Saken gjelder spørsmål om arbeidsgiveravgift ved bruk av arbeidsgivers bil. Skattedirektoratet kom til at den aktuelle varebil kvalifiserte for bruk av standardreglene for beregning av skattepliktig fordel. Skattedirektoratet kom imidlertid til at bruken av bilen var begrenset til yrkesreiser. Det forelå derfor ingen skattepliktig naturalytelse som arbeidsgiver pliktet å foreta forskuddstrekk i, og følgelig heller ingen plikt til å betale arbeidsgiveravgift.

Innsenders fremstilling av faktum og jus

Et selskap har effektivisert sin serviceavdeling ved å styre alle serviceoppdrag fra et kundesenter. Senteret koordinerer serviceteknikerne på landsbasis ved hjelp av en spesiallaget programvare. Hver morgen før serviceteknikerne drar hjemmefra benytter de sine bærbare PCer til å hente dagens første oppdrag. De drar alle direkte fra sitt hjemsted og ut til kunden. Når første oppdrag er utført blir nytt oppdrag tildelt. Servicekoordinator tildeler oppdrag i henhold til kriterier om korteste reisevei, riktig kompetanse, ledig tid etc. Teknikerne utfører daglig tre til fire oppdrag på forskjellige steder.

Et annet effektiviseringstiltak er at serviceteknikerne skifter hele enheter i kundenes maskiner i stedet for flere små deler. Resultatet av dette er at det antall reservedeler serviceteknikeren til enhver tid skal ha i bilen reduseres, mens omfanget øker. Serviceteknikerne skal ha sitt eget lager i bilen og bare der, og de skal ha deler for minst to arbeidsdager. Det er snakk om en betydelig mengde deler som tar stor plass. Med dette som bakgrunn vurderer selskapet å stille bil til disposisjon for serviceteknikerne. Den aktuelle servicebilen er en liten varebil med to seter og et lagerrom som kan tilpasses etter behov.

Det er opplyst at servicebilene ikke vil bli tillatt brukt til privatkjøring. Det er fremlagt en standardavtale som skal inngås mellom arbeidsgiver og den enkelte tekniker om bruken av bilen til tjenestekjøring. Avtalen inneholder bestemmelser som omfatter så vel trafikale som forsikringstekniske forhold. Den har bestemmelser om renhold så vel som ansvar ved avtalestridig bruk. Det fremgår bl.a. at bilen utvendig skal ha reklame for selskapet og at det ikke er tillatt å lage hull for montering av høytalere, mobiltelefoner eller lignende. Det man har behov for å innstallere av utstyr begrunnet i tjenestlige behov skal klareres på forhånd. Det fremgår at selskapet ved lengre fravær, som sykdom, permisjon eller lignende kan stille bilen til disposisjon for en annen bruker. Det fremgår videre at kilometerstanden på bilen skal avleses 30. i hver måned i tillegg til at kjørebok skal føres for hver kjørte kilometer. Avdelingsledere er ansvarlig for at dette blir gjort og skal signere skjema som sendes lønningskontoret.

Innsender ber om en bindende forhåndsuttalelse på om den skisserte bilordning vil medføre plikt for selskapet til å betale arbeidsgiveravgift.

Skattedirektoratets vurderinger

Skattedirektoratet skal i det følgende ta stilling til om den planlagte bilordningen vil medføre plikt for selskapet til å betale arbeidsgiveravgift. Grunnlaget for arbeidsgiveravgiften utgjør i tilfelle et beløp tilsvarende den skattepliktige fordel de ansatte oppebærer ved å bruke arbeidsgivers bil privat.

I folketrygdloven § 23-2 tredje ledd er plikten til å betale arbeidsgiveravgift for naturalytelser gjort avhengig av at det foreligger plikt til å foreta forskuddstrekk etter skattebetalingsloven. Forskrift av 21.06.1993 nr. 546 om forskuddstrekk i naturalytelser m.m. gitt med hjemmel i skattebetalingsloven § 6 nr. 2, angir bl.a. hvilke skattepliktige naturalytelser som er gjenstand for forskuddstrekk. Om den aktuelle naturalytelse er skattepliktig må vurderes i forhold til skatteloven § 5-1, jf. § 5-13 som hjemler skatteplikt for fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil. Spørsmålet blir mao. om den bilordning innsender har presentert vil innebære skattepliktig privat bruk av arbeidsgivers bil.

Etter skatteloven § 5-13 første ledd skal fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil fastsettes sjablonmessig på grunnlag av en antatt årlig privat kjørelengde på 13 000 kilometer med tillegg av faktisk antall kjørte kilometer mellom hjem og arbeidssted.

