som tillegger bostedsstaten hele beskatningsretten, se f.eks. NSA art. 11 nr. 1.

Har en stat etter sin interne lovgivning gått bort fra å kildebeskatte renteinntekter uten tidsbegrensning, kommer tax sparing-bestemmelsen (i de skatteavtaler som inneholder en slik bestemmelse) ikke til anvendelse. Renteinntektene kan derved skattlegges fullt ut i Norge, se FIN 4. mai 2007 i Utv. 2007/1034 om artikkel 24 nr. 1 e) i den tidligere skatteavtalen med Malta.

Om kildeskattesatsen på renteinntekter fra Chile, se brev fra FIN til SKD 26.1.2018 inntatt i skatteavtaleoversikten på https://www.regjeringen.no/.../skatteavtaler.

I noen avtaler er det tatt inn særskilte regler som medfører at avtalens bestemmelser om beskatning i bostedsstaten ikke gjelder når renteinntekten mottas gjennom et fast driftssted/fast sted i utbetalingslandet, se NSA art. 11 nr. 2. I slike tilfeller vil renteinntekten bli ansett som en del av inntekten av virksomheten ved det faste driftsstedet. Om når det er interessefellesskap mellom debitor og kreditor, se NSA art. 11 nr. 4.