”Utgangspunktet for vår vurdering er å finne i skatteloven § 6-1, som angir hovedregelen for fradragsrett. Denne bestemmelsen skiller mellom kostnader som kan knyttes til skattepliktig erverv og kostnader som er private. Det er lovens klare hovedregel at det ikke innrømmes fradrag for private kostnader.

Dette innebærer at dersom en skattyter (lønnsmottager eller næringsdrivende) er på tjenestereise og får kostnader forbundet med forsinket hjemreise, vil disse kostnadene til reise, kost eller losji, kunne anses som fradragsberettigede. For lønnsmottagere vil slike eventuelle utgifter til reise normalt inngå i minstefradraget. Dekker en arbeidsgiver kostnadene vil dekningen ikke være skattepliktig med mindre den gir et overskudd og/eller også dekker ikke-fradragsberettigede kostnader.

Dersom skattyter er på ferie når situasjonen oppstår, er vurderingen motsatt. Ettersom skattyteren i et slikt tilfelle oppholder seg utenfor sitt hjem av rent private årsaker, vil kostnadene til forlenget opphold og hjemreise, anses som private, som det ikke er fradragsrett for. Dersom en virksomhet velger å dekke slike kostnader for en ansatt, skal dekningen behandles som en lønnskostnad. Dette betyr at dekningen er skattepliktig for den ansatte og samme beløp vil også inngå i arbeidsgivers beregningsgrunnlag for arbeidsgiveravgift. Virksomheten gis fradrag for lønnskostnader på vanlig måte."