I Finansdepartementets forskrift til skatteloven av 19. november 1999 nr. 1158 (FSFIN) § 5-13-1 er det fastsatt unntak fra de sjablonmessige reglene for beregning av fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil for enkelte typer biler. Fordelen ved bruk av slike biler beregnes ut fra faktisk privat kjøring, jf. FSFIN § 5-13-1 tredje ledd. Etter bokstav b er ”biler som etter sin konstruksjon eller innredning i liten grad er egnet og heller ikke ment for privat bruk og som ikke brukes utover arbeidsreise” unntatt.

Bilen i denne saken er en varebil. Etter praksis anses ikke varebiler i seg selv som lite egnet til privat bruk. Men hvis varebilen inneholder faste innredninger og store mengder av verktøy /utstyr fremgår det i Lignings-ABC 2003 side 154 at bilen ofte i liten grad vil være egnet til privat bruk. Dette vil særlig gjelde hvis innredningen ikke er lett å demontere eller om verktøyet/utstyret ikke er lett å fjerne.

Slik de aktuelle bilene og det aktuelle delelager er beskrevet, gjelder det varebiler med to seter, som ikke er større enn mange personbiler. Det gjelder et varelager som er omfangsrikt, men som er pakket og for så vidt lett å fjerne. Skattedirektoratet er på denne bakgrunn kommet til at bilen ikke kan anses som i liten grad egnet til privat bruk, og er derfor ikke unntatt.

Reglene for beregning av fordel ved privat bruk kommer imidlertid bare til anvendelse hvis skattyter faktisk har brukt bilen til privat kjøring i løpet av inntektsåret. Som privat kjøring regnes all kjøring som ikke godtas som yrkeskjøring, herunder kjøring mellom hjem og fast arbeidssted (arbeidsreise) og besøksreise til hjemmet.

Det er opplyst at bilene ikke skal brukes privat. Det er imidlertid opplyst at teknikerne skal kjøre hjemmefra til de aktuelle kunder de skal betjene. Det må vurderes om denne kjøringen skal anses som arbeidsreise eller yrkesreise. Kan den skatterettslig karakteriseres som en yrkesreise, vil det i seg selv frita for beskatning etter standardreglene, forutsatt at bilen ikke ellers nyttes til annen privat kjøring. Gjelder bruken det som skatterettslig kan karakteriseres som arbeidsreise, vil det utløse fordelsbeskatning etter standardreglene.

FSFIN har bestemmelser som angir hva som dekkes av begrepene ”arbeidsreise”, jf. § 6-44-12, og ”yrkesreise”, jf. § 6-44-13. Begrepet ”fast arbeidssted” er definert i FSFIN § 6-44-11.

Serviceteknikerne vil etter det opplyste reise rett hjemmefra til dagens første kunde. Derfra reiser de videre til neste kunde før de ved arbeidsdagens slutt reiser fra siste kunde og hjem. I følge det som er opplyst har serviceteknikerne tre til fire serviceoppdrag hver dag. De får fortløpende nye oppdrag fra servicekoordinatoren via sin medbrakte PC og styres videre til neste kunde. Som serviceteknikere betjener de kundene etter kundenes behov for service og blir av servicekoordinator tildelt oppdrag i henhold til kriterier som kortest reisevei, riktig kompetanse, ledig tid etc.

Skattedirektoratet er kommet til at de beskrevne reiser faller utenfor forskriftens definisjon av arbeidsreiser. Bruken av bilene er i denne sammenheng å anse som bruk til yrkesreiser etter FSFIN § 6-44-13.

Det er opplyst at arbeidsgiver vil føre kontroll med bilbruken ved månedlig å kreve kilometerstand oppgitt, samt at brukerne vil bli pålagt å føre kjørebok for all kjøring. Direktoratet kan ikke foreta noen bevisvurdering av om bilene faktisk vil bli benyttet privat, men legger til grunn at det ikke kommer til å skje.

Det legges til grunn at bilene ikke blir benyttet til noen form for privat kjøring. Det vil derfor ikke foreligge noen skattepliktig naturalytelse for serviceteknikerne etter skatteloven § 5-1 første ledd, jf. § 5-13. Bilordningen vil da ikke medføre trekkplikt etter forskrift om forskuddstrekk i naturalytelser og vil dermed ikke medføre plikt til å betale arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23-2 tredje ledd.

Konklusjon

Selskapets planlagte bilordning for serviceteknikere vil slik den er presentert, ikke medføre plikt til å betale arbeidsgiveravgift, jf. folketrygdloven § 23-2 tredje ledd.